Tips oss/spør oss Abonnér på nyhetsbrev SØK
Kilden logo

Fagfellevurdert

Denne artikkelen fra Tidsskrift for kjønnsforskning er fagfellevurdert.

Republisering

Republisering av artikkelen tillates når forfatteren samtykker og kilde oppgis.

Om artikkelen

Kvinneforskning 2.2004
Temanummer: Sjukdom, subjektivitet og sjølvrefleksjon
Antall sider i originalen: 17

Er det ualminnelige helt ualminnelig? Dagligliv, kropp og helse hos friske kvinner og kvinner med kroniske muskelsmerter

«How to find a vantage point from which to see the water I had lived in all my life.» (Martin 1992:11)

Målfrid Råheim spør i denne artikkelen: Kan bibehold av tradisjonelle kvinneverdier sammen med etterlevelse av nye, være en så sterk drivkraft for enkelte kvinner at de ureflektert legger til rette for å slite seg ut og utvikle varige kroppslige plager?

Del Del på FacebookTwitter

Kroppen er grunnlaget for vår erkjennelse, og erkjennelse finner sted i gitte sammenhenger. Som levde kropper har kvinner (og menn) inkorporert viten om sin situasjon, om samfunn og kultur. Måter kvinner tar inn og lever ut det å være kvinne på, er med andre ord knyttet til det selvfølgelige, til noe de selv ofte ikke stiller spørsmål ved. Det er i det hele tatt uhyre vanskelig å stille spørsmål ved tankemodeller som gjøres til våre egne ved at vi tar dem inn i hele vår væremåte, i hele vår kropp.

Betydninger av det å være kvinne er imidlertid også forbundet med omfattende endringsprosesser i vår tid. Kvinneliv av i dag handler om at gamle og nye måter å leve ut det å være kvinne på, eksisterer side om side. Det handler om samtidighet og usamtidighet i indre og ytre sosiale prosesser (Bjerrum Nielsen og Rudberg 1994). Hva det betyr å være kvinne er kilde til forhandling og endring, individuelt og kollektivt. Men kroppen representerer et tregt kulturelt felt. I en tid hvor endring og variasjon ofte synes vektlagt på bekostning av sammenheng og kontinuitet i tenkningen om kjønn, kan det være verdt å se nærmere på betydningen av det vanemessige og kroppens rolle i det. Med søkelys på helseerfaringer typiske for kvinner i vår tid og på vårt sted, vil jeg argumentere for at det er viktig å bli oppmerksom på dypt innforlivede måter å forholde seg og handle på. Langt flere kvinner enn menn rapporterer for eksempel om kroniske, utbredte muskelsmerter (Bergman mfl. 2001, Eriksen mfl. 1998, Natvig mfl. 1994).

Agnete og Ester, Hege og Siri er kvinner midt i livet. I det følgende skal jeg gi et innblikk i dagliglivet slik det arter seg fra morgen til kveld for disse fire kvinnene.

Kropps- og helseerfaringer er sentrale temaer. Agnete og Ester har kroniske muskelsmerter og diagnosen fibromyalgi. Hege og Siri [1] er friske. Alle fire deltok i studien som ledet fram til min doktoravhandling (Råheim 2001). [2] Erfaringer de forteller om har klare fellestrekk, men også betydelige ulikheter. Jeg spør: Kan bibehold av tradisjonelle kvinneverdier sammen med etterlevelse av nye være en så sterk drivkraft for enkelte kvinner at de ureflektert legger til rette for å slite seg ut og utvikle varige kroppslige plager? Hva skal til for at kvinner skal stoppe opp og gi kroppens helseerfaringer betydning som utgangspunkt for endring av vante måter å forholde seg og handle på? Under hvilke omstendigheter blir kvinnenes utviklingsprosess positiv og styrkende versus negativ og nedbrytende når det gjelder helseerfaringer og mestring? Hva er forskjellig, hva ligner, hva overlapper og hva betyr livssituasjonen for hvilken prosess den enkelte kvinne er inne i? Med disse tema i tanken spør jeg også: På hvilke måter kan det ualminnelige kvinnelivet med kroniske muskelsmerter kaste lys over det alminnelige kvinnelivet som frisk kvinne, og omvendt? Er det ualminnelige helt ualminnelig?

Tematikken jeg vil løfte fram, er altså knyttet til det vanemessige og implisitte. Å diskutere tema av denne art på overbevisende vis krever at det empiriske grunnlaget presenteres grundig. Det er derfor gitt stor plass til beskrivelse av kvinnenes dagligliv og erfaringer. Med Merleau Pontys begrep om livsverden og levd kropp samt Bourdieus begrep habitus vil jeg også bringe inn teoretiske perspektiver som underbygger at kroppen ikke er unndratt meningens felt, men er vår tilgang til det. Menneskers kropper oppfatter, skaper, uttrykker og inkarnerer mening, med base i vår sansemessige erfaring, sier Merleau-Ponty (1962). Han understreker at kroppen er vår primære erkjennelseskilde og alle handlingers subjekt. Begrepet habitus retter søkelyset mot vanemessige måter å reagere, forholde seg og handle på – forankret i levde (kvinne)kropper. Habitus viser kort sagt til kulturelt baserte normer og samfunnsmessige strukturer som inkorporeres i våre kropper via sosial praksis, og som fungerer som disposisjoner som er bestemmende for vanemessige måter å oppfatte, forholde seg og handle på (Bourdieu 1995).

Kort om Agnete og Esters situasjon

Agnete er midt i 30-åra, Ester i begynnelsen av de 40. Begge har hatt kroniske smerter i flere år, og det preger deres livsverden. Smertene har likevel, på det tidspunkt jeg treffer dem, ulik betydning i deres liv. Agnete har vært plaget av muskelsmerter fra barnsben av. Hun var likevel en aktiv idrettsjente i tenårene og i ung voksen alder. Kroniske, utbredte smerter utviklet seg da hun fikk sitt første barn. Da jeg treffer Agnete, kjenner hun seg langt på vei i kroppens vold og i en kritisk situasjon. Smerter og andre kroppslige plager er sterkt forverret. Hun er samboer og mor til to små barn. Samboeren jobber mye, og hun er stort sett alene om det praktiske ansvaret for barna. Agnete beskriver forholdet til samboeren som godt. Hun har fire års utdanning utover grunnskole og har en rekke midlertidige ansettelsesforhold innenfor pleie og omsorg bak seg. Hun ønsker seg en annen arbeidssituasjon og har forbedret karakterer på tidligere utdanning. Lønn under svangerskapspermisjonen har hun ikke, og økonomien i familien er stram. Nylig kom hun inn på utdanningen hun lenge har ønsket seg, men hun er redd hun ikke skal klare å fullføre den.

For Ester kom kroniske smerter som kastet på henne. Hun hadde alltid kjent seg frisk og sterk. Ester er gift og har store barn. De to på 16 og 23 år bor fortsatt hjemme. Det er flere kronisk syke i hennes nærfamilie, inkludert barn. Med ekstra store omsorgsoppgaver valgte Ester å være hjemme noen år mens barna var små. Det praktiske hus- og omsorgsarbeidet falt dermed på henne. Hun hadde imidlertid vært i full jobb i flere år da hun fikk kroniske smerter. Ester har seks års utdanning utover grunnskole og et arbeid hun opplever som meningsfylt og givende. Hun forteller om økt fordeling av husarbeidet hjemme, styrket samhold mellom ektefellene og avlastning i arbeidet ute. Hun har ikke vært sykemeldt de to siste årene og arbeider i et typisk kvinneyrke med middels lønn. Med ektefelle i full jobb er familieøkonomien ikke til bekymring. I Esters historie er mestring og opplevelse av handlingsmuligheter viktige tema. Både Agnete og Ester har altså lenge hatt store omsorgsoppgaver, og de har deltatt i utdanning og/eller lønnet arbeid både før og etter at de fikk kroniske smerter.

