Konstruksjoner av kjønn ved høyere IKT-utdanning i Norge [1]

Hilde Corneliussen (22.12.2003)

Forskjeller mellom kvinner og menns forhold til informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) har fått stadig økende oppmerksomhet de siste par tiårene. Parallelt har bekymringen økt, for at jenter og kvinner skal bli en tapende part i et samfunn der IKT fremstår som en sentral teknologi. Stadig flere, både jenter og gutter, får imidlertid tilgang til IKT, og stadig flere bruker teknologien jevnlig. For de yngste aldersgruppene er kjønnsforskjellene i forhold til både tilgang til og bruk av teknologien i ferd med å jevne seg ut. Kjønnsskillet ser i dag i større grad ut til å være et kombinert alders- og kjønnsskille (jf. Gansm og Lagesen mfl. 2003:39–42). På et område synes imidlertid ikke forskjeller mellom kjønnene å gi slipp like lett; innen IKT-studier. I Norge har andelen kvinner ved IKT-studier vært lav helt siden informatikk ble et eget fag på slutten av 70-tallet, en tendens som også har vært synlig i andre vestlige land (Stuedahl og Braa 1997; O’Leary 1999; Woodfield 2000; Camp og Gürer 2002). Gjennomgående spørsmål har vært: Hvorfor er det så få kvinner ved IKT-studier? Hvordan kan det endres? Diskusjonen om kjønn og IKT-studier har derfor i stor grad handlet om å rekruttere kvinner. [2] Det vi skal se på her, er hvordan ulike strategier for å håndtere den lave kvinneandelen ved IKT-studier baserer seg på ulike diskursive forståelser av forholdet mellom kjønn og informasjonsteknologi.

De siste tiårenes feministiske teknologiforskning har lært oss at teknologi ikke er nøytral i forhold til kjønn. Forholdet mellom IKT og kjønn er heller ikke gitt eller fastlagt på forhånd, men formes i gjensidighet og i en kulturell kontekst (Wajcman 1991; Cockburn og Ormrod 1993; Lie og Sørensen 1996; Lie 2003a). Således kan diskursen [3] om informasjonsteknologi ses som en meningsstruktur i bevegelse. Diskursen lar seg forhandle med og om, og i denne prosessen veves forståelser av kjønn og teknologi sammen. I det følgende skal vi se på tre diskursive konstruksjoner av kjønn og IKT som har kommet til uttrykk ved IKT-studier i Norge siden begynnelsen av 1980-tallet, og vi vil se hvordan de ulike diskursene skaper grunnlag for ulike handlinger rettet mot den lave kvinneandelen. Den første har jeg kalt en kjønnsblind diskurs, idet dette er en diskurs der det ikke fokuseres spesielt på kjønn. Den andre har jeg kalt en maskulint konnotert diskurs, idet denne hviler på en tett kobling mellom maskulinitet og informasjonsteknologi. Den tredje diskursen har jeg kalt en feminisert diskurs. Det representerer ingen «feminin motvekt» til den maskulint konnoterte diskursen, men snarere en feminin dreining av den maskulint konnoterte diskursen, uten at det nære båndet mellom maskulinitet og teknologisk kunnskap utfordres. [4]

Ved å se på ulike strategier for å håndtere kjønn ved IKT-studier kan vi altså «lese» hvordan ulike diskurser danner ulike premisser for å handle i forhold til kjønnsproblematikk. [5] Som vi skal se, er det svakheter ved alle disse diskursene, og til sist vil derfor muligheten for å utfordre de tre diskursene utforskes, for å forsøke å finne noen holdepunkter til en alternativ og mer variert diskurs.

Den kjønnsblinde diskursen om informasjonsteknologi

Ved slutten av 1970-tallet ble kvinners marginale posisjon innen naturvitenskapelige og teknologiske fagfelt problematisert av feministiske forskere. Det ble hevdet at både vitenskap og teknologi, tilhørende kunnskap, redskaper og kulturer på flere måter representerte menns interesser, snarere enn kvinners interesser (Woodfield 2000). I motsetning til den tradisjonelle bråkete og skitne teknologien representerer den stille og rene informasjonsteknologien noe nytt, med andre kvaliteter. Den nye teknologien fungerer ikke som symbol på den samme type arbeiderklassemaskulinitet som den mekaniske teknologien gjorde, ifølge sosialantropologen Merete Lie. I stedet kan datamaskiner fungere som symbol på andre typer maskulinitet, basert på intellekt, kontroll og lederskap – eller på den kvinnelige sekretærens arbeidsoppgaver (Lie 1998). Datamaskinen har med andre ord bidratt til å «forstyrre» det tradisjonelle bildet av forholdet mellom menn og teknologi. Både optimistiske og pessimistiske fremtidsvisjoner har fulgt datamaskinen, fra en tro på at kvinner ikke ville bli marginalisert i forhold til informasjonsteknologi, til frykt for at teknologien skulle bli en trussel mot kvinnelige arbeidsplasser (Lie og Berg mfl. 1984; Lie 1998; Woodfield 2000; Gansmo og Lagesen mfl. 2003). De mest negative spådommene har ikke slått til, men heller ikke de mest optimistiske; kvinner kom til å fremstå som en marginal gruppe også i forhold til informasjonsteknologi (jf. Rasmussen 1988:74; Sørensen 2002b:23). Utover 1980-tallet ble kvinners manglende tilstedeværelse innen informatikkfag problematisert, i første omgang fra innsiden, av kvinnelige informatikere. I 1985 skrev for eksempel informatikerne Tone Bratteteig og Guri Verne i Nytt om kvinneforskning: «Hvordan er det mulig å anlegge kvinneperspektiv på faget informatikk?» (Bratteteig og Verne 1985). Bratteteig og Verne ønsket å vise til de områdene av informatikkfaget som de mente kunne ses i et kvinneperspektiv, og oppfordret samtidig kvinneforskere til å bidra med sin kunnskap i debatten.

Feministisk teknologikritikk var i begynnelsen inspirert av kritikk mot naturfagenes måte å utøve tilsynelatende objektiv vitenskapsproduksjon på (jf. Haraway 1991, 1997). Flere feministiske forskere har pekt på koblingen mellom teknologi og naturvitenskap, og det har blitt hevdet at denne koblingen har gjort at teknologien har arvet naturvitenskapenes preg av å være en gitt størrelse, altså utenfor rekkevidde av det som er sosialt konstruert, eller sosiale faktorer som kjønn (Bratteteig og Verne 1985; Harding 1986; Asdal og Myklebust 1999; Hagen 2002). Da feministiske forskere begynte å interessere seg for informasjonsteknologi, ble det imidlertid vist til en teknologi som involverte kjønnede problemstillinger på flere nivåer (jf. Harding 1986; Mörtberg 1994). Spørsmål knyttet til kjønn og informasjonsteknologi var ikke nye i 1985, men Bratteteig og Vernes artikkel antyder at spørsmålet ikke var satt på dagsordenen internt i informatikkfaget før 1985. Og når kjønn ikke problematiseres, forblir det ofte usynlig. En rekke studier har imidlertid vist til en tett forbindelse mellom maskulinitet og informasjonsteknologi (Sørensen og Lie 1988; Hacker 1989; Wajcman 1991; Lie og Sørensen 1996; Lie 1998; Margolis og Fisher 2002; Lie 2003a). Spørsmålet om hvorfor det har vært slik, har fått ulike svar, for eksempel av Knut H. Sørensen og Merete Lie, som viser til den tradisjonelle arbeidsdelingen mellom kvinner og menn (Sørensen og Lie 1988). Informatiker Christina Mörtberg viser til mannsdominansen innen fagtradisjoner og samfunnsområder som har vært sentrale i IKT-utvikling, og til karrieremønstre innen IKT-yrker som lite kvinnevennlige (Mörtberg 1987, 1994). Sosiolog og psykolog Sherry Turkle gir en objekt-relasjonistisk forklaring på gutter og jenters ulike måter å forholde seg til datamaskinen på (Turkle 1984), og sosiolog Jörgen Nissen viser til jenters fornemmelse av datamaskinens mannsdominerte historie (Nissen 1996). Ifølge Sørensen og Lie har teknologi i så stor grad blitt identifisert med menn at den har kommet til å fremstå som kjønnsnøytral (Sørensen og Lie 1988). At kjønn ikke problematiseres betyr altså ikke at det er uten betydning. Bratteteig og Verne viste til at den sterke koblingen mellom menn og informatikk fikk kvinner til å føle seg som fremmede i fag og fagmiljø. Den sterke mannsdominansen gjorde kvinner ekstra synlige i miljøet, og de ble ofte «tatt for å representere kvinnekjønnet» snarere enn informatikkfaget, ifølge Bratteteig og Verne (Bratteteig og Verne 1985:14).

Flere forskningsprosjekter utført på 80-tallet har også vist at kvinner følte seg marginalisert, både i det mannsdominerte fagmiljøet og i forhold til den faglige normen (Kvande 1984; Håpnes og Rasmussen 1990; Rasmussen og Håpnes 1991; Håpnes 1992). Det ble vist til at kvinner foretrakk emner som har blitt betegnet som «myke» emner innen IKT-studier, hvor nytte og bruk av informasjonsteknologi er sentralt. I en studie fra NTH viser sosiologene Tove Håpnes og Bente Rasmussen hvordan en annen minoritetsgruppe – hackerne – eller knotterne som kvinnene i studien kalte dem – ble oppfattet som en sentral symbolsk gruppe for fagmiljøet. Knotterne, som utelukkende besto av menn, var mer engasjert i emner som har blitt oppfattet som «harde» eller «tunge» deler av informatikkfaget, som for eksempel programmering og maskintekniske emner, og kvinnene følte at disse ble betraktet som viktigere enn emnene de selv valgte (Håpnes 1992:161).

