«Kommer din praktikant også fra Litauen?» Om nye løsninger på gamle problemer
I dag er fortsatt velferdsstaten hovedleverandør av de omsorgstjenester som er nødvendige for å få hverdagslivet til å fungere. Men velferdsstatens rekrutteringsvansker, økningen i kvinners sysselsettingsnivå og det kommersielle markedets interesse for å produsere velferdstjenester kan føre til at stadig flere velger å løse sine omsorgsproblemer på nye måter. På 60- og 70-tallet bygde vi opp den norske velferdsstaten ved å ta i bruk den reservearbeidskraften kvinnene representerte. Dette omsorgsreservoaret er nå brukt opp. Resultatet er at det er oppstått et omsorgsunderskudd i befolkningen som det kommersielle markedet, velferdsstaten og familieinstitusjonen responderer på om enn på forskjellig vis.
I Norge som i andre vestlige samfunn opplever vi en endring i den demografiske sammensetningen av befolkningen. Forbedrede levekår og økt levealder har ført til at stadig flere barn får glede av å vokse opp sammen med både beste- og oldeforeldre. Antall mennesker over 80 år er økende, og den gruppen som øker mest, er de over 85 år.
På den andre siden har fertiliteten hos norske kvinner gått opp. Fødemønstrene har endret seg. Fordi dagens unge kvinner tar lengre utdanninger enn tidligere, utsetter de førstegangsfødslene. Denne gruppen er småbarnsmødre til de er langt oppi førtiårene. I tillegg har vi også de kvinnegruppene som nå er i femtiårsalderen, og som fødte mens de var tidlig i tyveårene. Mange av dem er heltidsyrkesaktive bestemødre. For dagens småbarn er det vanlig at bestemor har heltidsjobb. Det nye er imidlertid at bestemor også har en mor og/eller en far som fortsatt er i live, og som kanskje trenger daglig hjelp. I familienettverkene kan kvinner i 45–60-årsalderen sies å være i en «sandwich»-posisjon fordi de er etterspurte som omsorgsarbeidskraft både som bestemor og som datter. Begrepet dobbeltarbeid i denne generasjonen henspeiler ikke bare på kombinasjonen av lønnsarbeid og omsorgsarbeid, men på det faktum at de kan ha doble omsorgsbyrder. De kan behøves som avlastere for sine yrkesaktive barns barn samtidig som de trenges som «hjelpende hender» for sine skrantende foreldre.
I 1980 var 45 % av kvinner mellom 40 og 54 år fulltidsarbeidende. I 1997 jobbet 56 % i samme aldersgruppe i heltidsstillinger, 28 % jobbet mellom 20 og 36 timer i uken, og 16 % brukte mellom 1 og 19 timer på lønnsarbeid (SSB 1997).
På syttitallet, når Stortinget diskuterte implementeringen av den nye hjemmehjelpstjenesten, beskrev Jo Benkow middelaldrende kvinner som «frigjorte hender» (Widding Isaksen 1984). Han formidlet en gjengs oppfatning om at kvinner i alderen 40 til 60 år var et tilgjengelig omsorgsreservoar som kunne benyttes som et slags fritt gode i løsningen av samfunnets omsorgsproblemer. Det ble forutsatt at denne gruppen hadde voksne barn og i langt sjeldnere grad enn i dag fortsatt hadde sine foreldre i live. Selv om dagens virkelighet ser annerledes ut, ser det derimot ikke ut til at den yrkesaktive virkeligheten er sunket inn i den offentlige debatten om sosialpolitiske problemløsninger. Dette omsorgsreservoaret er ikke lenger tilgjengelig, og det har en rekke samfunnsmessige implikasjoner.
For det første betyr det at den hjelpen døtrene tidligere utførte i familienettverket, nå er blitt omformulert til krav om offentlig omsorg. For det andre betyr det at siden den offentlige omsorgen ikke kan innfri den økte etterspørselen, er dagens familier relativt overbelastet av omsorgsoppgaver. Slik situasjonen er i dag, kan gjennomsnittskvinnen regne med å bruke 17 år av livet sitt på barneomsorg, og deretter 18 år på å hjelpe foreldre og annen nær slekt.
Vi har med andre ord å gjøre med et stigende gap mellom tilbud og etterspørsel av både formelle og uformelle omsorgstjenester. Sentrale sosiale institusjoner som familien, det kommersielle markedet og velferdsstaten har tilpasset seg denne situasjonen på forskjellig vis, alt etter hvilken type omsorg det dreier seg om.
