Elisabeth Aasen: Fra posisjon til avmakt. Kvinner og ledelse i kulturhistorisk perspektiv *

Del

Elisabeth Aasen (21.04.2001)

I 1839 ble det gitt adgang til håndverksmesterskap til «svagelige Kvinder over 40 Aar, som ikke kunde ernære sig paa anden Maade». I 1866 fikk kvinner samme rett til å drive håndverk som menn. I 1842 ble det gitt handelsrett til alle uforsørgede kvinner: «til Enker, til Koner der leve aldeles adskilte fra sine Mænd, og til ugifte Fruentimmer, der ere myndige ifølge Kongelig bevilling». ¹ Uforsørgede og enslige kvinner skulle få mulighet til å livberge seg. Guvernanten, den halvt tjenende ånd i huset, ble profesjonell lærer. I 1860 kunne kvinner bli lærere på landet, i 1869 i byene, og i 1882 tok den første kvinne artium – deretter var høyere studier mulig.

Yrkesmuligheter for kvinner var en av de store kampsakene for kvinnebevegelsen som organiserte seg på 1880-tallet. At vi i dag er opptatt av kvinner og ledelse, ser vi som en naturlig konsekvens av kvinners yrkesinnsats og kvinnebevegelsens aktivitet i disse hundre årene.

Men kvinners historieløshet har vært katastrofal. Fundamental historiekunnskap var gått tapt. Vi visste ikke lenger at vi hadde kvinneskuldre å stå på. Men verken handel eller håndverk, studier, undervisning eller administrativt talent var noe nytt for kvinner. 1800-tallets forkrøplede kvinnebilde har skjult en tradisjon som kunne ha gitt oss et solid fotfeste. Idealet var de tause, lydige kvinner som ikke skulle gjøre seg bemerket, som skulle representere ynde og kvinnelighet, som ikke kunne arbeide utenfor hjemmet – men som burde følge «bestemmelsen»: å bli gift med en mann foreldrene fant passende.

Dette var borgerskapets/embetsstandens kvinnebilde. Bondekvinnene har hatt sine tradisjoner og faste arbeidsoppgaver. Kystbefolkningens kvinner som har hatt menn på sjøen eller vært alene etter de mange forlis, har måttet stole på egne krefter. Arbeiderklassens kvinner har arbeidet hardt, også utenfor hjemmet. Men borgerskapets 1800-tallskvinner fikk betydning som modell fordi de tilhørte en klasse som definerte kulturen. I våre dager har utviklingen gått i retning av færre gårdsbruk og en borgerliggjort arbeiderklasse (som dessuten reduseres og går over i serviceyrker), derfor har borgerskapets kvinnebilde preget stadig større grupper av befolkningen, godt hjulpet av ukepressen. En slik videreføring av 1800-tallets ideologi har nok vært mer eller mindre ubevisst, men en skjult ideologi er farligere fordi den er vanskelig å få øye på – man kan komme til å trekke den slutning at det er «naturlig» at kvinner tenker og reagerer på en bestemt måte.

Historisk innsikt er en forutsetning for å forstå dagens situasjon. Vi skal nå arbeide oss bakover i historien. Fra posisjon til avmakt – lar det seg gjøre å (be)vise det? Dronninger har vi hørt om, som spesielle unntak, men har det vært kvinnelige ledere på andre områder?

Den mørke middelalder – en myte?

Skjønnlitteraturen kan være en dør inn til en historisk periode. Sigrid Undsets roman Kristin Lavransdatter er skrevet i årene 1920-22, og handlingen er lagt til 1300-tallet. Selv om Kristin er en romanfigur, gjenspeiles forfatterens historiske studier i Kristins hverdag. Bind to har fått tittelen Husfrue, og her kommer det fram hvilken betydning det har for storgården at den nå får en frue i huset:

«Så bar en tjenestekone husets nøkler frem til Erlend. Han hektet det tunge knippet på Kristins belte – »

Kristin får nøklene som symbol på husfrue-verdigheten. Nå skal hun administrere en stor gård, og det ventes at hun har kunnskap og evne som er husfruen verdig. Å ta vare på ættegården var en plikt, men en gård uten en styrende kvinne bærer preg av forfall. Kristin bruker øynene godt og ser at veggene ikke var vasket, at maten var «skjemt og ille tillaget», det var «tomme bur og boder», på loftet lå lin som ikke var bearbeidet og en bod var full med «eldgammel uvasket og stinkende ull» – og «feet var usselt, magert, skabbet og sårt». Konklusjonen er klar: «Vanstell hadde hun sett overalt.» (1972-utg. s. 13-14)

Det blir Kristins ansvar å få storgården på fote, og – ikke minst – få folkene til å utføre skikkelig arbeid igjen. Hun må være en myndig leder som kjenner sine oppgaver. Ansvar for mennesker, dyr og markens grøde og produksjon av mat og klær hviler på husfruen. Nøklene er mer enn et symbol, de innebærer plikter og arbeid.