Den tidlige fasen av IKT-studier i Norge bar altså lite preg av konkrete strategier som hadde til hensikt å endre noe ved utdanningsinstitusjonene. Men det fantes heller ikke aktive strategier for å hindre at kvinner skulle starte på IKT-studier; kvinner hadde tilgang. Eller som en av de ansatte ved NTH uttrykte det i Håpnes og Rasmussens studie: «De [kvinner] kan hvis de bare vil og tør» (Håpnes 1992:173).

Manglende strategier for å håndtere kjønnsproblematikk kan kanskje ses i et kombinert likestillings- og modernitetsperspektiv (jf. Annfelt 1999; Giddens 1991); kvinner og menn skal ha samme muligheter, og det moderne mennesket er ansvarlig for å realisere seg selv. Kvande og Rasmussen viser imidlertid til at likebehandling av kvinner og menn har ulikhet som resultat når kvinner og menn stiller med ulike utgangspunkt, og de viser til hvordan likebehandling i dette tilfellet fungerer som det de kaller «skjulte kjønnsordnende prosesser» (Kvande og Rasmussen 1993:123). Skjulte kjønnsordnende prosesser er vanskelig å gripe tak i, nettopp fordi de gir inntrykk av å utøve likhet.

Denne måten å håndtere kjønn på i IKT-studier kan ses som en kjønnsblind diskurs, idet koblingen mellom kjønn og informasjonsteknologi ikke blir gjort til et tema. At flere menn enn kvinner velger informasjonsteknologi som karriere, knyttes ikke til at teknologi eller studiet i seg selv er kjønnet, men til en (tilfeldigvis?) større interesse blant menn. Inntrykket av at teknologien er nøytral i forhold til kjønn fører til konklusjoner som for eksempel at det er et spørsmål om mot og vilje hos kvinnene. En kjønnsblind diskurs skaper et svakt grunnlag for kjønnspolitiske handlinger. For IKT-studiene betydde den kjønnsblinde diskursen at de kunne (fortsette å) forholde seg til den faglige tradisjonen som hadde vokst frem i et mannsdominert miljø, uten å stille kritiske spørsmål som involverte kjønn. Kvinneforskere og kvinnelige informatikere, derimot, stilte disse spørsmålene. Ifølge Hanne Haavind må «Mannsdominansen […] gjøres synlig for at det skal være mulig å bekjempe den» (Haavind 1986), og det var først og fremst synliggjøringen av kjønn i IKT-studier som var sentralt i denne perioden. Selv om det fra starten av 80-tallet hadde vært noen generelle fremstøt for å få kvinner til å velge «utradisjonelle karriereveier», samt «mild kjønnskvotering» ved noen høyere IKT-studier, hadde dette begrenset virkning på kjønnssammensetningen ved de teknologiske studiene (Kvande 1982 ref. i Kvande og Rasmussen 1993, se også Verne 1988; Teigen 2000). Det gikk flere år før det ble iverksatt større tiltak for å øke kvinneandelen, og da ikke som en direkte følge verken av intern eller ekstern kritikk, men på grunn av en markert nedgang i andelen kvinner ved flere IKT-studier rundt midten av 90-tallet (Stuedahl 1997a).

Den maskulint konnoterte diskursen om informasjonsteknologi

Nedgangen i antall kvinnelige studenter ble oppfattet og håndtert som en krise ved flere IKT-studier i Norge. Ved Institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo var «krisen» først og fremst knyttet til at stadig færre kvinner fullførte informatikkstudiet. Andelen kvinner ved lavere grad holdt seg omtrent konstant, mens andelen kvinnelige hovedfagsstudenter sank fra ca. 20 % i 1985 til 8 % i 1995. Ved informatikk ble prosjektet «Jenter og IT» startet for å håndtere krisen, og dette prosjektet fokuserte primært på nedgangen mellom lavere og høyere grad. Et sentralt mål for «Jenter og IT»-prosjektet var dermed å få kvinner som allerede hadde valgt å starte ved studiet, til å bli værende. Dette prosjektet kan bidra til å illustrere en ny måte å håndtere kjønn på ved IKT-studier, basert på en maskulint konnotert diskurs, altså en diskurs som bærer frem en maskulin norm i forhold til informasjonsteknologi.

For det første ble det satt i gang et forskningsprosjekt knyttet til «Jenter og IT»-prosjektet, for å bygge opp kunnskap om situasjonen (Stuedahl 1997a, 1999; Langsether 2001). [6] Studenter av begge kjønn ved grunnfags- og mellomfagsnivå ble intervjuet, med det mål «å forstå jenters opplevelse av hverdagen ved instituttet» (Stuedahl 1997b). Undersøkelsen blant studentene ga en sammensatt forståelse av hva kvinner fant problematisk ved informatikkstudiet. Noen av problemene var opplevelsen av studiet som hardt og vanskelig, marginalisering som resultat av mennenes kunnskap og terminologibruk, og misnøye med det sosiale miljøet (Stuedahl 1997a). Funnene fra undersøkelsen blant studentene resulterte i en serie tiltak. Her skal vi se på to tiltak som begge kan karakteriseres som strakstiltak i forbindelse med krisen.

Det ene strakstiltaket vedrører kjønnssammensetningen blant studentene. Det lave antallet kvinnelige studenter gjorde det til en reell mulighet at kvinner kunne oppleve å være den eneste kvinnen i en studentgruppe. For å motvirke dette ble det bestemt at 4 av i alt 20 studentgrupper på grunnfag skulle bestå av omtrent like mange kvinner som menn. Det andre krisetiltaket henvendte seg direkte til kvinners kunnskapsmangel, og kvinner ble tilbudt et eget kurs for å lære «det vi antok guttene kunne om data fra før de begynte studiene» (Braa i Aftenposten 1998). Studentgruppene med omtrent lik kjønnsfordeling ble uoffisielt kalt «jentegrupper» (Langsether 2001:8), mens kurset myntet på kvinner ble omtalt som «gutteromskompetansekurs» også av de ansatte (Braa 1996; Stuedahl 1997a).

Disse tiltakene tok utgangspunkt i kvinner som en minoritet, både sosialt og kunnskapsmessig, og bygget dels på forståelsen av at det lave antallet kvinner gjorde det vanskelig å danne kvinnefellesskap ved faget. Dels bygget de på kvinnenes opplevelse av at de mannlige studentene var mer kunnskapsrike enn dem selv, og at kvinner derfor fant det vanskelig å delta i det sosiale miljøet hvor de mannlige studentene satte «premissene for den sosiale omgangen» (Stuedahl 1997a; Langsether 2001:84–85). [7] Jentegruppene ble presentert som et tiltak for å gi kvinnene flere «likesinnede» å omgås, og for å gi kvinnene mulighet til å lære sammen med andre som hadde omtrent samme kunnskapsnivå. Det kan altså forstås som en hjelp til, og nærmest beskyttelse av, kvinnene i det mannsdominerte miljøet.

Gutteromskompetansekurset skulle på sin side gi kvinnene den datakunnskapen det ble antatt at mennene allerede hadde. Over hele den vestlige verden har informatikk blitt assosiert med en bestemt type nerdete maskulinitet, ifølge sosiologen Vivian Anette Lagesen (Lagesen 2003). Datanerden fremstilles som en gutt som ut fra en spesiell interesse for datamaskiner også lærer mye på egenhånd, hjemme på gutterommet. Og det er denne stereotypien som har skapt opphavet til begrepet «gutteromskompetanse». Ved «gutteromskompetansekursene» var det den utenomfaglige datakunnskapen som ble forbundet med menn som var viktig.

I motsetning til den kjønnsblinde diskursen skjer altså konstruksjonen av kjønn i relasjon til informasjonsteknologi eksplisitt gjennom disse tiltakene; informasjonsteknologi konstrueres som hjemmehørende på gutterommet. Kvinner konstrueres som fremmedelement, som «de andre», uten en naturlig plass ved IKT-studiet.

Det er lett å kritisere disse tiltakene fordi de så åpenbart konstruerer et generelt skille mellom kvinner og menn. Gutteromskompetansekurset bidrar til å konstruere en bestemt faglig norm basert på kjønn, som kvinner følgelig ikke oppnår. Og det kan vel heller ikke ses som spesielt konstruktivt at voksne kvinner oppfordres til å tilpasse seg en norm satt av unge gutter. Jentegruppens hensikt var å skape trygge læreomgivelser for kvinnene, noe som ble oppnådd (Langsether 2001). Også dette er en hjelp til å integrere kvinner i den maskuline normen ved faget. Det ble ikke stilt spørsmål ved hvilken kunnskap som skulle «gjelde» eller sette standarden ved faget.

