Maktkamp og hengivenhet. Stemødre mellom nærhet og distanse
Stebarn og stemødrene deres påvirker hverandres liv på måter som ikke er allment kjent i det norske samfunnet. Vi vet lite om graden av omsorgsansvar steforeldre tar overfor stebarnet, eller hvordan disse relasjonene kan arte seg. Norske stefamilier har ikke vært gjenstand for forskning i noen særlig grad, og det finnes lite dokumentasjon av steforeldres eller stebarns livssituasjon. (Irene Levins stefamilieforskning representerer et unntak.) I denne artikkelen beskriver jeg hvordan disse relasjonene kan arte seg sett fra stemødres perspektiv. Relasjonen mellom stemødre og stebarn oppfattes ikke nødvendigvis likt av begge parter. Stebarn og stemødre har ulikt utgangspunkt når forholdet innledes, og til en viss grad ulike interesser underveis.
I denne artikkelen gjør jeg først rede for den teoretiske og metodiske innfallsvinkelen som er valgt for å belyse problemstillingen. Videre tar jeg for meg ulike arenaer og situasjoner der stefamiliemedlemmers forventninger kommuniseres. Jeg ser også på hvordan faktorer som farspraksis og stebarnets alder påvirker stemor–stebarn-relasjonen. Stemødres strategier i møte med forventningene drøftes løpende.
Teoretisk og metodisk forankring
I forbindelse med min hovedoppgave i sosiologi om stemødres identitet og handlingsrom gjennomførte jeg dybdeintervjuer med ti stemødre som også var biologiske mødre (Vølstad 2002). I denne artikkelen går jeg ikke inn på identitet, men konsentrerer meg om omsorgsrelasjonen og til en viss grad praktisk omsorg.
Stefamilier som etableres etter foreldres samlivsbrudd, er et relativt nytt fenomen. Tidligere giftet man seg for andre eller tredje gang når ektefellen var død. Når det var stor dødelighet, var stefamilier vanlige, men barna fikk en ny omsorgsperson i stedet for den som var død, ikke en tredje eller fjerde omsorgsperson i tillegg til levende biologiske foreldre. En tolkning av den sterkt stigmatiserte stemorfiguren i eventyrene kan være at den er et resultat av barns sorgbearbeidelse i forbindelse med tap av sin egen mor.
Den biologiske morsrollen er velkjent både som idé og i det praktiske liv. Stemora, derimot, har som regel ikke kjent andre stemødre og kan derfor verken kopiere eller ta avstand fra en etablert stemorspraksis. Struktur og handling i stefamilier er i stor grad forblitt usynlig i det offentlige rommet. Vi vet rett og slett svært lite om stefamilier. Det føres kun statistikk over noen meget begrensede typer stefamilier, nemlig der paret får felles barn og stebarna bor fast hos paret. Uten rollemodeller eller etablerte sedvaner står det enkelte familiemedlemmet fritt til selv å velge hva de skal legge i relasjonen. I studien fant jeg at stemødre former sin spesifikke omsorgspraksis overfor stebarnet i samhandling med sine nærmeste, partneren og stebarnet, og til en viss grad stebarnets mor. Det er klart at praksis i moderne kjernefamilier varierer, men det er i større grad improvisasjon rundt et kjent tema enn det man finner i stefamilier.
Denne artikkelen beskriver ikke stebarns erfaringer direkte, men antyder dem gjennom stemødrenes fortolkninger. Når stemora forstår stebarnets handlinger på bestemte måter, påvirker det hennes samhandling med barnet og dermed deres relasjon. Symbolsk interaksjonisme vektlegger samhandling og forhandlinger mellom familiemedlemmer som en nøkkel til forståelse av familie. Når man skulle studere hva som faktisk skjer i stefamilier, og hvorfor det skjer, var det derfor nærliggende å granske relasjonene mellom familiemedlemmer. I denne artikkelen tar jeg for meg typiske meningsbærende situasjoner i stefamilier og bruker dem for å illustrere både noe som er felles og variasjonen i relasjoner mellom stemødre og stebarn.
Det har ikke vært enkelt å relatere dette arbeidet til annet forskning siden det er gjort såpass lite på dette feltet. Ett unntak er Irene Levins bok Stefamilien – Variasjon og mangfold (1994), som er basert på hennes doktorgradsforskning om stefamilier. Hun typologiserer stefamilier etter i hvor stor grad de prøver å etterligne kjernefamilien eller distanserer seg fra den i et forsøk på å skape noe nytt. Levin er blitt kritisert av Marianne Gullestad (1994) for ikke å forholde seg til situasjonsfaktorer som barnas alder eller steforeldres omsorgspraksis. Hun skriver om de ulike familiers ideer om hva de skal få til og hvilken type stefamilie de er, men undersøker i liten grad reell praksis. Videre blir hun kritisert for stadig å relatere stefamilier til kjernefamilier, selv om hun har som eksplisitt mål ikke å gjøre det. Jeg oppfatter det som en svakhet at Levin ikke ser på det faktiske omsorgs- og husholdsarbeidet som blir gjort i stefamiliene når hun skal si noe om hvilket prosjekt stefamilien tar sikte på å gjennomføre. Derfor prøvde jeg nettopp å ha en bevissthet om disse aspektene når jeg snakket med informantene. Noe som var svært viktig i Levins arbeid, var at hun viste til bredden og mangfoldet i hva stefamiliemedlemmene ønsket seg av familielivet sitt. Dette bygger jeg videre på.
Med en problemstilling som krever innlevelse i og forståelse for et relativt ukjent fenomen, gir valget av en undersøkende kvalitativ tilnærming seg selv. Forarbeidet til avhandlinga var todelt med gjennomgang av nordisk, britisk og nordamerikansk skilsmisse- og stefamilielitteratur som den første delen. Videre gjennomførte jeg noen intervjuer med familieterapeuter ved tre familierådgivningsinstitusjoner i Oslo og Akershus. Formålet ved disse intervjuene var både å lære om typiske stefamiliekonflikter, for å skille disse fra konfliktene som alle familier opplever, og å prøve å skaffe meg et klarere bilde av den normative diskursen som jeg mente gjorde seg gjeldende blant familierådgivere ved skilsmisser og etablering av stefamilier i Norge.