Sagalitteraturen gir også et bilde av kvinners virkning på gårdens velstand.² Det gamle samfunnet var et rang- eller klassesamfunn. Både kvinner og menn var født til status – fri eller trell. Norge var en bondebefolkning, og standsforskjellen mellom storbonde og adel var vag. Innenfor bondestanden var det store sosiale ulikheter alt etter gårdens størrelse, men bonden, búandi, var en fri, bofast mann. Husbonden var gårdens overhode med formynderrett og ansvar for familie og eventuelle treller eller tyende, og husfruen hadde myndighet som hans «nestkommanderende» og stedfortreder i det daglige liv når han var borte.

Vanligvis gikk skille for arbeid og myndighet ved dørstokken. Arbeidsdelingen var kjønnsbestemt, grovt sagt ute–inne. Innearbeidet var ikke det minst betydningsfulle, og på sitt område var kvinnen enerådende. Med nøklene fulgte ansvar for alle rom. Administrativ evne og praktisk dyktighet var en forutsetning for at gården skulle gi livsgrunnlag til alle som hørte til der.

Trosskifte og kvinners muligheter i «Religionens Tjeneste»

Det er en vanlig oppfatning at en fri kvinne hadde en forholdsvis selvstendig stilling i det gamle samfunnet, og at et nytt kvinnebilde fikk innpass med den nye troen. Nye kvinneidealer fulgte – dyrking av jomfru Maria og helgenene. Kvinnens stilling ble nok mer beskyttet, men også mer tilbaketrukket. Men i religionens tjeneste, dvs. i klostrene, var det studie- og arbeidsmuligheter for kvinner.³

Kjennskap til middelalderens kvinner har til nå vært et nokså dunkelt kapittel. I våre dager er middelalderforskningen intensivert, og historikere har fordypet seg i denne perioden og funnet myndige og kunnskapsrike kvinner, respekterte og innflytelsesrike i sin samtid.

Innenfor rammen «kvinner og ledelse» er det spennende å se at kvinner med lederansvar ikke er noe nytt fenomen. Sigrid Undset så dette. I 1933 skrev hun: «Der er imidlertid et kardinalpunkt i hele middelalderens syn paa kvinderne som jeg ikke kan huske at jeg har sett fremhævet. Det er det krav paa administrativt talent som dengang ble stillet til alle kvinder som vilde gjøre sig fortjent til at komme ind under begrepet «god kvinde» – dvs. en sterk kvinde.» (Etapper. Ny række, 1933, s. 64. Min uthevning.)

Særlig innenfor klosterliv gjorde dette administrative talent seg sterkt gjeldende. Klostrene var et overklassefenomen, etablert av kvinner (eller menn) fra kongefamilien eller aristokratiet. For kvinner fra høyere lag var klosteret et reelt alternativ til ekteskapet, og det var også et sted for enker, enten som nonner eller proventkvinner, dvs. som pensjonærer.

Klostrene fungerte som utdanningsinstitusjoner, som studie- og forskningssted, som hospital betjent av nonner med innsikt i medisin, hygiene og legende urter. Abbedissen ble valgt av nonnene, og var både åndelig mor og økonomisk og administrativ leder med eget embetssegl, myndighet og prestisje. Selv om etablering av klostrene var et overklassefenomen, hadde disse institusjonene betydning langt utover sin klasse – både kulturelt og sosialt, ikke minst innenfor medisin og sykepleie.

I århundrer før kristendommen kom til Norge hadde kvinner i Europa etablert seg i klostre. Kjente abbedisser hadde både åndelig og politisk innflytelse i tidlig middelalder, fra 500-tallet. Senere kom vikingenes herjinger og frankernes religiøse reformbevegelser, og 800-tallet ble en nedgangsperiode for nonneklostrene. Et nytt kvinneideal ble lansert: dyrking av huslige egenskaper og spesielt kvinnearbeid. Mens abbedissene tidligere ble berømmet for administrative evner, kunnskap, intellektuell kapasitet og innsikt i offentlige saker, ble nonnene nå berømmet for sin dyktighet i huslige sysler og særlig for utsøkte broderier som også kunne nyttes i kirkens tjeneste.

Historien gjentar seg, sies det, og det er påfallende å se visse likheter mellom denne nedgangsperioden og 1800-tallets kvinnesyn, som vi tok utgangspunkt i – og som vi skal komme tilbake til.

Men til tross for nedgangsperioder og at færre kvinneklostre ble etablert, fortsatte mange abbedisser og andre klosterkvinner å spille en viktig rolle som kulturformidlere og administrative ledere. Tyske klosterkvinner markerte seg sterkt i kommende århundrer.