Menns relasjon til informasjonsteknologi og relasjonen mellom maskulinitet og informasjonsteknologi har vært gjenstand for en rekke studier (Turkle 1984; Nissen 1993; Aune 1996; Håpnes 1996; Mellström 1996; Turkle 1996; Berner og Mellström 1997; Lie 1998; Mellström 1999; Corneliussen 2002, 2003). Teknologiforskere har vist til at den kunnskapen som knyttes til gutterommet, gjerne betraktes både som en fordel for gutter ved IKT-studier, og som en nødvendig kunnskap for å bli en riktig «dataperson» (Sørensen 2002b:24), slik vi har sett her. Knut H. Sørensen påpeker at gutteromskompetanse er noe et lite antall gutter har, i motsetning til flertallet av gutter og jenter. Det å behandle denne kunnskapen som en verdifull datakunnskap skaper en situasjon der det å være gutt blir synonymt med å ha datakunnskap, mens det å være jente blir synonymt med å ikke ha slik kunnskap (Sørensen 2002a:9). Med utgangspunkt i en studie fra Carnegie Mellon University hevder imidlertid Jane Margolis og Allan Fisher at gutteromskompetanse ikke er sentralt i forhold til gjennomføring av langvarige IKT-studier (Margolis og Fisher 2002). Og i en rapport fra Simula-instituttet blir det vist til at utdanning er en mer sentral faktor enn erfaring i arbeid med å utvikle datasystemer (Computerworld 2003). [8] Ser vi tilbake til informatikk i Oslo kan det altså stilles spørsmål ved hvordan det som beskrives som guttenes «utenomfaglige» kunnskap, fikk lov til å spille en sentral rolle i den formelle IKT-utdanningen. Og ikke minst ved hvorfor denne kunnskapen fikk betegnelsen «utenomfaglig» hvis den ble betraktet som sentral ved studiet – spørsmål som bare overfladisk berøres i forbindelse med de aktuelle strakstiltakene (jf. Stuedahl 1997a:46).

Både jentegruppene og gutteromskompetansekurset ble betraktet som vellykkede tiltak. Kvinner som deltok i jentegruppene opplevde dem som positive, både fordi flere kvinner gjorde det å være kvinne og informatikkstudent mer «vanlig» og fordi de følte seg på høyde med kunnskapsnivået i gruppen (Stuedahl 1997a; Langsether 2001:86–87). Men tiltakene møtte også motstand blant de kvinnelige studentene, som blant annet fryktet at det ville få kvinner til fremstå som en særgruppe med behov for spesialbehandling (Langsether 2001:91). Og som vi har sett, har begge tiltakene karakter av å skulle hjelpe kvinner inn på menns område. «Kvinner kan hvis de bare vil og tør» har altså blitt til «kvinner kan hvis de oppfyller den maskuline normen». Ingen av strakstiltakene reiser kritiske spørsmål om fagets innhold, kun om hvordan innholdet skal formidles. Og begge tiltakene tar utgangspunkt i en statisk forståelse av kjønn. Premissene som ligger bak, er antakelsen om at menn har mer datakunnskap enn kvinner når de starter ved studiene. Det skaper dermed to mulige posisjoner; enten mann som det forventes datakunnskap av, eller kvinne som det ikke forventes særlig mye datakunnskap av. I samme prosess konstrueres også forestillinger om hva som er riktig datakunnskap.

Signalene som sendes ut ved å arrangere gutteromskompetansekurs, er ifølge Stuedahl «at det ikke er nødvendig med datakunnskaper for å ta informatikk-studiet, fordi man vil få disse på instituttet» (Stuedahl 1997a:46). Men det sendes samtidig ut signaler om at kvinner – fordi de er kvinner – ikke tilfredsstiller sentrale krav i studiesituasjonen. Tiltakene synes med andre ord å segmentere en forståelse av kjønn som gjør kvinner og informasjonsteknologi til motsetninger (jf. Mörtberg 1999).

Det er flere tiltak rettet mot kvinner i IKT-studier som kan ses i lys av denne maskulint konnoterte diskursen, slik denne synes å føre til en likestillingsstrategi hvor det å hjelpe kvinner inn på det som konstrueres som et område for menn er sentralt. Faglige og sosiale samlinger for kvinner, ekstraundervisning og differensierte studieinnganger, kvinnelige datalab-assistenter, egne kvinneklasser og kvinnedatasaler, og kvinnekvoter var noen av tiltakene som ble iverksatt (jf. Teigen 2000). Som vi har sett, har tiltak som særbehandler kvinner også møtt motstand. Noen har fryktet at det ville gjøre kvinner til en «B-gruppe» blant informatikere, mens andre har pekt på at kvinner likevel vil møte en mannsdominert yrkeskultur og således må lære å takle det miljøet som finnes ved mannsdominerte IKT-fag (Stuedahl 1997b:16).

Forståelsen av kjønn og IKT ved Institutt for informatikk i Oslo var ikke snevert begrenset til det som hittil er diskutert. Den neste diskursforståelsen og tilhørende strategier for å håndtere kjønn i IKT-studier har også gjenklang der. Førsteamanuensis Kristin Braa ved instituttet gir uttrykk for nettopp denne forståelsen i en aviskronikk. Hun viser her til veksten i internetteknologi, og skriver: «Vi ønsker ikke å overlate arenaen til unge, teknologifikserte gutter som er opptatt av å lage teknisk geniale løsninger på noe som kan være et ‘feil’ problem» (Braa 1996). Uttalelsen illustrerer den dreining som skjer i den tredje diskursoppfatningen, der «gutteromskompetanse» går fra å bli behandlet som en forutsetning for å mestre studiet, til å være en verdiløs kunnskap. Som vi skal se, fører denne dreiningen til en feminisering av diskursen om informasjonsteknologi.

Den feminiserte diskursen om informasjonsteknologi

Den tredje måten å behandle kjønn på i IKT-studier – den feminiserte diskursen – kan illustreres ved en reklamekampanje ved NTNUs «Jenter og data»-prosjekt. Reklamekampanjen er ett av flere tiltak ved «Jenter og data»-prosjektet, [9] og hensikten med kampanjen var å rekruttere kvinner til IKT-studier. Kampanjen ble kjørt i tre omganger, første gang i 1997, med oppfølgere i 1998 og 2002. [10] 1998 fikk prosjektet også støtte av Norges forskningsråd for å representere IKT-utdanning ved alle de norske universitetene.

Reklamekampanjen henvendte seg direkte til unge jenter med et budskap om at «datafag trenger jenter». For å begrunne behovet konstrueres to bilder; bildet av gutter som «teknisk geniale» og flinke med maskiner, og bildet av jenter som kommunikative og flinke med mennesker. Fra den siste reklamekampanjen heter det blant annet:

«Jenter og gutter er forskjellige og tenker forskjellig. Vi har erfart at jenter er mer opptatt av datasystemers nytte og bruk, mens gutter henger seg opp i teknikk og detaljer.

Jenter liker å jobbe med mennesker, de er flinke til å lytte og til å snakke sammen. Nettopp slike egenskaper er nødvendige i utviklingen av datasystem, slik at brukernes behov blir tilfredsstilt.» [11]

Her understrekes et menneskeperspektiv på teknologien – et fokus på teknologiens oppfyllelse av brukerens behov. Dette perspektivet gjør det mulig å koble jenter til den teknologiske utdanningen, gjennom en oppfatning om at jenter har en spesiell evne til å forstå og omgås mennesker. «Et menneskeperspektiv» på teknologi blir her synonymt med et kvinneperspektiv. [12]

I diskursen om informasjonsteknologi skapes det dermed rom for det som beskrives som kvinnelige egenskaper. Samtidig beskrives mannlige egenskaper som mindre verdifulle, som en av initiativtakerne til «Jenter og data»-prosjektet illustrerer i et innlegg i Universitetsavisa ved NTNU:

«Den typiske datautøver er mann, er en einstøing med et intenst forhold til sin maskin 24-timer i døgnet. Den samfunnsmessige betydningen av mannen og maskinens aktiviteter er uklar.» (Austgulen 1996, sitert i Teigen 2000:136)

Det er ikke lenger menn, men kvinner, som har de egenskapene som er ønskelige i IKT-studier. Kvinner konstrueres dermed som bedre enn menn i det som IKT-studier egentlig handler om (Lagesen 2003).

Ifølge Vivian Anette Lagesen, som har gjort en mer nyansert analyse av reklamekampanjen, blir diskursen om informasjonsteknologi her feminisert, først og fremst gjennom demaskulinisering, gjennom å tone ned de tekniske aspekter ved IKT som har blitt knyttet til menn og maskulinitet. Omdefineringen av IKT skjer imidlertid uten en omdefinering av kjønn. Tvert imot, hevder Lagesen, skjer den ved å ta utgangspunkt i en kjent dikotomi som knytter gutter til det tekniske og jenter til det sosiale. Det nye er at den blir snudd opp ned i forhold til tidligere (Lagesen 2003). «GIRLS ON TOP» er også overskriften som møter deg på kampanjens nettsted. [13]

Den nye diskursen skapes ved å legge til kvinnelige egenskaper – ikke ved å utfordre forståelsen av menn som teknisk kompetente. I denne kampanjen har altså ikke forestillingen om den mannlige databrukeren som teknisk genial endret seg nevneverdig fra den maskulint konnoterte diskursen om informasjonsteknologi. Forståelsen av kvinner som blir uttrykt i kampanjen, har også opphav i tradisjonelle forestillinger; kvinner blir blant annet forsikret om at det er mulig å være både mor og informatiker. Omdefineringen av hva som er viktig i IKT-studier, ble heller ikke fulgt av endringer i faginnholdet ved NTNU. Ifølge Lagesen førte nedtoningen av det tekniske derimot til tilfeller der kvinner startet på studiet med en forestilling om faget som ikke samsvarte med det som møtte dem (Lagesen 2003).