Fraværende fedre og sønner
Vi har ikke klart å løse likestillingsproblemene i familienes arbeidsfordeling. Det er fortsatt kvinnene som har hovedansvaret for hus- og omsorgsarbeid samtidig som de har heltidsyrkeskarrierer. «De fraværende fedre» er fortsatt et viktig problem i barnefamilienes hverdag. Når det gjelder familiens omsorg for eldre hjelpetrengende fedre og mødre, preges bildet av «de fraværende sønner». Her er arbeidsfordelingen enda mer skeiv enn i barneomsorgen. Mens dagens unge fedre kan snakke offentlig om at de skifter bleier og bader sine småbarn, er vi fortsatt ikke kommet dithen at maskuline menn i førti- og femtiårene kan verbalisere erfaringer knyttet til det å skifte bleier på inkontinente fedre og mødre eller at de hjelper dem med å bade.
Velferdsstaten preges av mangel på utdannet arbeidskraft og av en tiltakende industriell organisering av de hjemmebaserte omsorgstjenestene. Selv om flere eldre får hjelp enn tidligere, får hver enkelt av dem mindre hjelp. Det vil si at presset på familienes omsorgskapasitet øker.
Rekrutteringssvikten til omsorgsyrkene er spesielt prekær i den sektoren som har lavest prestisje og de tøffeste jobbene, nemlig eldreomsorgssektoren. Sykepleiermangelen er stor samtidig som færre søker slike utdanninger. Ifølge en undersøkelse fra Høgskolen i Oslo er det dessuten bare litt over halvparten av dagens sykepleierstudenter som faktisk ønsker å jobbe med alvorlig syke etter endt utdanning (Sykepleien 19/2000). Det er også lav søkning på hjelpepleierutdanningen og andre lignende utdanninger. Resultatet kan være at om det skulle finnes muligheter til å korte ned ventelistene for eksempel på sykehjem, kan mangelen på utdannet personale og økonomiske ressurser gjøre at en søker alternative løsninger.
En slik alternativ løsning kan være å eksportere eldre pasienter til Syden. Elleve kommuner i Vest-Agder jobber med å bygge eldreleiligheter i Spania. 22 kommuner ønsker å kjøpe sykehjemsplasser fra Bærums planlagte sykehjem i Altea, og Betanien sykehjem i Bergen planlegger å åpne et sykehjem i samme område i løpet av høsten 2001. Alteas varaordfører og byråd for utbyggingssaker, Jacinto Mulet, ønsker å gjøre kommunen til et senter for norske pensjonister. Kommunen er industrifattig, og fra spansk hold er en slik utvikling velkommen fordi den skaffer arbeidsplasser og inntekter for befolkningen. [1]
En annen løsning er import av kvalifisert personell fra andre land. Aetat arbeider nå med å rekruttere leger og sykepleiere spesielt fra Tsjekkia, Ungarn og Polen. Men det arbeides også aktivt i land som Tyskland, Frankrike, Italia, Østerrike og Finland. Arbeidsformidlingen har organisert et eget prosjekt som heter «Aetat helserekruttering», og de har allerede rekrutterert 1300 helsearbeidere. Det er allerede inngått avtale med Polen om rekruttering av sykepleiere, og det jobbes nå aktivt med å inngå avtaler med Tsjekkia, Ungarn og Filippinene. Også norske diplomater brukes i arbeidsformidlingens arbeid for å skaffe sykepleiere og leger til norske sykehus. For tiden er målet å skaffe 500 nye hvert år.
Rekrutteringen av helsepersonell fra andre land har foregått siden 1997. Inntil nylig har det vært mulig å få helsepersonell fra andre nordiske land fordi det har vært en viss ledighet der. Nå trenger de selv det de utdanner av helsepersonell. Ifølge EØS-avtalen kan ikke Norge søke etter arbeidskraft i EØS-området før det er fastslått at arbeidskraften ikke finnes i Norge. Gapet mellom tilbud og etterspørsel er økende også innen EØS-området, og heller ikke her finnes det en arbeidskraftreserve av helsearbeidere som kan eksporteres. Konkurransen om helsearbeidere øker derfor innenfor EØS-området, og det aktualiserer rekruttering fra land som for eksempel Filippinene. [2]
Mangel på utdannede sykepleiere til tross; de som reiser utenlands for å studere til sykepleier, kan risikere å bli møtt med et rigid regelverk for å få autorisasjon som godkjente sykepleiere når de kommer hjem.
