Å tenke gjennom det vi gjør. Hannah Arendt om det virksomme liv

Elin Svenneby (23.06.2005)

Kvinneforskning nr. 4.2002 er et temanummer om Hanna Arendt.

Det var en belest ung mann som introduserte meg for Hannah Arendt. Ja, ikke for personen, hun døde 69 år gammel i 1975, og dette var fire år senere. Det gjaldt filosofen eller den politiske tenkeren, som hun helst ville kalles. Boka han dro ut av hylla på Universitetsbokhandelen på Blindern, var boka om det totalitære samfunn fra 1951. Denne burde du lese, sa han. Selv befant han seg godt til høyre i norsk politikk, og kalte seg med stolthet liberalist. Dette gjorde meg umiddelbart skeptisk. Jeg var – noe han også godt visste, og det var nok derfor han anbefalte «motvekt» – politisk overbevist sosialist. Boka så også rimelig vanskelig ut, selv for en cand. mag. med mellomfag i filosofi. Men jeg hadde inderlig savnet kvinnelige filosofer og kvinneperspektiver i studiet, og var derfor i tvil om hvorvidt jeg kanskje likevel burde kjøpe boka. Etter betenkningstid satte jeg den tilbake i hylla og tok med meg en bok av Aristoteles i stedet, den sto jo rimelig lagelig til i alfabetisk rekkefølge – til høyre.

Først flere år senere, etter magistergrad og intense Heidegger-studier, ble jeg interessert i Arendt. Jeg visste nå om det problematiske kjærlighetsforholdet mellom lærer og elev, og var blitt klar over at Arendts tenkning grunnleggende sprang ut av hennes krigserfaringer som jøde og landflyktig. Alt dette gjorde henne mer spiselig. Men det var ingen i fagmiljøet som arbeidet med hennes ting; politisk tenkning sto i det hele tatt ikke høyt i kurs i «9. etasje» på midten av 80-tallet. Ikke Heidegger heller, forresten, men han passet godt til funderinger omkring den gjenstandsorienterte vitenskapen etnologi og eksistensen for øvrig.

Arendt-interessen tiltok først rundt 1990 mens jeg var stipendiat i det praksis-orienterte filosofimiljøet i Tromsø. Jeg hadde et leseseminar ved filosofiseksjonen, og vi valgte Hannah Arendts bok The Human Condition eller Vita Activa (1958). Boka var vanskelig. Og inspirerende. En kvinnelig filosof med en slik omfattende kunnskap og en så sikker penn! Jeg ble betatt av sammenknyttingen av det praktiske og det kontemplative livet i hennes begrep om tenkning, av den særegne og friske stilen i teksten og av det geniale historiske og systematiske grepet. Kategoriene animal laborans (det arbeidende livsvesen), homo faber (det produserende livsvesen) og bios politikos (det diskuterende livsvesen) syntes umiddelbart hensiktsmessige å arbeide med. Siden den gang har jeg stadig vendt tilbake til hennes tekster, og det har blitt mange foredrag og artikler med utgangspunkt i dem, og da særlig Vita Activa.

Det er blitt sagt at om Hannah Arendt ikke hadde eksistert, hadde det vært nødvendig å oppfinne henne. Filosofifaget hadde vært fattigere uten denne kvinnelige, innsiktsfulle og lærde outsideren som elsket verden og våre virksomheter, som brydde seg mer om dødeligheten på vår endelige lille planet enn om den kosmiske uendeligheten.

Hannah Arendt var en grunnleggende både–og-tenker: både hjem og offentlighet, både tenkning og handling, både aktivt og kontemplativt liv, både det private og det politiske. Hun var et skoleeksempel på ordtaket «for mye og for lite forderver alt»; hun ønsket bevegelse mellom kategoriene, nyskapning og utvikling. Kvalitetsbevisst, opptatt av det historiske og det tradisjonsorienterte, men verken umoderne eller reaksjonær.