Selv om kvinner ikke beskrives med en interesse for teknologi, kan forestillingen om at kvinner faktisk har en relasjon til informasjonsteknologi ses som diskursivt nytt i forhold til den maskulint konnoterte diskursen. Siden siste del av 90-tallet har flere forskningsprosjekter fokusert på hva jenter bruker informasjonsteknologi til, og det har blitt vist til at jenter og kvinner bruker teknologien, men at de foretrekker andre aktiviteter og drives av andre motivasjoner enn menn. Håpnes og Rasmussens studier av unge jenters databruk viser for eksempel at jentene engasjeres av varierte dataaktiviteter, og de beskriver ulike arenaer hvor jenter og gutter finner seg til rette i forhold til teknologien. «Lekekroken» og «programvareverkstedet» blir assosiert med gutter, mens «skrivestua», «informasjonstorget» og «møteplassen» representerer aktiviteter som jenter liker (Håpnes og Rasmussen 1997, 1999, 2003, jf. Nordli 1998). Skriving og informasjonsinnhenting assosieres med tradisjonelle jenteaktiviteter, mens internett er en ny arena, en ny form for databruk som jentene ikke knyttet til kjønnede forestillinger om usosiale datanerder (Håpnes og Rasmussen 1999). I studier av jenter og kvinners databruk har det altså blitt hevdet at kvinner ofte vektlegger nytte og en sosialt begrunnet bruk av teknologien. Således kan diskursoppfatningen bak reklamekampanjen støtte seg på forskning som har vist til at jenter og kvinner har sine spesielle preferanser i bruk av informasjonsteknologi.

Som vi så, førte den maskulint konnoterte diskursen til en strategi for å inkludere kvinner i IKT-studier der det å tilby kvinner hjelp til å entre det mannsdominerte området var sentralt. Denne nye strategien for å inkludere kvinner består i å skape en ny diskursiv forståelse av IKT-studier; en feminisert diskurs som harmonerer bedre med egenskaper som allerede knyttes til kvinner. Denne diskursen kan altså ikke ses som et motstykke til den maskulint konnoterte diskursen; de maskuline konnotasjonene knyttet til teknisk kunnskap er ikke borte. Men det har skjedd en feminisering gjennom innføringen av verdier som kulturelt er knyttet til kvinner.

Også denne måten å konstruere kjønn som forskjell på har møtt kritikk. Sørensen påpeker at den tekniske kompetansen som knyttes til menn, skiller seg fra den sosiale kompetanse som knyttes til kvinner; menns kompetanse er konstruert som kultur – en ervervelse, mens den sosiale kompetansen som forbindes med kvinner, konstrueres som natur, som noe kvinner tilfeldigvis har (Sørensen 2002b:25).

Kjønnsdikotomien har blitt kritisert også på andre vis, blant annet av sosiologen Wendy Faulkner, som har vist til at mange av dikotomiene som bidrar til å gi en kjønnet forståelse av teknologi, ikke samsvarer med det praktiske arbeidet med teknologi, der begge sidene av dikotomiene vanligvis er til stede (Faulkner 2000:760). Sherry Turkle har for eksempel vist til myk og hard programmeringsstil som henholdsvis jenter og gutters måte å programmere på (Turkle 1984). I en programmerers arbeid vil imidlertid begge fremgangsmåtene være nødvendige. På tross av manglende samsvar med praksis fortsetter dikotomiene å ha en diskursiv kraft (Faulkner 2000, se også Levold 2002).

Det har også blitt påpekt at fokuset på kjønn som dikotomi vil fortsette å konstruere kvinner som de andre, som det motsatte av menn. Lagesen viser også til faren for at den omvendte dikotomien «vipper tilbake» til start; det maskuline over det feminine, det tekniske over det sosiale (Lagesen 2003). Sosiologen Ruth Woodfield illustrerer i en studie av en engelsk databedrift hvordan nettopp dette har skjedd. Også der ble sosiale aspekter ved IKT vektlagt og oppvurdert for å rekruttere kvinner til IKT-stillinger. Likevel var det de tekniske sidene ved profesjonen som ble verdsatt i praksis (Woodfield 2000). Kvinners egenskaper knyttet til natur er dømt til å tape i konkurransen med menns egenskaper knyttet til kultur; til kontroll, ervervelse og genialitet, hevder Woodfield. Forskjellighetsperspektivet som er anvendt i reklamekampanjen, synes altså å bidra til å skape en dikotomisert og essensialistisk forståelse av kjønn.

Er tiltakene vellykkede?

Vi har sett hvordan den kjønnsblinde, den maskulint konnoterte og den feminiserte diskursen skaper ulike forståelser av kjønn i IKT-studier, og parallelt også ulike forståelser av hva IKT-studier er. Vi har beveget oss fra en forståelse av at «kvinner kan hvis de vil», til «kvinner kan hvis de oppfyller den maskuline normen», til «kvinner kan best». Men skal disse tiltakene vurderes som vellykkede eller mislykkede? Og i så fall i forhold til hva? Flere kvinner ble rekruttert, og flere kvinner valgte å fortsette på IKT-studier, men de aktuelle studiene er fortsatt mannsdominert.

Tiltakene har også, som vi har sett, blitt møtt med kritikk både internt og eksternt (jf. Stuedahl 1997b; Stuedahl og Braa 1997; Teigen 2000; Björkman 2002; Lagesen 2003). Mest alvorlig er kanskje nettopp kritikken mot den statiske og dualistiske beskrivelsen av kjønn. Ingen av diskursforståelsene stiller for eksempel spørsmål ved at det er menn som har teknisk kompetanse. Denne statiske beskrivelsen av kjønn gjør det vanskelig å skape varig endring, noe vi synes å trenge andre diskursive konstruksjoner for å oppnå. Et sentralt punkt for å skape alternative diskurser må altså være å utfordre de statiske og dualistiske konstruksjonene av kjønn og informasjonsteknologi, idet disse skaper begrensninger for både kvinner og menn. I den siste delen av artikkelen vil jeg forsøke å peke på noen momenter som kan bidra til å danne grunnlag for et større mangfold i forståelsen av kjønn innen IKT-studier. Det første punktet vi skal se på, er variasjonen innen IKT-studier. Det er ikke alle IKT-studier som har en lav kvinneandel. Kan vi lære noe av IKT-studier som har lyktes i å tiltrekke kvinner? Dernest skal vi se på noen eksempler på at feministisk fagkritikk har utfordret selve kunnskapstradisjonen innen IKT-studier. Til sist skal vi se at også feministisk teknologiforskning har bidratt med utfordringer til dualistiske forståelser av kjønn og informasjonsteknologi gjennom en serie empiriske studier som viser til en virkelighet som er mer kompleks enn at den lar seg fange i enkle dualistiske verdensmodeller.

Som nevnt har den senere tids feministiske teknologiforskning gitt mange eksempler på hvordan teknologi og kjønn konstrueres i gjensidighet, og vi har sett hvordan det kan ses gjennom diskursive konstruksjoner ved IKT-studier. Ved å se nærmere på et bredere spekter av IKT-fag, på en feministisk fagkritikk og på feministisk teknologiforskning flytter vi altså blikket i forhold til det tidligere fokuset på kjønnspolitiske handlinger ved IKT-studier, i et forsøk på å finne noen nye holdepunkter i den videre konstruksjonen av kjønn og informasjonsteknologi.

På jakt etter nye utfordringer: varierte IKT-studier

Spørsmålet om hva et bredere spekter av IKT-studier kan lære oss, har i liten grad vært fremme i den norske debatten om «kvinner og data». Det er de realfagsbaserte IKT-studiene som har hatt størst problemer med å rekruttere kvinner, og det er særlig der kjønn har blitt gjenstand for diskusjon og forskning. Sørensen påpeker også at forsøk på å inkludere kvinner i stor grad har ført til oppmerksomhet omkring eksklusjon av kvinner; det finnes færre studier av vellykket integrering enn av ekskludering av kvinner (Sørensen 2002b).

Vi har allerede møtt antakelsen om at kvinner er mer opptatt av teknologiens nyttepotensial, enn av tekniske emner. Tone Bratteteig og Guri Verne stilte allerede i 1985 spørsmål om hvorvidt et kvinneperspektiv på informatikkfaget ville kunne øke vekten på nettopp disse sidene (Bratteteig og Verne 1985, 1997, jf. Crutzen 1994; Mörtberg 1999; Björkman 2002). Informatikkfagets kjerneområder har ikke endret seg nevneverdig siden, men i stedet har tilveksten av humanistiske og samfunnsvitenskapelige IKT-studier gitt tilbud om IKT-utdanning med større vekt på anvendelse, brukere og konsekvenser av teknologien. Og det viser seg altså at kvinner i større grad velger disse formene for IKT-utdanning. Men er det «ekte» vare de får da? Eller vil det bare vise nok et eksempel på at kjønnsdualismen har skapt en diskurs om «jentedata» og «guttedata»? Christina Mörtberg viser til at det har vokst frem et kjønnet skille innen IKT-utdanningen i Sverige, mellom humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag på den ene siden, og naturfagsrelaterte IKT-fag på den andre (Mörtberg 1994:136). Pedagogen Minna Salminen-Karlsson rapporterer fra sin studie av IKT-utdanning i Sverige at det er grunn til å anta at statusen synker jo høyere antall kvinnelige studenter et IKT-fag har. Samtidig bringer en økt kvinneandel med seg en risiko for at et tidligere «teknisk» fag blir omdefinert til «ikke-teknisk», på grunn av motsetningen mellom kvinner og det tekniske (Salminen-Karlsson 1997, 1999).

Skillet mellom ulike IKT-fag finnes også i Norge, for eksempel ved Universitetet i Bergen (UiB). På vevsiden for Institutt for informatikk ved UiB ble sammenhengen mellom ulike IKT-fag ved universitetet skissert slik: «Andre, mindre matematisk orienterte delar av informatikkfaget blir ved Universitetet i Bergen undervist ved Institutt for informasjonsvitskap.» [14] Det tredje selvstendige IKT-faget, humanistisk informatikk, ble ikke nevnt og således heller ikke konstruert som et (ekte) informatikkfag. Humanistisk informatikk er det IKT-faget ved UiB som har flest kvinnelige studenter – normalt mellom 60 og 70 %. Skillet synes altså både å være kjønnet og å signalisere noe om hva som er informatikk og hva som ikke er informatikk. Ved å fokusere på vellykket integrering av kvinner i visse IKT-studier kan vi trolig lære noe om hva som får kvinner til å velge bestemte IKT-fag fremfor andre. Det ser imidlertid ut som om vi igjen står overfor et kjønnet skille, denne gangen mellom ulike IKT-fag, og det er de realfagsbaserte IKT-studiene som i minst grad synes å være fleksible i forhold til kjønn.

