Den farlige intimiteten

Cato Fossum cato@kilden.forskningsradet.no (07.06.2007)

1. november 2003: Den norske forfatteren Vigdis Hjorth lyser mot leserne fra Dagbladets forside under tittelen «Åpen Vigdis Hjorth om fylla, festene og kjærligheten». I et portrettintervju inne i selve avisa forteller Hjorth om sitt mangslungne forhold til alkohol; hvitvin når hun arbeider, øl etter trening, rødvin for å få sove. Leserne får høre om seine forfatternachspiel, om Hjorth i bakrus og polkø, om hvor dårlige samvittighet hun har overfor barna.

Unn Conradi Andersen. (Foto: Cato Fossum)

Er intervjuet med Hjorth nok et eksempel på hvordan tv, radio og aviser bretter ut kjendisers privatliv? Burde ikke mediene prioriterte analyse og debatt og overlate personlige betroelser til ukebladene?

Nei, mener Unn Conradi Andersen. I sin masteroppgave i sosiologi har hun undersøkt framstillingen i utvalgte norske medier – deriblant Dagbladet – av nettopp Vigdis Hjorth og Marie Takvam:

– De to formidler viktige erfaringer fra det som skjer bak lukkede dører, erfaringer som har sterkt maktkritisk potensial, mener Conradi Andersen, som selv har jobbet som journalist i dagspressen i ti år.

Takvam: En pionér

Marie Takvam og Vigdis Hjorth opererer i to forskjellige tidsepoker. Mens Hjorth fortsatt er aktiv som forfatter, var Marie Takvam synlig i offentligheten fram til 1980-tallet. Altså en tid hvor autoritetstro, sosial kontroll og folkeopplysning sto sterkt.

– Fra før finnes det ikke noe språk for erfaringene Takvam vil vise fram; når hun intervjues må hun finne fram til nye begrep, og mye av det hun sier virker fremmedartet i offentligheten, sier Conradi Andersen.

Også i diktene er Takvam nær, konkret og personlig. Allerede i debutsamlingen Dåp under sju stjerner fra 1952 satte Takvam ord på begrensningen i datidens kjønnsroller. Hun ble angrepet for å blande diktning og politikk da hun i skuespills form gikk hardt ut mot ekteskapet som institusjon i 1967. Og diktene og romanene hennes ble kritisert for å være for private og selvbiografiske.

Marie Takvams rumpe

I 1977 spiller Marie Takvam hovedrollen i Vibeke Løkkebergs film Åpenbaringen, der en scene viser Takvams nakne rumpe. Anmelderne er sjokkerte, Takvams kropp beskrives som frastøtende og gammel. Selv om Takvam i mediedebatten om filmen – ofte kalt «Rumpefeiden» – ber kritikerne skille mellom henne selv og filmens tematisering av kvinnekroppen, blir hun etter dette diskreditert i norske medier.

– Mediene har gjerne en trang til å kategorisere, og i intervjuer etter «Rumpefeiden» ble Takvam stemplet som en ensom, gammel og kompromittert forfatter, påpeker Conradi Andersen.

Mediene hun har undersøkt, skiller i liten grad mellom liv og diktning hos Takvam:

– Hun er også sårbar fordi hun ikke får støtte fra andre forfattere eller feminister. Mediene er harde mot dem som bryter med taushetsbelagte temaer, og det får Marie Takvam merke. Grunnen til at hun tross alt klarer seg så godt, er at hun ser seg selv utenfra, er selvrefleksiv. Dermed blir hun ikke bare kategorisert – hun definerer også seg selv.

Vigdis Hjorth. (Foto: Siv-Elin Nærø)

Hjorth leker med livet

Siden midten av 80-tallet har Vigdis Hjorth gitt norsk offentlighet innblikk i sitt privatliv, uten å møte tilnærmelsesvis like sterke reaksjoner som Marie Takvam i tiårene før. Hva skyldes forskjellen?

– Først og fremst blir private erfaringer vanligere i mediebildet på 80-tallet, blant annet fordi kringkastingsmonopolet opphører og nye medier vokser fram, mener Unn Conradi Andersen.