Agnete og Ester – dagligliv og kropps- og helseerfaringer

La oss følge Agnete og Ester gjennom dagen. Først Agnete:

Morgenen: Om en kropp som truer med å ta all kontroll og om splittelse mellom barnas og egne behov

Agnete er så utarmet om morgenen at hun er i ferd med å miste motet.

Jeg er så sliten at jeg vet ikke om jeg klarer mer ---- troen min svikter og viljen min svikter --- det er helt fryktelig, det er som om jeg ikke kan kjempe mer.

Etter at babyen ble født, får hun mindre hvile enn noensinne. Hun er vant til sterke smerter og takler det, sier hun. Er hun fullstendig utmattet i tillegg, slik som nå, er det mer enn hun makter, og vante rutiner bryter sammen. Om morgenen den dagen jeg treffer henne, var kroppen så umedgjørlig at hun måtte «knekke» leddene løs og kontrollere seg selv for ikke å skrike. Kroppen kjentes dessuten så tung, så tung. Hun måtte sitte lenge på sengekanten, før hun fikk såpass kontroll over kroppen at hun klarte å reise seg, støtte seg til veggen og komme seg ut på kjøkkenet. Der sank hun ned på en stol. «Jeg er som en 80 år gammel dame,» sier hun. Samboeren hadde gått. Gutten hennes på seks år ropte og ville ha hjelp. Agnete orket ikke. Hun forteller om sterk skyldfølelse overfor sitt eldste barn:

Jeg forklarer ham at det ikke er ham som har gjort noe galt, det er mamma som er sliten og har vondt i kroppen -- og da tåler mamma lite -- prøve å få ham til å forstå at det ikke er noe galt med ham, kreve mer enn tidligere, men at han likevel får sitt -- jeg kan ikke finne meg i at han slenger seg opp i fanget mitt -- jeg forbeholder meg retten til å sette grenser ---- men jeg prøver å sette dem slik at han kan akseptere dem -- han må ta litt hensyn også, men han føler det urettferdig – han kan ikke helt forstå. Jeg overtaler meg sjøl til å tåle mer --- til å øke tålegrensen for akutte smerter også ---- det betyr så mye for meg, det er jo barnet mitt, ikke sant -- jeg er jo moren.

Hun er splittet mellom egne og sønnens behov. Denne morgenen kledde sønnen på seg på kommando. Det såret Agnete at gutten vegret seg for å gå bort til henne. Agnete roste ham, vinket ham til seg og gav ham en klem. Babyen begynte å gråte, og hun hentet henne.

Formiddag: Å kjempe med og mot kroppen for å skjøtte sine plikter

Formiddagen går med til å stelle og mate barnet og ellers klare å holde seg gående. Rydding i huset orker hun ikke å tenke på. Familien bor trangt, og hun synes at det sliter på å ha det så kaotisk som nå. Siden hun tidligere har hatt ettermiddagsvakter, har hun ofte vært hjemme om formiddagen. Vanligvis belønner Agnete seg selv med en pause etter at hun har fått unna det mest nødvendige i huset. Hun beskriver en god hvilestund, der hun har omsorg for og er på den egne kroppens side. Hun forlanger imidlertid innsats av seg selv før hun tar et pusterom. Å fortrenge smerter til fordel for trening eller praktiske gjøremål: «Det er jeg så vant til at det tenker jeg ikke over engang. Jeg tåler veldig mye smerte, ellers vet jeg ikke hva jeg skulle gjort,» sier hun. Dagen før jeg treffer henne lot hun seg lokke av sin mor til å ta barnevognen med på formiddagstur. Hun visste at hun ikke hadde godt av å skyve vognen opp de lange bakkene, og forbannet seg selv for at hun lot seg overtale. Da hun kom inn, måtte hennes mor løfte barnet ut av vognen. Hun var så skjelven og utmattet i armene at hun var redd for å miste henne.

Ettermiddagen: Å være oppbrukt av smerter

Før babyen ble født, var det i større grad mulig å mestre smertene, og det er viktig for Agnete. Hun beskriver smertene som en konstant og forstyrrende «støy» i bakgrunnen som tar krefter hele tiden. Hun er ikke alltid klar over hvor mye krefter hun bruker på å kontrollere smertene. Det blir hun oppmerksom på når de øker. Da kjenner hun hvor sliten og urolig smertene gjør henne. Og det skal lite til, fordi «begeret allerede er fullt»:

I det øyeblikket jeg dunker borti døren, så hyler jeg, det er så gruelig vondt -- jeg hopper rundt på gulvet -- som enkemannsstøt gjennom hele kroppen -- (F: Ja, for tålegrensen er allerede nådd, ikke sant?) – ja, nettopp ---- det er bare den lille dråpen, ikke sant --------- jeg er oppbrukt på smerter allerede – og marerittet er når det begynner å gå slik (viser med å tegne en kurve som går opp og ned for å vise variasjon i smerteintensitet). Da klarer jeg ikke å trenge smertestøyen unna, og det er mareritt altså – blir helt oppbrukt kan du si.

Å fortrenge smerte og presse kroppen synes sentralt i måten hun har levd på:

Jeg prøver å ikke være oppmerksom på smertene, for da blir det hele verden --- for ellers blir du smerte, verdenen din blir smerte, og det er ikke mye til verden altså.

Og hun fortsetter: «Jeg vil leve et fullt liv, og da må jeg fortrenge smertene.» Men, det er ikke alltid mulig. Ettermiddagen dagen før vår samtale var ekstra ille. Det var umulig å trenge smerter og slitenhet unna, og hun var alene med barna. Hun hadde problem med å klare stell av babyen. Heldigvis sov spedbarnet en stund. Agnete kjente seg hinsides hvile.

Kvelden: Kroppen streiker og motløsheten overtar – om kamper på mange plan

Agnete var nedfor i går kveld. Hun hadde sprengt grensene for hva kroppen kunne tåle, og da kvelden kom var hun «en eneste skjelvende og utarmet verkeklump». Selv de enkleste praktiske oppgaver var umulige å utføre; løfte koppen, skjære brød osv. Hun ble konfrontert med egenkroppens grenser på dramatisk vis.

«Kroppen ville ikke lystre, ikke sant – jeg ble virkelig redd – livredd. Smertene truer med å bli hele verden, ikke sant,» sier hun. Det hele er i ferd med å vokse henne over hodet, og hun kjente seg ubrukelig. Hun trenger mer praktisk hjelp. Selv om hun ser omsorgen for barna som sitt hovedansvar, synes hun det er urimelig at samboeren ikke avlaster henne mer når hun har det så ille. Hun er tydeligere enn før på egne behov overfor ham. Det koster henne imidlertid ofte mer kamp enn hun orker å ta. Denne kvelden ba hun ham om å ta kveldsstellet med det største barnet. Han sa ja, men fulgte ikke opp. Hun pratet barnet ut på badet, til tannpuss og på med nattøy. Så ba hun ham komme inn i stuen for å få kos. «Menn kan få seg til å vente og vente, og så blir det til at jeg forsøker å prate ham i seng.» Hun var irritert, men forsvarer han overfor meg: «Han er sliten etter en lang arbeidsdag.» Lillejenta begynner å gråte, og Agnete tenker på hvordan hun skal komme seg gjennom natten.

