Et stipend i HABIs ånd

Beret Bråten beret@kilden.forskningsradet.no (21.06.2005)

HABI, her fotografert mens hun var i Tromsø. (foto: privat)

Det skal være et doktorgradsstipend til en kvinne fra sør som vil forske på tema knyttet til kvinner og kjønn. Lise Nordbrønd, som er daglig leder ved Kvinnforsk i Tromsø, kritiserer de ordninger som finnes for studenter fra sør som vil ta doktorgrad i Norge. – Forskerutdanning for kvinner fra sør er viktig, men det er nesten et umulig nåløye å komme gjennom, sier Nordbrønd. Hun kjente HABI fra tida som mastergradsstudent ved Universitetet i Tromsø.

Må søke fra hjemlandet

– Å ta mastergrad i Norge for studenter fra sør er mulig enten gjennom NORAD-stipend eller ved å få et kvotestipend fra Statens lånekasse for utdanning, forteller Nordbrønd. De som ønsker å gå videre til en doktorgrad, kan også få stipend i Lånekassen, men for dem venter en prosedyre med mange utfordringer og snubletråder. – Etter å ha avlagt mastergrad skal studenten reise hjem igjen og bli der minst ett år. Regelen er nemlig at han eller hun må søke doktorgradsstipend i Norge fra hjemlandet. For afrikanske kvinner og menn er dette langt fra enkelt, og særlig vanskelig er det for muslimske kvinner. De aller fleste av disse er første generasjon kvinner i sin slekt med mulighet til å ta utdannelse. Mange har mødre som er analfabeter, sier Nordbrønd, og legger til: – Når du skal lage en slik søknad, bør du være i et akademisk miljø. For mange er det helt umulig å få til.

HABI var en muslimsk kvinne som ønsket å ta forskerutdanning, for så å jobbe som forsker i sitt hjemland, Kamerun. Men etter mastergraden i visuell antropologi, som handlet om muslimske kvinner med høy utdanning og deres mulighet til å etablere familie, måtte hun altså reise hjem, for å søke stipend i Tromsø. – Vi mener vi har gjort noe veldig bra når ungdommer fra sør gis mulighet til å ta en mastergrad i Norge. Men for de som ønsker å bidra som forskere i sine hjemland, er en master langt fra nok. De må gå videre og ta en doktorgrad. Men mange har store problemer med å jobbe med en søknad fra hjemlandet, påpeker Nordbrønd.

Vanskelig å få støtte til en søknad

Dette var ikke lett for HABI heller. Hun hadde ikke jobb i hjemlandet da hun vendte tilbake dit i desember 2003. Så for å i det hele tatt å ha noe å gjøre, lærte hun seg å strikke og gjøre annet håndarbeid. Etter ett år fikk hun en undervisningsstilling ved Institutt for kjønn og utvikling ved universitetet i Buea i Kamerun. I tillegg søkte hun om få ta doktorgrad gjennom Norges forskningsråd og ved Universitetet i Tromsø. Men i Forskningsrådet har det nesten ikke vært gitt støtte til individuelle doktorgradsprosjekter de siste årene, og nå er det helt slutt på denne ordningen. Så der ble det avslag på støtte til prosjektet som skulle handle om maskuliniteter, maktrelasjoner og kvinnelig motstand – et prosjekt med utgangspunkt i Ngaoundere i den nordlige delen av Kamerun.

– Individuelle doktorgradsprosjekter må det nå søkes om å gå gjennomføre ved det enkelte universitet, sier Nordbrønd. Og til slutt, etter to søknader, fikk HABI klarsignal fra Forskningsutvalget ved Universitetet i Tromsø om at hun kunne gjennomføre sitt doktorgradsprosjekt der, under forutsetning av at dette lot seg finansiere. HABI skulle ankommet Tromsø i slutten av mai.

Store vyer – mindre konkret oppfølging

Lise Nordbrønd er kritisk til hvordan Norge tar imot doktorgradsstudenter fra sør. (foto: Beret Bråten)

– HABI skulle ha sin hovedveileder ved Universitetet i Tromsø og en biveileder ved Universitetet i Buea. Hun skulle gjøre alt feltarbeidet der – og vende tilbake dit for å jobbe når doktorgraden var avlagt her i Tromsø, sier Nordbrønd. Hun mener det er behov for nye former for partnerskap mellom universiteter i Norge og Afrika. –Når vi her i Norge snakker om internasjonalisering, handler det foreløpig mye om vyer og lite om konkrete samarbeidsprosjekter. Vi unnlater ofte å definere slike prosjekter inn i en total utdannings- og læringssituasjon, der det også inngår hva den norske utdanningsinstitusjonen har å lære, sier Nordbrønd.

Et annet forhold hun mener det er grunn til å kritisere er at doktorgradsstudenter fra sør får stipend fra Statens Lånekasse, og må klare seg med den støtten de tilbyr, mens norske doktorgradsstudenter ansettes ved universiteter og forskningsinstitusjoner med lønn og alt som følger en tilsetting. – Dette skaper en A og B-ordning blant doktorgradsstudentene, understreker Lise Nordbrønd. – Jeg synes ikke vi kan være bekjente av en slik ordning.

Døråpner

– På mange vis representerte HABI en ny generasjon kvinnelige studenter fra utviklingsland. Hun var en kompetent og kunnskapsrik kvinne som ikke skjulte sine ambisjoner. For oss ved Kvinnforsk, representerte hun et tydelig ansikt i kampen mot hvit akademisk imperialisme og europeisk hegemoni. Hun utfordret etablerte oppfatninger og praksiser på området kompetanseutvikling og internasjonalt samarbeid mellom nord og sør, understreker Nordbrønd.

– På konferansen Crossroads som nylig ble avholdt i Oslo, leverte innledere som Uma Narayan og Patricia McFadden skarpe analyser av forholdet mellom forskere og feminister i nord og sør. Det vi nå behøver er å sette oss ned og utforme konkrete modeller for globalt samarbeid og arenaer der dette kan drøftes. Her må vi være konkrete, og også diskutere det som er ekkelt og vanskelig, alt som har gjøre med herre- og knektrelasjonene oss imellom. Dette er et praktisk arbeid vi må samarbeide om å få til, understreker Nordbrønd, og legger til: – Mens hun var her, forsøkte HABI å få til slike diskusjoner. Noe som ikke alltid var like velkomment. Tapet av HABI er så enormt også fordi mange av oss så at hun kunne bli en viktig døråpner.

Nå håper Nordbrønd og styret i Kvinnforsk på støtte fra Universitetet til et minnestipend. – Et doktorgradsstipend i HABIs ånd vil åpne for forskerutdanning for kvinner fra et utviklingsland. Det vil være viktig for dem, men ikke mindre viktig for vår egen institusjon og kunnskapsproduksjon, sier styret i Kvinnforsk i henvendelsen som er sendt rektor ved Universitetet i Tromsø.