Hun sanket fritt fra filosofihistoriens overleveringer, og gikk i dialog med filosofene. Likevel tok det tid før hun som den første av Vestens kvinnelige tenkere ble anerkjent av «gutteklubben». Etter første gjennomlesning av boka kunne jeg notere med tilfredshet – og med tanke på den tidligere nevnte unge mannen fra universitetsbokhandelen – at hun ikke var noen entydig negativ kritiker av Marx heller. Men så hadde jeg altså på en måte gått bakveien ved å lese en annen bok enn den han anbefalte. Der fant jeg for eksempel denne observasjonen:

I striden mellom kapitalismen og sosialismen glemmer man som oftest at det var kapitalismen som startet med ekspropriasjoner og at sosialismen hva dét angår bare følger den loven som har styrt hele den økonomiske utviklingen i den nyere tid. Før man ved begynnelsen av den nyere tid gikk i gang med å ekspropriere fra de lavere sjiktene, hadde man alltid som en selvfølge regnet privateiendommen for hellig. (Vita Activa, s. 73)

Åpenheten konstituerer historien

Hannah Arendt var 52 år da Vita Activa kom ut: filosof, jøde, flyktning, innvandrer, Israel-elsker og Israel-kritiker, fri skribent. Hennes post-holocaustske sivilisasjonskritikk gjaldt vår felles væren-i-verden, for å låne Heideggers uttrykk. At det kunne ende slik med en såvidt opplyst verden har mange årsaker, så vel historiske som filosofiske og politiske. I dette verket er hun mindre opptatt av å årsaksforklare enn av å skaffe verktøy for å forebygge at noe lignende skal skje igjen. Pluralitet er et slikt verktøy: massesamfunnets forsøk på ensretting, enhet og enighet er i seg selv skadelig. Vi trenger mange røster for å se verden klart og tydelig og for ikke å bli sittende fast i våre egne, med nødvendighet begrensede, forestillinger om den.

I Arendts beskrivelse og analyse står begrepet offentlighet – åpenhet – derfor sentralt. Det er mellommenneskelig åpenhet som konstituerer historien. Alt annet havner i glemselens elv. Hvor blir det av tiden? Vi ser ikke historien så lett når vi går i et «uberørt» landskap. Men straks vi hører noen fortelle om slaget som sto der eller markedsplassen som var der; straks vi åpner en lokalhistorisk bok, en avis fra stedet … eller snakker med noen som har bodd der lenge nok. Jeg kjenner en mann som samler på aviser. Han sier det er fordi han ønsker å følge med i noen bestemte politiske saker. Jeg tror ham på det. Men jeg tror også at han er begynt å samle på tid. «Hvor blir det av årene?» spør min 83-årige mor til stadighet. Det er udødeligheten hun spør om. Det samme gjør Hannah Arendt i Vita Activa der hun vil tenke gjennom hva vi gjør. Det handler om vårt forhold til tiden, og til vår væren i den, hva vi gjør med den.

Den som tenker, diskuterer med seg selv

Artikkelforfatter Elin Svenneby. Foto: Beret Bråten

Viktige distinksjoner i hennes tenkning favner både menns og kvinners tradisjonelle liv. Som moderne kvinne ønsker hun å sammenføre, uten å forene eller å forveksle: det kontemplative livet (med kategoriene tenkning, vilje, dømmekraft) og det aktive livet (med kategoriene arbeid, håndverk, handling). Hun «pendler» mellom det aktive, praktisk-politiske livet: vita activa og det kontemplative, teoretisk-tenkende livet: vita contemplativa. Men Arendt oppfatter begge livsformene som (på ulike vis) aktive. Hennes metafor for menneskelivet er levende og kroppsnær: åndedrettet. Vi trenger å puste inn; vi trenger å anstrenge oss og handle. Og vi trenger å puste ut; vi må tenke oss om. Den ene bevegelsen er ikke bedre enn den andre. Begge er nødvendige – og ulike. Vi er, og må være, «både–og», for kroppen vår er det, vår væren-i-verden er det.