Ester:

Morgenen: Å våkne til en kropp som må overtales til å fungere

Morgenen den dagen jeg møter Ester, var en vanlig morgen i denne livsperioden for henne. Hun var sløv, sliten, stiv og hadde sterke smerter. Det var umulig å stå opp med en gang.

Jeg var så stiv – og kroppen vil på en måte ikke lystre, ikke sant – jeg kan ikke gjøre noen bevegelser automatisk – jeg må bevisst snu meg i den rette stillingen i sengen, jeg må ta kontroll – over kroppen – planlegge bevegelsene – og – forsøke å bli våken og bevisst – slik at jeg klarer å ta kontrollen, kan du si.

og

Jeg må overtale kroppen til å virke – nå, kjære venn, skal du stå opp.

Selv når kroppen er så plagsom, er hun altså i en slags forhandlende dialog med den. Å bevege seg forsiktig er nødvendig, ellers kan hun falle fordi hun er nummen under føttene. Dessuten er hun så stiv og treg i kroppen at det er umulig å skynde seg. Det er som om alt går i langsom kino. Hun har innarbeidet faste rutiner om morgenen, og hun beregner alltid god tid. Før hun går på badet vekker hun sønnen, går så i en varm dusj før hun setter på vaskemaskinen. Hun har lagt klær klar kvelden før for å slippe å bruke krefter på det. Før hun går ned, sjekker hun at hun har alt med for å slippe belastningen med å gå opp igjen, osv. Morgenen er den mest krevende tiden på døgnet.

Jeg må ha faste rutiner om morgenen for hva jeg skal gjøre – det er på en måte uttenkt (på forhånd) – jeg må dekke bordet før jeg setter meg, og passe på at jeg har alle tingene der – må jeg reise meg så er det vondt.

«Du planlegger nøye,» sier jeg. «Ja, jeg planlegger slik at sjøl om jeg er sløv så får jeg gjort det jeg skal – jeg må ‘time’ alt,» sier hun.

Faste rutiner gir mestring. Hun klarer å bli rede til å ta fatt på arbeidsdagen.

«Jeg lar meg ikke knekke --- den viljestyrken at dette skal jeg greie – den er jeg veldig stolt av. Jeg opplever en veldig styrke,» sier hun.

Formiddag og ettermiddag: Å kjempe med kroppen for å kunne glømme kroppen, og av og til tvinge den – om full deltagelse med de andre, nye kroppsvaner og nye rutiner for fordeling av det praktiske

Ester har arbeidet bevisst med å bli kjent med egenkroppens tålegrenser etter at hun fikk kroniske smerter. Hun er nøye med å belaste kroppen minst mulig i måten hun går, står og sitter på. Hun har skaffet seg hjelp på jobben til de tyngste takene, og hun utnytter bevisst vekslingen mellom pauser og innsats som tidsorganiseringen på arbeidsplassen gir rom for. Å være mer bevisst enn før på hvor mye hun tar på seg, er også del av strategien. Nettopp det har vært vanskelig. Hun har vært vant til og hatt glede av å klare mye. Nå legger hun til rette for at hun har mulighet til å glømme kroppen i situasjoner som krever henne helt og fullt. Formiddagen dagen før jeg treffer henne oppstod det en krevende situasjon på skolen der hun arbeider. Det var konflikt mellom hennes og en annen klasse, og ungene var svært oppkavet. Hun brukte all sin kraft og innsikt på å ta vare på ungene. Sammen løste de situasjonen på en konstruktiv måte for alle parter, og hun syntes ungene lærte noe viktig. Da det hele var over, kjente hun seg utmattet og smertene strømmet på. Likevel var hun tilfreds. Hun fikk bruke sin innsikt på en god måte til glede for seg selv og gagn for andre.

Når hun kommer hjem, er plagene vanligvis så sterke at de ikke lar seg fortrenge. «Da biter jeg tennene sammen til jeg har gjort det som er nødvendig,» sier hun. I går ettermiddag var det verre enn vanlig. Hun tvang kroppen til innsats. Hun får ikke ro på seg før det er en viss orden i huset. Mann og barn tar imidlertid sin del:

Her i familien må vi alle leve med våre kroniske sykdommer – og vi må leve normalt – og da må alle ta sin del (– Både kreve og gi praktisk støtte?) – ja, akkurat – dele på det praktiske (– Det opplever du fungerer bra?) – overfor mannen min er det blitt helt naturlig – nå skjønner han – nå vet han hvilke hensyn jeg må ta til meg selv.

Det har vært en lang prosess, og hun har drevet den fram.

Vi har taklet det gjennom å snakke om det – og det er lettere for meg, men han har bare vært nødt -- det var også viktig at han skulle skjønne hva jeg kan og ikke kan, og at jeg måtte skjønne hans begrensninger.

Siden mannen også har en kronisk lidelse, har det vært ekstra viktig å forstå grenser både for egen og hans yteevne. Mest utsatt for skyldfølelse er hun imidlertid når det gjelder barna. Med økt arbeidsfordeling får hun mulighet til en ettermiddagshvil, noe hun opplever helt nødvendig.

Kvelden: Smerter, men jeg mestrer

I går kveld var Ester sterkt plaget. Vanligvis går hun og mannen tur om kvelden. Det hjelper på begges plager, og de støtter hverandre i det. Denne kvelden valgte hun å gå til sin gamle mor. Slik fikk hun både beveget seg litt og vist omsorg for henne. Hun tvang kroppen til handling og var nær grensen for hva hun mestret. Hun oppsummerer dagen slik:

Det var en slitsom, men god dag – ungene lærte noe nyttig, og jeg følte meg tilfreds og i godt humør – fordi jeg hadde klart en slik arbeidsdag.

At hun var så plaget da kvelden kom var en pris det var verdt å betale. Hun sier dette om hvordan plagene ofte veksler gjennom dagen og hvordan hun forholder seg:

Det går i bølger utover dagen med smerter og sløvhet – jeg forsøker å følge kroppen, da, men i perioder må jeg tvinge kroppen og i andre perioder må jeg bare hvile – og så er det perioder jeg helt glømmer kroppen.

Oppsummerende om Agnete og Ester

La meg oppsummere og reflektere litt videre: Agnete og Ester har gitt innblikk i en livsverden som er grunnleggende endret i og med en smertefull og sliten kropp. De har fortalt om en kamp der de føler at tilværelsen står på spill, og hvor de kjenner bildet av seg selv som aktive og ytende kvinner truet. I denne kampen antydes det at Ester har etablert kroppslige praksiser og vaner som handler om å kjempe med den egne kroppen som er blitt så problematisk, og hun er «omsorgsfullt oppmerksom» på den. Forhandling om økt fordeling av praktisk ansvar i familien samt bedre tilrettelagt arbeidssituasjon ute er dessuten viktige tilpasninger. Og likeledes bearbeiding av dårlig samvittighet fordi hun ikke kan stille opp hjemme som før. Ester blir ikke stående alene med sine smerter, hun har tilstrekkelig støtte i sine omgivelser. Hun stoler på egne erfaringer, initierer dialog gang på gang og på ulike arenaer. Hun kommer inn i gode sirkler hvor andre også kan yte overfor henne. Ester forebygger i det hele tatt at smerter og slitenhet overskrider det hun kan mestre, og krefter frigjøres til å delta for og med de andre i hjem og yrkesliv.