Kommersielle omsorgstjenester
Mangelen både på offentlige eldreomsorgstjenster og på gode nok barneomsorgstjenester i en tid hvor mange familier er skviset i tidsjaget mellom jobb og familieliv, har ført til en framvekst av tjenester på det private kommersielle markedet. For middelklassefamilier som ikke har lyktes i å få til en mer likestilt arbeidsfordeling hjemme, kan kjønnsbestemte konflikter løses ved at de «out-sources» fra familien. I stedet for daglige gnisninger om hvordan oppgaver skal fordeles, løses problemer ved hjelp av firmaer som for eksempel City Maid. Problemene kan også løses ved å ansette svart betalte rengjøringshjelper.
I et avisinnlegg om den framvoksende nye underklassen skriver antropologen Marianne Lien at det i Oslo har utviklet seg uformelle kvinnenettverk som bidrar til å formidle svart betalte rengjøringshjelper fra Baltikum, Polen og andre fattige land. En av de rengjøringshjelpene hun kjenner til, er en estisk kvinne som er eneforsørger for to tenåringer. Ved å gjøre husarbeid for svarte penger i norske familier tre–fire måneder i året greier hun å betale for utdannelsen til ungene sine. Mens hun er i Norge på turistvisum, passer søsteren på barna. Når hun kommer hjem, er det søsterens tur til å dra til Norge for å jobbe. [3]
Antall familier som løser barnepassproblemer ved å ansette utenlandske praktikanter, er ifølge au-pair-byråene stigende. Det er blitt mer allment akseptert å benytte seg av profesjonelle byråer slik som Alantis AuPairbyrå og Inter Aupair for å takle kombinasjonen av heltidsyrkesaktivitet, manglende likestilling i hjemmet og familieliv. Etter at det ikke lenger er påkrevd med praksis for eksempel til førskolelærerutdanningene, er dagens praktikanter helst unge østeuropeiske jenter. De vanligste nasjonalitetene er russere, latviere, polakker, litauere og slovakere. [4] Disse står ifølge byråene i kø for å få komme til Norge. Fortsatt vil de færreste ha en mannlig praktikant. Og nesten ingen vil ha praktikanter fra afrikanske land. Vanlig praktikantlønn er mellom 2500 og 4000 kroner i måneden.
Det er ikke bare privatfamilier som finner fram til alternative løsninger på gapet mellom tilbud og etterspørsel av omsorgstjenester. Stadig flere arbeidsgivere tilbyr sine ansatte tjenester som frynsegoder. Postbanken lanserte for to år siden en livskvalitetspakke. De tilbyr fleksible ordninger til småbarnsforeldre, og hjelp til rengjøring, stryking, sammenlegging av klær, sengeskift, vinduspuss og andre ting. I Telenor tilbys kvinnelige ledere (ikke mannlige) hjelp i huset slik at den frigitte tiden skal kunne oppleves som en bedring av livskvaliteten generelt og arbeidsgleden spesielt. [5]
Siden det også er mangel på fleksible offentlige eldreomsorgstjenester, har det vokst fram firmaer som Human Omsorgsassistanse i Stavanger. De selger «surrogatbarntjenester». Det vil si at de selger tjenester til folk som ikke har tid til å følge sin gamle mor eller far til lege eller frisør, mot et honorar på 200 kroner i timen. Ifølge firmaeieren er markedet for slike tjenester økende.
Falken Husvenn er et annet firma. De markedsfører seg som «en god venn av familien». I en helsides reklame for dette firmaet [6] er det et bilde av en gammel dame som vil ha noen «å hygge seg med, le med og en som kan hjelpe henne med forberedelsene til besøk av venninneklubben». Barna hennes, sier hun, er på besøk «ganske ofte», men hun savner noen å prate med. Falken Husvenn produserer tjenester «hvor alt er lagt til rette for personlig kontakt og assistanse». Grunnpilarene i tjenestene er trygghet, omsorg, helsefaglig tjeneste og praktisk hjelp. Husvennene skal være «som en venn av familien».