Forestillingen om de biologiske foreldres eneansvar for å oppdra og gi omsorg til barna sine blir gjort normativt gjeldende også i andregangsfamilier der det finnes steforeldre. Selv om de biologiske foreldre ikke lenger bor sammen, har de en eksklusiv rett og plikt til å ta seg av barna sine, også om det finnes steforeldre. Ifølge diskursen er steforeldres viktigste oppgave å ikke gå i veien for de biologiske foreldrene og for enhver pris la være å ta deres plass. Hvordan dette stemmer med den reelle omsorgspraksisen i stefamilier, blir dermed en viktig problemstilling for den empiriske undersøkelsen. Hvilket ansvar føler og tar stemora for sitt stebarn? Hvilket ansvar forventet partneren og stebarnet at hun skulle ta? Det var også interessant å studere hvorvidt det moralske ansvaret stemødre følte, passet sammen med gjeldende retorikk om at de ikke skulle involvere seg for sterkt.
Da jeg skulle analysere hvorvidt stemødrene var «foreldre» i praksis, tok jeg utgangspunkt i sosiologiske og psykologiske teorier om nærhet og avstand (for eksempel Josselson 1996, Jamiesen 1998, Hochschild 1983) og teorier om foreldreskap (for eksempel Wetlesen 2000, Duncombe & Marsden 1999, Brandth & Kvande 1999, Jørgensen 2001 og Ehrensaft 1995).
Stemødre ble valgt som studieobjekt, framfor steforeldre generelt, fordi jeg regnet med at en ambivalens ville gjøre seg gjeldende mellom den tradisjonelle morsrollen, som krever nærhet, og ste-rollen der avstand forventes. Denne ambivalensen viste seg å målbære viktige aspekter ved livet i stefamilier generelt og relasjonen mellom stemødre og stebarn spesielt.
Informantene ble rekruttert via nettverket mitt, men jeg kjente ingen av dem tidligere. Det var stor aldersspredning, fra 25 til 55 år. De fleste bodde i by eller tettsted, men noen bodde på landsbygda. I snitt hadde denne informantgruppa noe høyere utdanning og yrkesaktivitet enn den kvinnelige befolkningen for øvrig. Til sammen hadde informantene 19 stebarn og 14 biologiske barn. Samtlige hadde både stebarn og egne barn. Det var også stor variasjon i samværsordning. Stebarna var i farshjemmet alt fra vanlig samvær ca. 8–10 dager i måneden, via delt omsorg til at fedrene hadde hovedomsorgen for barna.
Intervjuene ble gjennomført som semistrukturerte samtaler. Jeg ba informantene beskrive hva de gjorde sammen med stebarnet, og hva de gjorde for det. Det ble blant annet stilt spørsmål om omsorgsarbeid direkte relatert til barnet slik som eksempelvis å stelle det eller hjelpe barnet med lekser og andre oppgaver. For øvrig ble det stilt spørsmål om mer indirekte arbeid slik som å kjøpe og stelle klær eller lage mat. Samhandlingsarenaene de ti informantene beskrev, speilte både faktisk atferd, fortolket atferd og stemødrenes følelser. Jeg fant faste mønstre, men også variasjon da intervjuene ble analysert. En begrenset kvalitativ undersøkelse reiser sannsynligvis flere spørsmål enn den besvarer, men på et såpass ukjent fagfelt har det gjerne verdi nettopp å reise konkrete nye problemstillinger.
Opplevde forventninger
De viktigste forhandlingspartnere for stemora var partneren, barnet selv og, på en mer indirekte måte, stebarnets biologiske mor. Stemoras følelse av ansvar for stebarnet og den relasjonen hun mente hun fikk til barnet, varierte i sterk grad avhengig av hvilken omsorgsrolle barnets far tok og hva han forventa av partneren sin som stemor. Etter informantenes beskrivelser av partnerens farsrolle delte jeg fedrene inn i tre grupper for analysens skyld. De nære fedrene tok mål av seg til selv å dekke alle barnets behov for emosjonell og praktisk omsorg. De delaktige fedre gjorde mye med og for barnet sitt, men var delvis avhengige av partnerne sine for at barnet skulle få alt han eller hun hadde behov for i hverdagen, enten det gjaldt smøring av matpakke eller trøst etter et nederlag. De fjerne fedrene var ikke oppmerksomme på barnas behov da de var hos dem, og barna ble dermed helt avhengige av stemødrene sine i de hjemmene.
Fedrene selv ville ikke nødvendigvis være enige med partneren i hennes beskrivelse av dem som far. Hennes syn på partneren som far er farget av hva hun har som standard for en god far. Det subjektive synet er interessant, fordi det er dette som skaper hennes reaksjoner og påfølgende handlinger. Dersom hun mener han er en god far, vil hun føle seg friere til å utforme en nær stemorrolle eller holde mer avstand alt ettersom. Føler hun derimot at barnet blir skadelidende av mangel på omsorg og oppmerksomhet, føler hun ikke at hun har annet valg enn å prøve å kompensere for partnerens mangler overfor barnet. Fedrenes eksplisitte eller implisitte forventninger ble noe stemødrene prøvde å innfri eller tok avstand fra i hverdagen. Med implisitte forventninger tenker jeg på alle situasjonene fedrene ikke håndterte, men som stemora mente var nødvendige for barnet. Stemødre følte ofte et moralsk ansvar selv om de ikke hadde blitt gitt dette ansvaret av partneren med rene ord.
Til en viss grad kunne ei stemor prøve å kompensere for det hun opplevde som mangler ved den biologiske moras omsorg for og oppdragelse av stebarnet. Eksempelvis var det en av informantene mine som engasjerte seg sterkt i stesønnens skolegang fordi hun opplevde at ingen av guttens foreldre la vekt på dette selv. Det var også slik at noen stemødre valgte å holde en lav offentlig profil og avsto fra å delta på arrangement på stebarnets skole eller barnehage dersom mora ikke ønsket å få tydeliggjort stemoras omsorgsrolle til stebarnet.
Stebarnas forventninger kunne variere relativt sterkt avhengig av alder, rekkefølge i søskenflokken, følelser de hadde omkring foreldrebruddet, konfliktnivået mellom foreldrene eller opplevelsen av lojalitetskonflikter mellom stemora og deres biologiske mor.