Filosofi har imidlertid blitt assosiert med «bare utpust»: med upraktisk/unyttig/livsfjernt flisespikkeri eller dagdrømmeri uten virkelighetsforankring. Arendt forsøker å frigjøre den filosofiske tenkningen fra disse fordommene, ved å vise hvordan den kan – og bør – berike og forbedre våre praksiser. Tenkning er avhengig av kommunikasjon, og kommunikasjon er en handling. Når vi slutter å snakke og handle sammen, slutter vi også å tenke. Den som tenker diskuterer med seg selv, eller bedre: «går på besøk» i sine tanker.

Dermed er nettopp ikke sagt at tenkningen har noen umiddelbar nytte. Poenget er for det første at den også er en aktivitet, og at den dertil er en svært viktig aktivitet, for en person eller et folk som slutter å tenke, glemmer moralen. Når vi tenker gjennom noe, handler det ikke bare om å sette ting på plass i vår bevissthet, det handler vel så mye om å bli klar over at det finnes mange måter å sette tingene på plass på og at vår måte kanskje verken er den eneste eller den beste. Arendts «we» er kosmopolitisk, men slik at hun legger stor vekt på i hvor stor grad de menneskelige aktivitetenes betydning er avhengige av det stedet de foregår på og av hvordan det er å være nettopp der (Vita Activa, s. 88).

Poesi skaper ikke noe offentlig rom

Det burde ikke komme som noen overraskelse at sansekvalitetene dukker opp i denne steds-, lokalitets- og gjenstandsorienterte filosofens refleksjoner. Selv om det hører hjemme i en sammenheng der det står i kontrast til det offentlige liv, står det nettopp i kontrast, som uttrykk for fortryllelsen ved «de små ting»:

[…] «en vannkanne, en harv som er glemt igjen på marken, en hund i solen, en fattigslig kirkegård, en krøpling, en liten bondehytte». At alt dette kan bli et «åpenbaringens hav», kjenner vi – kanskje ikke fra oss selv – men i hvert fall fra den europeiske diktningen tidlig i vårt århundre. (Vita Activa, s. 64)

Poetiske uttrykk, «nettopp ikke politiske», sier hun, men menneskelivet er nettopp både–og. Et åpent samfunn vil ha og ønske begge deler. Men når offentligheten går i oppløsning, drives folket inn i det private (her snakker hun ut fra det franske, men gir det allmenn gyldighet):

Den kjærlige omsorg og omhyggelighet som råder i dette snevre området, kan vel – i en verden som med sin rivende industrielle utvikling hele tiden ødelegger gårsdagens kjente ting for å skaffe plass til det nye – få det til å se ut som om den siste menneskelige glede over tingenes verden har tatt tilflukt her. Men denne utvidelsen av det private, denne trolldommen som nærmest et helt folk har bredt utover hverdagen, skaper ikke noe offentlig rom. (Vita Activa, s. 65)

Vi skal ikke ødelegge for fortryllelsen, for de små ting, for poesien i våre virksomheter. Men vi må ikke redusere menneskelivet til det som angår slike følelser. Vi må sørge for noe felles som er større og som utfordrer fornuften mer. Også dette perspektivet skal vendes mot vår gjøren og laden for at menneskeheten ikke skal bli en samling idioter (privatpersoner), men verdensborgere.

Den demokratiske maktens grunnlag

Arendt tilhørte ingen filosofisk skole, hun kan ikke plasseres innenfor noen bestemt politisk ---isme, og hun tok avstand fra politisk ideologi. Hun var en anti-fundamentalist som ville kritisere ethvert regime dersom det hindret offentlig forsamlingsrett og politisk frihet. I Vita Activa setter hun fokus på den demokratiske maktens grunnlag. Men hun skrev som nevnt også omfattende om de totalitære regimers misbruk av makt. Som forklaring på muliggjøringen av nazistiske og kommunistiske regimer anfører hun at den sosiale integrasjonen blir svekket gjennom sensur og møteforbud – med folkets avmakt som resultat. En god politisk orden sørger for sin offentlighet, den muliggjør pluralitet ved å bygge opp og ta vare på en infrastruktur som nettopp fremmer et slikt formål.

