Der data er pop blant jenter

Helene Langsether helene@kilden.forskningsradet.no (05.09.2005)

Vivian Anette Lagesen. (foto: Beret Bråten)

– I Norge er det brukt mye tid og krefter på kampanjer som skal rekruttere kvinner til datafag, forteller Lagesen. Til tross for dette er jenteandelen ved datastudier gjennomgående lav og til dels synkende. Mange forskere, men også fagfolk innen datafeltet, har undret seg over dette, ikke minst fordi det har vært satt i verk mange tiltak for å få flere kvinner til å velge datafag.

– Lederen i den britiske dataforeningen, professor Wendy Hall, uttalte på et seminar nylig at det later til å være enklere å sende noen til månen, enn å få flere kvinner til å studere data. Problemet handler om oppfatninger av både kjønn og data, og det reiser spennende utfordringer for feministisk teori og politikk, mener Lagesen.

Glem hackeren!

Et sentralt trekk ved forskning om kjønn og data er fokuset på hacker-/nerdemaskulinitet og/eller hackerkultur. Bildet av hackeren har vært en asosial gutt som bruker mesteparten av tiden foran datamaskinen og som har lært seg data på gutterommet. – Hackeren har fungert som et navigeringsredskap i forståelsen av IKT blant både skoleelever, forskere og politikere. En årsak er at betydningen av hackeren er blåst opp i utallige medieoppslag. Hackeren er blitt et symbol på et maskulint hegemoni i datafaget. Dette er en tvetydig figur, beundret men også foraktet og hatet, et bilde på hva mange gutter og de fleste jenter ikke vil være.

Lagesen mener det er på tide å glemme hackeren. – Å fokusere på denne figuren bidrar til å opprettholde en dikotom og stereotypiserende forståelse av kjønn og datateknologi som produserer et snevert og misvisende bilde av hvem informatikere er, og hva de gjør. Forskning som framhever betydningen av hackere, kan lett komme til å forsterke, snarere enn å løse problemet, fordi den overforenkler situasjonen og bekrefter datafaget som "upassende" for kvinner.

– En metafor som ofte blir brukt i beskrivelsen av problemfeltet er den om fisken og vannet, med jentene på den ene siden og datafaget på den andre. Ofte blir spørsmålet: Er det jentene eller faget det er noe galt med, og som må endres? Dette har til tider vært en ganske politisert debatt, påpeker hun. – En debatt som har en tendens til å gjøre temaet jenter og data til et spørsmål om enten/eller. I min avhandling har jeg forsøkt å utvikle en forståelse av kjønn og data som noe som er integrert i hverandre, forteller Lagesen. Datateknologi og ferdigheter i bruk av IKT er en del av det moderne kjønnet.

Inklusjon vs. eksklusjon

Tidligere forskning har vært mest opptatt av hvorfor kvinner ikke velger data.

– Jeg ønsket i stedet å se på forholdet mellom jenter og datafaget for å se hva som gjorde at noen jenter faktisk valgte et slikt studium. Jeg ville studere inklusjon framfor eksklusjon. Det gir et annet perspektiv og åpner for en teoretisk forståelse av kjønn og teknologi som legger vekt på hvordan disse er knyttet til hverandre, både for kvinner og menn, sier Lagesen.

Hun mener den tradisjonelle vekten på eksklusjon ofte fører til at man fremhever stabilitet. Man blir opptatt av hvorfor andelen jenter som velger datafag ikke øker, eller øker sakte. – Til grunn for slike beskrivelser ligger ofte en dikotom forståelse av kjønn: kvinner er slik og menn er sånn. For eksempel at kvinner liker å kommunisere og menn liker å programmere. Å legge vekt på inklusjon inviterer til å legge større vekt på dynamiske aspekter og flertydighet, både i forståelsen av kjønn, av teknologi og av samspillet mellom dem, mener Vivian A. Lagesen.

Lagesens empiriske materiale er samlet inn ved NTNU og University of Malaya og består av intervjuer, feltarbeid, tekster og visuelt materiale. Hun har blant annet studert inklusjonsstrategiene i prosjektet ’Jenter og data’ ved NTNU.

