En vellykket sak? : kvinner utsatt for mishandling møter strafferettsapparatet

Forfatter(e): Grøvdal, Yngvil

Del

Sammendrag

Det framheves ofte at politiet og straffesakskjeden for øvrig, er sentrale elementer i arbeidet for å redusere vold i nære relasjoner. Å forbedre straffesakskjedens innsats overfor kvinner som utsettes for denne formen for vold, har derfor vært et politisk satsningsområde i Norge de siste ti – femten årene. Et hovedformål med doktorgradsarbeidet har vært å se på hvilke erfaringer kvinner utsatt for vold i nære relasjoner har med den samme straffesakskjeden i prosessen fra anmeldelse til avgjørelse i domstolen.

Arbeidet viser på den ene siden at en del kvinner utsatt for mishandling ikke uten videre ser straffesakskjeden som en relevant instans for de vanskelighetene volden medfører. Flere forhold gjør kvinnene lite tilbøyelige til å melde mannen som mishandler til politiet, enn si til å fortelle om volden til andre, det være seg familie eller venner. Det er nærliggende å hevde at kvinnene som har deltatt i studien måtte ha forlatt, eller bestemt seg for å forlate, mennene før de kunne gå til det skritt å offentliggjøre volden de ble utsatt for.

På den annen side var det heller ikke gitt at de kvinnene som forsøkte å ”engasjere” strafferettsapparatet, først og fremst politiet, i forsøket på å stanse eller redusere volden, lyktes med dette prosjektet. Mye tyder på at det eksisterer det vi kan kalle noen ”offentlige bilder” av mishandlingsforholdet og de involverte partene, som i stedet for å gagne kvinner utsatt for mishandling, snarere skaper problemer i relasjonen mellom kvinnene og aktørene i straffesakskjeden.

I avhandlingen stilles spørsmål ved hva straffesakskjedens sterke fokus på reaksjon – i motsetning til forebygging – og allmennprevensjon, egentlig bidrar med i voldsutsatte kvinners liv. At selve den fysiske volden har opphørt etter anmeldelse og rettssak, betyr langt fra alltid at kvinnene lever liv i fred og frihet. Beskrivelsen domstolen i Norge gir av seg selv som landets viktigste organ for konfliktløsning, synes derfor å være lite treffende i sakene som danner grunnlaget for denne studien.

Del