Den siste tilveksten til slike markedsbaserte tjenester er «Hjelp24», som er et tilbud fra forsikringsselskapet Gjensidige NOR. De tilbyr hjelp med husarbeid, hagehold, rengjøring, matlaging og skifting av dekk på biler. Fra 1. januar 2001 er Akademikernes Innboforsikring (som fås gjennom medlemskap i Norsk Forskerforbund) utvidet med medlemskap i «Hjelp24». If Skadeforsikring har nylig lansert tilbudet «Handverkeren» hvor selskapets håndverkere hjelper kundene med å tapetsere bad og bygge ny veranda om man skulle trenge det. [7]
Omsorgsarbeidets status
Blant dagens unge kvinner er det få som ser foran seg et livsløp hvor de inkluderer lange perioder som hjemmeværende. De fleste ser for seg at de skal kombinere barn og familie med stabile karrierer. Omsorgsarbeidet hjemme har alltid hatt lav status, men nå er også statusen på det offentlig organiserte og lønnete omsorgsarbeidet fallende. Rekrutteringsvanskene i helsesektoren er et prekært uttrykk for dette.
I en nylig utkommet bok kalt Modermordet (Bakken 2001) hevdes det at en av grunnene til at så få vil bli sykepleier, er at det ikke anses for noe særlig attraktivt å bli identifisert med «den omsorgsfulle morsfiguren». Når dette kulturelle skiftet utvikles i en tid der behovet for omsorgspersonell er økende, kan konsekvensene bli dramatiske. «Den selvfølgelige alliansen mellom kvinneligheten og sykepleien er brutt,» sier forfatteren. Å være omsorgsfull og andreorientert er i ferd med å bli noe som assosieres med å ha mislyktes i sitt selvrealiseringsprosjekt. Det er egenskaper som ser ut til å bli knyttet til en taperidentitet.
Men signalene på feltet er motstridende og mangefasetterte.
Lederen av Norsk Sykepleierforbund, Bente Slaatten, hevder at utdannede sykepleiere faktisk ønsker å være sykepleiere, men at dårlig lønn, uverdige arbeidsvilkår og ekstravakter sliter folk ut. Undersøkelser de har gjort, viser at de aller fleste faktisk ønsker å jobbe med det de er utdannet til, og at det er mulig å få 10 000 sykepleiere tilbake til pasientrettet arbeid om lønns- og arbeidsvilkårene blir bedre. Gitt den kjønnsbestemte arbeidsdelingen i familien og prisen på barnehagetjenester, erfarer mange kvinnelige sykepleiere at de bare sitter igjen med smuler når barnehageutgifter og transportkostnader er betalt. Høyere lønn og bedre tillegg for natt- og kveldsjobbing kan imidlertid få flere sykepleiere tilbake til pleiesektoren, hevder sykepleiere som ble intervjuet. [8]
Når ikke vanlige lønnsforhandlinger fører til gjennomslag for kravene om bedre lønns -og arbeidsvilkår, prøves nye måter. Tidligere arbeidsminister og leder av Sykepleierforbundet, Laila Dåvøy, nå ansatt i vikarbyrået Olsten i Bergen, vil ansette helsepersonell i regi av privat sektor og inngå kontrakter med institusjoner og sykehus eller kommuner. Dette mener hun vil spare det offentlige for ressurser, fordi det tar tid og krefter å ansette vikarer. ECON-rapporter viser imidlertid at det koster arbeidsgiverne 230 000 mer pr. årsverk å leie inn sykepleiere fra byråer sammenlignet med et normalt sykepleierårsverk. Hvorvidt regnestykket er korrekt eller ikke, er kanskje ikke så viktig i denne sammenhengen. For den enkelte sykepleier kan det viktigste momentet være at om de lar seg ansette og leie ut av Olsten Norsk Personal, kan de oppnå en lønnsøkning på ca. 75 000 i året. [9]
Både rekrutteringsvanskene og endrete oppfatninger om hva omsorgsarbeid er verdt, er uttrykk for at både offentlige og private omsorgskulturer er i endring. Og de er i endring blant annet som en konsekvens av andre, mer gjennomgripende samfunnsendringer slik som økende individualisering, mer markedsorientering og globalisering av økonomien.