Slik det hører med til «handlingens grammatikk» at den forutsetter menneskelig mangfold, hører det til «maktens syntaks» at den befinner seg mellom mennesker som med respekt for hverandre og i felles forståelse gir hverandre løfter de akter å holde. Demokratisk makt er ikke-voldelig fordi den ikke er stum, fordi den tilrettelegger for dialog (jf. Ulla Holm (red.) 2002).

Vi har alltid med realisert makt å gjøre når ord og gjerninger opptrer uadskillelig vevd inn i hverandre, når altså ordene ikke er tomme og gjerningene ikke er voldelig stumme, når ordene ikke misbrukes for å tilsløre hensikter, men uttales for å avdekke virkeligheten, og hvor gjerningene ikke misbrukes for å voldta og ødelegge, men for å konsolidere nye forbindelser, for på den måten å skape nye realiteter. (Vita Activa, s. 205–206)

Utgangspunktet for Arendts maktbegrep er at vi har dynamiske krefter i oss på godt og vondt. Hvis de skal gå i en god retning, trenger vi å bringe tanke og ettertanke til vår energi, noe som både krever aktivt samvær med andre, og tid til ettertanke.

Uten samtale om oppfatninger vil vi heller ikke se klart eller forstå konsekvensene av oppfatningene og dermed heller ikke ha noen (egentlig) frihet. Å møte den andres ord med taushet er en av menneskets verste straffereaksjoner; bios politikos er samtalende livsvesener som trenger å ta del i hverandres tanker gjennom språket.

Å handle politisk og tenke uavhengig dreier seg om å gjøre som en sier, å fremstå som konkret (somebody) for de andre, å ta initiativ til å gjennomføre felles prosjekter i verden. Frihet, slik det forstås av de som handler (people of action) er å generere makt i verden, makt til å endre og ta initiativ til nye ting, en makt som verken sier «jeg vil», som viljens suverenitet, eller «du skal», som voldens tvang. (Nye 1994, s. 195)

Politikk krever fri deltagelse på et felles sted hvor det er like viktig å lytte til andre som å snakke selv. Det krever «mellomting», en verden som samtidig forbinder og skiller oss. Og hvem vi er, gjør seg bare gjeldende der vi taler og agerer med hverandre, ikke for eller mot hverandre. Denne risikoen, å tre frem som en «noen» i et fellesskap, kan bare den ta som er rede til å eksistere i dette samværet, også i fremtiden. Politikk er å være med på å lage fellesskapsløsninger som den enkelte ikke klarer å lage alene, som et par eller en familie eller et lite samfunn ikke klarer å lage alene, men som er bra for alle.

En konstruktiv makt oppstår når mange innser og fritt tilslutter seg en handlings rasjonalitet, gjennom argumentativ dialog. Det innebærer nettopp ikke at en blir fri til å gjøre det en vil. For det første er det slik at fellesskapet forplikter, men for det andre er heller ikke mennesket «naturlig» fritt:

[…] så lenge disse grunnbetingelsene [for menneskelig liv på jorden, ES] vedvarer, kan menneskene bare være frie om de er klar over nødvendigheten og kjenner dens byrde på skuldrene. (Vita Activa, s. 123)

Offentlighetens egenart

Gjennom Arendts verk møter vi en tenker som har takknemlighet for verden slik vi har arvet den med alle dens sår og skavanker. Men hun ser skjønnheten lyse gjennom og har blikk for livets hellighet. Richard Bernstein (1986) tilskriver dette Arendts jødiske opphav. For hennes religiøsitet gjelder ingen hinsidig verden. Begrepene om natalitet og nyskaping gjelder i hennes filosofi troen på et bedre liv som kan bli mulig her på jorden. Selv om vi fødes inn i en verden som alltid allerede er der før oss, er den enkelte nykomling likevel revolusjonerende ny og kan endre fremtiden. Men ett av hennes grunnleggende premisser gjelder at slike endringer må skje i åpne samfunn og i offentlighet, med i prinsippet alle mennesker som vitner.