1100-tallets mest berømte klosterkvinne, Hildegard av Bingen (1098-1179), virket i det århundret norske kvinneklostre ble etablert. Hun har fått en oppsiktsvekkende renessanse i våre dager. En intens Hildegard-forskning pågår innenfor teologi, idéhistorie, medisin, naturvitenskap, og i 1979 ble 800-årsminnet om hennes død et høydepunkt med behørig markering og stor tilstrømming til hennes kloster ved Rhinen.⁴

Hildegard administrerte klostre, og oppmuntret av paven skrev hun ferdig sitt betydelige teologiske arbeid, Scivias (Kjenn veiene). Besøkende strømmet til Hildegard, og hun korresponderte med overhoder for land og kirke, religiøse og legfolk. I Hildegards begavelse lå også musikalsk talent. Hun er den eneste kvinne med ry som komponist i tysk middelalder. Hennes hymner og gregorianske sanger synges i dag av klosterets nonner.

Om Hildegard omtales som mystiker fordi hun skuet inn i kosmiske krefter gjennom sine visjoner, viste hun seg som et praktisk og jordnært menneske i det daglige liv. Naturen og dens produkter inngikk i Hildegards helhetlige verdensbilde, og hennes naturvitenskapelige og medisinske arbeider viser solide kunnskaper, fantasi og kombinasjonsevne. I Physica skriver hun om naturvitenskap, i Causae et Curae (Årsaker og behandlinger) tar hun for seg årsak til sykdommer, behandlingsmåte, urtenes virkning, forurensning i luft og vann. Sunt kosthold er viktig; melk til syke og svake må kokes, det må også urent vann. Vin og øl anbefales, det er bedre for helsen. Tennene må pusses, munnen skylles, kroppen vaskes og håret stelles. Man må ikke gå oppspilt til sengs, heller ikke like etter et måltid. En liten spasertur anbefales. Og fordøyelsen må holdes i orden. – Gamle forestillinger om den mørke og uvitende middelalder bør nok revideres.

Kvinneklostre i Norge

Hildegards renommé strakte seg også til Norden, på Island fantes et håndskrift fra hennes kloster. Hildegards århundre, 1100-tallet, var altså tiden for etablering av kvinneklostre i Norge. En lang europeisk tradisjon ble pionervirksomhet i et land som nylig hadde gått gjennom et trosskifte.

I løpet av første halvdel av 1100-tallet ble det etablert fire nonneklostre: Gimsøy ved Skien, Nonneseter i Oslo, Bakke ved Trondheim og Nonneseter i Bergen. Tidlig på 1200-tallet ble det femte rene kvinnekloster etablert, Rein i Rissa i Trøndelag. Etter den hellige Birgitta av Sverige ble det tidlig på 1400-tallet etablert et birgittinerkloster, som var dobbeltkloster, i det gamle Munkeliv i Bergen.

Også her i landet ble kvinneklostrene grunnlagt og økonomisk støttet av overklassen – kongelige, adel eller storbønder – og de fleste kvinnene i klostrene tilhørte den øvre del av befolkningen. I tillegg til nonnene hadde klostrene leksøstre, som kom fra lavere sosiale lag og gjerne hadde andre arbeidsoppgaver. De norske klostrene fungerte også som fristed for kvinner som ikke giftet seg, men som kunne bruke krefter og evner på studier, administrasjon eller annet arbeid. Klostrene var nyttige for familier med mange døtre, og medgiften kunne være mindre enn ved ekteskap.

Felles for nonner og proventkvinner var altså at det fulgte medgift med dem, til dels store gårder, og klostrene ble mektige jordeiere på den måten. De eide 250-300 gårder hver; Nonneseter i Oslo eide også store gods og var et rikt kloster. Abbedissen, som ble valgt etter avstemning, hadde omfattende administrative oppgaver, med en rådsmann som støtte.

Klosteret var en stor bedrift med mange og varierte oppgaver. At det fungerte som utdannings- og forskningsinstitusjon, kom klart fram av de europeiske klostrenes virksomhet. Denne tradisjonen gjorde klosteret tiltrekkende for kvinner med ønske om boklige sysler. Det var tydeligvis mange motiver for å gå i kloster, og et godt alternativ til ekteskap har det avgjort vært.

Når man ser på de sparsomme opplysningene som foreligger om det enkelte klosters historie, er det abbedissene og deres travle virksomhet som dominerer, især i forbindelse med overføring av eiendommer og tvister om rettigheter. Det kan se ut som om det materielle hadde høyeste prioritet, men et økonomisk grunnlag, dvs. jord og vann, var jo forutsetningen for klosterets eksistens, og dessuten er dokumentasjonen på dette feltet sikker på grunn av formalitetene ved eiendomsoverføringer.⁵ Klosterets øvrige nonner hadde sine oppgaver i forbindelse med urtedyrking, kopiering av håndskrifter, søm av messeklær og alterduker, pleie av syke osv., og regelen om bønn og stille stunder måtte overholdes – klosteret var primært et religiøst sted.

