Hersketeknikkenes skaper

Beret Bråten beret@kilden.forskningsradet.no (22.04.2003)

Kvinner i alle land...Håndbok i firgjøring ble utgitt i 1981 

Kvinner i alle land ble utgitt i 1981. Men da hadde hersketeknikkene allerede opptrådt i flere foredrag og innlegg Berit Ås holdt. I boka beskriver hun hersketeknikkene ut fra dagligdagse eksempler på hva som skjer i relasjoner mennesker imellom. I prinsippet kan slike teknikker brukes overfor alle slags undertrykte grupper. Men spørsmålet er om de ikke blir brukt i spesielle kombinasjoner og situasjoner overfor kvinner på grunn av mannssamfunnets definisjon av oss som objekt eller eiendom, skriver Berit Ås. Før hun slår fast: ’Å gi teknikkene navn er ett av midlene til å gjøre dem ufarlige’.

Berit Ås navnga dem på følgende måte:

1) Usynliggjøring.

 Tendens til å overse kvinner som personligheter og fagpersoner på ulike felt – mens de synliggjøres i kraft av pene ben, bryster, en flott figur, vakre øyne og frisyre.

2) Latterliggjøring.

3) Tilbakeholdelse av informasjon.

Kvinner får ikke nødvendig informasjon/kunnskap, og en stor del av deres arbeid teller ikke/synes ikke. Omsorgs- og hjemmearbeid regnes for eksempel ikke med i nasjonalbudsjettet.

4) Dobbeltstraffing.

’Damn if you do and damn if you don’t’.

5) Påføring av skyld og skam. 

Berit Ås registrerer at hersketeknikkene opptrer i mange utgaver og under et stort antall betegnelser.

-Men etter en innholdsanalyse endte jeg opp med å navngi bare fem hersketeknikker. Dette ble gjort av pedagogiske grunner. Fem hersketeknikker er lett å huske etter håndens fem fingre, sier hun i dag.

’Du VAR hersketeknikkene’

Beatrice Halsaa, faglig leder på Senter for kvinne- og kjønnsforskning, holdt innlegg om Hersketeknikker og frigjøring på forskerseminaret i anledning 75-årsdagen. Halsaa beskrev sitt møte med hersketeknikkene som et magisk øyeblikk i livet. Det var ikke først og fremst selve teksten, men Berit Ås sin miming av hvordan det hele kunne foregå mennesker imellom, som gjorde inntrykk. – ’Du VAR hersketeknikkene’, sa Halsaa.

– Synliggjøring var en av kvinnebevegelsens og kvinneforskningens hovedoppgaver på 1970-tallet, og Berit Ås var ’synliggjøring som praksis’.

– Ingenting er så praktisk som en god teori. Den forløser krefter og den skaper bevegelse. Berit Ås’ analytiske arbeid med hersketeknikkene er en måte å skaffe avstand til og forståelse for hva som skjer i nære relasjoner – det vi i dag kaller for kritisk distanse. Berit ville utvikle et redskap til forsvar for kvinners personlige integritet. Gjennom å sette navn på hersketeknikkene bidro hun til at kvinner kan identifisere dem og tilbakeføre dem til den som gjør bruk av teknikkene, sa Halsaa.

Utfordringer for nye forskere

Berit Ås’ mange tekster om hersketeknikkene varierer noe i innhold og bærer bud om at de ikke skal leses som en ferdig teori. Arbeidene står i en kunnskapstradisjon der poenget ikke er å avdekke den endelige sannhet, men å gi kunnskap som er god nok for handling.

– Her ligger flere teoretiske utfordringer for nye forskere, mente Halsaa.

For hvor mange hersketeknikker er det egentlig? Berit Ås skriver selv om objektgjøring som en mulig sjette teknikk. Hvordan er forholdet mellom hersketeknikkene og Berit Ås’ teori om kvinnekultur? I sin bok understreker Berit Ås at de tre første hersketeknikkene er å betrakte som det hun kaller en ’broder-ring’, det vil si at de hører sammen, omtrent på samme nivå: Usynliggjøring kan utløse latter. Latterliggjøring kan føre til at en gjemmer seg bort – gjør seg usynlig. Mangel på kunnskap utløser følelse av dumhet – som igjen gjør en usynlig. De to siste hersketeknikkene, dobbeltstraffing og påføring av skyld og skam, befinner seg imidlertid på et annet nivå fordi begge er avhengig av at det finnes klart markerte kulturer som stilles opp mot hverandre, skriver Berit Ås.

– Men finnes det en klar kvinnekultur og en mannskultur i dag? spurte Halsaa.

– Teorien om kvinnekultur var omstridt på 1970-tallet, og er det ikke mindre i dag. De konkrete, empiriske uttrykk for kjønnskulturene har gjennomgått store endringer som følge av at svært mange kvinner – og mange menn – har krysset tradisjonelle grenser. Selv om kjønn som symbolsk meningsstruktur har vært mer stabil, er det problematisk å beskrive ulike manns- og kvinnekulturer langs de dimensjonene Berit Ås brukte for 30 år siden. Berit hevdet at kvinners verdisystem stammer fra en praksis som er felles for kvinner, men forskjellig fra menn. Men holder denne påstanden i dag? Og hvis ikke, hvilke konsekvenser har det for hersketeknikkene?

Hersketeknikkene brukes også av kvinner?

Kanskje er det slik at noen hersketeknikker fortsatt er svært lett gjenkjennelige – andre ikke? Kanskje er det slik at andre teknikker i dag er vel så viktige, som objektgjøring for eksempel, som Ås så vidt nevner i sitt kapittel om hersketeknikker fra mer enn tyve år tilbake. Berit Ås skrev at hersketeknikkene i prinsippet gjelder alle slags mektige grupper. Selv begrenset hun bruken til sitt eget store politiske prosjekt: kvinnefrigjøring.

– Med kvinners erobring av en rekke maktposisjoner er det på høy tid at kvinner også ser nødvendigheten og verdien i å anvende teorien om hersketeknikkene på kvinners egen maktbruk, mener Beatrice Halsaa.

– Berit Ås’ teori passet som hånd i hanske til 1970-tallets intellektuelle og politiske landskap. I dagens poststukturalistiske landskap er den langt mer problematisk, både på grunn av empiriske og teoretiske endringer som har satt forskjell i fokus. Også forskjell mellom kvinner. Men møtet med teorien om hersketeknikkene kan likevel gi opphav til magiske øyeblikk, avrundet Halsaa.

Kanskje er det en egenskap ved gode teorier og analyseredskaper at de kan utfordres og utvikles etter hvert som årene går? Kanskje trengs rett og slett enda et forskerseminar, denne gangen om hersketeknikker anno 2003?