For bak alle Arendts tekster spøker jødeforfølgelsen og verdenskrigens redsler. Vi må ikke en gang til ødelegge det offentlige rommet, selv om – eller kanskje nettopp fordi – vi aksepterer å leve under modernitetens og kommersialiseringens betingelser. Et ønske om å hindre mangfoldet og å bli mistenksom overfor de «andre» skaper et farlig fokus på likhet i stedet for på frihet og forskjeller. Frihetsberøvelse skaper nødvendighetsbehov; mennesker som ikke får mulighet til å utfolde seg kreativt, blir dominert av negative emosjoner. De kan bli direkte farlige og utestengende. Bare gjennom en multikulturell politikk kan et samfunn tilrettelegge for fredelig sameksistens. Men her ligger også et filosofisk poeng, for bare slik kan vi oppnå det realisten kaller sannhet og det relativisten kaller å bidra til å konstruere virkeligheten, i motsetning til å bli ofre for skjulte konstruksjoner. Det må finnes en blomstrende offentlighet om vi ønsker å bevare friheten.

For Arendts frihetsbegrep er ikke det liberalistiske. Frihet for henne er ikke «fri fart for frie mennesker»; det er det aktive åndslivet blant andre, blant de mange stemmene i polis. Tankene er frie så lenge vi klarer å holde dialogen med de andre gående. Det politiske – snakkesalige – er noe unikt menneskelig. Det sosiale er det vi deler med dyrene. De diskuterer ikke, men har omsorg for sine egne. Det sosiale handler om naturlige menneskerettigheter, om det vi har behov for, som vi ifølge Arendt ikke skal behøve å diskutere, men sørge for at samfunnet tar seg av. Her befinner vi oss midt i de heftige diskusjonene som blant annet Arendts filosofi har initiert. I vår tid er det jo snarere dette politikken handler om. Jeg tror ikke hun mente at sosiale spørsmål ikke har noe i offentligheten å gjøre, men at den vestlige verden har blitt overfokusert på livets nødvendighetsartikler og forbruk, til fortrengsel for kultur og reformer. Det er likevel sannsynligvis en svakhet ved hennes tenkning at hun overser at dette «samfunnet» som skal ta seg av det sosiale, som oftest utgjøres av kvinner. Det politiske må verken reduseres til å gjelde det private eller det sosiale. Det politiske har rett til sin egen plass i verden – og i vår bevissthet. Hun ville likevel kunne gi sin tilslutning til det feministiske slagordet «Det private er politisk», fordi det handler om å bringe (enkeltkvinners) erfaringer ut i offentlighetens lys.

Vita Activa ble skrevet av en kvinne i den alder som Platon anså som passende for en velutdannet og erfaren person å overta den politiske ledelsen (rundt 50). Som etterskuende historiker visste hun nå «hva det hele handlet om», og at det er deltagerne – de som handler – som kjenner detaljene. Hannah Arendt viser oss forskjeller og sammenhenger vi hadde glemt, i sin måte å overskue den vestlige verdens historie på. Hun søker forståelse og likeverd mellom hjem og offentlighet, mellom livet inne og ute. Det er ikke direkte snakk om arbeidsdeling mellom kvinne og mann, men Arendt ser viktige forskjeller mellom et liv som tilbringes innendørs og et liv som tilbringes utendørs, mellom et liv i det private og i det offentlige. Vi må ikke fortape oss i verken den ene eller den andre dimensjonen, for et liv som leves fullstendig i offentlighet, i andres nærvær, blir så å si hult. Selv om det blir mer synlig for andre, kan det miste kvaliteten av å komme til syne mot en mørkere bakgrunn. Den må holdes skjult hvis livet ikke skal miste dybden i en realistisk, ikke-subjektiv betydning.