Stebarnets interesser
Er det noe felles som kjennetegner posisjonen til stebarna? Stebarn ønsker seg vanligvis ikke stemor. De ønsker at mor og far aldri var reist fra hverandre, og drømmer om at de skal flytte sammen igjen. Dypest sett føler de kanskje at foreldrebruddet har reist spørsmålet om noen virkelig kommer til å ta seg av dem i framtida. De lurer på om foreldrene kan skille seg fra dem også, siden de har skilt seg fra hverandre. Selv om skilsmissebarn har tilpasset seg sitt nye liv med to hjem, er det ikke ofte de ønsker at foreldrene skal etablere seg sammen med en ny partner. Stebarn kan reagere på ulike former for familiekonstituerende atferd, alt som minner dem om at den nye familiesituasjonen er kommet for å bli. Familiemilepæler som kan skape negative reaksjoner hos stebarn, kan være når det blir fortalt at faren eller mora skal flytte sammen med eller gifte seg med en ny partner, når de får vite at nye (halv)søsken er i anmarsj, og noen ganger også tidspunktet da denne fellesbabyen blir født inn i stefamilien. Eksempler på dette finner vi i intervjumaterialet.
«Jeg husker vi var på biltur alle tre og Simon spurte sønnen sin på 13 år – ‘Hva ville du tenke hvis vi satt her en gang med et søsken til deg?’ Da klippet han helt av og ville ikke snakke med Simon og reagerte veldig på det. Etter hvert sa han at han gjerne ville at Simon og mor hans skulle komme sammen igjen. Simon spurte – ‘Men Siri da?’ Nei, Siri skulle være en person som kom på besøk av og til. Det var delvis aksept, men han ville ikke at det skulle være så nært som det var. Da babyen ble født var han storebror og alt var glemt.» (Siri)
I den første fasen som stebarn i den nye stefamilien er gjerne barnet usikker på farens kjærlighet, på sin posisjon i farens og stemoras hjem, og opplever gjerne en konkurransesituasjon i forhold til stemora. Etter hvert som de venner seg til å ha stemor, og kanskje til og med blir glad i henne, kan det oppstå lojalitetsproblemer i forhold til mora.
«Hver gang han største skulle gi meg en kos da han var liten sa han til faren sin: ‘Du må ikke si det til mamma at jeg koser Gry, sant? For jeg får ikke lov.’» (Gry)
Følgende sitat fra et voksent stebarn viser at stefamilie med ekstra omsorgspersoner også kan oppfattes som en ressurs, iallfall i ettertid.
«Vi satt og drakk kaffe og da kom vi inn på det der at det ikke er så enkelt å være voksen...og gå fra hverandre og hva med ungene liksom. Og du tenker alltid, hva skjer med ungene dine? Hva har vi gjort mot ungene? Hvordan vil de få det? Og da sa min eldste stesønn, han var omtrent 19–20, at han hadde aldri tenkt at han hadde mistet pappa. Han hadde heller fått tilførsel av to nye, voksne mennesker som han kunne forholde seg til og som var en del av verdenen hans. Slik som stefaren som bodde sammen med mor hans. Og jeg som bodde sammen med pappa. Det sa han. Og det var så godt at han sa det. Voksent.» (Katrine)
Om alle informantene var enige om at det var et mål å holde konfliktnivået i hjemmet nede på et akseptabelt nivå, innså de at relasjonen til stebarnet etter hvert kunne stabilisere seg enten som et nært forhold, et godt, men relativt distansert forhold eller et forhold som bar preg av avstand og kjølighet. Også innenfor samme stefamilien fikk stemødre gjerne svært ulike relasjoner til de ulike stebarna.
Stemødrenes utgangspunkt
Kvinnen som forelsker seg i en mann som har barn fra et tidligere forhold, er ofte uforberedt på den kompliserte familiesituasjonen som venter henne i et samliv med denne mannen. Hun ønsker tid og rom til å etablere og stabilisere parrelasjonen. Hun kunne gjerne ønsket seg mannen alene og uten barn, selv om hun innser at hun får en pakkeløsning.
Når samlivet blir en realitet, med stebarn som kommer og går, har stemora ønske om å bli akseptert av dem, kanskje til og med likt. Hun føler gjerne behov for å bli inkludert. Videre trenger stemora kontroll over hverdagen sin med tilstrekkelig forutsigbarhet, eksempelvis om samværsordning. (Av egeninteresse er det ofte stemora som strukturerer samværsordninga mellom partneren og barna hans med datoer og ordentlige avtaler.) Hun har ei forestilling om graden av struktur som passer for henne. Hun trenger å føle seg hjemme der hun bor, gjerne ved å kunne sette sitt preg på de fysiske omgivelsene. Har stemora egne barn vil problemstillinger omkring felles krav og forventninger overfor egne og mannens barn dukke opp. Kan man sette like krav til barn som kommer og går i forhold til dem som bor fast? Forskjellige oppfatninger av behov for grensesetting og oppdragelse er gjerne utfordringer i relasjonen mellom stemora og partneren hennes.
Partneren har noen ganger forventninger om at stemora skal ha samme slags følelser overfor hans barn som hun har overfor sine egne barn.
«Arne forventa at hun (dattera hans) skulle stå akkurat på samme linje som våre egne unger, men de står meg aller nærmest. Jeg tror ikke han merker at jeg behandler dem noe forskjellig, men i samtaler oss imellom har jeg sagt det. Det blir likevel en slags morsrolle, for ungen hans skiller ikke på oss. Hun spør like gjerne meg som faren, om jeg kan hjelpe henne med sånn og sånn. Liker at jeg steller for henne, fletter håret og sånt. Men for meg er hun Arnes unge, og hun er på besøk.» (Aud)
Stedattera til Aud har kjent stemora si fra hun var ganske liten. For henne er stemora en naturlig omsorgsperson som hun ber om hjelp og har et fysisk forhold til. Aud har det ikke spesielt problematisk med følelsesmessige forventninger som hun ikke fyller, men andre kan føle at de kommer til kort i forhold til det partneren ønsker seg.