For Agnete har tidligere måter å mestre på brutt sammen i en ny situasjon med sterkt økte krav. Hun kjemper mot eller resignerer i avmakt overfor en kropp hun ikke hanskes med og i desperat kamp for å fylle sine plikter. Egen kropp fremstår som en fiende som truer med å ta all kontroll. Smerter og slitenhet er med andre ord av en karakter som truer med å fylle hele hennes verden, og hun er redd for å «bli sin smerte» i radikal mening. Hun prøver å få til økt fordeling av praktisk ansvar mellom seg og samboeren, men kjenner på at hun ikke når fram. Og hun kjemper med økende dårlig samvittighet overfor sitt eldste barn. Marerittet for henne er at hun ikke skal klare å ta seg av sine barn. Dramatisk synes hun også det er om hun må gi opp den utdanningen hun i årevis har drømt om. Hun står i fare for å miste fotfestet, og er i en kritisk fase. For begge gjelder at det hele utspiller seg i samspill med omgivelser som styrker og/eller bryter ned.

For Agnete sin del ser det altså for øyeblikket ut til å tippe i negativ retning, mens retningen er positiv for Ester. Men, entydig er det ikke. Agnete har rett nok svært lite å gå på akkurat nå. Hun har imidlertid lang erfaring hva gjelder å leve med og mestre en smertefull kropp, og hun og partneren har kjempet seg gjennom krevende tider før. Kanskje er hennes måter å mestre en smertefull kropp på mer fleksible enn det som kommer fram i hennes fortelling? Kanskje er det større mulighet for avlastning i hennes omgivelser? Ester er i en stabil periode og er på god vei ut av kroppens vold. Hun stoler på egne erfaringer og opplever tilstrekkelig støtte. Og hun kjenner seg sterk igjen. Likevel kan en spørre: Antyder hennes avhengighet av så utstrakte rutiner for opplevelse av mestring og kontroll at hun ikke har særlig mye å gå på? Det gis det ikke fullgodt svar på. Uansett: Forhandling med seg selv og viktige andre om betydninger av kjønn er vesentlig i dette bildet, og med vekt på hva kvinnene opplever meningsfylt for seg.

Et viktig spørsmål: Har Agnete og Ester kjent og fulgt kroppens behov for balanse mellom innsats og hvile i tilstrekkelig grad før den ble endret av kroniske smerter, eller er nettopp det at de ikke har gjort det en utløsende faktor hva gjelder å utvikle smertene? Har det i så fall med «automatismer» i tanke og handling knyttet til oppfatningen av dem selv som kvinner å gjøre? Ester peker på at det kom som et sjokk at kroppen kunne svikte. Hun har alltid kjent seg sterk og har vært vant til å klare mye. Det kan antyde muligheten av at hun har vært inne i ureflekterte måter å reagere og handle på som kan ha utsatt kroppen for uheldig press. Agnete har en lang historie bak seg der det å ikke lytte til kroppen er sentralt. Smerter og andre plager i kroppen har ikke fått telle helt fra ungdommen av. Kroppen har for eksempel vært utsatt for sterk disiplinering gjennom beinhard trening, også etter at hun fikk kroniske smerter. Og for å kunne hvile må plikter og gjøremål komme først. En sann kroppens eksersis. Det kan være grunn til å dvele litt ved motsetningsfylte kriterier for positiv kvinnelighet. Det kommer jeg tilbake til. Men først: De friske kvinnenes erfaringer.

Kort om Hege og Siris situasjon

Hege og Siri er altså friske. Begge er i begynnelsen av 40-åra, er gifte og har voksne eller halvvoksne barn som fortsatt bor hjemme. Hege har alltid kjent seg sterk og frisk. Hjemme har hun hånd om alt det praktiske hus- og omsorgsarbeidet, og hun er i 80 % lønnet arbeid. Slik har det vært siden barna var små. Arbeidsfordeling i hjemmet er ikke et tema, Hege ser husholdsarbeidet som sitt ansvar. Ektefellen er i full jobb, og økonomien i familien er ikke til bekymring. Hege har ikke utdanning utover grunnskole, og hun arbeider på en industriarbeidsplass med stor overvekt av kvinner. Arbeidsmiljøet er godt, og hun trives. Arbeidsoppgavene er imidlertid monotone og fysisk krevende. I senere tid har Hege fått mulighet til å veksle mer i arbeidsoppgaver. Det er først nå, etter mange år i denne jobben, at Hege merker at det sliter på kroppen. Hun synes likevel ikke at det er noe problem. Hege understreker at alle i familien er friske, og at det er lite konflikter. Det betyr mye for henne.

Siri og ektefellen er begge i full jobb og har god økonomi. Barna er friske og klarer seg bra, og Siri understreker at familierelasjonene er gode. Barna er voksne nok til å flytte ut. Siri synes det er kjekt at de fortsatt velger å bo hjemme, og hun steller gjerne litt ekstra for dem. Det er Siri som har hovedansvaret for husarbeidet, og slik har det vært siden barna var små. Ektefellen reiser mye. Det har likevel aldri vært noe «halseløst dobbeltkjør», sier hun. Hun var hjemme noen år med småbarn og var fornøyd med det. Da hun valgte å ta mer utdanning og etterhvert gå ut i full jobb, støttet ektefellen henne i at hun trengte avlastning hjemme. Det betydde mye for Siri. De ansatte hushjelp en dag i uka. Siri har ni års utdanning utover grunnskole, og hun arbeider i høyere utdanning. Hun opplever at arbeidsoppgavene er givende og arbeidsmiljøet godt. Kravene er imidlertid store. I senere år har Siri vært mye plaget av hodepine, og hun har lagt seg til trenings- og hvilevaner som hjelper.

Hege og Siri – dagligliv og kropps- og helseerfaringer

La oss også følge de to friske kvinnene gjennom dagen. Først Hege:

Morgenen: Å overvinne trøtthet for å stå grytidlig opp og få kontroll på det praktiske – om faste rutiner og en trøtthet som raskt lar seg overvinne

Hege forteller at hun var litt tyngre i kroppen enn vanlig da hun våknet om morgenen den dagen jeg treffer henne. Hun ble likevel ikke liggende da vekkeklokka ringte grytidlig, enda det var rikelig med tid til hun skulle ut av huset. Hun står vanligvis opp klokka fem / halv seks. Hege understreker at hun er et «morgenmenneske» og trenger bare fem timers søvn og at hun aldri egentlig er sliten. Samtidig peker Hege på at hun nå for tiden ofte er tung i kroppen om morgenen: «Jeg kjenner at jeg trenger å lade batteriene,» sier hun. Da hun først kom seg opp, forsvant trøttheten, og hun kjente seg «vanlig opplagt». Å ha faste rutiner og god tid om morgenen er viktig for henne. Det gir opplevelse av kontroll. Hun står tidlig opp, også de dagene hun skal seint på jobb. Hun vekker mann og barn og lager frokost. Hun vil dessuten ha oversikt over hva ungene skal, og se til at de kommer seg ut av huset på en god måte. Minstemann er elleve år, de andre store ungdommer. «Jeg har et fast system for å huske alt det praktiske med ungene,» sier hun. I det hele tatt er det vesentlig for henne å ha oversikt over alle de praktiske hus- og omsorgsoppgaver hun kjenner ansvar for, så de ikke «vokser henne over hodet,» slik hun selv uttrykker det.

Formiddagen: Å ha for mye eller passelig å gjøre og tenke på, og hva det gjør med kroppen

Enkelte formiddager er preget av tidspress. Andre dager kan hun regulere innsatsen mer. Er det mye å få unna på kort tid, blir arbeidstempoet oppskrudd: «Da er det stress,» sier Hege, og hun kjenner seg:

høyspent og urolig i kroppen. Jeg blir gjerne urolig og rastløs når jeg har for mye å gjøre – da får jeg ikke ro på meg --- du føler at kroppen er her oppe (viser ved å lage en horisontal strek høyt oppe).

På spørsmål om hun blir sliten, svarer hun:

Setter jeg meg ned, kjenner jeg at jeg kan sige helt sammen (når det er så hektisk) – noen dager er det slik at vi bare må stå på til vi er ferdige (og da kjenner jeg det slik).