Individualisering
Et av det mest grunnleggende trekkene ved omsorgsarbeidet er dets andreorientering. Å hjelpe andre som ikke klarer seg selv og å kunne gjøre det på en måte som ikke krenker den som blir hjulpet, er et viktig etisk prinsipp. Flertallet av dagens kvinner oppgir at de er yrkesaktive fordi de vil realisere seg selv og skaffe seg et meningsfullt liv. Den meningsfylte selvrealiseringen knyttes til idealer om spennende utfordringer og livslang læring. Omsorgsyrkenes fundament kan på mange måter sies å passe som hånd i hanske for «det meningsfylte liv», dersom man finner det givende og interessant å kunne bidra til at folk som trenger hjelp, får det. Men hvis omsorg først og fremst blir et spørsmål om hva som er meningsfylt for meg, står vi overfor et omvendt omsorgsmotiv (Bakken 2001). Om det er riktig at det rett og slett ikke er attraktivt for dagens unge å bli identifisert med «den omsorgsfulle morsfiguren», kan dette bidra til å forsterke en kulturell krise som kan slå sterkest ut i velferdsstaten, men som også vil få konsekvenser for den kjønnsbestemte arbeidsdelingen intern i familienettverkene. Kvinnenes yrkesaktivitet er kommet for å bli. Tidligere omsorgskulturer i familiene og i velferdsstaten har vært og er fortsatt basert på at ett kjønn stiller seg til rådighet for å dekke de andres behov. Nå er denne offerviljen i ferd med å svinne hen. Det er en kulturell kapital som rett og slett er i ferd med å bli brukt opp (ibid.).
At omsorgsyrkene både symbolsk og konkret sett er i ferd med å bli erfart som «skittarbeid» er et annet uttrykk for kulturelle endringer (Widding Isaksen 1996). I dag er flertallet av universitetsstudentene kvinner, og de studerer fag som jus, samfunnsfag, humaniora og medisin. De ser ikke seg selv som omsorgsutøvere verken hjemme eller ute.
For velferdsstaten, som nå er inne i en periode hvor tjenestene skal effektiviseres og penger spares, satses det derimot på å framheve familienes moralske ansvar, eller «ta i bruk familiens egne omsorgsressurser» som det heter i pleie- og omsorgsbyråkratenes retorikk. Det betyr i praksis at de etterspør mer innsats fra kvinnenes side. Men hva med mennene?
En undersøkelse blant arbeidsløse unge menn i flere europeiske land viser at flertallet foretrakk fortsatt fattigdom og arbeidsledighet framfor en jobb i pleiesektoren. [10] Blant de menn som har valgt å jobbe der som for eksempel sykepleiere, er det få som blir lenge ved sykesengen. De ender ofte opp på spesialavdelinger slik som intensiv og kirurgi. Det vil si på avdelinger som har høy status fordi en håndterer avansert teknologisk utstyr, og som harmonerer med maskuline idealer (Vigdal 1995). Menn som jobber i kvinneyrker, blir av andre sett på som «svake» og uegnet til å gjøre «skikkelig arbeid». SINTEF-forskere som evaluerte prosjektet «Bevisste utdanningsvalg», et prosjekt som handlet om å få gutter til å velge utradisjonelt, konkluderte med at dette var den største bøygen i arbeidet med å få flere gutter til å velge utradisjonelt. Det eksisterer en massiv motstand i form av fordommer mot menn i kvinneyrker (Buland og Havn 2001).
Mannlige sykepleiere kan erfare at de blir latterliggjort av andre menn som oppfatter omsorgsarbeid som å være «rompevask og bekkenbæring». De erfarer også at praktisk intimpleie blir vanskelig å utføre både på grunn av assosiasjonene til homoseksualitet og på grunn av at pasienter foretrekker kvinnelige sykepleiere til det kroppsnære arbeidet.
Men nå har mannlige sykepleiere tatt skjeen i egen hånd og har organisert seg i Mannlig Norsk Sykepleier Forening som ble stiftet 24. november 2000. Initiativtakerne hevder at mens majoriteten av mannlige sykepleiere er familieforsørgere, jobber flertallet av kvinnene i deltidsstillinger. Organisasjonen skal primært jobbe for å få høyere (forsørger)lønn. De mener at kvinnelige sykepleiere er en drøm for arbeidsgivere fordi de «nikker og bukker og helst ikke vil snakke om penger», sier presseansvarlig og initiativtaker til foreningen Geir Kåsa. [11]
Globalisering
Individualisering og globalisering av kulturen skaper ulike scenarier for framtidens omsorgsløsninger. Om en ikke lykkes i å løse arbeidsfordelingen mellom kvinner og menn på hjemmebane, og kvinnene ikke lenger verken kan eller vil være dobbeltarbeidende, kan det bety at markedet for både legale og illegale tjenester øker. For middelklassens menn (og i økende grad også kvinner) – som preges av idealer knyttet til forestillinger om å gjøre karriere i en kultur preget av en global «business clas»-maskulinitet – kan det bli vanskelig å kunne kombinere dette med å være en stabil far, sønn og ektefelle. En god inntekt kan åpne for å kjøpe seg ut av hjemlige likestillingskonflikter ved å ansette praktikanter, au pairer, profesjonelle «husvenner» og rengjøringshjelper. Med de konsekvenser det kan få for ens egen emosjonelle og sosiale følelse av forankring, for ungene og for resten av familien.