Dette prosjektet førte til at jenteandelen på datastudiet ved NTNU økte fra 6 til 38 prosent fra 1996 til 1997. Noe som var et oppsiktsvekkende resultat, også i internasjonal sammenheng. Sentralt i prosjektet var omfattende reklamekampanjer som skulle få kvinner til å søke. Reklamekampanjene ble gjennomført flere år, med kinoreklame, brosjyrer og offensive fremstøt mot jenter i videregående skoler. Lagesen forteller at reklamekampanjene fremstilte kvinner som hovedsakelig interessert i å prate med andre mennesker, være sosiale og som lite interessert i tekniske aspekter, mens menn ble fremstilt som ensidig teknisk interessert og som ensporede 'hackere'.

– Det positive var at disse kampanjene gjorde jenter oppmerksomme på studiet. De fikk jentene til å føle seg ønsket og velkomne. Den sterke medieomtalen av prosjektet forsterket dette inntrykket. Men min analyse viser også at det kjønnsstereotype budskapet som ble formidlet i disse reklamene, hadde problematiske effekter. Ved å formidle et inntrykk av jenter som lite teknologi-interesserte, kun opptatt av å være sosiale, ble jenter som i utgangspunktet var teknologi-interesserte, framstilt som spesielle. Dessuten risikerte NTNU å rekruttere jenter som forventet å komme til et studium som ikke var så teknisk, sier Lagesen.

Viktigheten av tall!

Prosjektet "Jenter og data" brukte også kvotering for å øke jenteandelen ved studiet. Lagesen mener at nettopp dette var et viktig virkemiddel. Betydningen av det relative antallet kvinner på studiet handler ikke bare om det sosiale miljøet og problemene med å være en minoritet, det bidrar også til å endre den symbolske kjønningen av faget. – Dette kan virke banalt, men er en viktig realitet, understreker hun.

For å illustrere poenget trekker Lagesen paralleller til legeyrket, som var regnet som et maskulint yrke. I dag er over halvparten av medisinstudentene kvinner, og bildet av legen er blitt et annet.

– Malaysia er et annet eksempel. Der utgjør kvinner halvparten av studentmassen på datafag. I enkelte tilfeller er de i flertall. Dette gjør at datafag ikke oppfattes som maskulint eller mest passende for menn. Det oppfattes som mer flertydig, eller flerkjønnet.

Malaysia

– Malaysiske jenter ser mulighetene i datateknologien. I tillegg er det viktig at datafaget blir oppfattet som en passende karrierevei for kvinner, forteller Lagesen. Arbeidet foregår innendørs og er ikke fysisk tungt. Dette blir sett på som forenlig med det å være kvinne. – I tillegg er det viktig at utdanningen gir bra betalte jobber og dermed bidrar til økonomisk selvstendighet og trygghet, påpeker Lagesen.

Foreldrene og andre familiemedlemmer er sterke pådrivere bak jentenes valg. Det er også interessant å legge merke til at mange av de kvinnelige datastudentene ønsker seg en akademisk karriere. En slik karriere gir en fleksibel jobb og passer derfor bra å kombinere med familieforpliktelser. Ved universitetet i Malaysia, der Lagesen gjorde sin studie, var halvparten av datastudentene jenter. Kvinnene var også i flertall blant de vitenskapelige ansatte på datafagene. – Ved fakultetet for datavitenskap og informasjonsteknologi var alle de fire instituttlederne kvinner og dekanen var en kvinne, forteller Lagesen.

I Norge er oppfatningen gjerne at datafag passer bedre for menn enn for kvinner. – At datafaget i Malaysia ikke har den samme maskuline kjønnssymbolikken knyttet til seg, utfordrer vår tankegang om datafaget som maskulint. Å betrakte datafaget som maskulint er bare en av flere mulige forståelser. Min avhandling viser hvordan både kjønn og datateknologi er komplekse, dynamiske og fleksible konstruksjoner. Kjønn er flertydig, men også heterogent i den forstand at teknologi inngår i den moderne produksjonen av kjønn. Vi må slutte med å lage en motsetning mellom femininitet og teknologi, avslutter Lagesen.