Har hun mulighet til å kjenne etter, kjenner hun seg virkelig «kjørt». Enkelte dager kan det være for få kvinner i forhold til alt de må ta unna, og det blir «for tungt å ikke kunne sette seg nedpå i det hele tatt». Det har vært slik både den dagen jeg treffer henne og dagen før. Oppgavene er fysisk krevende; monotone og ensidige, og lokalene er støyfylte. Med en veksling i arbeidspress og arbeidstempo gjennom uka synes hun ikke det er noe problem å ta seg inn igjen. Dessuten har hun de to siste årene vekslet mellom arbeid ved «pakkemaskinen» og registrering av produksjonsmengde på PC. Det er hun godt fornøyd med. Hege understreker at hun gjennomgående er frisk og har krefter nok til en travel hverdag. Kroppen er ikke noe problem.

Hege forteller imidlertid at det å ha kontroll på det praktiske hjemme og å vite at alt er i orden med barna, er en forutsetning for i det hele tatt å kunne ha ro på seg. Hun forteller om delt oppmerksomhet, det å «ligge et hestehode foran i tanken» fulgt av uro i kroppen. Å ha kontroll på hjemmebane innebærer i det hele tatt betydelig planlegging. Denne formiddagen var altså svært hektisk. Hun kjente seg i «høygir» og var utmattet allerede klokken elleve. Hun trengte pause. Da var det godt å vite at hun ikke hadde for mye på seg etter jobb. Ellers ville det blitt vanskelig å ta seg inn der og da.

Ettermiddag og kveld: Mye innsats og litt hvile

Ettermiddag og kveld består for Hege sin del av veksling mellom stor innsats og kortere hvilepauser. Ettermiddagshvil er en innarbeidet vane:

Jeg må ha en halvtime og bare slappe av etter middag – og da slapper jeg helt av altså, da ligger jeg rett ut ------ det er deilig – men det er nok med en halvtime bare jeg akkurat får lukket øynene litt --- så er det til å gjøre ett eller annet.

Å forberede neste dag er en nødvendighet for å ha ro på seg. Jeg spør:

Du organiserer mye forskjellig om kvelden (i forhold til de praktiske oppgavene hjemme) før du legger deg?

– Ja, det gjør jeg – lager gjerne middag og ordner med klær og….

Det er en god vane?

– Ja, jeg synes det er deilig å slippe å tenke på det når jeg kommer hjem (fra jobb).

Det avlaster deg?

– Ja, da slapper jeg av både på jobben og når jeg kommer hjem – og det synes jeg er viktig.

Hege forteller om både morgener, ettermiddager og kvelder gjennomsyret av faste rutiner. Hun forebygger at det praktiske vokser henne «over hodet» ved å ha «fast system på det».

Har hun kontroll, har hun til og med ekstra krefter til å gå løs på oppgaver som ikke «må» gjøres til enhver tid. Ettermiddagen før vår samtale tok hun unna på kjøkkenet, handlet ekstra inn sammen med sin datter og hengte ut en klesvask etter at hun hadde ordnet med varene. Da dette «faste» var gjort, vasket hun like godt bilen, for: «Det er så deilig å få unna tingene.» Familien erter henne litt med all hennes ustoppelige aktivitet.

Kvelden: Å gå tidlig til sengs – velfortjent hvile, men av og til vanskelig å roe ned

Jeg kunne sikkert fortsatt (med flere gjøremål), for jeg har veldig mye energi altså. Men jeg var tidlig i seng i går – det var litt deilig --- jeg lå og leste i ei god bok, for det vil jeg ha med meg.

Dagen hadde vært «spekket» med aktivitet, og da kvelden kom var hun virkelig i godt driv. Hun hadde fått unna mye og var fornøyd med seg selv. Hun pleier imidlertid å roe ned før hun sovner, men understreker igjen at hun må ha kontroll på det praktiske:

Jeg liker å ha det ryddig og reint rundt meg --- jeg må vite at det er i orden før jeg legger meg, at jeg har gjort det jeg har planlagt – jeg legger meg aldri før jeg har gjort det jeg skal – da sover jeg bedre og kan ta mer fri når jeg har fri – da har jeg ikke noe på meg hele tiden.

Hun legger seg ikke før hun synes hun har fortjent det. Av og til er det likevel vanskelig å roe ned, fordi:

Jeg har vel gjerne gjort for mye, og da er jeg i høyspenn når jeg legger meg, --eller hvis det er noe spesielt som skal skje (som på en eller annen måte ikke er under kontroll på), da tenker jeg gjerne for mye (på det).

Det går utover søvnen og tærer på kreftene.

Siri:

Morgenen: Å overvinne trøtthet, stå raskt opp og komme i gang med det praktiske

Siri sover ofte dårlig. Hun forbinder det med at innsatsen har vært for stor eller bekymringer hun ikke klarer å legge fra seg. Hun blir urolig i kroppen og tung om morgenen. Det vanlige for Siri er uansett å stå raskt opp og konsentrere seg om det praktiske. Hun har lagt seg for vane å ordne en rekke ting før hun er ute av huset, og morgenen blir lett hektisk. «Jeg er en sånn fort type,» sier Siri, «rer sengen, setter på vaskemaskinen og ordner med frokosten omtrent samtidig.» «Jeg har sovet dårlig i natt,» fortsetter hun, og:

Det tok lang tid før jeg klarte å våkne ----- det var en slik tung trøtthet, men jeg står tidlig opp uansett (om jeg har sovet dårlig eller ikke).

Hun kunne sovet lenger. Hun skulle ikke på jobb til vanlig tid denne dagen. Likevel valgte hun å stå tidlig opp, for å ordne frokost til sine tenåringer.

Formiddagen: Godt arbeidsmiljø, men hektisk og store krav til innsats – om god og vond travelhet og hva det gjør med kroppen

«Det er gode (kollegiale) forhold her, og jeg vil si at jeg trives, men det er likevel vel mye krav i denne jobben,» sier Siri. Det gode miljøet bygger opp. Hun opplever imidlertid at det er liten mulighet til å roe ned underveis i arbeidsdagen. Nye oppgaver står i kø. Hun underviser, veileder studenter, er gruppeleder for sin kollegagruppe, har administrative oppgaver og er også med på fagutviklingsprosjekter. Tempoet blir lett oppjaget, og siden hun også er en «fort (effektiv) type», som hun sier, kjenner hun seg ofte urolig i kroppen. Siri har vært plaget av spenningshodepine og anspenthet lenge. Det er imidlertid bedre i den perioden hun er i nå. Hun understreker at hun ikke misliker travelhet i seg selv. Tvert om. Hun får dessuten anerkjennelse fra kolleger for sin gode oversikt og effektivitet. Det er når travelheten tar overhånd at det blir et problem:

Formiddagen jeg treffer henne, var annerledes enn vanlig. Semesteret er over for studentene, og det er rom for å være i sitt eget tempo. Hun satte ekstra pris på det denne dagen, siden hun i utgangspunktet var mer trøtt enn vanlig.

Ettermiddagen: Å kombinere hensynet til familien og seg selv – om nye krefter og tilfredshet

Vanligvis ordner Siri med handling og middag. Hun synes det er viktig å stelle litt for tenåringene sine. Ektemannen jobber ofte seint. Etter middag leser hun avisen og legger seg litt. Hun er nesten alltid uttalt sliten når arbeidsdagen ute er over og har hodepine. To ganger i uka går hun på trening. Det har hun gjort de siste par årene. Det hjelper på hodepinen.

– Hvordan kjenner du deg etter treningen?

