Tips oss/spør oss Abonnér på nyhetsbrev SØK
Kilden logo

Publikasjoner: Åse Strandbu

Strandbu, Åse (2005). "Identity, embodied culture and physical exercise – stories from Muslim girls in Oslo with immigrant background." Young. Nordic Yournal of Youth reaserch 13(1): 27–45.

Strandbu, Åse (2005). "Uforenlige kroppskulturer?" Tidsskrift for Ungdomsforskning 5 (i trykken).

Krange, Olve og Åse Strandbu (2004). Ungdom, idrett og friluftsliv: skillelinjer i ungdomsbefolkningen og endringer fra 1992 til 2002. Nova-rapport nr. 16,Oslo, Nova.

Strandbu, Åse (2002). Idrettens betydning som flerkulturell integrasjonsarena. Idrettens bevegelser: sosiologiske studier av idrett i et moderne samfunn. Ø. Seippel. Oslo, Novus forl.: 123–153.

Nyhetssak:

Kultur og kropp

Åse Strandbu utforsker sosiologien om kroppen i sin doktorgrad om minoritetsjenters forhold til kroppskulturer.

Del Del på FacebookTwitter

Åse Strandbu. (foto: Beret Bråten)Åse Strandbu. (foto: Beret Bråten)

Åse Strandbu skrev magisteroppgave om forbrukskultur og væremåter i kjøpesentra. Seinere har hun beveget seg mer i retning av kjønns- og idrettsfeltet, og er nå i ferd med å avslutte doktorgradsprosjektet sitt om minoritetsjenters forhold til kroppskulturer.

Hun er tilknyttet ungdomsforskningsgruppa ved NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring). Der var det flere som drev forskning på multietniske miljøer, men få som fokuserte spesielt på kjønn. Strandbu ønsket å koble sammen kjønn og idrett, og endte opp med doktorgradsprosjektet om motivasjon og begrensninger for idrettsaktivitet blant unge jenter med innvandrerbakgrunn. Hun mener erfaringer fra idrett gir et godt utgangspunkt for diskusjoner om kroppen.

Kroppen som objekt og subjekt

Hva er så sosiologien om kroppen? Når man snakker om kroppen, er det ofte kroppen som objekt det handler om. Strandbu påpeker at dette bildet gjelder særlig i massemedia. Margareth Olins dokumentar Kroppen min (2002) er et typisk eksempel på denne type framstilling. Filmen handler om kroppen som objekt, og opplevelsen av at ens egen kropp blir presset inn i kulturelle rammer der den ikke blir verdsatt. – Men kroppen er mye mer enn objekt. Sosiologien om kroppen kan derfor handle både om kroppen som objekt, altså dens form og utseende, men også om hva den kan gjøre, om handlingsrepertoar og kroppsvaner – altså kroppen som subjekt, sier Strandbu.

Den kroppslige erfaring

Det siste tiåret har sosiologien om kroppen særlig kretset rundt den handlende og erfarte kroppen, og spørsmålet om hvilken grad av frihet den enkelte aktør har i forhold til kroppsidealer. Vi snakker særlig om tre viktige teoritradisjoner i studie av kroppen, representert ved Foucault, Merleau-Ponty og Bourdieu. – Foucault er opptatt av å utforske hvordan maktforhold er inkorporert i kroppen. I Seksualitetens historie viser han hvordan ulike kunnskapsregimer eller vitenskapssyn bestemmer hvordan kroppen betraktes og reguleres. Sentralt står diskursbegrepet. Begrepet viser til et representasjonssystem som har makt til å forme praksis, og som har innflytelse over folks levde liv og selvoppfatning. Men diskursanalysen gir kanskje ikke noe godt grep om varierende erfaringer, sier Strandbu, og Foucault har også vært kritisert for å mangle aktørforståelse.

Kroppslige erfaringer er imidlertid et sentralt tema hos Merleau-Ponty, som ser kroppen som grunnleggende tvetydig. Vi kan både snakke om kroppen og erfare med den. Han mener videre at kroppen som subjekt kommer først, at den kroppslige erfaringen er der før refleksjonen. Dette er en viktig påminnelse, mener Strandbu. Hun viser til Iris Marion Youngs feministiske kritikk med utgangspunkt i Merleau-Ponty. – I artikkelen ”Throwing like a girl” beskriver Young forskjellen på jentekastet og guttekastet. Hun mener at man kan lese et konsentrert uttrykk for kjønnssosialisering i denne handlingen. I guttekastet involveres hele kroppen og mer rom tas i bruk enn i jentekastet. Jentekastet er en mer begrenset kroppslig utfoldelse. Ei jente lærer at kroppen hennes er en skjør ting som hun skal være forsiktig med. Hun oppfordres ikke til å bebo rommet i like stor grad som en gutt. Dette er en spissformulering, men den kan generaliseres til andre situasjoner som handler om mer enn å kaste en ball.

Bourdieus praksisperspektiv

Strandbu mener at vi kan lære av Merleau-Ponty at det finnes et lært handlingsrepertoar, og at denne type sosialisering er noe man bør være oppmerksom på i studier av kroppen. En tredje forskningstradisjon er Bourdieu-inspirerte praksisperspektiver.