Nonneseter i Oslo

En abbedisse som har satt spor etter seg her, er fru Gro, som omtales i perioden 1299-1326. I 1. bind av Kristin Lavransdatter lar Sigrid Undset Kristin tilbringe en tid i Nonneseter i Oslo, og abbedissen er fru Groa (her er den norrøne versjonen av navnet brukt). Hun beskrives som arbeidsom og lærd: «– hun våket over sine åndelige døtres vandel og flid, men hun tok seg lite av deres sjelehelse. /../ Hun hadde hendene fulle med omsut for klosterets store godser, regnskaper, sendte ut kirkeklær og sendte og tok inn bøker til avskrivning. /.../ men hun likte bare å snakke om slike saker som kvinner sjelden vet rede på.» (Kristin Lavransdatter, Kransen, 1972-utg., s. 158)

Sigrid Undset har brukt en historisk person og tillagt henne visse egenskaper. Beskrivelsen er romanforfatterens, men det internasjonale ved klosterlivet og kilder fra andre land gjør at klosterspesialister finner at fru Groa i Sigrid Undsets versjon er troverdig.⁶

Nonneseter hadde sine velmaktsdager under fru Groa; jordeiendommer og fiskerettigheter strømmet inn. Velstanden ser ut til å ha fortsatt en tid etter svartedauden, som var et hardt slag for klostrene også. Eiendommer ble stadig overført, og gaver, klær og innbo ble også gitt som medgift.

Nonneseters historie er for en stor del historien om økonomiske transaksjoner. Abbedissenes arbeidsdag må ha vært fylt av høyst jordnære oppgaver som administrasjon av jordegodset og delegering av ansvar og tilsyn med gårdene. På slutten av 1300-tallet hadde Nonneseter 272 gårder. Sigrid Undset tegner trolig et realistisk bilde når hun lar fru Groa ha liten tid til nonnenes sjelehelse.

Reformasjonen og slutt på klosterlivet

Da reformasjonen ble innført i 1537 på kongelig befaling, var landet i en nedgangsperiode. Klostrene hadde også trange kår; nedgangen var begynt tidlig på 1500-tallet. Overgangen til reformasjonen grep inn i alles hverdag, men med avskaffelsen av de katolske klostrene ble studie- og yrkesmuligheter for kvinner i høyere lag sterkt redusert. På storgårdene hersket fortsatt husfruene, på de mindre gårdene var det også nok å gjøre for kvinnene, men et reelt alternativ til ekteskap var nå et avsluttet kapittel. Klostrenes kunnskapsmengde på ulike områder, fra arbeid med håndskrifter til undervisning, fra urtedyrking til sykepleie, ble mer tilfeldig overlevert fordi det systematiske arbeidet i klostrene var borte.

For kvinner fra lavere lag av befolkningen hadde nok nedleggelsen av klostrene andre sider. Disse kvinnene hadde aldri hatt medgift til å bli korsøstre, men mange hadde hatt sin arbeidsplass i klostrene. Syke og fattige visste hvor de kunne gå. Med reformasjonen måtte Maria-dyrkingen bort, og det kan ha vært hardt for kvinner som hadde søkt trøst hos henne. Helgenene forsvant også. Bare navn som Synnøve og Birgit kunne minne om helgenkvinner i Norden i katolsk tid, St. Sunniva og den hellige Birgitta.

Fra gårdens kvinnearbeid til byens profesjoner

De ulike former for kvinnearbeid på en gård i middelalderen vil en bondekone langt ut i vår tid kjenne igjen. Arbeidet var så omfattende at det måtte flere hender til: Baking, fremstilling av melkeprodukter, tilberedning og lagring av kjøtt og produksjon av klær: karding, spinning, veving. Finere stoff skulle farges og klær sys. Å brygge øl var både manns- og kvinnearbeid. Barsel og pleie av syke var kvinners ansvar, og bruk av urter som legemiddel var velkjent.

I høymiddelalderen, etter vikingtiden til ca. 1300, vokste byene fram, og kvinnearbeid på gården ble til spesialiserte profesjoner i byene. Kvinner påtok seg klesvask og husvask og drev bakerier. Kvinner kunne være badekoner – ha badstue – eller drive skjenkesteder og vertshus. Tekstilproduksjon ble mannsyrker, men kvinnene kunne stå for salget i en familiebedrift eller de kunne drive annen småhandel. Kvinner var håndverkere, apotekere, sykepleiere. Hjelpekone ved fødsel ble en profesjon med plikt til å stille opp, og kvinner kunne få spesiell tillatelse til å drive legevirksomhet.

Det var altså ikke særlig oppsiktsvekkende at kvinner på 1800-tallet drev håndverk og handel, det oppsiktsvekkende er at det var nødvendig med spesielle lover for å tillate kvinner å utøve profesjoner som 6-700 år tidligere hadde vært noe selvfølgelig.

Profesjonaliseringen av kvinnearbeid i middelalderen holdt seg tydeligvis i flere hundreår. Følgende opplysninger er basert på Sidsel Vogts arbeider.⁷ Gifte kvinner arbeidet som oftest i en familiebedrift, eventuelt for seg selv – i småhandel f.eks. De siste ble betraktet som selvstendige, juridiske personer. Det gjaldt også enker og ugifte. Kvinner var med i laugene, enten i rene kvinnelaug – som det var noen få av – eller i andre. Av 120 laug var det i Paris på 1290-tallet fem rene kvinnelaug (finere broderier og silke), men kvinnene var med i 86 av de øvrige laugene – bl.a. barberere, apotekere, kirurger, malere, slaktere, bokbindere.