Kanskje et mer sentralt spørsmål dreier seg om muligheten for å føre en fagkritikk mot kunnskapstradisjonen innen IKT-utdanning, for å undersøke hvorvidt en slik kritikk kan åpne for alternative forståelser av kjønn og IKT.

Feministisk fagkritikk

Flere har påpekt at endring av IKT-faget må skje fra innsiden (Bratteteig og Verne 1997; Salminen-Karlsson 1999; Björkman 2002). Samtidig skaper innsideperspektivet begrensninger, hevder Salminen-Karlsson, med referanse til sine studier av arbeid med å reformere teknologiutdanning i Sverige. Salminen-Karlsson viser hvordan de teknologiske fagmiljøene har vanskelig for å bryte ut av de faglige normene som de er sosialisert inn i, og de har derfor problemer med å foreslå endringer som representerer radikale utfordringer til den eksisterende fagnormen (Salminen-Karlsson 1999). I tillegg mangler fagmiljøene kunnskap om kjønn. I de svenske reformgruppene resulterte dette i at det å være kvinne ble behandlet som en kvalifikasjon for å representere kunnskap om kjønn. Dette fører både problem og ansvar over på kvinner, mens det å være mann forblir både «uproblematisk» og «ukjønnet».

Fagkritikk som reiser spørsmål om kjønn, må altså baseres på kunnskap om kjønn, men ifølge Christina Björkman har avstanden mellom informatikk og feministisk teknologikritikk vært stor (Björkman 2002). Björkman kombinerer selv de to fagfeltene, og stadig flere kvinnelige informatikere har engasjert seg nettopp i kjønnsforskning for å finne redskaper til å utfordre IKT-fagenes kunnskapstradisjon. [15] I Norge er det først og fremst Tone Bratteteig og Guri Verne som har ført denne diskusjonen i det offentlige rom. Som vi husker, forsøkte denne duoen alt i 1985 å åpne en diskusjon om et eventuelt kvinneperspektiv på informatikk. Tolv år senere forsøker de igjen å starte diskusjonen:

«Som kvinnelige informatikere mener vi at det finnes kjønnsaspekter i informatikk, og at det å diskutere disse er interessant både sett fra kvinneforskning og fra informatikk. For å kunne forstå eller utøve feministisk kritikk av teknologien må vi forstå hva kjønnsaspekter er, og hvordan de kan finnes i teknologiske fag. Det er ingen diskusjon av dette blant våre kolleger, ikke en gang blant våre kvinnelige kolleger.» (Bratteteig og Verne 1997)

På ny prøver Bratteteig og Verne seg frem med et kjønnsperspektiv på ulike sider ved informatikkfaget, og på ny kan vi se at kjønnsperspektivet ikke er satt på dagsordenen internt i informatikkfaget. [16] Denne gangen synes imidlertid Bratteteig og Verne å finne større støtte i den feministiske forskningstradisjonen enn de gjorde i 1985, og de legger særlig vekt på å undersøke «epistemologi for å etablere alternative forståelser av kunnskap» (Bratteteig og Verne 1997). Dette gjør de ved å stille spørsmål til en del «tatt-for-gitt»-heter i informatikkfaget, og de utfordrer blant annet fire emner de betrakter som sentrale for faget: datamaskinen, informasjon, programmering og dataspill. Bratteteig og Verne utforsker i denne omgang primært hvordan kjønn kan bringes inn som en sentral variabel ved å fokusere spesielt på jenter og kvinner i designprosessen. Et problem som Bratteteig og Verne støter på gjentatte ganger, er imidlertid at diskusjonen involverer «antakelser om hvordan kvinner er». Dette fører lett til essensialistiske slutninger, påpeker Bratteteig og Verne – slik vi har sett i både den maskulint konnoterte og den feminiserte diskursen om informasjonsteknologi. Bratteteig og Verne konkluderer med at det «i noen tilfeller utmerket går an å stille spørsmålstegn ved rådende oppfatninger, mens det i andre tilfeller (f.eks. programmering) ikke er så enkelt» (Bratteteig og Verne 1997).

Bratteteig og Verne utforsker først og fremst hvordan spørsmål om kjønn kan involveres i designprosessen ved at det fokuseres spesielt på at teknologiens brukere vil være både kvinner og menn. Men også på andre måter har informatikkfaget blitt utfordret ved hjelp av et feministisk perspektiv. Christina Mörtberg utfordrer et av de sentrale konseptene innen fagets kjerneområde, nemlig objektorientering. Å konstruere datasystemer innebærer å skape abstrakte modeller av verden eller en bit av verden. I et objektorientert perspektiv konstrueres datasystemer som modeller av verden med fokus på elementer som utveksler informasjon og tjenester med hverandre. I denne modelleringsprosessen blir en kompleks verden brutt ned i klasser av objekter, og Mörtberg hevder at i denne prosessen gjøres samtidig subjekter om til objekter. Hun utfordrer fagtradisjonen ved å spørre om dette kunne blitt kalt subjektorientert design (Mörtberg 1999). Mörtbergs forslag er å synliggjøre teknologiens historie; å synliggjøre hvordan fagets diskurs har blitt konstruert, og å reise spørsmål ved hvem sin kunnskap som har fått lov til å danne grunnlaget for faget.

Fagkritikk mot kunnskapstradisjonen innen IKT-utdanningen er et omfattende emne, og målet her er ikke å gi faste svar, men å illustrere at fagtradisjonen på ulike vis kan utfordres. En måte å gjøre det på er å anvende et feministisk perspektiv som bidrar til å fokusere på kjønn som en sentral variabel, og til å utfordre kunnskapstradisjonens «tatt-for-gitt»-heter. Som vi har sett, er det en både vanskelig og viktig balansegang å fokusere på kjønn uten å skape dualistiske eller essensialistiske beskrivelser av kjønn. Et sentralt punkt for å kunne tillate en større grad av fleksibilitet i forhold til kjønn synes dermed å være å stille spørsmål ved de mange stereotype forestillingene, både om kjønn og om IKT.

Diskursens makt – individets frihet

En annen utfordring til kjønnsforståelsene som vi har sett eksempler på ved IKT-studier, kan finnes innen samfunnsvitenskapelige studier av kjønn og IKT. Empiriske studier av ulike kjønnede aspekter knyttet til IKT [17] har i løpet av det siste tiåret bidratt med kunnskap om kjønn og IKT som nyanserer dualistiske forestillinger om kjønn som både den maskulint konnoterte og den feminiserte diskursen er basert på. I mitt eget studium av kvinner og menns forhold til datamaskiner var nettopp det å ta slike forestillinger på alvor et sentralt punkt (Corneliussen 2002). I denne studien ble kvinnelige og mannlige studenter i faget humanistisk informatikk ved Universitetet i Bergen fulgt gjennom et helt semester. For det første var målet å utforske hvordan kvinner og menn oppfatter at kjønn har betydning i forhold til datamaskiner, og for det andre å undersøke hvordan kvinner og menn etablerer sine egne relasjoner til datamaskiner. Analysen av materialet viste til en hegemonisk diskurs – en felles diskursforståelse – blant informantene, altså en diskurs som virker dominerende i forhold til alternative måter å forstå og uttrykke sammenhenger mellom kjønn og data på. Den hegemoniske diskursens hovedtrekk er en antakelse om at menn har mer datainteresse, dataerfaring og datakunnskap enn kvinner. Det betyr ikke at kvinner antas å ikke ha et forhold til datamaskinen, men de forventes å engasjere seg i andre områder og med andre motivasjoner enn menn. Tekniske områder, programmering og dataspill forbindes med menn, mens aktiviteter som kommunikasjon, skriving og estetisk kreativitet forbindes med kvinner.

Diskursen representerer ikke en beskrivelse av kvinner og menn, men en beskrivelse av forventninger til kvinner og menn. Låner vi Simone de Beauvoirs beskrivelse av kjønn som «det vi gjør med det verden gjør med oss» (Beauvoir 2000 [1949] i Moi 1999:72) kan diskursen betraktes som «det verden gjør med oss». Diskursen beskriver kvinner og menns forhold til datamaskiner ulikt, og dermed stilles også kvinner og menn overfor ulike prosjekter når de skal forhandle om sine egne posisjoner i forhold til IKT. Slik er for eksempel det å ha sterk interesse eller å oppleve glede ved å jobbe med datamaskiner ikke noe som forventes av kvinner. Blant flere av de kvinnelige studentene kan vi se eksempler på at diskursforståelsen av IKT som et mannsområde har fungert som en barriere for deres egen datainteresse. Ved å bli nærmere kjent med datamaskiner gjennom faget «oppdaget» mange av kvinnene at de «likevel» likte å jobbe med datamaskiner.