– Mye bedre som regel --- mer krefter og sånn -- ikke så tung, og hodepinen slipper litt liksom --- og så blir jeg fornøyd med meg selv -- god samvittighet.

Hun synes hun får tatt litt vare på helsa si på den måten, og er fornøyd med seg selv av den grunn. I går ettermiddagen var hun alene. Hun kunne hvile lenger enn ellers og lot være å lage middag. Men hun dropper ikke treningen.

Kvelden: Oversikt for å roe ned – om hva som skal til for å ha ro i kroppen

Når kvelden kommer, er det viktig for Siri å få en viss oversikt over det praktiske for å kunne roe ned, og hun har faste rutiner for det. Det er imidlertid også viktig for henne å kunne legge fra seg pliktene om ikke absolutt alt er «på stell». Hun oppdrar seg selv i så måte. I går kveld skulle hun på kollegafest. Hun lot det praktiske ligge.

Oppsummerende om Hege og Siri

La meg igjen oppsummere og reflektere litt videre: Hege og Siri opplever at de er friske og sterke, mestrer og har det bra. Samlivet er stabilt, og det er ingen større gnisninger mellom ektefellene. Barna greier seg, det er ikke ekstrabekymringer med dem. Begge får bruke seg selv på positive måter i arbeidet ute og har utstrakte rutiner for å ha kontroll på det praktiske hjemme. De har dessuten etablert vaner som sikrer et minimum av hvile. Å håndtere hensyn til familie og arbeidsliv sammen med hensyn til eget behov for hvile og rom for seg selv, er uansett en utfordring. Stor innsats, høyt tempo og mye å «bale» med i tankene knyttet til oppgaver de kjenner ansvar for, setter seg som uro i kroppen, slitenhet, og for Siri sin del også hodepine. Og slik er det ofte. I den sammenheng stopper Siri litt opp, reflekterer over og gir slike erfaringer betydning og konsekvens for handling i det daglige. Hege, derimot, tillegger ikke slike erfaringer særlig vekt. Tvert om tenderer hun mot å bagatellisere dem.

Grad av rutiner og kontroll på hjemmets arena sammen med eneansvar for det praktiske ser ut til å være av betydning for deres helseerfaringer. Arbeidstempo i arbeidsdagen bidrar også. Begge understreker imidlertid at de trives med travelhet. Det å få arbeidsoppgaver raskt og effektivt unna er forbundet med noe positivt. Det er en positiv del av deres bilde av seg selv som aktive og ytende kvinner. Det er når travelheten tar overhånd og det praktiske «vokser dem over hodet» at det kan tippe i negativ retning. Hege understreker imidlertid at kroppen aldri er noe problem. Og nettopp det er kanskje et problem? Oppmerksomheten rettes ensidig utad mot de andre, mot plikter og praktiske oppgaver, ikke innad mot egen kropp og dens helseerfaringer. Det er i det hele tatt en dobbelhet i Heges historie: På en side uttrykker hun at hun har krefter og energi til omtrent hva det skal være og er aldri egentlig sliten. Samtidig beskriver hun situasjoner gjennom dagen hvor hun vil «synke sammen» av utmattelse. En slik dobbelhet finnes også i Siris historie, men langt fra så uttalt. Kanskje kan en si at bare kroppen vet hvor stor den daglige innsatsen er, mens det ikke har nådd bevisst erkjennelse? Hva skal i det hele tatt til for at de to kvinnene skal stoppe opp og gi kroppens helseerfaringer oppmerksomhet?

Slik det ser ut nå, synes det å være nok gode forutsetninger i deres livssituasjon og daglige vaner til at de holder seg på den rette siden av hva kroppen tåler. Det er sannsynlig at de kan holde en så stor innsats gående over lang tid, så sant ikke ekstra store belastninger skulle dukke opp. Da er det imidlertid ikke urimelig å tenke seg at de kan komme i faresonen, og kanskje først og fremst Hege. Når svært stor innsats ikke får oppmerksomhet, vil den, ikke usannsynlig, lett kunne økes ytterligere. Det kan på sikt resultere i for eksempel muskelsmerter, slitenhet eller hodepine av en art som trenger seg på oppmerksomheten og nekter å la seg «stue bort». For Siri er imidlertid bevisstheten om at kroppen har grenser for sin ytelse til stede, og med det økt mulighet for å forebygge at noe slikt eventuelt skulle skje. Hvilke ressurser det er å spille på i deres nære omgivelser, vil også være avgjørende. Det gir ikke intervjuene fullgodt svar på. Det ville vært interessant å følge dem over noen år. Det er altså ikke en enkelt faktor som eventuelt skulle tippe dem ut i en utvikling der mer varige kroppslige plager kunne bli resultatet, men en hel måte å være på i relasjon til seg selv og omverdenen, og i en konkret livssituasjon. Individuelle og kontekstuelle forhold påvirker hverandre gjensidig.

Trådene samles – grenseløse kvinnekropper?

Jeg har satt søkelyset på dagligliv og kropps- og helseerfaringer hos kvinner av i dag, og jeg har antydet sammenhenger som kan ligge til grunn for utvikling og opprettholdelse av helseplager som kroniske muskelsmerter og slitenhet. Med en økende innsikt i feltet har jeg kommet til å spørre mer og mer etter hvordan det ualminnelige kvinnelivet med kroniske muskelsmerter kan kaste lys over det alminnelige som frisk kvinne, og omvendt. Et perspektiv som sirkler omkring levde kvinnekropper og grenseproblematikk synes verdt å trekke fram. Det dreier seg om et kontinuum fra en tilnærmet grenseløs kvinnekropp i en levd betydning; åpen og tilgjengelig for andre og for dagliglivets krav til innsats og ytelse, mer stengt for kvinnen selv – til en mer grensesettende kvinnekropp; mindre åpen og tilgjengelig utad, mer åpen for kvinnen selv (se for eksempel Lilleaas 1995, 1999).

Et poeng å trekke fram er at kroppen for kvinner på mange plan først og fremst er forbundet med «kroppen for de andre»: med en andreorientering og en orientering mot det praktiske i hus og hjem, med det å være tilgjengelig kroppslig med praktisk og emosjonell støtte til andre. Dette er tradisjonelle og dypt kulturelt forankrede betydninger knyttet til det å være kvinne (se for eksempel Solheim 1998). Det kan være grunn til å spørre mer generelt etter betydninger av en familie-/ andreorientering i kvinners liv, av rutiner og kontroll på hjemmets arena. Omsorgsrollens dilemma handler om ensidig oppmerksomhet utad, mens oppmerksomheten innad får dårligere kår. Lilleaas (1995, 1999) omtaler dette som å være i kroppslig beredskap for andre, en tilstand av å være «på vakt» eller «i høygir», som flere av kvinnene i min studie uttrykker det. Om en slik tilstand varer ved, er det ikke urimelig å tenke seg, slik Lilleaas (1999) fremhever, at det kan forstyrre søvn og hvile og hindre en nødvendig restitusjon.