«Nei, han venta at jeg skulle gå inn og jobbe mye for å komme inn på gutten og opprette en veldig nær kontakt med han, både kroppslig og snakke mye med han og…og det føler jeg. Jakob har lagt opp til litt for mye, så jeg føler meg…følte meg litt i begynnelsen pressa oppi et sånt opplegg som jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle takle. […] Ja, Jakob er veldig opptatt av den nære kontakten som sønnen ikke har med mora si, for der er de bare opptatt av ting, veldig materialistisk. Fordi jeg er mer opptatt av mellommenneskelige ting, her og nå, så forventer Jakob at jeg skal gå inn som en morsfigur. Vel, jeg har prøvd, men det er så vanskelig, og han bare avviser meg, så jeg føler ikke at jeg har ressurser nok. Det krever så mye av meg…jeg har bare ikke ressurser.» (Jenny)
Selv om partneren gjerne ønsker at stemor og stesønn skal ha det varmt og nært, er det barnet og kvinnen som sammen må skape sin relasjon. Intimiteten må eventuelt vokse fram av seg selv etter hvert, og ei stemor eller et stebarn kan føle seg presset av slike forventninger om nærhet.
Det finnes også tilfeller i materialet der fedrene tar seg av barna sine selv på en fullgod måte og ikke forventer noe spesielt av partneren som stemor. I stefamilier der begge voksne har særkullsbarn som de har vært alene med en periode, og paret ikke får felles barn, virker det som om stefamilien i større grad etterligner et bokollektiv med to familieenheter enn en tett sammensveiset kjernefamilie.
Sjarmoffensiv
Om vi ikke ser de virkelige stemødrene i samfunnet, så kjenner vi eventyrenes heksestemødre fylt av sjalusi, smålighet og urettferdig favorisering av egne barn. Disse kulturelle overleveringer fra tider der barn bare fikk stemødre når mødrene var døde, preger oss på måter vi knapt vedkjenner oss. Stigmaet er der på umerkelige, og til tider merkelige måter.
Den stigmatiserte stemorrollen merkes første gang når den potensielle stemora skal få møte partnerens barn. Man venter seg det verste og stålsetter seg. Kvinnen blir forkledd som venn, kollega, tilfeldig passerende bekjent – alt annet enn pappas nye kjæreste. I ni av de ti tilfellene jeg studerte, ble den potensielle stemoras sanne identitet skjult. I et tilfelle ble det avtalt at mannen skulle ha med seg barna på skogtur, og kvinnen skulle komme joggende forbi, liksom tilfeldig, og slå av en prat mens hun tok sine potensielle stebarn i nærmere øyensyn. I andre tilfeller kunne hun sammen med flere andre voksne venner bli invitert med på en aktivitet der barnet var til stede. En kvinne opplevde å bli invitert med far og barn på restaurant og rett og slett ikke presentert for barna med annet enn navnet sitt.
Samtlige av informantene mine var spente på dette første møtet og følte at det var viktig å framstå i et så positivt lys som mulig.
«Jeg skulle komme dit om kvelden og møte guttene hans. Jeg var kjempenervøs. Lurte på hva jeg skulle ha på meg, og gikk virkelig opp i de tankene om hvordan jeg tar meg ut. Jeg husker jeg kjøpte meg ei bukse, som jeg kunne føle meg vel i. Så kom jeg dit da og møtte to barn som bare sa hei og så i bordplata.» (Mari)
Noen av kvinnene var overbeviste om at skulle de vinne prinsen, måtte de først vinne barnets gunst. Disse møtene bar sterkt preg av prøvelser som skulle gjennomleves på veien til prinsen og halve kongeriket: «Jeg følte at jeg var på prøve, at ungene skulle godkjenne meg» (Nora). Stemødre jeg snakka med, kunne gå ganske opp i utfordringa. En valgte å gjøre «gutteting» for å imponere, en annen kvinne var uvanlig underholdende:
«Vi (tenåringsstesønnen og stemora) kjørte den gamle bilen min på hullete, gamle grusveier og ga på og slingra, og har gjort litt sånne ting slik at han følte det kunne være litt morsomt å være sammen med meg.» (Heidi)
«Jeg kjørte en slags sjarmoffensiv for å få stesønnen på vårt lag. Jeg var morsom. Jeg fortalte...jeg har litt å spille på i familien min...historier og sånne som er ganske morsomme. Jeg dro fram det liksom. Jeg har aldri vært så morsom, verken før eller siden i mitt liv. Og han syntes det var veldig morsomt...det har han fortalt hjemme.» (Siri)
Stemødrene følte ansvar for at relasjonen til stebarnet skulle bli så god som mulig. Hvorvidt de valgte en aktiv strategi for raskt å komme inn på barnet eller lot tiden arbeide for seg, varierte fra person til person.
Tid og alder
Jeg innledet med å antyde at tiden arbeider for stefamilien. Flere familieforskere omtaler stefamilien som et prosjekt (Levin 1994) eller en prosess med ulike faser (Papernow 1993). De første årene vil gjerne bli preget av forhandlinger, høyt stressnivå, indre splittelse, sabotasje og konflikter. Stefamilier med modne, realistiske og tålmodige voksne vil gjerne greie seg best. Etter hvert som maktfordelingen mellom familiemedlemmer er forhandlet ferdig, vil hverdagen som oftest roe seg (Haaland 2002).
Både faglitteratur og materialet mitt understøtter ideen om at den kloke stemora gir stebarnet tid og unngår å presse seg på. Det er gjerne også viktig at hun tar vare på sin egen integritet og heller ikke lar seg presse i forhold til egne grenser. Det er stor forskjell på å overkjøre stebarnet og å ikke selv la seg overkjøre.
«Altså, jeg ønsket jo at isen skulle brytes, og at gutten skulle vise at han likte meg. Men ikke for enhver pris...jeg skulle ikke selge meg. Så, jeg snakket til han og lekte med han, og liksom ignorerte at han ignorerte meg. Jeg ble frustrert, men det var jo ikke guttens skyld, alt det der. Så var det en dag jeg holdt på å flytte noen ting ut på kjøkkenet og alt ramlet i gulvet med forferdelig brak. Da sto han krabaten plutselig i døråpninga og sa ‘Du bråker hele tiden, du Tove!’ Det var første gangen han snakka med meg, men da var isen brutt og vi har vært gode venner siden.» (Tove)
Et annet tidsaspekt er relatert til stebarnets alder. Jo yngre stebarnet er innledningsvis, jo kortere tid tar det vanligvis å stabilisere forholdet, og jo nærere blir ofte relasjonen. Små barn har veldig konkrete og umiddelbare behov for omsorg. Er stemora hjemme alene med et stebarn i førskolealder, må behovene dekkes der og da. Er det nye stebarnet i tenårene, greier det seg selv på mange måter, og omsorgsbehovene er mer abstrakte og vanskelige for et fremmed menneske å kjenne til. Det kan ikke forventes at stemora noen gang vil bli forelder for dem, selv om det jo hender. Det er mer realistisk med ambisjoner om å bli en familievenn eller samtalepartner for store stebarn enn et menneske som skal oppdra og sette grenser.
