En stille revolusjon : det moderne samboerskapet i Norge

Forfatter(e): Noack, Turid

Del

Sammendrag

Fram til 1972 kunne det i teorien medføre straff å bo sammen uten å være gift i Norge. Men opphevelsen av den såkalte ”konkubinatparagrafen” ser ikke ut til å ha vært den viktigste årsaken til den kraftige veksten i samboerskap som startet omtrent på denne tiden. Viktig var det at kvinners økte utdanning og yrkesaktivitet gjorde dem mindre avhengig av ekteskapet som kilde til forsørgelse. Moderne prevensjonsmidler som p-piller og spiral ga mer kontroll med når og med hvem en fikk barn. Nye velferdsytelser og endrede holdninger gjorde det dessuten lettere å være ugift forsørger.

Gradvis gikk en over fra å snakke om avtalt samliv, samvittighetsekteskap og bukseforlovelse til samboerskap. Samboerskapene kom ikke alltid til erstatning for forlovelse, men forlovelsens betydning og form ser ut til å ha endret seg mye i disse årene.

Samboerskap er heller ikke uten videre et substitutt for ekteskap. De fleste velger fortsatt begge deler. Færre enn hver tredje kvinne i begynnelsen av 40-årene er uten ekteskapserfaring. I dag er kvinners gjennomsnittsalder ved første fødsel om lag tre år lavere enn gjennomsnittalderen for første ekteskap.

I de aller siste tiårene har samfunnet gjort mye for å likestille samboerskap og ekteskap, spesielt i forhold til trygder og skatter. En kan reise spørsmålet om reglene er i ferd med å gjøre samboerskap mer likt ekteskap enn mange samboere ønsker.

Samboerskap startet hos unge og har gradvis blitt mer vanlig også i eldre deler av befolkningen. I dag er det om lag 600 000 som lever i samboerskap, men hvor mange samboerskap som årlig inngås og oppløses vet vi ikke. Et spørsmål avhandlingen reiser er hvorfor det tilsynelatende er viktigere å telle gifte enn samboere.

Del