Nr. 3/08: Åpent nummer

Artikler

Sissel Lie: Hyenen og klesstativet – Leonora Carringtons selvportretter

Lars Rune Waage: «Et galt og skjævt menneske» – to litterære skildringer av homoseksualitet på tidlig norsk 1900-tall

Jørgen Lorentzen: «Først mor og barn, derefter Faderen.» Om fedrene i norsk historie fra 1850 til 1920

Ann Kroon: Transsexuella taxonomier. Asymmetriska konstruktioner av kön och sexualitet

Intervju

Organisatorisk maskulinitet og andre rare dyr. Øystein Gullvåg Holter i samtale med Jorun Solheim'

Bokanmeldelse

Wencke Mühleisen og Christel Sverre (red.):
Meningen med sex. Noen kunstneriske, populærkulturelle og vitenskapelige undersøkelser.
Omtale ved Jan Fredrik Wickman

Kjære leser

Velkommen til nok et åpent nummer av Tidsskrift for kjønnsforskning, som denne gangen byr på et særdeles variert utvalg tekster. Om det er den lyse årstiden som gjør det, vet vi ikke, men faktum er at det ser ut til å være på denne tiden tidsskriftet spesielt trekker til seg artikler fra humanistenes rekker. Slik var det i fjor, og slik er det i år. Det betyr at vi nok en gang kan presentere et sett av artikler som tar utgangspunkt i et spesifikt kulturelt tekstmateriale – denne gangen også inkludert bilder. Som vi tidligere har vært inne på i denne spalten, gir denne type tekstuelle eller medierte uttrykksformer andre muligheter til kunnskap om kjønn enn de former for empiri som vi gjerne finner i mer samfunnsvitenskapelig orienterte analyser, selv om dette skillet i dag er mindre uttalt enn tidligere. De åpner for en forfølgelse av det metaforiske, den konkrete og «stofflige» symbolikk som ligger i språklige tekster, gjenstander, bilder og musikk. På denne måten kommer analysene – hvis de er gode – tett innpå oss, de snakker til en mer umiddelbar erfaringsverden, en «gjenkjennelse». Samtidig tvinger de oss – igjen hvis de er gode – til å reflektere over denne gjenkjennelsesprosessen, utforske den videre. På denne måten blir vi som lesere utfordret til å bli medforskere i fortolkningens labyrinter – en form for kritisk hermeneutikk i praksis.

I denne sammenheng utgjør Sissel Lies artikkel om den surrealistiske maleren Leonora Carringtons selvportretter en svært passende åpningsartikkel. Hennes fortolkning av Carringtons bilder er inspirert av en av den kritiske hermeneutikkens fremste teoretikere: språkfilosofen Paul Ricoeur. Lies artikkel handler imidlertid ikke om Ricoeur, derimot bruker hun noen av hans begreper til å tenke høyt rundt Carringtons malerier, i et forsøk på å utforske hva disse bildene kan si oss om en kvinnelig kunstners konstruksjon av identitet gjennom ulike perioder av 1900-tallet. Artikkelens tema kretser rundt forholdet mellom å bli sett av andre og å se seg selv, i dette tilfelle konkretisert gjennom Carringtons plassering i spenningsfeltet mellom surrealismens dominerende kvinnebilder og utforming av egen kunstneridentitet. Hva slags metaforer og symbolspråk benytter hun seg av for å uttrykke disse spenningene, og hvordan forandres dette symbolspråket gjennom hennes liv – uttrykt gjennom selvportrettet av henholdsvis den unge og den eldre kvinnen? Hva kan en hyene og et klesstativ fortelle oss om Carringtons selvforståelse som kvinne og kunstner, og om hvordan identitet utformes som en kontinuerlig dialektikk mellom stabilitet og endring gjennom et livsløp? Sissel Lies fortolkninger av billedmaterialet settes samtidig i forbindelse med Carrington som forfatter, og representerer derfor også et interessant eksempel på intertekstualitet mellom tekst og bilde.

I artikkelen «Et galt og skjævt menneske – to litterære skildringer av homoseksualitet på tidlig norsk 1900-tall», befinner vi oss innen litteraturens og språkets rammer. Her analyserer Lars Rune Waage novellen Blodtirsdagen (1903) av Sigurd Mathiesen og romanen De svake (1915) av Ronald Fangen. Begge tekstene beskriver «den homoseksuelle mannen» fra en tid da «den homoseksuelle» var i ferd med å bli et begrep i norsk offentlighet. Selv om de to tekstene er fra samme tidsperiode, presenterer de forskjellige bilder av denne «nye» maskuliniteten; mens Mathiesens tekst tegner et bilde av personer med en aggressiv og destruktiv framferd, presenterer Fangen leseren for en tragisk og sykelig figur. Begge forfatterne lar imidlertid tekstene ende med at den homoseksuelle karakteren tar sitt eget liv. Også i denne artikkelen er det forfatternes metaforer og symbolspråk som utforskes, ikke minst med fokus på sjanger og stil. Waage knytter sine fortolkninger til pågående endringer i det tidlige 1900-tallets forestillinger om homoseksualitet, og han konkluderer med at de to utvalgte tekstene kan fungere som en illustrasjon på diskursive endringer i datidens syn på homoseksualitet. Mens Mathiesen legger mest vekt på det forbryterske i homoseksualiteten, vektlegger Fangen sykdomsaspektet. Dette gjenspeiler en glidning i den offentlige debatten om homoseksualitet, bort fra det juridiske aspektet og over mot medisinen.