Det er gjerne slik at det yngste stebarnet kommer nærmest stemora. Det er usikkert hvorfor det er slik, men ofte står de eldste i en søskenflokk nærmest faren eller mora. Eldstebarnet husker gjerne tida i kjernefamilien best og har nødvendigvis levd flere år i den enn de som er yngre. Videre føler gjerne de eldste et spesielt ansvar for den av foreldrene som er forlatt og opplever lojalitetskonflikter sterkest. Den yngste er altså yngst når hun blir kjent med stemora, og dessuten føler hun mindre ansvar for foreldrene og dermed mindre lojalitetskonflikter.
«Hun som er yngst er kanskje på en måte nærmere meg, for hun var så liten da jeg ble kjent med henne at hun har litt mer av den barnslige hengivenheten, og at du kan stole på de følelsene hun viser. Hun var så liten da det skjedde (foreldrebruddet) at hun har ikke opplevd noe annet enn at jeg har vært der. […] Med han største føler jeg at jeg må være forsiktig, men hun minste kan jeg virkelig bli sint på! Bare rett fram…si – nå må du gi deg! Nå må du spise skikkelig! Hun blir sint igjen, men jeg kjenner henne så godt. Nei, jeg føler at jeg mer kan delta i hennes oppdragelse. Så det er både fordi hun er jente, og fordi hun var liten da vi ble kjent. Vi gjør sånne jenteting…er sammen på badet og pynter oss.» (Heidi)
Heidi mener at også kjønn har hatt betydning i dette tilfellet og gjort det lettere å finne et fellesskap med stedattera enn stesønnen. Utenlandsk forskning på dette spørsmålet har ikke vist noen tydelige trender, og norsk forskning finnes ikke.
Når den eller de eldste har tettest relasjon til faren, blir den yngste på et vis til overs og allierer seg med stemora som kanskje også føler seg ekskludert.
«Gunnar og han eldste har alltid hatt et veldig nært forhold. Meg og han minste var litt utenfor, sånn sett. Da de var små sa han eldste alltid – ‘Fri for å sitte ved siden av Pappa!’. Så da sa han minste – ‘Fri for å sitte ved siden av Gry!’ Så vant han på en måte også. Jeg tror forholdet vårt har utvikla seg ut ifra det.» (Gry)
Stemora får den næreste relasjonen til den minste stesønnen, ikke bare fordi han er liten og formelig, men også fordi faren i dette tilfellet følte at den eldste trengte mest trøst etter foreldrebruddet.
I denne delen har jeg vist noen eksempler på hvordan tid influerer på stemor–stebarn-relasjoner. Papernow (1993) mener at det finnes generiske faser i prosessen å bli en stefamilie. Hver av fasene tar kortere eller lengre tid i de ulike familiene, men alle går gjennom alle fasene. Noe av det som kan virke forkortende på hvert av trinnene, er at stebarna er relativt små, at det ikke er to ulike kull med barn i utgangspunktet, og at stefamilien ikke har altfor urealistiske forventninger om harmoni.
Omsorg og oppdragelse – hvem tar ansvar?
Stemora har ingen juridiske rettigheter når det gjelder stebarnet, og heller ikke plikter. Dette kjenner stebarnet intuitivt, og skal stemora ha noe autoritet over det, må hun få et tydelig mandat av barnets far. Problematisk blir det først når stemora føler et moralsk ansvar for stebarnet, men ikke får støtte til å utøve dette ansvaret. Noen fedre sier gjerne at de vil at stemora skal ta ansvar for omsorg og oppdragelse for stebarn, for så å unnlate å støtte opp om grensesettingssituasjoner. Tvil og ambivalens omkring autoritet er noe av det som skaper mest stress i stefamilier. Mange stemødre mener at partneren ikke er tydelig nok som oppdrager overfor egne barn og at stebarna ofte blir bortskjemte. Det er kjent fra litteratur om skilsmisse at foreldre som har dårlig samvittighet overfor barna på grunn av foreldrebrudd, ofte tolererer atferd som de burde ha satt grenser for. Omgivelsene har fremdeles lett for å tilskrive skilsmissebarns problemer nettopp bruddet, og i enda større grad etablering av stefamilien (Haaland 2002).
Noen former for omsorg og støtte er avhengig av relativt stor emosjonell nærhet. Hochschild (1997) hevder at det mentale, emosjonelle og fysiske arbeidet som ligger i det at man føler ansvar for et annet menneskes velbefinnende, er så bundet opp i følelsene man har for det mennesket at man knapt greier å oppfatte det som arbeid. Sitatet fra Heidi ovenfor viser at hun i større grad kunne oppdra den vesle stedattera enn hennes eldre bror fordi hun følte nærhet til henne.
Den offentlige diskursen støtter opp om opprinnelsesfamilien og det biologiske foreldreparet, og bare den. Forestillingen om at man kan være forelder til et barn i kraft av gjerning eller praksis finner man eksempelvis sjelden i media. Mor er et ord som man bruker om dette å være det mennesket som har gitt et barn liv, men også i betydningen den viktigste eller eneste som har ansvaret for å fostre opp barnet, riktignok sammen med faren. Stemødre jeg snakka med presiserte at de aldri kunne være ei mor for stebarnet sitt, for så å beskrive en omsorgs- og oppdragelsesrolle som ligna påfallende.