På 1950-tallet var «sjømannsfamilienes problem»et sentralt problem blant familieforskere. Den gang handlet det om unge gutters mangel på stabile rollemodeller og de tilpasningsvanskene som fulgte i kjølevannet av det. Sosiologen Erik Grønseth og flere av hans kolleger satte i gang med prosjekter om hvordan man kunne få ektefelledelt arbeidstid, slik at både mødre og fedre kunne få mer tid sammen med ungene og familien som helhet. Femti år etter står vi i en annen virkelighet, men vi har fortsatt ikke klart å løse disse problemene.
Det kan også vokse fram flere differensierte offentlige og private omsorgskulturer. Velferdsstaten vil muligens få form av et timeglass der færre blir i midtskiktet, flere blir sosialt oppadgående mobile, og flere erfarer en nedadgående mobilitet. Disse kan bli tjenerskapet til dem som er oppadgående mobile. Om en kan bruke en metafor som «badet» for å beskrive dette, kan en si at kontrastene handler om at de i de øverste skiktene får «luksusbad» i velværesentre med tilgang til aromabad, fargeterapi, massasjebad etc. som bidrar til avslapning og velvære etter en stressende arbeidsdag. Mens de på bunnen, de gamle som blir badet av hjemmesykepleiere og omsorgsarbeidere, blir badet av rent hygieniske årsaker hver andre uke, og da gjerne i forbindelse med det en kaller for «tømmedager». Det vil si at omsorgspatruljen kommer innom om morgenen i åttetiden og setter et klyster. De returnerer senere på formiddagen og «tømmer brukeren» etter å ha løftet ham/henne opp på en stol hvis sete har form av en toalettskål. Så trilles eller bæres de i dusjen og vaskes på et nokså industrielt vis. De blir badet av folk med knehøye plastsokker og engangshansker på. Det lille de opplever av kroppslig berøring, er følelsen av varmen fra en hand beskyttet av plast.
Omsorgsarbeidet kan komme til å bli knyttet til forestillinger om at det er innvandrerarbeid. Noen kan legitimere dette ved å hevde at «innvandrere kommer fra kulturer hvor de virkelig respekterer de eldre. Derfor passer de bedre til dette enn det vi gjør». Mest sannsynlig handler det om at moderlighet, varme og omsorg som verdier er i ferd med å bli konnotert med bilder av undertrykkelse og offervilje. Det er verdier som settes i kontrast til den individuelle selvrealiseringen slik de unge (post)moderne individualister ser ut til å forstå det.
Import av omsorgsytende kvinner fra fattigere land kan forklares på mange vis. Når det gjelder import av sykepleiere fra Polen, sier Aetat at «for land som Polen er det et uttrykt ønske om å eksportere helsepersonell fordi dette kan bane vei for eksport av annen arbeidskraft fra områder der Polen sliter med stor ledighet. Dessuten vil mange av sykepleierne og legene vende hjem igjen med nye erfaringer». [12]
Eksport av omsorgsarbeidskraft er allerede blitt en viktig vekstnæring for fattigere nasjoner. På 1990-tallet var 55 % av filippinske utvandrere kvinner. Ved siden av elektronikkproduksjonen utgjør pengene kvinnene sender hjem den største kilden til utenlandsk valuta for nasjonen (Hochschild 2001). Øygruppen bygger også opp egne utdanningsinstitusjoner som skreddersyes for å dekke etterspørselen etter omsorgsarbeidskraft i vestlige land.