Jørgen Lorentzens artikkel om fedrene i norsk historie fra 1850 til 1920 tar opp et helt annet aspekt ved mannsrollen og synet på mannlighet. Med utgangspunkt i ulike typer bøker og tidsskrifter analyserer han hvordan farens rolle i hjemmet beskrives i den angitte perioden Også denne artikkelen er derfor opptatt av farsbilder slik de kommer til uttrykk i litteraturen, samtidig som Lorentzen her legger hovedvekten på sakprosalitteratur. Artikkelen tar utgangspunkt i at forståelsen av kvinners og menns separate sfærer i stor grad har ligget som premiss for historikeres argumentasjon og forståelse av kjønnsrelasjonen fra 1800-tallet av og framover, selv om oppfatninger om kjønnenes ulike forhold til den offentlige og den private sfære er blitt modifisert i nyere kvinnehistorisk forskning. Det er blant annet blitt påpekt at kvinner var langt mer deltakende i arbeidslivet enn tidligere antatt, og at hjem og familie ofte kunne fungere som en form for offentlighetsrom for kvinners debatter og deltagelse i politiske prosesser. Lorentzens fokus i denne artikkelen er imidlertid fedrenes forhold til familielivet og hjemmesfæren. Han argumenterer for at i det som skrives om hjemmet, familien og ekteskapet i perioden fra 1850 til 1920, er faren nesten like viktig som moren. Han hadde riktignok andre oppgaver og en annen betydning enn moren, men farens rolle er både for familien og i familien. Denne dobbelte tilhørighet, og spenningen mellom disse posisjonene, har ikke vært tilstrekkelig problematisert innen kjønnsforskningen.

I artikkelen «Transsexuella taxonomier. Asymmetriska konstruktioner av kön och sexualitet» diskuterer Ann Kroon de diskursive utmeislingene av kjønn og seksualitet som skjer i tilknytning til framveksten av den psykiatriske diagnosen «primær transseksualitet». Hennes empiriske materiale er svenske psykiatriske tekster fra 1960-tallet og framover, som Kroon hevder er rimelig representative for vestlig psykiatri innen dette feltet. Hun fokuserer spesielt på forestillingene om «aktivitet» og «passivitet» som kjennetegn ved biologiske menn og kvinner, og hevder at det på grunn av disse forestillingene oppstår en kjønnet asymmetri i den transseksuelle konteksten. Den kjønnskryssende biologiske mannen konstrueres i flere ulike varianter enn den kjønnskryssende biologiske kvinnen. Den transseksuelle kvinnens «iboende» mannlighet ser rett og slett ut til å være lettere å kartlegge enn den transseksuelle mannens kvinnelighet – hvis hun er seksuelt pågående på en «maskulin» måte anses hun pr. definisjon å ha en mannlig kjønnsidentitet. Kroon trekker her historiske linjer tilbake til modernitetens «tokjønnsmodell» slik den er beskrevet av Thomas Laqueur, og argumenterer for at det går en ganske rett linje innen den vestlige psykiatrien fra oppfatninger om hva som utgjør seksuell «aktivitet» og «passivitet» og hvem som kan representere disse posisjonene, til forståelser av «mannlighet» og «kvinnelighet».

Til slutt i dette nummeret trykker vi et intervju med Øystein Gullvåg Holter, som i vår ble ansatt som den første norske professor i likestillings- og maskulinitetsforskning ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo. I samtale med Jorun Solheim forteller han om sin vei inn i mannsforskningsfeltet og om sine teoretiske interessefelt gjennom 1980- og 90-tallet og fram til i dag. Sentralt i samtalen står hans konsept om sosiale former som noe som kan gripe tingliggjøringen av sosiale fenomener, og dermed formidle mellom strukturelle mønstre og det flytende og prosessuelle. Avslutningsvis drøftes begrepet «organisatorisk maskulinitet» som Holter nylig har lansert som et mulig fruktbart analyseredskap – blant annet i relasjon til Roberts Connells begrep om hegemonisk maskulinitet, så vel som tidligere analyser innen kjønn- og organisasjonsforskningen.

Jorun Solheim    
Åse Røthing