«Jeg var ei stemor for han. Stemor, men veldig positivt. Jeg var aldri noen mamma for han, for det har han, men jeg var en veldig god erstatning for pappaen hans, som ikke var så veldig mye til stede. Han var like mye min som de jeg fødte selv etter hvert. Han var mitt første barn. Ja, jeg tror nesten jeg kunne strekke meg lenger for han som ikke var her hele tiden. Vi hadde veldig mye hygge sammen, spilte kort, spilte spill, i mange timer. Når faren hans var vekkreist kom han og sov i senga mi, store gutten, og vi kunne prate sammen til langt på natt.» (Tove)
I dette tilfellet forsto jeg det slik at informanten sa at hun ikke kunne være mor for stesønnen nærmest fordi det er det som blir forventet. Relasjonen hun beskriver, er likevel like varm og tett som om hun skulle vært biologisk mor for gutten. Hvorfor er det da viktig å presisere at hun ikke var det? Hva ønsker stebarn av sine stemødre når det gjelder nærhet? Fordi jeg ikke har intervjua stebarn kan jeg ikke si det med sikkerhet, men det jeg har et inntrykk av, er hva stemødre har oppfatta som barnets ønsker og behov, og hvordan dette har påvirka handlingene deres.
Ei stemor kan også få en god relasjon til sitt stebarn selv om ikke relasjonen er svært nær. I det følgende eksemplet opplevde Heidi at stesønnen brukte henne som samtalepartner der det gjaldt emner han ikke ville snakke med faren om. Noen ganger ga han uttrykk for at faren var for nær og for involvert i konflikter med mora. I eksemplet nedenfor dukka stesønnen opp uanmeldt for å snakke med stemora, når han visste at faren ikke var hjemme og han selv egentlig skulle vært hos mora.
«Han satt her på trappa med meg og snakka helt uoppfordra, etter å ha forvisset seg om at det ikke var noen andre i huset som kunne høre oss. Det var noe som hadde hendt hos mora der han hadde krangla med de andre om noe som skulle gjøres. Jeg lyttet og prøvde å megle litt. Sa at han skulle ta det opp med mamma, så slapp hun å lure på hvorfor han var lei seg. Så mente jeg at han kunne fire litt selv, og han sa at han skulle prøve det.» (Heidi)
Stesønnen var i opposisjonsalderen, men oppfatta stemora som ei som sto litt utenfor familiekonflikter og som han kunne diskutere problemene med. Heidi gjenfortalte en episode som hadde utspilt seg mellom henne og stedattera som da var 6-7 år gammel.
«‘En ting jeg aldri kommer til å glemme, Heidi,’ sa hun (stedattera), ‘da vi satt i senga mi der inne så spilte vi kort, og så hadde vi potetgull.’ Det var lørdagskvelden og hun hadde vært så fryktelig sint på faren. Jeg hadde prøvd å ta henne med det gode. Eneste måte å roe henne…for hun er sånn at hun trenger seg selv opp i et hjørne. Hun finner ikke ut, og da blir hun rebelsk. Og da har jeg funnet ut at…ja, det har vært en personlig utvikling for meg å ikke bli sint på henne. Gå inn og stille krav, men gi henne en vei ut. Hun får lov å fortelle sin historie. Det var iallfall en sånn gang, og vi tok med oss kortstokk og potetgull opp i senga hennes så hun slapp å gå ut til de andre, og vi spilte kort og sånn. ‘Den dagen kommer jeg aldri til å glemme!’ sier hun i dag. Hun husker ikke hvorfor det var sånn, at hun hadde kranglet med faren, og at de var like sinte begge to. Så jeg vet jo at jeg har kontakt med henne.» (Heidi)
Heidi viste innlevelse overfor barnet og hjalp henne ut av en krangel med faren. Den noe større avstanden som ei stemor kan ha til stebarnet, sammenlikna med den foreldrene har, kan i noen tilfeller gi henne bedre oversikt i konfliktsituasjoner.
Noen informanter understreket at den avstanden de opplevde overfor stebarnet, ikke var uvennlig eller problematisk, men snarere et uttrykk for at de var komfortable med at faren tok hele ansvaret for barnet sitt selv. I disse tilfellene var alltid stemødrene tilfredse med at mennene deres utførte foreldrearbeidet på en fullgod måte. Dette kunne gjelde alt fra krav til personlig hygiene til behov for å støtte opp om skolearbeidet.
Om det varierte sterkt i hvilken grad stemødrene var involvert i den direkte omsorgen overfor stebarnet, gikk det igjen at de hadde svært mye arbeid med stebarnet på mer indirekte måter. Dette var gjerne måter som ikke vanligvis blir anerkjent som omsorg, slik som å rydde etter stebarn, lage mat til dem eller holde rede på avtalene deres. Mitt inntrykk var at stemødre nærmest kunne la seg utnytte når det gjaldt tjenesteproduksjon i og for stefamilien, og det var ikke alltid partneren var oppmerksom på at det ble ytt ekstraordinært. Jeg lar Katrine avslutte avsnittet. Hun har tilnærmet full jobb, to egne tenåringer og to stebarn på samme alder.
«Mannen min jobber mye og da er det naturlig at vi har en arbeidsdeling sånn at mat, handling, hus, rengjøring, klær, alt det der er det jeg som gjør. Jeg driver huset samtidig som jeg er med ute: beise, male, rydde, bære. Kåre vil ikke at ungene hans skal ha for mange faste plikter hos oss, selv om de er her nesten halvparten av tiden. Da får jeg ikke mine til å gjøre noe heller.» (Katrine)
Mat som gave
Ei stemor er ikke forpliktet til å ta seg av stebarnet, derfor er den omsorgen hun gir i større grad en gave enn den som gis av ei biologisk mor. Det sies at kvinner gir, mens menn gjør (Fürst 1997). Den tydeligste gaven hun gir, er mat. Å få refusert en gave er svært ydmykende, og kan symbolisere en refusjon av hele relasjonen. Fürst mener videre at mat er en viktig del av identiteten også generelt, ikke bare kjønnet identitet. «Du er det du spiser,» heter det. Alt arbeidet man gjør, er med å skape identitet. I vår sammenheng kan det bety at «morsarbeid» eller «foreldrearbeid», omsorg, oppdragelse og stellet hjemme, gjør at den som utfører det, får identitet som mor eller forelder. Det må understrekes at mat sannsynligvis er et vanlig konflikttema i alle familier med småbarn, ikke bare stefamilier. Det er to ting som særpreget disse konfliktene i stefamilien. For det første virker det på stemora som om stebarnet bruker denne arenaen spesielt til å få markert avstand til henne. Videre ser det ut som om stemødrene i sterkere grad enn mødre opplever avvising av mat som avvising av relasjon. Samtlige informanter var også biologiske mødre. De knyttet større mening til stebarnets avvising av mat ved bordet enn de gjorde når egne barn ikke ville spise maten de serverte.