Et sentralt punkt i studien var nettopp å utforske hvordan både kvinner og menn skaper eller forhandler frem sine egne posisjoner i møtet med den hegemoniske diskursen. De posisjonene som studentene skaper, er mer varierte enn de kjønnede posisjonene i den hegemoniske diskursen, og de illustrerer således individets frihet til å skape sine egne posisjoner. Samtidig viser studentenes posisjoneringer at diskursen skaper visse begrensninger; «diskursens makt» gjør visse posisjoner lettere å assosieres med enn andre, noe en av kvinnene illustrerer når hun beskriver sitt forhold til programmering: «For jeg er dame og skjønner ingenting av de greiene der» (Corneliussen 2002:185). Hun spiller med diskursens forventninger og behøver bare å vise til kjønn for å forklare at hun ikke forstår programmering. En annen kvinne illustrerer derimot hvordan hun forhandler med diskursen – hun inntar et område der hun ikke egentlig hører hjemme når hun driver med programmering:

«[…] jeg føler liksom jeg er i en litt forbudt verden. […] Det er få som forventer egentlig at damer skal kunne programmere. Det er sikkert derfor jeg synes det er ekstra spennende.» (Corneliussen 2002:215–216)

Programmering er et av de mest entydig maskuline felt i den hegemoniske diskursen, og det å være kvinne som behersker programmering representerer en overraskende posisjon. Det samme gjør kvinner som kan reparere selve maskinen, slik en annen kvinne illustrerer. Også hun liker programmering, men «det er mye kulere å komme og fikse maskinen […]. En venninne av meg ble grådig imponert i går da jeg defragmenterte disken hennes» (Corneliussen 2002:214).

Noen av de aktivitetene som fremstår som mest sentrale innen informatikkfaget, er altså områder hvor kvinner er i en «forbudt maskulin verden». Det betyr ikke at kvinner ikke behersker eller gleder seg over disse områdene. Tvert imot gir flere av de kvinnelige studentene uttrykk for både fascinasjon og glede ved arbeidet og avhengighet av datamaskinen. Det betyr imidlertid at disse kvinnene må forklare sitt engasjement på andre måter enn sine mannlige medstudenter, og vi kan se hvordan diskurs og praksis er i utakt.

Kvinner trenger kjønnsriktige rollemodeller innen IKT-bransjen, har det blitt hevdet (Björkman og Christoff mfl. 1997; Stuedahl og Braa 1997), men hvordan skapes rollemodeller når datakunnskap tilsynelatende ikke hefter ved kvinner like mye som ved menn? Mannlig datafascinasjon har vært gjenstand for langt flere studier enn kvinners datafascinasjon, men som flere studier de siste årene har vist, finnes også denne (Buholm 1998; Håpnes og Rasmussen 1999; Langsether 2001; Corneliussen 2002; Nordli 2003).

Den feminiserte diskursen kan støtte seg på nyere feministisk forskning som har vist til jenter og kvinners interesse for å bruke internetteknologi til kommunikasjon og informasjon (Gansmo 1998; Nordli 1998; Håpnes og Rasmussen 1999; Kvaløy 1999). Feministisk forskning kan også bidra til å synliggjøre kvinners interesse for andre sider ved teknologien. Forskjellen er, som Håpnes og Rasmussen har påpekt, at internetteknologien, som har blitt satt i sentrum for den kommunikative dreiningen, ikke var preget av maskuline symboler, slik andre sider ved IKT er. Positive fortellinger om kvinner og IKT-kunnskap slåss altså med bildet av «den typiske databruker» som både er mann og einstøing osv. Det samme gjør for øvrig alternative fortellinger om menn. Det er selvsagt ikke gitt at alle menn har mye datakunnskap, og disse mennene stilles også overfor utfordringer i møtet med den maskulint konnoterte normen i diskursen om informasjonsteknologi. I likhet med kvinner kvalifiserer de ikke helt til normen (Corneliussen 2002, 2003). Kanskje et økt fokus på denne gruppen menn kan skape både nye spørsmål og nye svar.

Dersom målet er å skape en diskurs som rommer større variasjoner enn en dualistisk beskrivelse av kjønnenes forhold til informasjonsteknologi, vil det å dokumentere og å vise frem variasjoner i både kvinner og menns forhold til datamaskiner være sentralt. Det vil kunne utfordre behandlingen av kjønn som en dualistisk kategori. En av de største utfordringene synes imidlertid å være å synliggjøre de positive fortellingene om kvinners relasjoner til datamaskiner på en slik måte at de «hefter ved» kvinner.

En differensiert diskurs: mangfold som omfatter kjønn

Forståelser av kjønn i diskursen om informasjonsteknologi har åpenbare betydninger for hvordan ulike «handlingsrom» gjøres tilgjengelig for kvinner og menn innen IKT-studier. De tre innfallsvinklene skissert ovenfor – fokus på et bredere spekter av IKT-studier, intern fagkritikk og feministisk teknologiforskning – ser ut til å kunne være med på å utfordre de diskursive konstruksjonene omtalt som den kjønnsblinde, den maskulint konnoterte og den feminiserte diskursen om informasjonsteknologi. De tre alternative innfallsvinklene har ikke gitt oss klare svar, men har representert utfordringer og har gitt bilder av variasjoner som ingen av de tidligere nevnte diskursene åpner for.

Feministiske teoretikere har på ulike vis formulert at kjønn er en forskjell som alltid er i bevegelse; kjønn er to slags «noe» (Haavind 1994). Men ser vi på de ulike diskursive forståelsene av kjønn og IKT, er dette «noe» merkverdig statisk. Kvinner plasseres innenfor eller utenfor diskursen basert på henholdsvis inklusjon eller eksklusjon av egenskaper som knyttes til kvinner. Som vi husker, illustrerer den feminiserte diskursen dette; det nye ved diskursen er verken forestillingen om kvinners kommunikative evne eller menns interesse for «teknisk geniale løsninger». Det nye er at «kommunikativ evne» knyttes til IKT. Med hensyn til kjønn har altså ikke den feminiserte diskursen bidratt med noe som kan sies å være særlig revolusjonerende. Og kanskje nettopp dette er grunnen til at det lot seg gjøre å omskrive diskursen om informasjonsteknologi i feminiserte termer: det utfordret i liten grad den tidligere maskulint konnoterte diskursen (riktignok måtte menns forhold til teknologi beskrives i negative vendinger for å gjøre plass til kvinner i diskursen, men forbindelsen mellom menn og datakunnskap består).

Kvinner utgjør fortsatt en minoritet i visse IKT-studier. En utfordring synes imidlertid å være å ikke håndtere det som et problem ved kvinner, men å forsøke å skape en differensiert diskurs med rom for variasjoner. Som vi har sett, vil en kjønnsnøytral diskurs i de fleste tilfeller bety kjønnsblind, og den vil derfor neppe være i stand til å utfordre de allerede kjønnede forståelsene av IKT. En diskurs som omfatter kjønn, vil derimot også tillate variasjoner både mellom kvinner og mellom menn. Kanskje kan Merete Lies forslag om å behandle kjønn som «et tomt skall som kan fylles i tråd med individuelle ønsker» (Lie 2003b:277) være en inspirasjonskilde. Utfordringen synes med andre ord å være å få gjennomslag for en diskurs hvor det ikke er overraskende at kvinner liker å programmere eller at menn er flinke med mennesker – og omvendt. Dette er en diskurs som er mer i tråd med de fortellingene som nyere empiriske studier har presentert, fortellinger om variasjoner som støtter en differensiert diskurs. For å nærme oss målet må vi fortsette å lage forstyrrelser i de dualistiske kjønnsforståelsene – både på det praktiske og på det diskursive nivået. Problematisering av IKT-studier i et feministisk perspektiv er en måte å skape slike forstyrrelser på.

Hilde Corneliussen
postdoktorstipendiat
Seksjon for humanistisk informatikk
Universitetet i Bergen

Noter

1. Artikkelen bygger på prøveforelesning over oppgitt emne for dr.art.-graden ved Det historisk-filosofiske fakultet ved Universitetet i Bergen, avholdt i februar 2003.

2. Argumentene for hvorfor flere kvinner skulle rekrutteres til IKT-studier har vært varierte. For noen har likestilling i utdanning og på arbeidsmarkedet vært sentralt, mens andre har hevdet at teknologi former samfunnet og at kvinner derfor må være med å utforme denne teknologien. Noen har vektlagt IT-bransjens behov for arbeidskraft, mens andre har påpekt at kvinner har noe spesielt som IT-bransjen trenger (Teigen 2000; Camp og Gürer 2002; Peters og Lane mfl. 2002; Sørensen 2002b).

3. Diskurs brukes her i betydningen en sosialt skapt meningsstruktur omkring et konkret eller begrenset fenomen (for eksempel diskursen om informasjonsteknologi). Til tross for diskursens skapte og bevegelige karakter har den evne til å gi inntrykk av å representere en fast og objektiv sannhet.

4. Det kan vises til en viss kronologi i diskursene som diskuteres, men det må ikke forstås som «faser» som startes og avsluttes, og det må heller ikke forstås som gjensidig utelukkende; de kan eksistere side om side. Det må også understrekes at det her er valgt ut noen få kjønnspolitiske handlinger for å illustrere de ulike diskursene, og det må ikke betraktes som et uttømmende bilde av kjønnspolitiske handlinger ved IKT-studier i Norge.

5. Det har blitt utført et stort antall forskningsprosjekter omkring kjønn og informasjonsteknologi de siste tiårene. Det vil alltid være en vekselvirkning mellom hva som oppfattes som et problemområde i et samfunn, forskningens kunnskapsproduksjon og handlingsrettede tiltak. Hensikten her er imidlertid ikke å fastslå hvor og i hvilken retning en eventuell påvirkning går, og dermed heller ikke å påstå at det er de refererte forskningsprosjekter som har forårsaket bestemte «løsninger».