– Flere medievitere har hevdet at mediene og spesielt realityprogrammer har forskjøvet grensen mellom den private og offentlige sfære, påpeker hun. Dette har skapt en ny sfære i møtet mellom mediene, seerne og leserne, en middelregion der kjente personer kan spille på flere roller – for Vigdis Hjorths vedkommende som selvutleverende forfatter.

– Hjorth spiller bevisst med egen identitet når hun intervjues i mediene. Hun bruker humor, for så å bli alvorlig og betro oss om sitt liv. Hun veksler mellom roller, og snakker både om seg selv og romanfigurene. Som lesere spør vi oss: Hvem er egentlig hvem? påpeker Andersen.

Som når Hjorth i et intervju om boka Ubehaget i kulturen i 1995 først presenterer seg som medforfatter Arild Linnebergs kjæreste, for seinere å dementere forholdet på trykk. Tvetydigheten i forholdet mellom de to skinner også gjennom under lanseringen av romanen Om bare seks år seinere. Og handler romanen Hjulskift (2006) om Hjorths forhold til en bilselger?

Bare tull – eller samfunnskritikk?

Conradi Andersen mener Vigdis Hjorth gjennom intervjuet i Dagbladet i 2003, og boka Hva er det med mor setter ord på et tabubelagt og viktig samfunnstema, nemlig alkoholisme.

– Både Hjorth og Marie Takvam setter privatliv og forfatterskap på spill ved å gå offentlig ut med sine erfaringer. Hjorth kan representere erfaringer andre ikke kan sette ord på, og samtidig unngå å bli satt i bås og kategorisert slik Marie Takvam ble, mener sosiologen.

 Når Vigdis Hjorth forteller Dagbladet om hvordan drikkevanene fikk følger for forholdet til barna og forfatterskapet, skjer det fra en middelregion, der Hjorth lar leserne gløtte inn i hennes privatliv. Modig gjort, men leken med identiteter gjør at leseren kan tvile på om Hjorth mener alvor, understreker Andersen: Selvspillet kan komme ut av kontroll.

–Tror du lesere fra alle samfunnslag forstår selvspillet Hjorth og andre benytter?

– Kanskje avhenger forståelsen av hvor fortrolig man er med medieoffentligheten. Og det kan igjen ha å gjøre med hvilken klasse mottakeren tilhører. Det viktigste er likevel ikke at alle forstår selvspillet, men at det beskytter Vigdis Hjorth og andre aktører mot slitasjen ved å stå i offentlighetens lys over tid.

Myten om det kvinnelige

Kjente samfunnsteoretikere som tyske Jürgen Habermas og amerikanske Richard Sennett har tidligere kritisert at private erfaringer og følelser får forrang i medieoffentligheten foran kritisk resonnement og analyse.

I sin oppgave hevder Unn Conradi Andersen at skillet mellom det private og offentlige ikke er noe selvsagt, men snarere en bestemt diskurs, en måte å gi betydning til sosial praksis og ideer. Motsatt kan Marie Takvam og Vigdis Hjorths medieopptredener ses på som motdiskurser til Habermas’ og Sennetts tenkemåter, fordi de bruker nærhet og bekjennelse når de snakker til leserne i mediene.

– Det at private erfaringer har lav status i offentligheten, skyldes blant annet at de historisk assosieres med hjemmet og det kvinnelige. Men en slik definisjonsmakt kan dekke over maktforhold i samfunnet knyttet til kjønn og marginaliserte grupper, sier Conradi Andersen.

– De to forfatterne er også viktige demokratiske motstemmer, mener hun. Masteroppgavens tittel Mellomrom viser til det sosiologen mener er et behov for flere arenaer for offentlig debatt, såkalte motoffentligheter – Marie Takvams historie viser at den som offentlig vil kritisere samfunnsutviklingen kan trenge en motoffentlighet, der man kan få støtte fra meddebattanter og prøve argumentene sine.

–Både tidsskrifter, nisjeaviser og løsere nettverk er eksempler på slike motoffentligheter, men Conradi Andersen viser til at også her kan herske konformitetspress.

– Uansett har disse arenaene stort potensial i å kaste lys over tause felt, for eksempel abort eller homofili blant muslimske menn, avslutter hun.