Å dele minimum ett måltid daglig er et definerende trekk ved et hushold eller en familie (Morgan 1996). Et samliv er ikke oppløst før paret ikke lenger deler seng og bord. Morgan påpeker at sammenligning av mat på tvers av hjemmene er en viktig del av dynamikken i stefamilier. I materialet mitt forekommer kamp om maten; både retten til å bestemme menyen og retten til å la være å spise den maten som bys. Kampen utkjempes mellom stemor og stebarn, ofte med faren som passiv og gjerne avmektig tilskuer. Jeg mener at stebarnet kan nekte å spise maten som stemora byr på av flere grunner. En grunn kan være at middagssituasjonen representerer et familiefellesskap som stebarnet ikke ønsker seg. Ved å avslå maten, avviser stebarnet morsrollen som stemora utøver. Eller stebarnet, som kanskje føler seg invadert av de nye reglene og et annerledes kosthold som stefamilien har ført med seg, bruker situasjonen til å markere avstand.
Stemødre kan ta på vei for denne avvisningen på en måte som ikke står i forhold til verken ernæringshensynet eller andre nærliggende grunner. Jeg mener at de sterke følelsene dette avstedkommer skyldes at stemoras matgave blir refusert, og dermed hennes femininitet og morsrolle. Det er en ydmykende og sårende opplevelse av mangel på aksept eller direkte sabotering.
Kampen om territoriet
Med territoriet i en stefamilie refererer jeg til det fysiske rommet i huset, hva som er privat og hva som er fellesareal eller allmenning. Jeg bruker også termen for å beskrive eksempelvis plassen i armkroken eller oppmerksomhetsrommet. Skikken for bruk av territoriet i en kjernefamilie utvikler seg gradvis og naturlig som følge av forhandlinger først paret imellom, og reforhandles etter hvert sammen med eventuelle barn. En stefamilie fører sammen skikker fra to familier, og forhandlingene er ofte mye hardere og mer umiddelbare. Det emosjonelle klimaet i disse forhandlingene er gjerne også mye mer betent – det står mye på spill.
Et spørsmål som meldte seg ganske raskt for de stefamiliene jeg var i kontakt med, var hvordan de skulle bo. De fleste flytta sammen i to trinn, først inn i huset til den ene voksne, så inn i ny felles bolig. Det første felles husholdet ble like gjerne etablert i hennes hus som i hans – altså stebarnet inn på hennes territorium, eller stemora inn på barnets. Konfliktene uteble ikke. Nora fikk mann og to stebarn flyttende inn i sin ungkarsleilighet.
«Plutselig hadde jeg huset fullt av unger, og...kaos føltes det som...ja, jeg fikk støv på hjernen. Det ble så ufattelig mye skitt og rot. Gikk rundt med kosten og kostet opp og var helt gærning!» (Nora)
Men det er ikke bare stemødre som følte seg invadert hjemme hos seg selv. I følgende eksempel flytta stemora inn hos partneren i barnets barndomshjem.
«Vi måtte ta en skikkelig sjau og rydde opp, og da fikk hun (tenåringsstedattera) nesten hysterisk sammenbrudd. For alt skulle være som det var. Det var en av hennes vondter, altså. Og vi sa at vi kom til å rydde ganske mye, at vi kom til å kaste unna en del skrot, og at hvis hun hadde lyst til å rydde noe selv måtte hun komme hjem før helga. For på lørdag kl. tolv skulle vi kjøre på dynga. Hun regnet ikke med at noen kom til å holde den tidsfristen, for det hadde ingen gjort før, og da hun endelig kom var alt borte. Da fikk hun et av sine hysteriske anfall og mente at vi hadde kasta alle lekene hennes. Hun dramatiserte veldig, for det var stort sett søppel.» (Line)
Dette er en situasjon som ser veldig forskjellig ut avhengig av hvem sitt perspektiv man ser det fra. Stemora har flytta inn på fremmed territorium for at barnet skulle slippe å flytte ut av hjemmet sitt. Hun har behov for å flytte seg selv inn og mannens tidligere partner ut, så å si. Stedattera ønsker og forventer at hun fremdeles skal ha råderett over rommet sitt og inventaret i det, og at huset skal forbli uendra.
Jenny forteller om en gang stesønnen hennes hadde tapt en diskusjon om middagsmenyen, og fornya konflikten med en kamp om territorium, her eksemplifisert med kontoret.
«Straks vi var ferdige med middagen gikk han inn på kontoret mitt og lukka døra. Det har han ikke lov til. Jeg overhørte at han ringte til mora og klaga på maten han hadde fått. Etterpå fikk jeg beskjed om at han skulle inn på min PC. Det er heller ikke lov, så da måtte jeg gå inn og si til han at hvis han trengte hjelp med sin egen PC, så skulle vi hjelpe han. [...] Jeg går ikke inn på hans territorium: jeg går ikke oppi sekken hans og sjekker hva det er som er der.» (Jenny)
Jeg oppfatter at det ikke bare er i fysisk forstand Jenny og stesønnen kjemper om territoriet. Hun føler at han krever for mye oppmerksomhet generelt og føler seg presset til side.
«Når faren hans og meg sitter tett sammen i sofaen kommer han (stesønnen) og sier ‘Jeg vil sitte inni her!’, så skyver han meg bort. Og han er 14 år! Han skal ha faren 100 prosent. Da skal ikke jeg være der og gå i veien for han.» (Jenny)
Jenny og stesønnen kjemper en kamp om territoriale grenser som må avklares før denne stefamilien kommer videre. Det er lett for leseren å føle at den som er voksen må gi seg i slike situasjoner, men det setter familien i fare dersom man ikke tar alles følelser på alvor. Selv stemødre med stor selvinnsikt og modenhet kan bli overraska over egne reaksjoner og føle at de ikke lever opp til egne idealer. Gjestfrihet, å føre et åpent hus, var en viktig del av Siris selvidentitet. Hun ønsket å åpne territoriet og holde åpne grenser.