6. Stuedahl ble ansatt som stipendiat ved «Jenter og IT» i 1996 for å bidra til å kartlegge situasjonen, mens Langsether var tilknyttet prosjektet gjennom arbeidet med sin hovedoppgave Behov og barrierer for jenter på informatikkstudiet (2001).

7. Margolis og Fisher har vist en tilsvarende tendens ved Carnegie Mellon University. De hevder at kvinnelige studenter starter på IKT-studiet med stor interesse for faget, men i møtet med menn som kan enda mer, opplever de seg selv som «ikke interessert nok», og en del kvinner velger da å forlate faget med begrunnelsen «de var ikke interessert likevel». Et forsøk på å skape en differensiert løsning kan også ses fra Carnegie Mellon University, der ett av tiltakene var differensierte innganger til studiet basert på individuelle kunnskaper (Margolis og Fisher 2002). Men også her er utgangspunktet at «kvinner kan mindre om data enn menn når de starter på studiet», og at datakulturen som kultur betraktes som problematisk for kvinner (jf. Sørensen 2002b:18–19; Björkman 2002:61–62).

8. Rapporten bygger på et eksperiment der et større antall informatikere fra ulike studienivåer og fra yrkesliv har fått i oppgave å utføre programmeringsoppgaver, hvorpå gjennomføring og resultat har blitt vurdert. Konklusjonene fra eksperimentet viser at sjansen for å lage et korrekt program øker betydelig med hvor mange års utdanning en programmerer har (kilde: e-post fra prosjektleder Erik Arisholm, Simula Research Laboratory).

9. Andre tiltak har vært faglige og sosiale aktiviteter, en egen jentedatasal og en jentekvote ved opptak til IKT-studier.

10. Vivian Anette Lagesen har analysert hhv. hele «Jenter og data»-prosjektet og reklamekampanjene i et kjønnskonstruksjonistisk perspektiv (Lagesen Berg 2000; Lagesen 2003), og Mari Teigen har analysert debatten rundt kjønnskvotering ved Institutt for datateknikk ved NTNU (Teigen 2000).

11. http://datajenter.ntnu.no/2002_v2/ (lastet februar 2003).

12. Lagesen har også pekt på at jenters antatte sosiale og kommunikative evner skaper et spesielt «kvinnerom» for kvinner innen IKT-studier (Lagesen Berg 2000:160–161).

13. http://datajenter.ntnu.no/ (lastet februar 2003).

14. Sitatet er hentet fra instituttets webside, lastet i februar 2003, og beskrivelsen finnes også i gamle studieveiledninger (f.eks: http://www.uib.no/mnfa/studie/studiehandbok/informatikk.html [lastet 03.06.2003]), men har siden februar blitt erstattet av en ny beskrivelse der også Seksjon for humanistisk informatikk er inkludert (http://www.ii.uib.no/data/#6 [lastet 03.06.2003]).

15. Nora Levold påpeker at spenningen mellom informatikk og den feministiske kunnskapstradisjonen fikk noen kvinnelige informatikere til å ta avstand fra feministisk kritikk, mens det har fått andre kvinnelige informatikere til å bryte med den «problematiske moderdisiplinen» (Levold 2001).

16. Bratteteig og Verne baserer sin utforskning av et kvinneperspektiv på informatikk på Sandra Hardings (1986) forslag til forskningsprogrammer for å studere kjønn i naturfagene.

17. For en gjennomgang av norsk forskning på kjønn og IKT de siste par tiårene, se Lagesen Berg, Gansmo, Hestflått, Lie, Nordli og Sørensen 2002. For et utvalg nyere norske forskningsprosjekter omkring kjønn og IKT, se Lie 2003a.

Litteratur

Aftenposten 1998. Jenter på vei tilbake til datafagene (intervju med Kristin Braa). Aftenposten interaktiv. http://tux1.aftenposten.no/nyheter/nett/d54497.htm [lastet 08.02.03].

Annfelt, Trine 1999. Kjønn i utdanning. Hegemoniske posisjoner og forhandlinger om yrkesidentitet i medisin- og faglærerutdanning. Skriftserie 2/99, Senter for kvinneforskning, NTNU, Trondheim.

Asdal, Kristin og Sissel Myklebust 1999. Teknologi, vitenskap og makt: eksempler på effektiv «black boxing» og noen åpningsforsøk. Et posisjonspapir for Makt- og demokratiutredningen. Makt- og demokratiutredningen 1998–2003, Oslo.

Aune, Margrethe 1996. The Computer in Everyday Life. Patterns of Domestication of a New Technology. I M. Lie og K.H. Sørensen (red.): Making Technology Our Own? Scandinavian University Press, 91–120.

Austgulen, Rigmor 1996. Damer @ data – tid for spesielle tiltak? Universitetsavisa, NTNU 6 (17). http://www.ntnu.no/universitetsavisa/nr17/innspill.html [lastet 13.02.03].

Beauvoir, Simone de 2000 (1949). Det annet kjønn. Oslo, Pax.

Berner, Boel og Ulf Mellström 1997. Looking for Mister Engineer. Understanding Masculinity and Technology at two Fin de Siècles. I B. Berner (red.): Gender Practices. Feminist Studies of Technology and Society. Almqvist & Wiksell International, Linköping University, 39–68.

Björkman, Christina 2002. Challenging canon. The gender question in computer science. Department of Human Work Science and Media Technology, Blekinge Institute of Technology, Karlskrona.

Björkman, Christina og Ivan Christoff mfl. 1997. Exploring the Pipeline. Towards an understanding of the male dominated computing culture and its influence on women. I R. Lander og A. Adam (red.): Women in Computing. Intellect™, Exeter, England.

Bratteteig, Tone og Guri Verne 1985. Kvinneperspektiv på informatikk – teori vs. praksis? Nytt om kvinneforskning 5.

Bratteteig, Tone og Guri Verne 1997. Feministisk eller bare kritisk? Kvinneforskning 2, 11–24.

Braa, Kristin 1996. Jentene flykter fra informatikk. Dagbladet. http://www.dagbladet.no/kronikker/961029-kro-1.html [lastet 08.02.03].

Buholm, Elin 1998. På leting etter et «passende rom». En kvalitativ studie om sosial forming av dataingeniører med fokus på kompetanse, karriere og kjønn. STS-rapport nr. 40, NTNU, Trondheim.

Camp, Tracy og Denise Gürer 2002. Investigating the Incredible Shrinking Pipeline for Women in Computer Science, Final Report – NSF Project 9812016. http://www.acm.org/women/pipeline-finalreport_ver_2.doc [lastet februar 2003].

Cockburn, Cynthia og Susan Ormrod 1993. Gender and Technology in the Making, SAGE Publications.

Computerworld 2003. Utdannelse mye viktigere enn erfaring. http://www.computerworld.no/index.cfm?fuseaction=artikkel&id=
5B25D269-0299-2DA0-87BA58B3F087026D [lastet 14.02.2003].

Corneliussen, Hilde 2002. Diskursens makt – individets frihet. Kjønnede posisjoner i diskursen om data. Doktoravhandling, Seksjon for humanistisk informatikk, Universitetet i Bergen.

Corneliussen, Hilde 2003. Male positioning strategies in relation to computing. I M. Lie (red.): He, She and IT Revisited. New Perspectives on Gender in the Information Society. Gyldendal Akademisk, 103–134.

Crutzen, Cecile K.M. 1994. The Influence of Feminist Theory on Informatics Course Design. I A. Adam, J. Emms, E. Green og J. Owen (red.): Women, work and computerization: breaking old boundaries, building new forms. Elsevier, Amsterdam, 59–73.

Faulkner, Wendy 2000. Dualisms, Hierarchies and Gender in Engineering. Social Studies of Science 30 (5), 759–792.

Gansmo, Helen Jøsok 1998. Det forvrengte dataspeilet. STS rapport nr. 36, Senter for teknologi og samfunn, NTNU, Trondheim.

Gansmo, Helen Jøsok og Vivian Anette Lagesen mfl. 2003. Forget the hacker? A critical re-appraisal of Norwegian studies of gender and ICT. I M. Lie (red.): He, She and IT Revisited. New Perspectives on Gender in the Information Society. Gyldendal Akademisk, Oslo, 34–68.

Giddens, Anthony 1991. Modernity and Self-Identity. Self and Society in the Late Modern Age, Polity Press.

Hacker, Sally 1989. Pleasure, power, and technology. Some tales of gender, engineering, and the cooperative workplace. Unwin Hyman, Boston.

Hagen, Ellen 2002. Teknologi som verktøy og leketøy i konstruksjon av identitet. En analyse av kjønn og teknologi i samproduksjon. Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap, Universitetet i Bergen.

Haraway, Donna 1991. Situated Knowledges. The Science Question in Feminism and the Privilege of Partial Perspective. I D. Haraway (red.): Simians, Cyborgs, and Women. The Reinvention of Nature. Free Association Books, London, 183–201.

Haraway, Donna 1997. Modest_Witness@Second_Millennium.FemaleMan©_Meets_Onco MouseTM. Feminism and Technoscience. Routledge, New York og London.

Harding, Sandra 1986. The science question in feminism. Cornell University Press.Ithaca, N.Y.

Håpnes, Tove 1992. Hvordan forstå mannsdominansen i datafaget? En dekonstruksjon av fag- og kjønnskultur. I T. Annfelt og G. Imsen (red.): Utdanningskultur og kjønn. Skriftserie 3/92. Senter for kvinneforskning, Universitetet i Trondheim, 155–183.

Håpnes, Tove 1996. Not in Their Machines. How Hackers Transform Computers into Subcultural Artefacts. I M. Lie og K.H. Sørensen (red.): Making Technology Our Own? Scandinavian University Press, 121–150.