England hadde ingen rene kvinnelaug, men kvinner var med i laugene for grovsmeder, gullsmeder, våpensmeder, jernhandlere, og både jenter og gutter gikk i lære. Silkeproduksjon var drevet av kvinner i England, og dominert av kvinner i Frankrike. På 1600-tallet begynte kvinnene å forsvinne fra en del faglærte yrker, en prosess som fortsatte til den var fullført midt på 1800-tallet. Enker hadde tidligere overtatt sine menns bedrifter, på 1800-tallet tok sønnene over.

Kvinners stilling i Norge etter reformasjonen

Norge slapp heller ikke unna den kulturskapte pesten som herjet ute i Europa fra 1400-tallet, heksebrenningen. På 1500-tallet kom den til Norge, og fra 1560 til 1700 ble ca. 850 mennesker – flest kvinner – anklaget for trolldom. Den mest berømte heksen er Anne Pedersdotter, som ble brent i Bergen i 1590. Men for kvinner flest gikk livet sin vante gang. Kvinners arbeidssituasjon avhang av sivilstand, klassetilhørighet og bosted – by eller land.

Innenfor bygdekulturen var nok kvinners situasjon temmelig uforandret. Gårdsdrift stilte like store krav til husfruen og andre kvinner på gården som den hadde gjort i middelalderen. Klostrene eksisterte ikke lenger, men de lutherske prestene giftet seg, og på mange måter ble prestekonene en sosial og kulturell institusjon. Hun ble «mor» for bygda i tillegg til egen, ofte stor, barneflokk. Hun måtte administrere en stor gård og ta imot gjester. Flere skrivende kvinner skulle komme fra denne kategorien.

Bybefolkningen i Norge var forholdsvis liten selv om Bergen, Trondhjem, Christiania og Kongsberg var de største byene i Danmark-Norge utenom København. På 1600-tallet bodde ca. 7 % i byene, i 1729 ca. 9 %, i 1808 ca. 12 %. ⁸ Her dominerte håndverk og handel, men i laugene som startet på 1500-tallet, var det bare menn. En mesterenke kunne fortsette mannens bedrift med en mestersvenn som tok seg av det faglige, og en datter kunne arbeide sammen med faren. Rettssaker fra 1700-tallet viser at kvinner sloss for å få fortsette med håndverket også som gifte.⁹

Sterke 1600-tallskvinner

I vår søken etter formødre med ledende funksjoner må det hele tiden være klart at vi beveger oss i de øvre lag av befolkningen. Fra 1600-tallets Danmark-Norge kan vi hente eksempler på kvinner som markerte seg på ulike felt: politisk, religiøst/kulturelt og økonomisk.

Leonora Christina (1621-1698), datter av Christian IV i hans annet ekteskap, var en mektig og innflytelsesrik kvinne, som i 1663 ble arrestert i England. Hennes mann, Corfitz Ulfeldt, var anklaget for høyforræderi, hun ble betraktet som medskyldig og ført til Danmark. Her satt hun fengslet uten lov og dom i nesten 22 år i Blå Tårn i Københavns slott. Det er usikkert om hun var medviter til Ulfeldts planer, derimot vet man mye om personen Leonora Christina. Hun skrev sin Franske Selvbiografi om barndom, ekteskap, reiser, fengsel og flukt, mens hennes Jammers Minde, som var beregnet på barna, er en skildring av fangenskapet i Blå Tårn.¹⁰ Da manuskriptet ble utgitt nesten 200 år senere, mente mange at boken var «saa uhøvisk, at den ikke kan læses av Kvinder».¹¹ Det var tydeligvis skjedd noe med kvinnebildet i løpet av denne tiden!

Leonora Christina skrev også en kvinnehistorie, Hæltinners Pryd, skildringer av heroiske kvinner i historien og sagnverdenen (jf. note 10). Selv er hun stadig en politisk gåte. Fyrstelig maktbegjær kan sikkert tillegges henne, men hennes heroiske atferd under det lange fangenskapet kan hun ikke frakjennes.

I sitt fengsel fant Leonora Christina trøst i en ny bok, Siælens Sang-Offer, og hun skrev et æresdikt til forfatteren, «du Norske Fakkel-Blus og sand Lærmesterinde». Det var den bergenske Dorothe Engelbretsdatter (1634-1716). Siælens Sang-Offer (1678) ble så populær at det kom to pirattrykk, men Dorothe Engelbretsdatter fant seg ikke i det. Hun fikk kongelig privilegium på å utgi boken, og med det fulgte skattefritak på livstid, privilegert i utgangspunktet var hun, men mange tragedier fylte livet. Av ni barn døde syv som små. «Ny Sorg foraarsagede nye Sange,» sier hun i forordet til Siælens Sang-Offer.