Som vi vel vet: I en tid med fokus på likestilling, på full deltagelse både hjemme og ute for kvinner så vel som for menn, utfordres tradisjonelle betydninger av kjønn sterkt. De fire kvinnene gir eksempler på at både gamle og nye betydninger av kjønn gjør seg gjeldende i deres liv. I historiene er forhandling med seg selv og andre om hva kjønn skal bety i samliv, foreldreskap og yrkesliv mer og mindre tydelig. For Ester og Agnete har det å få kroniske muskelsmerter aktualisert et slikt endringsarbeid. Heges historie bærer først og fremst preg av at tradisjonelle betydninger av kjønn fremstår mer selvsagte, mens Siri i alle fall forhandler med seg selv. Det er tydelige fellestrekk i kvinnenes historier, men også betydelige forskjeller. Både reproduksjon og endringsarbeid, sammenheng og brudd er til stede. Disse sameksisterende prosesser kvinneliv av i dag er forbundet med, synes særlig viktig å forstå, og flere forskere har pekt på det (se for eksempel Bjerrum Nielsen og Rudberg 1994, Haavind 1987, 1993, Engelsrud og Lilleaas 1999, Lilleaas 2003). Det synes berettiget å spørre: Hvorfor er «gamle» betydninger så seiglivede? Eller sagt på en annen måte: Hvorfor ser ikke kvinner (og menn) enda tydeligere hvor den dypt tradisjonelle betydninger tilskrevet det kvinnelige (og det mannlige) fortsatt ser ut til å virke sterkt inn på våre måter å forholde oss og handle på? Hvordan kan dette ha seg i en tidsepoke med så store ytre endringer i kvinners (og menns) betingelser?

Her er det altså at Bourdieus tenkning om habitus kan gi en pekepinn. Med begrepet habitus peker Bourdieu (1977, 1995) på at levde kropper aktivt tar inn viten om samfunn og kultur. Det vanemessige, det som er kroppsliggjort, er verken lett å få øye på eller endre, fordi det fremstår som selvfølgelig eller «naturlig». Selv når nye normer og praksiser gjør seg gjeldende, er det ikke dermed sagt at de gamle lar seg utradere uten videre. Det kan altså være mulig å resonnere ut fra nye normer og forholde seg til nye praksiser (for eksempel med fokus på endring mot økt likestilling mellom kjønnene i samliv og foreldreskap), samtidig med at gamle handlingsmønstre fortsatt nærmest «sitter» i kroppen i form av vanemessige måter å forholde seg og handle på. Ett eksempel kan være når kvinner i min studie forteller om både forventet og reell fordeling av praktisk ansvar i hjemmet, samtidig med at de ikke klarer å slappe av før de har oversikt over det praktiske og en viss orden i huset. Lignende erfaringer er også beskrevet i andre studier (se for eksempel Engelsrud og Lilleaas 1999). «Naturligheten» i en ulik privilegiestruktur er i ferd med å «slå sprekker» og endres, samtidig som den fortsatt gjør seg gjeldende. Et sentralt poeng er altså at «automatismer» ligger utenfor refleksjonens område. Det er viktig å spørre seg om hva som skal til for at slike skal kunne gjøres til gjenstand for refleksjon.

Tradisjonen kan altså ha et solid «grep» om oss, samtidig med at endringsprosesser er i gang. Her vil jeg, i likhet med for eksempel Ødegård (1992), Haukaa (1992), Gullestad (1996), Engelsrud og Lilleaas (1999) og Lilleaas (2003), understreke at det er viktig å se at motsetningsfylte samfunnsmessige og kulturelle betingelser legger til rette for at den enkelte kvinnes kriterier for positiv kvinnelighet også kan bli særdeles motsetningsfylte. Det kvinner av i dag opplever som meningsfylt, er knyttet til å delta og gi sitt bidrag både hjemme i familien og ute i lønnet arbeid. Kvinnene i min studie er intet unntak. Utfordringen med å håndtere økende ytre krav til innsats, sammen med motsetningsfylte normer knyttet til det å være kvinne, er noe hver og en må håndtere. I forlengelse av det er det ikke urimelig å spørre seg: Om det blir «selvsagt» for kvinnen selv og for hennes omgivelser (på hjemmebane og i arbeidslivet) at hun skal klare et – i full forstand – «både – og», kan hun da stå i fare for å slite seg ut? Mange kvinner tåler det å kombinere full deltagelse i familie med full deltagelse i yrkeslivet over lange perioder uten å bli syke (se for eksempel Elstad 1995, sitert i: NOU 1999: 13). Erfaringer kvinner i min studie forteller om, indikerer imidlertid at hvor tålegrensen går ikke nødvendigvis er (er)kjent før grensen er overskredet. Sagt med andre ord: Skal det så sterke erfaringer til som det å utvikle kroniske muskelsmerter før enkelte kvinner stopper opp og reflekterer over måter å forholde seg til andre, seg selv og den praktiske hverdag på? Flere studier av kvinner med kroniske muskelsmerter understøtter en slik påstand (se for eksempel Lilleaas 1995, Ekeli 1999, Hamberg 1998, Söderberg 1999, Söderberg mfl. 2002).

Det er grunn til å understreke følgende: I ei tid hvor kravene til effektivitet og innsats i det lønnede arbeidet stadig øker, kan forhold på flere plan i kvinners liv legge til rette for at en tilstand av kroppslig beredskap blir vanemessig. Høyt tempo og stadig skifte av fokus er i det hele tatt et stikkord for det moderne (arbeids)liv. Å få mye gjort innenfor bestemte tidsrammer blir tilskrevet egenverdi, peker Lilleaas og Widerberg på (2001:252). Det moderne liv handler ikke minst om en stadig kamp mot tiden, en kamp som har helsemessige konsekvenser (ibid.). Generelt er det grunn til å understreke at det trengs mer kunnskap om hvilke typer belastninger som slår mest negativt ut. Arbeidsdeling i familien, tempo og rytme i lønnet arbeid, vekslingen mellom innsats og hvile, utfordringer til å realisere seg selv sammen med mulighet for retrett vil nedfelle seg i kroppen til den enkelte kvinne og fungere som et viktig grunnlag for hennes opplevelse av velvære, mestring eller plager (Sudmann og Råheim 2001).

Begrepet habitus viser altså til at kulturelle og sosiale betingelser inkorporeres i våre kropper via sosial praksis, og danner grunnlag for vaner i tanke og handling. Jeg vil imidlertid også peke på at i tenkningen om habitus ligger det en fare for å undervurdere betydningen av den kraft som ligger i menneskers evne til erkjennelses- og endringsarbeid. Kvinner i studien gir også eksempler på at evne til å reflektere, bearbeide og endre seg selv og sine nære betingelser kan avstedkomme intet mindre enn «små revolusjoner». Bourdieu gir oss ikke god hjelp til å forstå slike prosesser, eller til å forstå individuell variasjon i det hele. Spennet mellom det individuelle og det kollektive, samt avhengigheten av kontekst, er i det hele tatt et vanskelig punkt i tenkningen om habitus, og om menneskers erfaring og livsvilkår i det hele tatt. Jeg vil våge å hevde at det å legge vekt på det vanemessiges kraft og «motstandsdyktighet» ikke nødvendigvis innebærer å avvise betydningen av menneskers evne til å forholde seg skapende og eventuelt overskridende i forhold til sine betingelser – når forholdene ligger til rette for det. Merleau-Ponty (1962) legger for eksempel vekt på at vår kroppslig forankrede subjektivitet riktignok alltid er situert og uttrykker en «sedimentering» av vår individuelle og kollektive historie, men at den alltid likevel er i ferd med å bli til som noe uuttømmelig og uavsluttet. Vår tilværelse og vår erfaring går aldri opp i omstendighetene, men er aldri heller en frihet uten omstendigheter (Merleau-Ponty 1962, Moi 1998). Det er grunn til å peke på at skrittet fra det selvfølgelige, innforståtte og ubevisste til bevisst refleksjon og aktivt endringsarbeid er både vesentlig og vanskelig når det gjelder å forstå endring og motstand mot den (Løvlie 1982, Håland 1999). Og kroppen som erfarende og meningsbærende er altså essensiell i dette bildet.

Målfrid Råheim
førsteamanuensis
Institutt for samfunnsmedisinske fag
Universitetet i Bergen

Noter

[1] Navnene er fiktive.