«Jeg tenker at jeg gjerne vil være sjenerøs, jeg vil gjerne være den inkluderende. Jeg kjøpte dette huset og tenkte at det skulle være plass til mange her. Slektningene våre skulle komme hit og være lenge på besøk. Nevøen til mannen min bor på hybel hos oss mens han studerer. Stesønnen min har eget rom og er her lenge i skoleferiene. Det skal være plass til venner. Så dette er idealbildet mitt av meg selv og min gjestfrihet. Så blir de ekte grensene mine prøvd. Gutten henger på faren sin, jeg kommer ikke til, og det er ikke plass til meg. Han er bare overalt i huset med lyden av fjernsynet som når meg uansett. Når jeg merker at jeg blir for fort irritert på gutten og gleder meg til han skal reise igjen, så føler jeg at jeg møter meg selv i døra. Idealbildet blir knust, og jeg føler det som et stort nederlag at jeg likevel ikke bare er sjenerøs. Jeg var ikke større enn det når det kommer til stykket, tenker jeg.» (Siri)
Kampen om territoriet dreier seg om flere ting: ønsket om å bestemme, stemoras rett til mannen som kjæreste, barnets legitime krav på faren og ønsket om å ha han i fred, stemoras behov for ikke å bli marginalisert i sitt eget hjem og mannens ønske om å ha alle sine rundt seg.
Noe som er påfallende i noen av eksemplene, er den usynlige faren, eller det stemora opplever som passiviteten hans. Som i eventyrene makter ikke faren gå mellom stemor og stebarn og ta ansvar for en familiesituasjon der han i realiteten er helt sentral. Flere av informantene mente at en modning i partnerens sosiale ansvarstaking i familien var en forutsetning for å dempe konfliktnivået. Mannen er den som alle er der for, den eneste i husholdet som alle andre familiemedlemmer har en direkterelasjon til. Det er han som har de emosjonelle forutsetningene for å lede forhandlingene i den familien han har ført sammen. For å få til en god utvikling i stefamilien er det nødvendig at mannen tar et større ansvar for de sosiale prosessene i hjemmet enn det han kanskje har erfaring med. Samme forhold gjør seg selvsagt gjeldende for mora i hjemmet dersom hun har barn som har en
Oppsummerende kommentarer
I denne artikkelen har jeg illustrert noen typiske stemor–stebarn-relasjoner slik stemora ser dem. Arbeidet viser at det finnes konflikter, gjerne omkring mat og bruk av rom, både fysisk og emosjonelt. Jeg får likevel inntrykk av at det kan etableres gode relasjoner mellom stebarn og stemødre. Gode forhold finner vi selv om det er ulik grad av nærhet. Relasjoner der stemora fungerer som samtalepartner eller megler kan være verdifulle for større barn nettopp på grunn av en viss kritisk distanse som ofte mangler mellom biologiske foreldre og barn. Over tid blir mange stemødre viktige omsorgspersoner for stebarna sine. Mye tyder på at mannens utøvelse av farskap og hans forventninger til partneren som stemor får stor betydning for hvordan stemora utformer sin omsorg og for den relasjonen hun oppnår med stebarnet.
Ann Vølstad
cand. polit.
Gjerdrum
Litteratur
Brandth, Berit og Elin Kvande 1999. Refleksive fedre. I An-Magritt Jensen mfl. (red.): Oppvekst i barnets århundre. Ad Notam Gyldendal, Oslo.
Duncombe, Jean og Dennis Marsden 1999. Love and Intimacy: The Gender Division of Emotion and «Emotion Work»: A Neglected Aspect of Sociological Discussion of Heterosexual Relationships. I Graham Allan: The Sociology of the Family, Blackwell Publishers.
Ehrensaft, Diane 1995. Bringing in Fathers: The Reconstruction of Mothering. I Jerold Lee Shapiro, Michael J. Diamond og Martin Greenberg (red.): Becoming a Father – Contemporary, Social, Developmental and Clinical Perspectives. Springer Publishing Company, New York.
Fürst, Elisabeth L’Orange 1997. Cooking and Femininity. Women’s Studies International Forum 20 (3).
Hochschild, Arlie Russel 1983. The Managed Heart: Commercialization of Human Feeling. University of California Press, Berkeley.
Hochschild, Arlie Russel 1997. Politisk kultur: Tradisjonelle, postmoderne, kald-moderne og varm-moderne omsorgsidealer. I K. Christensen og L.J. Syltevik (red.): Omsorgens forvitring? Antologi om utfordringer i velferdsstaten. Fagbokforlaget, Oslo.
Haaland, Kirsti Ramfjord 2002. Barnet i skilsmissen. Et familieperspektiv på familieomforming. Universitetsforlaget, Oslo.
Jamiesen, Lynn 1998. Intimacy – Personal Relationships in Modern Societies. Polity Press, Cambridge.
Josselson, Ruthellen 1996. The Space Between Us. Exploring the Dimensions of Human Relationships. Sage Publications, Thousand Oaks, London, New Dehli.
Jørgensen, Tone 2001. Til barnets beste: samværsrett og blodsbåndsforestillinger. I Signe Howell og Marit Melhus (red.): Blod – tykkere enn vann? Betydning av slektskap i Norge. Fagbokforlaget, Oslo.
Levin, Irene 1994. Stefamilien – Mangfold og variasjon. Aventura, Oslo.
Levin, Irene 1997. Stepfamily as Project. I Irene Levin og Marvin Sussman (red.): Stepfamilies: History, Research and Policy. The Haworth Press, Inc., New York.
Morgan, David 1996. Family Connections – An Introduction to Family Studies. Polity Press, Oxford.
Papernow, Patricia L. 1993. On Becoming a Stepfamily – Patterns of Development in Remarried Families. Jossey-Bass Publishers, Westpost, Connecticut.
Vølstad, Ann 2002. «Stemor, jeg?» Stemødres identitet og handlingsrom. Hovedfagsavhandling i sosiologi. Universitetet i Oslo.
Wetlesen, Tone Schou 2000. Å gi videre – kultur og oppdragelse i familien. Fagbokforlaget, Bergen.