Som en av tidens kulturpersonligheter ble hun hyllet av de lærde. Bysbarnet Holberg sa at Bergen «har produceret den største Poetinde, som de Nordiske Riger have haft, nemlig den bekiendte Dorothea Engelbrechts Dotter» (Bergens Beskrivelse, 1737, s. 70). Salmene var populære til langt ut på 1800-tallet; Siælens Sang-Offer kom i 24 utgaver. Også i dagens salmebøker er hun representert.

Stavanger hadde to mektige kvinnelige borgere med skuter og handelshus.¹² Elisabeth Mikkelsdatter (ca. 1650-1723/24) var enke to ganger og fortsatte reder- og kjøpmannsvirksomheten. Hennes kollega, Elisabeth Sørensdatter (1639-1714), hadde enda sterkere posisjon. Både skuter og eiendommer hørte til hennes administrasjonsområde. Takket være ekteskapet med henne, ble mannen en av byens ledende kjøpmenn, så det var med naturlig myndighet hun som enke bestyrte det store reder- og handelshuset. Elisabeth Sørensdatter fikk skattefrihet av byen fordi hun hadde hjulpet bykassen i en vanskelig økonomisk situasjon.

Disse kvinnene gjorde seg bemerket på høyst ulike områder, men felles for dem er at de må ha vært både kunnskapsrike og praktisk anlagt. Begrepet «lærde kvinner» var velkjent siden middelalderen, og selv om den formaliserte universitetsutdannelsen ikke gjaldt kvinner, var det fortsatt akseptert at enkelte kvinner utmerket seg ved sine kunnskaper.

1700-tallet: Hvor ble det av de lærde kvinner?

Klostrene hadde fungert som et slags kvinneuniversitet. I reformerte land med nedlagte klostre ble utdanningsmulighetene redusert, men likevel fantes det enkelte lærde kvinner. Helt opp til slutten av 1700-tallet var det tydeligvis akseptert. I dobbeltmonarkiet Danmark-Norge kom det ut tre samlinger om «lærde Fruentimmer»: Holberg 1745, Schønau 1753 og Birch 1793-95. På 1800-tallet var kvinnebildet et annet, begrepet «lærde kvinner» var undertrykt til 1880-årene.

«Noe» må ha skjedd på slutten av 1700-tallet. Kvinnebildet, særlig på 1800-tallet, ble mer preget av hjemmesfæren; den borgerlige hustruen som syslet stillferdig innenfor husets fire vegger ble det nye idealet. Det kan være mange grunner til dette: Opplysningstidens ambivalente holdning til kvinnens «natur», den franske revolusjon med aktive kvinner – som endte i guillotinen, og konservative tendenser etter revolusjonen, støttet av filosofer som den franske Rousseau og den tyske Hegel – og satt i system av Napoleons sivilrett.¹³

Den siste boken om «lærde kvinner» i Danmark-Norge var skrevet av en dansk prest, H.J. Birch. Hans introduksjonskapittel «Om Fruentimmerets Bestemmelse, Opdragelse og Pligter» harmonerer ikke med resten av bokens presentasjon av lærde kvinner. Birchs idéer har tydeligvis basis i Rousseaus kvinnesyn, slik det fremstilles i «Sophie eller Kvinnen», 5. bok av hans Émile (1762). Kvinnen er skapt for å behage mannen og være nyttig for ham, og en naturlig konsekvens er at hun må få en oppdragelse som har dette som mål. Rousseau setter navn på den tvangstrøye som 1800-tallets kvinner led under, og som var/er høyst levende langt ut i vår tid: «De (kvinnene) vil hele sitt liv være underlagt den varigste og hardeste tvang, nemlig det som passer seg.» (Min understrekning.)¹⁴

Rousseau gir detaljerte instruksjoner om kvinners rolle. Siden utdannelsen må være relatert til mannen og hans behov, skal kvinnen være kultivert (men under ektemannens nivå), hun bør være søt og pen, men ikke for vakker, hun skal kunne husarbeid, men overlate dette til tjenerskapet. Håndarbeider er estetisk sysselsetting, som broderi, og aldri bidrag til familiens økonomi.

Den rousseauske kvinne ble modell for det nye borgerskapet.¹⁵ Til nå hadde kvinner deltatt aktivt i familiebedrifter, håndverk og handel. Et sterkt og velstående borgerskap aspirerte mot en mer aristokratisk levemåte: vakre hus, elegante interiører og en hustru som var tilfreds innenfor husets fire vegger. Hun skulle alltid være sysselsatt, men ikke med arbeid som kunne omsettes i penger.

Ideologiens effekt. 1800-tallets kvinne

Memoarer og dagbøker skrevet av kvinner med røtter på 1700-tallet viser at det rousseauske kvinneidealet ikke hadde slått igjennom hos alle.¹⁶ Men kvinner født rundt 1814 er preget av det nye borgerlige kvinnebildet. Virkningen av Rousseaus kvinnesyn, støttet av Hegels tanker om den borgerlige kjernefamilien og kvinnen som følger sin bestemmelse, er synliggjort i Camilla Colletts Amtmannens døtre: «Vår bestemmelse er å giftes, ikke å bli lykkelige.» Denne ekteskapsideologien lukket øynene for kvinneoverskuddet, 110 kvinner pr. 100 menn. Hvilken «bestemmelse» ventet de ugifte?