Håpnes, Tove og Bente Rasmussen 1990. Har datafaget kjønn? Notat 6/90, Institutt for industriell miljøforskning, Trondheim.

Håpnes, Tove og Bente Rasmussen 1997. Internett – jentenett? Ungdomsskolejenters databruk og datainteresser. Skriftserie 7/97, Senter for kvinneforskning, Universitetet i Trondheim.

Håpnes, Tove og Bente Rasmussen 1999. Jenteidentitet på internett. Sosiologisk tidsskrift 7 (1), 3–21.

Håpnes, Tove og Bente Rasmussen 2003. Gendering technology. Young girls negotiating ICT and gender. I M. Lie (red.): He, She and IT Revisited. New Perspectives on Gender in the Information Society. Gyldendal Akademisk, 173–197.

Haavind, Hanne 1986. Kvinner i naturvitenskapelig forskning – banebrytere eller gratispassasjerer? Nytt om kvinneforskning 4.

Haavind, Hanne 1994. Kjønn i forandring – som fenomen og som forståelsesmåte. Tidsskrift for Norsk Psykologforening 31, 767–783.

Kvaløy, Kjersti 1999. Fortellinger om moderne flinke lekne ungdomsjenters forhold til datateknologi. En kvalitativ studie av datateknologiens rolle i ungdomsjenters dannelse av kjønnsidentitet. Skriftserie 3/99, Senter for kvinneforskning, NTNU, Trondheim.

Kvande, Elin 1982. Kvinner og høgere teknisk utdanning. Delrapport: rekruttering og rekrutteringstiltak. Universitetet i Trondheim, Norges tekniske høgskole, IFIM Institutt for industriell miljøforskning tilsluttet SINTEF.

Kvande, Elin 1984. Kvinner og høgere teknisk utdanning. Integrert eller utdefinert? Om kvinnelige NTH-studenters studiesituasjon og framtidsplaner. IFIM, Trondheim.

Kvande, Elin og Bente Rasmussen 1993 (1990). Nye kvinneliv. Kvinner i menns organisasjoner. Ad Notam, Oslo.

Lagesen Berg, Vivian A. 2000. Firkanter og rundinger. Kjønnskonstruksjoner blant kvinnelige dataingeniørstudenter ved NTNU. Skriftserie 3/00, Senter for kvinne- og kjønnsforskning, NTNU, Trondheim.

Lagesen Berg, Vivian Anette og Helen Jøsok Gansmo mfl. 2002. Gender and ICT in Norway. An overview of Norwegian Research and some relevant statistical information. Rapport til EU-prosjektet: Strategies of Inclusion: Gender in the Information Society (SIGIS).

Lagesen, Vivian Anette 2003. Advertising computer science to women (or was it the other way around?). I M. Lie (red.): He, She and IT Revisited. New Perspectives on Gender in the Information Society. Gyldendal Akademisk, Oslo, 69–102.

Langsether, Helene 2001. Behov og barrierer for jenter på informatikkstudiet. Skriftserie 2/01, Senter for kvinne- og kjønnsforskning, NTNU, Trondheim.

Levold, Nora 2001. «Doing gender» in Academia. The domestication of an information-technological researcher-position. I H. Glimell og O. Juhlin (red.): The Social Production of Technology. On everyday life with things. BAS Publisher, Gothenburg, 133–158.

Levold, Nora 2002. Mellom lyst og plikt? Beretning om en mannlig IKT-forsker. Kvinneforskning 2, 50–65.

Lie, Merete 1998. Computer dialogues. Technology, gender and change. Skriftserie 2/98, Senter for kvinneforskning, NTNU, Trondheim.

Lie, Merete (red.) 2003a. He, she and IT revisited. New perspectives on gender in the information society. Gyldendal Akademisk, Oslo.

Lie, Merete 2003b. The new Amazons. Gender symbolism on the Net. I M. Lie (red.): He, She and IT Revisited. New Perspectives on Gender in the Information Society. Gyldendal Akademisk, Oslo.

Lie, Merete og Anne-Jorunn Berg mfl. 1984. Har teknologi noe med kvinner å gjøre? Sosiologi i dag 1, 23–39.

Lie, Merete og Knut Holtan Sørensen (red.) 1996. Making technology our own? Domesticating technology into everyday life. Scandinavian University Press, Oslo.

Margolis, Jane og Allan Fisher 2002. Unlocking the clubhouse. Women in computing. MIT Press, Cambridge, Mass.

Mellström, Ulf 1996. Teknologi och maskulinitet. Män och deras maskiner. I B. Berner og E. Sundin (red.): Från symaskin till cyborg. Genus, teknik och social förändring. Nerenius & Santérus, Stockholm, 113–139.

Mellström, Ulf 1999. Män och deras maskiner. Bokförlaget Nya Doxa.

Moi, Toril 1999. What is a woman? And other essays. Oxford University Press, Oxford.

Mörtberg, Christina 1987. Varför har programmeraryrket blivit manligt? Forskningsrapport 1987:42, Tekniska högskolan i Luleå.

Mörtberg, Christina 1994. Computing as Masculine Culture. I E. Gunnarsson og L. Trojer (red.): Feminist Voices: on Gender, Technology and Ethics. Centre for Women’s studies, Luleå University of Technology.

Mörtberg, Christina 1999. Technoscientific challenges in feminism. NORA 7 (1), 47–62.

Nissen, Jörgen 1993. Pojkarna vid datorn. Unga entusiaster i datateknikens värld. Symposion Graduale, Stockholm.

Nissen, Jörgen 1996. Det är klart att det är grabbar som håller på med datorer! Men varför är det så? I E. Sundin og B. Berner (red.): Från symaskin till cyborg. Genus, teknik och social förändring. Nerenius & Santerus Förlag, 141–161.

Nordli, Hege 1998. Fra Spice Girls til Cyber Girls? En kvalitativ studie av datafascinerte jenter i ungdomsskolen. STS rapport nr. 35, Senter for teknologi og samfunn, NTNU, Trondheim.

Nordli, Hege 2003. The Net is Not Enough. Searching for the female hacker. Dr.polit.-avhandling, Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU, Trondheim.

O’Leary, Dianne P. 1999. Accessibility of Computer Science: A Reflection for Faculty Members. http://www.cs.umd.edu/~oleary/faculty/ [lastet 07.02.03].

Peters, Jan og Nancy Lane mfl. 2002. A Report on Women in Science, Engineering, and Technology – from The Baroness Greenfield CBE to the Secretary of State for Trade and Industry, UK. http://www.set4women.gov.uk/set4women/research/
the_greenfield_rev.htm [lastet februar 2003].

Rasmussen, Bente 1988. Datateknologi – en trussel eller nye muligheter for kvinner på kontor? I M. Lie, A.-J. Berg, H. Kaul mfl. (red.): I menns bilde. Kvinner – teknologi – arbeid. Tapir forlag, Trondheim, 73–87.

Rasmussen, Bente og Tove Håpnes 1991. Excluding women from the technologies of the future? A case-study of the culture of computer science. Futures (December 1991), 1107–1119.

Salminen-Karlsson, Minna 1997. Why Do They Never Talk About the Girls? I R. Lander og A. Adam (red.): Women in Computing. Intellect™, Exeter, England.

Salminen-Karlsson, Minna 1999. Bringing Women into Computing Engineering: Curriculum Reform Processes at Two Institutes of Technology. Akademisk avhandling, Linköping Studies in Education and Psychology No 60. Department of Education and Psychology, Linköping University.

Stuedahl, Dagny 1997a. Jenter og informatikkstudiet – en rapport om jenters studiesituasjon ved Institutt for informatikk, Universitetet i Oslo.

Stuedahl, Dagny 1997b. Jenter til informatikkstudiet – utfordringer for utdanningsinstitusjonene. Presentert på Nokobit–97.

Stuedahl, Dagny 1999. Studenten i informatikkstudiet – en rapport om studenters situasjon ved Institutt for informatikk, UiO. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Likestillingssekretariatet, Oslo.

Stuedahl, Dagny og Kristin Braa 1997. Where have all the women gone – from computer science? Innlegg på IRIS20. Department of Informatics, University of Oslo.

Sørensen, Knut H. 2002a. Kommunikasjon.no. Kvinneforskning 2, 5–9.

Sørensen, Knut H. 2002b. Love, Duty and the S-Curve. An overview of some current literature on gender and ICT, Strategies of inclusion: gender and the information society (SIGIS). http://www.rcss.ed.ac.uk/sigis/public/D02/D02_part1.pdf [lastet 02.2003].

Sørensen, Knut H. og Merete Lie 1988. I menns bilde? Perspektiver på studiet av teknologi og teknikk i kvinners arbeidsliv. I M. Lie, A.-J. Berg, H. Kaul mfl. (red.): I menns bilde. Kvinner – teknologi – arbeid, Tapir forlag, Trondheim, 9–24.

Teigen, Mari 2000. Likestilling som legitimeringsstrategi. Rekrutteringsnormer og likestillingspolitikk ved NTNU. Sosiologisk tidsskrift 2.

Turkle, Sherry 1984. The second self. Computers and the human spirit. Simon and Schuster, New York.

Turkle, Sherry 1996. Life on the screen. Identity in the age of the Internet. Weidenfeld & Nicolson, London.

Verne, Guri 1988. Rekruttering for enhver pris? Rekruttering av kvinner til forskning innen informasjonsteknologi og informatikk. Arbeidsnotat 1/88, NAVFs sekretariat for kvinneforskning.

Wajcman, Judy 1991. Feminism confronts technology. Polity Press, Cambridge.

Woodfield, Ruth 2000. Women, work and computing. Cambridge University Press, Cambridge.