– For Bourdieu er handlinger subjektivt motiverte, men motivert ut fra en virkelighetsforståelse – en habitus – som er knyttet til ens plassering i en sosial struktur i samfunnet. Gjennom sosialisering etableres ikke bare måter å tenke på, men også fakter, kroppsholdninger og bevegelsesmønstre. Dette er lært gjennom praksis, i samhandling med andre, og er ikke nødvendigvis så veldig bevisst. Praksisperspektivet er den av de tre retningene som fanger inn de empiriske eksemplene fra materialet mitt best, sier Strandbu.

Aerobic for innvandrerkvinner

Strandbu har undersøkt hvordan unge kvinner med innvandrerbakgrunn håndterer ulike kroppsidealer. Hun har intervjuet utøvere, trenere og ledere i idrettsklubber med høy andel innvandrerkvinner. I to av disse miljøene valgte hun å gå mer i dybden, det ene en aerobicgruppe for innvandrerkvinner, og det andre et basketballag på østkanten der jenter fra mange land, inkludert Norge, deltar. – Jeg deltok på aerobictreningen i halvannet år, og intervjuet både voksne og unge kvinner. Det var stor variasjon i klassebakgrunn og opprinnelsesland. De fleste som valgte å trene der var strengt praktiserende muslimer som ønsket å trene kjønnssegregert, mens andre gjorde det på grunn av miljøet eller fordi det var et hyggelig sted. Treninga var helt klart en viktig sosial arena, sier Strandbu.

Dessuten var et annet forhold også viktig. – Aerobictreninga var skjermet mot innsyn, og vinduene ble dekket til før trening slik at kvinnene kunne legge fra seg skaut og klær i garderoben. For mange av informantene fra aerobictreninga opplevdes segregasjonsidealet som viktig, mens basketballjentene hadde valgt å trene på en annen måte, og leste idealet annerledes. Selv om basketballtreninga var kjønnssegregert, slik nesten all idrett er i Norge, var den likevel ikke unndratt andres blikk.

Praktisk erfaring utelukker ikke refleksivitet

Eksempler fra Strandbus materiale viser at det er variasjoner i måten kroppsidealer praktiseres på. Her finnes beskrivelser av begrensninger, men også av valg. Mange av informantenes fortellinger viser til noen grunnleggende erfaringer knyttet til kjønn og kultur. Strandbu mener at disse ikke bare er valgte byggesteiner i et identitetsarbeid, de er praksisformer lært i tidlig barndom, og viser at kjønnsidentitet er mer enn en refleksivt sammensatt selvforståelse.

– Praktisk erfaring utelukker ikke refleksivitet. I media finner vi ofte en stereotypifisering, der det implisitte kravet for å fremstå som moderne og reflektert er at unge jenter med innvandrerbakgrunn bryter med foreldrenes praksis. Selv om mange av kvinnene i mitt materiale har en tradisjonell praksis, trenger ikke denne være mindre refleksiv enn måten majoritetsbefolkningen oppfører seg på.

– En av de to gruppene jeg har valgt å arbeide med er en tydelig gruppe, og mangfoldet er nok i virkeligheten større enn det jeg får fram i mitt materiale. Når man i tillegg trekker fram slike dypsosialiserte forhold er det en reell fare for å bli tatt for å eksotisere eller etnifisere, gjøre forskjeller mellom majoritets- og minoritetsbefolkninga tydeligere enn de er. Men jeg mener også at minoritetsforskningen har vært redd for å trekke fram slike dypsosialiserte forhold fordi man vil unngå å framstille "de andre" som tradisjonelle, og majoritetsbefolkninga som mer selvrefleksiv. Dette mener jeg selvfølgelig ikke. Konklusjonen er heller at ingen er refleksiv hele tida, og at alle har en sosial ballast med seg, sier Strandbu.

Del Del på FacebookTwitter

5 siste saker

Hvor ble det av den metroseksuelle mannen?

Da den utseendefikserte metroseksuelle mannen truet norske menns identitet grep de til krigsromantikk, humor og øl, ifølge ny forskning. Nå er det retro-mannen som gjelder.

(18.12.2014) Les mer

Diskriminering forsterkar det kjønnsdelte arbeidslivet

Diskriminering i tilsettingar grunna kjønn og etnisk bakgrunn kan forsterke den eksisterande segregeringa i arbeidslivet, ifølge forskar. Dei som vel utradisjonelle utdanningar for sitt kjønn kan ha vanskelegare for å få jobb.

(17.12.2014) Les mer

Økonomifaget er fortsatt ein mannsbastion

Då VG presenterte landets 20 fremste fagøkonomar, fanst det ikkje ei einaste kvinne mellom dei. – Økonomi er eit mannsdominert fag, stadfestar økonom Karen Helene Ulltveit-Moe ved Universitetet i Oslo.

(11.12.2014) Les mer

Kjønnsforskarar svarer på Mois kritikk av feministisk teori

Ei komplisert språkdrakt fråkjenner ikkje ein teori all verdi, seier Cathrine Egeland. For mykje teoretisering støyter vekk empirisk orienterte forskarar, hevdar Julia Orupabo.

(09.12.2014) Les mer

Toril Moi: Feministisk teori trenger en revolusjon

Feministisk teori har blitt så abstrakt at den ikke lenger klarer å si noe om vanlige kvinners liv, mener litteraturprofessor Toril Moi. Begreper som interseksjonalitet er så overteoretiserte at de fjerner oss fra folks faktiske erfaringer. 

(02.12.2014) Les mer
Publisert: 22.06.2005
KILDEN, Drammensveien 288, NO-0283 Oslo, Telefon: +47 22 03 80 80, E-post: post@kilden.forskningsradet.no