Dette borgerlige kvinneidealet ville neppe hatt gjennomslagskraft hvis det ikke hadde passet inn i en økonomisk struktur. Det var et sterkt borgerskap som dominerte, og her ble den passive hjemmehustruen idealet. I Norge ble adelen avskaffet i 1821, og borgerskap/embetsstand ble toneangivende og modellskapende.

1800-tallets kvinner visste ikke at de hadde sterke formødre. Loven som tillot «svagelige, uforsørgede Kvinder» å drive handel og håndverk ble nok betraktet som et fremskritt. Tradisjonen med de dyktige håndverks- og handelskvinner og de «lærde kvinner» var forsvunnet. Kvinnesakskvinnene som i 1880-årene stilte krav om utdannelse og flere yrkesmuligheter, hadde også mistet sin historie, og de måtte bekjempe det lammende borgerlige idealet: kvinnen som fulgte sin «bestemmelse», som ble terrorisert av det «passende», som skulle være «engelen i huset» – istedenfor å bruke sine evner også utenfor de fire veggene.

Noter

* Foredrag på Nordisk kvinnekonferanse i Oslo 17.-19. oktober 1991 om «Kvinner, verdier og ledelse».

1. «Milepæler i norske kvinners historie gjennom 150 år», brosjyre utg. av Likestillingsrådet 1989.

2. I Laksdølasagaen var Torgjerd Torsteinsdotter blitt enke. Hun drog til Norge med sin del av godset og giftet seg igjen med Herjolv, «lendmann av rang, rik og vel vørd. / ... / Torgjerd synte snart at ho var ei framifrå dugande kvinne. Folk meinte òg at Hetjolv no stod seg mykje hetre enn før, og han vart enda meir vørd då han hadde fått ei slik kone som Torgjerd.» (1968-utg. s. 27-28).

3. I kapitlet «Kvinden i Vikingetiden» i Vikingerne. Billeder fra vore Forfædres Liv, 1904, s. 87 sier Alexander Bugge: «Efter Kristendommens Indførelse i Norden /... / Vilde Kvinden nu virke selvstændig eller selv bryde sig sin Bane, maatte det være i Religionens Tjeneste.»

4. Sigrid Undset har en kort omtale av Hildegard av Bingen i Etapper. Ny række, 1933, s. 76, men det er idéhistorikeren Grete Borsand Heyerdahl som har introdusert henne for norske lesere. I artikkelen i Den skjulte tradisjon (se litteraturlisten) sier hun bl.a. at pavens oppmuntring til Hildegard var å oppfatte som et pålegg om å formidle sine visjoner.

5. En eldre hovedkilde er Christian C. A. Lange: De norske Klostres Historie i Middelalderen, 1856, som har opplysninger om eiendommer, makeskifte, abbedissenes navn etc. Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers bevaring. Årbok 1987 er viet klosterliv i Norge.

6. Erik Gunnes: «Nonner i Norge» i Kvinnenes kulturhistorie, bd. 1, s. 131.

7. Sidsel Vogt: «Kvinners arbeid i Europa gjennom 800 år» i Kvinnenes kulturhistorie, bd. 1, s. 260-270. Kvinnenes sosialhistorie... (se litteraturlisten) 1991, s. 42 f.

8. Lauritz Opstad i Norges kulturhistorie, bd. 3, red. Ingrid Semmingsen o.a., s. 5.

9. I «Kvinner i bynæringer» i Kvinnekår i det gamle samfunn ca. 1500-1850, red. Anna Tranberg og Harald Winge, 1986, s. 67 f. beskriver Hilde Sandvik et tilfelle fra 1700-tallets Christiania: syersken Pernilles kamp mot skredderlauget for å få fortsette med søm og lære opp ungejenter. Hun var gift for annen gang, men argumenterte med at mannen ikke kunne forsørge henne og barna. Hun fikk bevilling, men hadde stadig problemer med skredderlauget. Håndverkerne ønsket ikke kvinnelige konkurrenter.

10. Etter Leonora Christinas død havnet manuskriptet til Jammers Minde hos sønnen i Wien. Først i 1868 kom manuskriptet tilbake til Danmark, og ble utgitt i 1869. Det som var igjen av manuskriptet til Hæltinners Pryd ble utgitt først i 1977.

11. Georg Brandes i anmeldelse av Jammers Minde i Ill.Tid., Kbh. 1868/69 s. 391.

12. Hans Eyvind Næss: «Elisabeth Mikkelsdatter og Elisabeth Sørensdatter. To kvinnelige bedriftsledere i Stavanger Anno 1700» i Ætt og Heim, 1988, s. 9-17.

13. Dette er behandlet i tre artikler av Sidsel Aamodt, Anne Holden Rønning og Elisabeth Aasen i Nytt om kvinneforskning 3/90.