Men hvilke typer kulturell kapital er det vi importerer? Er det «bare» arbeidskraft? Én side er de moralske aspektene knyttet til det forhold at vi kan komme til å bidra til å tømme fattige land for helsepersonell som de trenger selv. Et annet og mindre diskutert aspekt er knyttet til spørsmålet om hvordan den manglende løsningen på likestillingsprosjektene i de private hjem og vår nølende villighet til å betale godt (nok) for de offentlige tjenestene, kan bidra til å skape «fraværende mødre»-problemer i omsorgskulturene hvor vi henter denne arbeidskraften fra. Spissformulert kan en si at Vestens «fraværende far»-problemer løses ved å skape «fraværende mor»-problemer i fattige land. Selv om det er fattigdom som er drivkraften bak dette fenomenet, bør det i alle fall ikke være den eneste måten kvinnene kan forsørge sin familie på. Men det fratar ikke de vestlige land et visst moralsk ansvar. Dette kan sies å være dagens globale dimensjon ved det gamle slagordet om at «det personlige er det politiske». Når norske familier velger å skape fred i huset ved å ansette noen andre til å utføre arbeidet som kan skape konflikter, kan en samtidig bidra til å frata unger i den tredje verden morsnærvær i hverdagen. I globaliseringsterminologien er dette et uttrykk for «streched social relations». Det vil si hvordan summen av beslutninger som tas i sosiale relasjoner på mikroplan i ett land, kan få institusjonelle og individuelle konsekvenser i land på andre siden av kloden.
Ser vi historisk tilbake på ulike former for import av arbeidskraft, kan vi noe overforenklet si at slavehandelen handlet om import av muskelkraft/kroppskraft, import av IT-kompetanse fra for eksempel India kan sies å være del av en type «brain-drain» av den 3. verden, og import av omsorgsarbeidskraft er en form for «morstyveri». Det kan bety at omsorg oppfattes som en vare eller en kompetanse som kan importeres og eksporteres på linje med andre tjenester og produkter. Men import av omsorgsarbeidskraft skiller seg fra andre typer arbeidskraft i og med at de som kommer skal ta vare på småbarn, syke og døende. Dette krever noe mer enn en teknisk og faglig kompetanse alene.
Omsorgsarbeid er rotfestet i de dypeste følelsesstrukturene i kulturen, og handler om hvordan man forholder seg til menneskelig verdighet, skam, smerte og lidelse.
Foreløpig vet vi lite om hvilke forestillinger som er knyttet til omsorgsimporten. Den trenger ikke bare ha sin bakgrunn i en forestilling om at det er likegyldig hvem som utfører arbeidet, bare det blir gjort på en medisinsk og teknisk forsvarlig måte. Den kan også være basert på oppfatninger om at noen kulturers omsorgsarbeidere egner seg bedre enn andre. At familier som ansetter utenlandske praktikanter ser ut til å foretrekke kvinner framfor menn og aksepterer kvinner fra europeiske kulturer, men ikke fra afrikanske, kan tyde på at arbeidet ikke bare anses for å være kjønnsspesifikt, men også kulturspesifikt. I Danmark utløste for eksempel ansettelsen av mannlige afrikanske pleiere i hjemmetjenesten en heftig debatt om det var riktig å forvente at 85-årige kvinner ville la seg bade og bli personlig stelt av afrikanske menn (Sjørup 2001).
Forskningsutfordringer
At dette innlegget i hovedsak er basert på informasjoner hentet fra dagspressen er ikke tilfeldig. Det er et uttrykk for at vi mangler systematisk empirisk forskning om hvordan det kommersielle markedet aktivt posisjonerer seg i forhold til velferdsstatens og familienes problemer. Forholdet mellom stat og marked er i endring, og vi vet lite om hvilke målgrupper de kommersielle tjenesteprodusentene retter seg inn mot, hvem som ansettes i jobbene som skapes og hvilke lønninger og rettigheter de tilbys.
På det prinsipielle plan utfordrer dette ikke bare tanken om at omsorg for samfunnets avhengige er et kollektivt ansvar som skal organiseres offentlig og knyttes til sentrale rettigheter for så vel ytere som mottakere av tjenester. Det utfordrer også ideen om velferdsstaten som kvinnevennlig stat.
Om det er slik at velferdsstatens rekrutteringsvansker løses ved å importere kvalifisert arbeidskraft fra land hvor lønningene er adskillig lavere enn her, kan det nok føre til et statusløft for dem som kommer. Men på sikt vil det kunne bidra til at helse- og omsorgsarbeidet blir fastfryst som lavtlønnet kvinnearbeid, og dermed blir enda mindre attraktivt for unge arbeids-og utdanningssøkende. Allerede i dag er oppfatningen om at omsorg handler om undertrykkelse og offervilje, utbredt blant de yngre generasjoner. Og som Halvorsen (2001) viser, er det flere kommersielle institusjoner som bidrar til å forsterke dette bildet.