Tenkning, vilje og dømmekraft

Den mørkere bakgrunnen handler også om det kontemplative livet som i likhet med det aktive livet er trefoldig. Det består av tenkning, vilje og dømmekraft. Dømmekraften er dertil den formidlende instans mellom det kontemplative og det aktive livet. I den filosofihistoriske utviklingen er det skjedd en omvurdering av relasjonene. Mens tidligere tider satte det kontemplative livet høyest som frihetens rike, og betraktet det aktive livet som nødvendighetens rike, dominerer nå dette nødvendige/økonomiske i betydningen frihet i såvel filosofi som i vitenskap og politikk. Arendt vil bringe mer reflektert handling inn i menneskenes liv ved å revitalisere dømmekraften. I likhet med Kant knytter hun dømmekraftens utvikling til omgang med det estetiske: med litteratur, kunst og kulturgjenstander. For Hannah Arendt skyldes ondskapens mulighet blant annet at fortrolighetsforholdet til den historiske og gjenstandsmessige verden tapes. Den som handler ondt, er en som ikke i ordets egentlige forstand forstår, en som ikke kjenner sin verden gjennom dens historier; gjennom litteratur, kunst og kulturgjenstander.

Relasjoner til eksemplariske ting, institusjoner og personer utvikler dømmekraften, evnen til å kunne skjelne: mellom rett og urett, mellom vakkert og stygt, mellom sant og usant, mellom godt og vondt. Å være født som kvinne er fysei, det er gitt. Måten en er kvinne på, er nomos, skapt som hvem jeg er, hvilke lover og regler jeg vil gjøre gjeldende for mitt liv, for min gjøren og laden, etter nærmere ettertanke, basert på egne erfaringer.

«Hva» vi er skaper en ramme som «hvem» vi er formes og utvikles innenfor, men den betinger oss aldri absolutt (Markus 1989, s. 121)

Dømmekraften utvikles gjennom praksis i møte med det konkrete, nåværende og forgangne livs virksomheter og gjenstander. Skal vi bli kritiske i en positiv forstand og utvikle evnen til å skjelne, må vi orientere oss i verdens mangfold – og underveis ta feil. Vi må handle og feile om vi skal kunne få materiale til bruk for refleksjonen, for å bli kultiverte personer som er i stand til å bruke sin kritiske sans på en fredsommelig måte. Arendt viderefører den klassiske humanismen hvis mål er en opplyst person som vet å velge sitt selskap blant mennesker, blant ting, blant tanker, i nåtid såvel som i fortid (Arendt/Beiner 1982, s. 106).

En slik person er også en person som har evne til å etablere autentiske vennskap, der en er sammen på en slik måte at ingen hersker eller adlyder, som John Stuart og Harriet Mill forestilte seg friheten i et likestilt ekteskap og slik Aristoteles forsto friheten i det politiske livet.

Handlingens konkrete erfaringer

Argumentet om en «indre frihet» henger sammen med en tilbaketrekning fra verden. Dersom den politiske friheten blir nektet en, må en trekke seg tilbake til en inderlighet hvor ingen andre har tilgang, en drømmeverden, drømmen om en bedre verden. En verden der alt er mulig. Denne indre friheten blir nødvendig for den som ikke har en plass i en felles verden, den blir et asyl, et gjemmested i mørke tider. Ens vilje er fortsatt fri, men den mangler kontakt med en felles verden der den kan være virksom og bli utfordret, der den kan bli møtt og bli til virkelighet.

For frihet i Arendts forstand er som nevnt ikke spontant å «gjøre det en selv vil» uten å drøfte sin vilje med andre. Våre handlinger har uoverskuelige konsekvenser. Uten kunnskaper og uten en oppøvd tenkeevne og dømmekraft kan vi handle galt, med den beste vilje. Det gjelder derfor å innhente synspunkter ved å lytte til manges erfaring, både i egen og andres kulturer, i fortid og nåtid, både menns og kvinners: samtale, lese bøker, studere. Og det gjelder å prøve ut sine egne erfaringer og å berette om dem, og slik bevege seg selv og andre til refleksjon over det vi gjør. Vi har ingen oversikt over handlingen – vet ikke hva «det» er eller blir – selv om vi har en god idé og en god intensjon. Det er en viktig innsikt dette at vi ikke kan ha oversikt over hva vi gjør mens vi gjør det, og at vi trenger noen andre for å bli klar over handlingens betydning.