14. Rousseau: Émilie ou de l`éducation, Ed. Garnier 1961, s. 461/463, dansk utg. 1962, III del, s. 22-23.

15. Else Viestad behandler det borgerlige kvinneidealet i Kjønn og ideologi (se litteraturlisten) s. 42 f.

16. Fire norske kvinner født i perioden 1764-1800, Christiane Koren, Conradine Dunker, Hanna Winsnes og Gustava Kielland, skrev dagbøker, brev og memoarer, som viser at de hadde lange arbeidsdager. Av disse var tre embetsmannshustruer på landsbygda (en sorenskriverkone og to prestekoner – med tilnavnet «Mor»). Alle bidrog til økonomien med sine mange gjøremål og administrasjon av gårdens produkter. Den fjerde, Conradine Dunker, var et utpreget barn av opplysningstiden, en kunnskapsrik pedagog i bymiljø som drev skole – et vesentlig bidrag til familiens økonomi. Disse fire (og Leonora Christina og Dorothe Engelbretsdatter) er presentert i Elisabeth Aasen: Fra gamle dage... (se litteraturlisten).

Litteratur

Bell, Susan Groag, red. Women from the Greeks to the French Revolution. Belmont, California 1973.

Bennett, Judith M. et al., red. Sisters and Workers in the Middle Ages, Chicago 1989.

Birch, H.J.: Billedgallerie forFruentimmer, indeholdende Levnetsbeskrivelser over berømte og lærde danske, norske og udenlandske Fruentimmere, I-III . Kbh. 1793-95.

Bridenthal, Renate et al., red. Becoming Visible. Women in European History. Boston 1987.

Clayhills, Harriet. Kvinnohistorisk uppslagsbok. Stockholm 1991.

Dagsland, Sissel Hamre o.a., red. Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers bevaring. Årbok 1987. Oslo 1987. (Om klosterliv i Norge.)

Eckenstein, Lina Women under Monasticism. Cambr. 1896.

Erler, Mary og Maryanne Kowaleski, red. Women and Power in the Middle Ages, Athens. Georgia 1988.

Gunnes, Erik. «Gjennom tusen år» i Kvinnenes kulturhistorie, bd.1 s. 69-80, «Nonner i Norge», ibid. s. 131-132.

Heyerdahl, Grete Børsand. «Det kosmiske menneske, en idéhistorisk presentasjon av Hildegard von Bingen» i Den skjulte tradisjon (se Kari Vogt), s. 35-53. Også i Kvinnenes kulturhistorie, bd. l.

Holberg, Ludvig. Adskillige Heltinders og Navnkundige Damers sammenlignede Historier efter Plutarchi Maade, Kbh. 1745.

Lange, Christian C. A. De norske Klostres Historie i Middelalderen, 2. omarb. Udg., Chra. 1856.

Power, Eileen. Medieval Women, ed. by M.M. Postan, Cambr. 1975.

Schulenberg, Jane Tibbetts.  «Female Sanctity: Public and Private Roles, ca. 500-1100» i Woman and Power (se Erler), s. 102-125.

Schulenberg, Jane Tibbets. «Women's Monastic Communities, 500-1100: Patterns of Expansion and Decline». I Sisters and Workers (se Bennett), s. 20-239.

Schønau, Fr. Chr. Samling af Danske lærde Fruentimmer, I-II, Kbh. 1753.

Tryti, Anna Elisa. «Kvinnenes stilling i klostervesenet» I Årbok 1987 s. 187-208 (se Dagsland).

Undset, Sigrid. Kristin Lavransdatter I-III (Kransen 1920, Husfrue 1921, Korset 1922). Her: 1972-utg.

Undset, Sigrid. «Den hellige Angela Merici. En kvindesagskvinde» i Etapper. Ny række, Oslo 1933, s. 59-113.

Viestad, Else, Kjønn og ideologi. En studie av kvinnesynet hos Locke, Hume, Rousseau og Kant. Oslo 1989.

Vogt, Kari, red. Den skjulte tradisjon – skapende kvinner i kulturhistorien. Bergen 1982.

Vogt, Kari, Sissel Lie, Karin Gundersen, Jorunn Bjørgum. Kvinnenes kulturhistorie. Fra antikken til år 1800, bd. 1, Oslo 1985.

Vogt, Sidsel. «Kvinners arbeid i Europa gjennom 800 år» i Kvinnenes kulturhistorie, bd. I, s. 260-270.

Vogt, Sidsel. Kvinnenes sosialhistorie. Kvinnesyn og kvinneliv i England, Frankrike og USA ca 1650-1920. Oslo 1991.

Zwilgmeyer, Valdis. Vikingkvinnen. Liv. Lov. Virke. Oslo 1986.

Øye, Ingvild, red. Middelalderkvinner – liv og virke. Onsdagskvelder i Bryggens museum, IV, Bergen 1989.

Aasen, Elisabeth. Fra gamle dage. Memoarer, dagbøker, salmer og dikt av kvinner ca. 1660-1880. Oslo 1983.

Kvinneforskning (Nytt om) 1.1993
Temanummer: Kjønn i organisasjon og ledelse
Antall sider i originalen: 13