Hvis vi ikke forstår samfunn bare som en sum av individer, men heller ser på det som en sum av relasjoner, blir det enklere å stille spørsmål om hvilke sosiale konsekvenser det kan få for de familienettverkene som av flere kompliserte grunner «eksporterer» sin mors, kones og datters tilstedeværelse og omsorgsevne til et annet land? Hvordan erfares det av familiene i Baltikum og Øst-Europa? Og hvordan kan det eventuelt bidra til å fastfryse en manglende likestilling i norske familier? Og: hvilke moralske og politiske dilemma står vi overfor om vi i framtiden fortsetter å løse våre «absent father»-problemer med å skape «absent mother»- problemer i de fattige deler av verden?
Framveksten av en ny hushjelpsinstitusjon basert på kvinner som kommer til landet på turistvisum og som ikke har noen av lønnsarbeidets rettigheter, er et uttrykk for flere kompliserte fenomen. Den stilltiende aksepten av deres tilstedeværelse uttrykker imidlertid et ubehag i kulturen fordi det viser at problemene på hjemmebane, etter (minst) tretti års likestillingskamp, fortsatt står i stampe. Det er ikke noe historisk nytt i at det må flere enn to voksne mennesker til for å ivareta alle forpliktelser som ligger nedfelt i familienettverkenes bånd. Det er de politisk og moralske problemene ved at omsorgsproblemer løses ved hjelp av import av billig arbeidskraft i den ene enden og eksport av hjelpetrengende i den andre enden som må settes på den offentlige dagsordenen. Om det i framtiden blir slik at estiske kvinner på turistvisum vasker husene våre, ungene tas vare på av praktikanter fra Litauen, syke bestemødre sendes til Spania, mens hjemmehjelperne i Norge kommer fra Murmans, og kirurgene blir assistert av sykepleiere fra Tsjekkia – hvordan vil det påvirke makt- og kjønnsdimensjonene som ligger i samspillet mellom staten, markedet og familien? Og hvilke sosiale, politiske og kulturelle endringer vil det medføre? Her står kvinne- og kjønnsforskningen overfor store utfordringer i årene framover.
Lise Isaksen
førsteamanuensis
Sosiologisk institutt
Universitetet i Bergen
Noter
[1] Dagbladets nettavis, 1.10.00
[2] Aetat Bilag i Dagbladet, 27.3.01:12
[3] Dagbladet, Magasinet, 21.4.01
[4] Dagbladet, Magasine, 20.1.01
[10] The Economist, 28.9.–4.10.96
Litteratur
Bakken, Runar 2001. Modermordet. Universitetsforlaget, Oslo.
Buland, Trond og Vidar Havn 2001. Bevisste utdanningsvalg. En evalueringsrapport. SINTEF Teknologiledelse, NTNU.
Halvorsen, Grethe 2001. Den stramme kvinnen. En tekstuell analyse av ukebladers konstruksjon av kvinnekroppen i perioden 1988–98. Hovedoppgave (under utarbeiding), Sosiologisk institutt, Universitetet i Bergen.
Hochschild, Arlie R. 2001. Globale omsorgskjeder. Kvinneforskning 2/2001.
Isaksen, Lise Widding 1984. Omsorg i grenseland. Hjemmehjelpklienters forhold til offentlig og privat avhengighet. Hovedoppgave, Institutt for samfunnsvitenskap, Universitetet i Tromsø.
Isaksen, Lise Widding 1996. Den tabubelagte kroppen. Kropp, kjønn og tabuer i dagens omsorgsarbeid. Doktoravhandling, Sosiologisk institutt, Universitetet i Bergen.
SSB. Arbeidsmarkedsstatistikk, 1997.
Sjørup, Karen. 2001. Nye dimensjoner i omsorgen. Sygeplejen 9, 42–45.
Parrenas, Rhacel Salazar 2001. The Global Servants: Migrant Filipina Domestic Workers in Rome and Los Angeles. Pal Alto, Stanford University Press (forthcoming).
Vigdal, Roar 1995. Om menn i sykepleien. Hovedoppgave i sosiologi, Sosiologisk institutt, Universitetet i Bergen.