Mellom historikerens hender blir de handlendes egne beretninger og memoarer til et kildemateriale. Men dette må først overprøves med hensyn til relevans og troverdighet, selv i de sjeldne tilfellene når det i full overensstemmelse med sannheten gjøres rede for hensikter, mål og motiver. Disse hensiktenes, målenes og motivenes egentlige betydning kommer jo først for en dag når hele den veven de slo inn i er blitt kjent, i hvert fall delvis. Derfor kan betydningen av det de handlende selv gjør rede for ikke måle seg med historien slik den åpenbarer seg for historieskriveren og historiefortelleren med sitt bakovervendte blikk. […] På den måten er historier som lar seg fortelle riktignok de eneste entydig håndfaste resultatene av menneskelig handling, men det er ikke den handlende som betrakter og gjenforteller den historien han forårsaker som historie, men fortelleren, som ikke selv er delaktig i historien. (Vita Activa, s. 197)

Helhet og del, vita contemplativa og vita activa, tenkning og handling, skal ikke gå opp i høyere enheter. De er sideordnede fenomener som ved å kunne påvirke hverandre i frihet begge vil fortsette å være levende og utvikle seg. Tenkningen trenger handlingens konkrete erfaringer slik handlingen trenger tenkningens abstraksjon. Dette at ting ikke skal gå opp i en høyere enhet, men bevare sin to-het, gjelder også forholdet mellom det private og det offentlige livet, mellom samfunn og stat, kanskje også mellom kvinne og mann. Arendt vil ikke avskaffe staten. Vi trenger den for å opprettholde fellesskapet, og vi trenger privatliv og hjem for å opprettholde livet.

«Enhver kvinne vet …»

Kjennetegnet på moderne økonomi er selvfølgelig ikke vareproduksjonen, men omdannelsen av håndverksmessighet til industrielt arbeid. I kapitlet om arbeid i Vita Activa fokuserer Arendt på det forflatende i det masseproduserte. «Når det er blitt et konsumobjekt, finnes det ikke lenger gjenstander eller ting i egentlig forstand.» Vilkårene for arbeid, håndverk og handling er forskjellige, men de støtter opp om hverandre. Et masseproduserende samfunn blir nødvendigvis et massesamfunn. Og ikke bare det; det vil også fremmedgjøre oss fra våre naturlige vilkår.

Teknologien og den maskinelle verden har sin begrensning, noe kvinner flest ser ut til å være mer oppmerksomme på enn menn flest:

Enhver kvinne vet at ikke engang hundre forskjellige hjelpemidler i kjøkkenet og et halvt dusin roboter i kjelleren noensinne vil kunne erstatte en hjelpende hånd. (Vita Activa, s. 123)

Klart sett og modig uttrykt av en kvinnelig filosof på 1950-tallet. Hun minner også om Marx’ feilslutning i den urgamle drømmen om «bord dekk deg», at menneskets lykke består i å bli frigjort fra arbeidet. Det er hendene som dekker bordet – eller bør dekke det.

Verden, det huset mennesket bygger seg på jorden av det materialet som naturen gir det i hånden, består ikke av varer som forbrukes og fortæres, men av gjenstander og ting som kan brukes. Slik som naturen og jorden stiller betingelsene for menneskelig liv, gir verden og tingene i verden betingelsene for at dette livet kan bestå på jorden som et spesifikt menneskelig liv. (Vita Activa, s. 135)

Altså til forskjell fra et supermenneskelig. Vårt virke i verden og tingene i den gir betingelsene for at det mest menneskelige av alt: talen, samtalen, ordene som befrir oss fra dødens, sorgens, ulykkens og lidelsens jerngrep, skal kunne finne sted. Historiene som skaper mening, fortellingene og forklaringene som gjør oss – menneskeslekten – i stand til å leve tenksomt og fredsommelig videre, trenger gode steder å være.

