Kjønnsforskning - det er da ingen heksekunst

Anne Jorunn Berg 
Leder for programstyret 'Kjønnsforskning: Kunnskap, grenser, endring' i Norges forskningsråd 

Beatrice Halsaa 
Faglig leder, Senter for kvinne- og kjønnsforskning, Universitetet i Oslo

Eller er det nettopp heksekunst kjønnsforskning er? Skal vi dømme etter kronikken i Dagbladet på onsdag koker vi for tiden sammen litt av hvert på forskerloftet. Bjørn Vassnes har rett i at kjønnsforskning som kunnskapsfelt favner vidt. Men å slutte fra det til at vi ikke bedriver vitenskap er rimelig drøyt. Noen av vitenskapens viktigste oppgaver er å snu og vende på vedtatte sannheter, å stille kritiske spørsmål og frambringe nyttig og annerledes kunnskap. I all beskjedenhet vil vi si at kjønnsforskningen her er helt i front. Forskning skal bidra til å sette den samfunnsmessige dagsorden. Til det trenger vi stadig bedre redskaper i form av teorier og metoder for kunnskapsproduksjon. 

Poststrukturalistiske teorier er langt fra enerådende innenfor kjønnsforskningen, og Vassnes må gjerne stille seg sterkt kritisk til dem. Men vi tar avstand fra hans fordummende framstilling. Tabloid betyr ikke nødvendigvis trangsyn, men det er dette som eksponeres når disse teoriene blankt avvises. 'Synliggjøring' er fortsatt viktig i kjønnsforskning, men Vassnes bidrar til usynliggjøring når han overser kjønnsforskningens systematiske arbeid med å utforske kroppens betydning. I lesninger av Simone de Beauvoir er det for eksempel ikke den 'frie vilje' som alene fokuseres, men nettopp det kompliserte samspillet mellom frihet som menneskelig prosjekt og kroppen som begrensning. Og poststrukturalistisk teori avviser ikke naturen, men tilbyr en radikalt annerledes tilnærming til forholdet mellom natur og kultur enn den Vassnes ønsker. 

Kreativitet og fantasi er viktige elementer i en hver vitenskapelig utviklingsprosess enten det er nanoteknologi eller feministisk teori. Kjønnsforskningsfeltet lever med teoretiske spenninger og politisk uenighet mellom ulike retninger. Et kunnskapsfelt skal inneholde motsetninger, ellers stivner det. Motsetninger kan drive fram nytenkning og ny kunnskap. Derfor inviterer Norges Forskningsråd gjennom programmet Kjønnsforskning: Kunnskap, grenser, endring blant annet til å utforske faglige uenigheter. Sjøl om mange prosjekter referer til den nord-amerikanske filosofen Judith Butler er ikke det i seg sjøl en svakhet. Vår betenkelighet går i en annen retning enn Vassnes sin: Vi spør om dette er uttrykk for en uheldig angloamerikansk dominans, slik at andre tradisjoner får for lite oppmerksomhet. 

Har kjønnsforskningen sviktet kvinnekampen gjennom lefling med poststrukturalismen? Vi sier nei fordi feltet fortsatt er politikknært. Et eksplisitt formål er - nå som før - å bidra til kvinnefrigjøring og likestilling mellom kjønnene, men poststrukturalismen har gitt nye tilnærminger til studier av kunnskap, makt og politikk. Kjønnsforskningens kobling til frigjøringsinteresser har alltid vært omstridt. Før het det at vi bedrev politikk og ikke vitenskap, og mange stemplet feltet som uvitenskapelig. Vassnes kaller det okkult, og er helt blind for poststrukturalismens praktiske relevans.

Har kvinne- og kjønnsforskningen forlatt den virkelige verden og flyktet inn i det okkulte? På ingen måte, dersom vitenskap er systematisk utforskning av spørsmål ved hjelp av metoder og spilleregler som er anerkjent innenfor et forskerfellesskap. Vitenskap handler om at både spørsmål og svar er forbundet med uvisshet, 'at de gjør vondt å stille men at det ikke er noen vei utenom - og at man ingenting skjuler, men legger alt åpenlyst fram.' Som den danske forfatteren Peter Høeg sier. For kjønnsforskerne er det spørsmål som: Hva vil det si å være kvinne og mann? Hva slags maktforhold preger forholdet mellom kjønn i dag - og hvordan har maktforholdene endret seg historisk? Er kunnskap kjønnet? 

Kvinneforskningen vokste fram innen samfunnsfag og humaniora på 1970-tallet og overtok kjønnsrolleforskningens dype skepsis til naturvitenskapelige årsaksforklaringer. Biologiske forklaringer har hatt stor makt i fag som medisin og psykologi, og vi finner dem i utbredte oppfatninger om at kjønnsforskjeller er medfødte og uforanderlige. De er ofte spøkefullt omtalt som 'den lille forskjellen', men bakenfor skimter vi antifeministiske idéer: Når alt kommer til alt er det naturen som bestemmer. Kjønnene er to, de er forskjellige, og begrepet Kvinne klebes til urgamle myter om kvinnelighet og moderlighet.

Det er opp imot biologistiske kjønnsforståelser - tankesett som gjør bruk av argumenter fra biomedisinsk vitenskap for å begrunne politikk - at feminismen gjør opprør, ikke mot biologien. I stedet for å se kulturen som noe som ligger tynt utenpå naturen, slik biologismen gjør, stiller kjønnsforskningen problemet på nye måter. Vi er derfor grunnleggende uenige med Vassnes i hans viktigste premiss: Kultur er ikke helt på ordentlig, men det er derimot natur. Han stiller opp en tradisjonell, men likevel feilaktig, motsetning mellom "den virkelige verden" og verden som en "kulturell konstruksjon". Men kjønnsforskningas poeng er at natur og kultur ikke står i et motsetningsforhold til hverandre, de henger tvert imot sammen. Å hevde at noe er kulturelt konstruert, slik blant annet poststrukturalismen hevder, er ikke det samme som å si at virkelighet ikke finnes! Ei av skyteskivene for Vassnes sin kritikk, biologen og vitenskapsteoretikeren Donna Haraway, fanger samspillet i begrepet om det materiellsemiotiske. Materialitet og betydning, natur og kultur, er tett vevd sammen og kan ikke skilles fra hverandre. Det angloamerikanske skillet mellom 'sex' og 'gender' - som har gjort analytisk nytte i mange sammenhenger- kan derimot virke uheldig fordi det åpner for å skille natur fra kultur. Vi mener at poststrukturalistisk nytenkning om natur og biologi har gitt fruktbare innspill til feministisk teori. Men dette er (natur)vitenskapelig tenkning hvor 'kontroll over naturen ved hjelp av naturlover' ikke er det sentrale, verken ved hjelp av magi eller hekseprosesser. I stedet er det samspillet med den levende naturen som fokuseres.

Det er feil at kjønnsforskning fornekter naturen. Den er ikke redd for (natur)vitenskapelig kunnskap, men derimot biologisme. Vassnes poengterer at mennesket ikke er programmert av genene alene men gir likevel forrang til et snevert (natur)vitenskapelig vitenskapssyn, og trekker fram kunnskap som han mener viser 'begrensninger for hva slags kultur som er mulig'. Mulighet for endring er fortsatt det sentrale fokus i kjønnsforskningsfeltet. Utålmodighet etter å skape forandring ligger under vår søken etter bedre forståelser og redskaper for å gripe virkelighet. Det finnes ikke en magisk løsning for feminismen - ikke noe hokuspokus som kan lede oss inn i eventyrland. Dessverre?