[2] 10 friske kvinner og 12 kvinner med diagnosen fibromyalgi ble intervjuet med bruk av livsformsintervjumodellen (Haavind 2000). Alle var i aldersgruppen midt i livet, med et flertall i 40-årene. Med utgangspunkt i dagen i dag og i går fortalte kvinnene om hva som skjedde fra morgen til kveld, relasjoner og gjøremål de var involvert i, reaksjoner og handlemåter, hvordan de hadde det i kroppen og hvordan de oppfattet den osv., og med hjem og arbeidsliv som hovedarenaer. Kropps- og helseerfaringer samt forhandlinger om kjønn var i søkelyset. Beskrivelse og fortolkning av konkrete situasjoner stod sentralt, sett i perspektiv av hvordan livsperioden de befant seg i artet seg. Med sammenligning mellom gruppene og innad i hver av gruppene for øyet, ble intervjumaterialet analysert etter en tilpasning av Giorgis (1975, 1985) stegvise analysemetode, med vekt på identifisering av sentrale tema og undertema, samt Kvales (1996) tre analysenivå: tekstnær, commonsense og teoretisk fortolkning.

Litteratur

Bergman, S. og P. Herrström mfl. 2001. Chronic musculosceletal pain, prevalence rates and sociodemographic association in a Swedish population study. Journal of Rheumatology 28 (6), 1369–1377.

Bjerrum Nielsen, Harriet og Monica Rudberg 1994. Psychological Gender and Modernity. Scandinavian University Press, Oslo.

Bourdieu, Pierre 1977. Outline of a Theory of Practice. Cambridge University Press, Cambridge.

Bourdieu, Pierre 1995. The Logic of Practice. Cambridge University Press, Cambridge.

Ekeli, Britt-Vigdis 1999. Creating images. Interplay between life and body in chronic pain. A study of women with fibromyalgia. Master of Philosophiae Thesis, Department of Social Anthropology, Institute of Social Science, University of Tromsø.

Engelsrud, Gunn og Ulla Britt Lilleaas 1999. Par i bevegelse mellom lengsel og lyst. Revidert utgave. Arbeidsnotat 4/97. Senter for kvinneforskning, Universitetet i Oslo.

Eriksen, Hege R. og Rolf Svendsrød mfl. 1998. Prevalence of subjective health complaints in the Nordic European countries in 1993. European Journal of Public Health 8 (4), 1–5.

Giorgi, Amadeo 1975. An application of a phenomenological method in psychology. I A. Giorgi (ed.) Dequesne Studies in Phenomenological Psychology. Dequesne University Press, Pittsburg.

Giorgi, Amadeo 1985. Sketch of a psychological phenomenological method. I A. Giorgi (red.): Psychological and Phenomenological Research. Dequesne University Press, Pittsburg.

Gullestad, Marianne 1996. Hverdagsfilosofer. Verdier, selvforståelse og samfunnssyn i det moderne Norge. Universitetsforlaget, Oslo.

Hamberg, Karin 1998. Bägrensade möjligheter – anpassade strategier. En studie i primärvården av kvinnor med värk. Umeå University Medical Dissertations, Department of Family Medicine, Umeå University.

Haukaa, Runa 1992. Den problematiske likestillingen. Innledning. I R. Haukaa (red.): Nye kvinner, nye menn. AdNotam Gyldendal, Oslo.

Håland, Wenche 1999. Utvikling og dialog – som livsprosjekt og som terapeutisk prosjekt. I E.D. Axelsen og E. Hartmann (red.): Veier til forandring – virksomme faktorer i psykoterapi. Cappelen Akademiske Forlag, Oslo.

Haavind, Hanne 1987. Liten og stor. Mødres omsorg og barns utviklingsmuligheter. I serien: Kvinners levekår og livsløp. Universitetsforlaget, Oslo.

Haavind, Hanne 1993. Analyse av kvinners historier – bearbeiding av makt og splittelse. I A.M. Nielsen, C. Stormhøj mfl. (red.): Køn i forandring. Ny forskning om køn, socialisering og identitet. Forlaget Hyldespjæt, København.

Haavind, Hanne (red.) 2000. Kjønn og fortolkende metode. Metodiske muligheter i kvalitativ forskning. Gyldendal Akademiske Forlag, Oslo.

Kvale, Steinar 1996. InterViews. An Introduction to Qualitative Research Interviewing. Sage Publications, Thousand Oaks.

Lilleaas, Ulla-Britt 1995. Når forskjellen blir synlig – kvinner med kroniske muskelsmerter i et kjønnsrolleperspektiv. Arbeidsnotat 8/95, Senter for kvinneforskning, Universitetet i Oslo.

Lilleaas, Ulla-Britt 1999. Kroppslig beredskap og kvinners helse. NOU 1999: 13 Kvinners helse i Norge, vedlegg 3.

Lilleaas, Ulla-Britt 2003. Fra en kropp i ustand til kroppen i det moderne. Avhandling. Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.

Lilleaas, Ulla-Britt og Karin Widerberg 2001. Trøtthetens tid. Pax Forlag, Oslo.

Løvlie, Anne Lise 1982. The Self: Yours, Mine, or Ours? A Dialectic View. Universitetsforlaget, Oslo.

Martin, Emily 1992. The Woman in the Body. A Cultural Analysis of Reproduction. Beacon Press, Boston.

Merleau-Ponty, Maurice 1962. Phenomenology of Perception. Routledge & Kegan Paul, London.

Moi, Toril 1998. Hva er en kvinne? Kjønn, kropp og feministisk teori. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo.

Natvig, Bård og Ingvar Nessiøy mfl. 1994. Muskel- og skjellettplager i en befolkning. Forekomst og lokalisasjon. Tidsskrift for Den norske lægeforening 114, 323–327.

Norges offentlige utredninger (NOU) 1999: 13 Kvinners helse i Norge. Statens forvaltningstjeneste, Statens trykning, Oslo.

Råheim, Målfrid 2001. Kvinners kroppserfaring og livssammenheng. En fenomenologisk-hermeneutisk studie av friske kvinner og kvinner med kroniske muskelsmerter. Avhandling. Det psykologiske fakultet og Det medisinske fakultet, Universitetet i Bergen.

Solheim, Jorunn 1998. Den åpne kroppen. Om kjønnssymbolikk i moderne kultur. Pax Forlag, Oslo.

Sudmann, Torbjørg og Målfrid Råheim 2001. Kvinnehelse og fysioterapi i Norge – lang tradisjon og kjønnsblindhet side om side? I G. Stokkenes, T. Sudmann og G. Sæbøe (red.): Fysioterapi på terskelen. 13 perspektiver på faget. HøyskoleForlaget, Kristiansand.

Söderberg, Siv 1999. Women’s experience of living with fibromyalgia: Struggling for dignity. Umeå University Dissertations, Department of Nursing, Umeå University.

Söderberg, Siv og Birgitta Lundman mfl. 2002. The meaning of fatigue and tiredness as narrated by women with fibromyalgia and healthy women. Journal of Clinical Nursing 11, 247–255.

Ødegård, Tone 1992. Den elsk-verdige kvinnen. Mønstre og mangfold. I: R. Haukaa (red.) Nye kvinner, nye menn. AdNotam Gyldendal, Oslo.

Del Del på FacebookTwitter
Er det ualminnelige helt ualminnelig? Dagligliv, kropp og helse hos friske kvinner og kvinner med kroniske muskelsmerter
Publisert: 22.12.2004
KILDEN, Stensberggata 25, NO-0170 Oslo, Telefon: +47 22 03 80 80, E-post: post@kilden.forskningsradet.no