Filosofen blir i en slik kontekst en vaktmester eller kanskje snarere en intellektuell stuepike, som bidrar mer til å etablere og opprettholde muligheten for at dialog mellom andre mennesker kan finne sted, enn til å legge til rette for seg selv. Hannah Arendt var gjennom hele sin politiske tenkning filosof. Vestlig filosof. Liberal og moderne. Ikke feminist, men med et perspektiv som verdens kvinner – når de får kjennskap til det – vil sette umåtelig stor pris på. Hun forsøkte gjennom sitt virke å bidra til en verden som ville løse konflikter på fredelige måter, gjennom samtale og samarbeid, og ikke gjennom vold og terror. Når krigen først er løs, blir dette selvsagt umulig. Det nytter ikke å bygge fredelig, politisk infrastruktur da. Å tenke gjennom hva vi gjør, og ikke bare fortsette som om «utviklingen bare må gå sin gang» på samme måte, kan karakteriseres som et fredsarbeid. Det gjelder et arbeid for menneskenes udødelighet på jorden, et arbeid som i våre totalitært inspirerte terrortider ikke uventet ser ut til å bli stadig mer påtrengende.

Det er bare rett og rimelig å gi Arendt selv de siste ord. Avsnittet på side 195 oppsummerer det jeg har forsøkt å si i denne artikkelen:

Skjørheten ved de institusjoner og lover som vi hele tiden forsøker å stabilisere de menneskelige anliggenders område så noenlunde med, har ingenting med menneskets skrøpelige og syndige natur å gjøre; den skyldes utelukkende at stadig nye mennesker kommer til på dette området og nødvendigvis gjør seg gjeldende med sine nye begynnelser i ord og gjerninger. Alt det som stabiliserer dette området, fra det beskyttende gjerdet omkring hus og gård til landegrensene og lovene, definerer og beskytter henholdsvis folkeslagenes fysiske identitet og deres politiske eksistens, alt sammen er hentet utenfra til dette området. I det innerste av dette området er aktivitetene handling og tale virksomme, de som i sitt vesen initierer og stifter relasjoner, men ikke stabiliserer eller begrenser. Fordi handling i seg selv ikke kan være annet enn grenseløs, har måtehold alltid vært en av de klassiske, politiske dyder, mens hybris alltid har vært det handlende menneskets særlige fristelse, noe som grekerne med sin store erfaring på dette feltet aldri ble lei av å anklage seg selv for. Viljen til makt derimot, er et spesifikt moderne fenomen, som ikke stammer fra handling i samme grad som fra det moderne menneskets avmakt på det politiske området. Men hybris og manglende måtehold er de fristelsene som er typiske for all handling som sådan. (Vita Activa, s. 195)

Elin Svenneby
førsteamanuensis
Institutt for filosofi
Universitetet i Tromsø

Litteratur

Arendt, Hannah. Vita Activa. Det virksomme liv. Pax forlag, Oslo 1996 (1958).

Arendt, Hannah og Ronald Beiner 1982. Lectures on Kant’s political philosophy. University of Chicago Press, Chicago.

Bernstein, Richard 1986. Philosophical Profiles. Polity Press, Cambridge.

Holm, Ulla M. (red.) 2002. Om samtal. En nordisk antologi. Eget forlag, Göteborg.

Markus, Maria 1989. The ‘anti-feminism’ of Hannah Arendt. I Gisela T. Kaplan (red.): Hannah Arendt. Thinking, Judging, Freedom. Allan and Unwin, Sydney.

Nye, Andrea 1994. Philosophia. The thought of Rosa Luxemburg, Simone Weil, and Hannah Arendt. Routledge, London.

Svenneby, Elin 1994. Reading Arendt like a Woman. I Bostad og Svenneby (red.): Gender – an Issue for Philosophy? Oslo.

Svenneby, Elin 1997. Langsomhetens verdi. Hannah Arendt på norsk. Tidsskrift forsamfunnsforskning 1.

Svenneby, Elin 1999. Bios politikos. Makt og handling hos Hannah Arendt. I Fredrik Engelstad (red.): Om makt. Universitetsforlaget, Oslo.

Svenneby, Elin 1999. Frihetsbegrepet hos Hannah Arendt. I Elin Svenneby. Også kvinner, Glaukon! Emilia, Oslo.