Foreldreskap i forandring – færre menn blir fedre [1]
Innledning: Ungdomfase i endring
De siste tiårene har det skjedd omfattende endringer i innhold og varighet av livsløpets ungdomsfase. Det tar lengre tid før dagens unge blir selvforsørgende, samtidig som den økte satsingen på utdanning, endringene i familieetableringsmønstret og den generelle arbeidsmarkedsutviklingen også bidrar til endrete rammebetingelser. Utviklingen mot økt likestilling mellom kjønnene er en sentral del av dette bildet. Sammenliknet med tidligere generasjoner av kvinner har unge kvinner av i dag utvidete muligheter til å planlegge sine livsløp og forme sine levekår. I årskullene som er født etter 1960 har kvinnene i gjennomsnitt også noe lenger utdanning enn jevnaldrende menn. Det er relativt flere kvinner enn menn som fullfører utdanning på universitets- og høgskolenivå, mens det er en høyere andel menn som tar fagutdanning i videregående skole (Skrede 1999, 2002).
Parallelt med denne utviklingen har den sosiale differensieringen og betydningen av utdanning endret seg, både i arbeidsmarkedet og i familieetableringsmønsteret. Arbeidsmarkedet krever mer kompetanse, og det har blitt relativt færre jobber for ikke-faglærte. Kompetansekravene forsterkes i lavkonjunkturperioder, hvor særlig unge på vei inn på arbeidsmarkedet har vært relativt hardt rammet av arbeidsløshet. Dette har gitt større begrensninger og større konjunkturavhengighet mht. mulighetene for å velge mellom jobb og utdanning tidlig i livsløpet. Dette gjelder både unge kvinner og unge menn.
De fleste vestlige land har i denne perioden også gjennomgått omfattende demografiske endringsprosesser, vanligvis omtalt som den andre demografiske transisjon (van de Kaa 1987, Lesthaeghe 1995). Ett av hovedtrekkene ved denne er overgang fra et tradisjonelt familiemønster med ekteskap og barn tidlig i livsløpet, til utsatt familieetablering med sene ekteskap og barn kombinert med et lavere barnetall. Skilsmissehyppigheten har økt, og i mange land har det vært en markert økning i omfanget av samboerskap. Dette har falt sammen med en sterk vekst i kvinnenes utdanningsnivå og mødrenes deltakelse i lønnet arbeid. Endringene i fødselsmønsteret har gitt store svingninger i den periodebaserte fruktbarheten, men mindre i Norge enn i de fleste andre vestlige land. Norge var heller ikke blant de landene hvor overgangen til økende ekteskapsalder og utsatte fødsler ble tidligst synlig i den alminnelig statistikken. Vi var kommet et godt stykke ut i 1970-årene før en kunne observere ”girskiftet” med økt medianalder ved første barns fødsel for kvinnene i fødselskohorten fra 1951.[2] I Sverige kom det tilsvarende snupunktet allerede i 1946-fødselskohorten (Lesthaeghe 1995).
Kjønn og familiedannelse
Endringene i ungdomsfasen, og kontrastene i familiedannelsesprosessen i forhold til tidligere generasjoner, er mer studert for kvinner enn for menn. En viktig årsak til dette er at endringene i familiedannelses- og fruktbarhetsmønsteret er bedre dokumentert for kvinner. Den løpende befolkningsstatistikken følger utviklingen i kvinnenes fruktbarhet og fødselsmønster. Gjennom økt anvendelse av registerdata har det vært satset på analyser av endringene i fruktbarhetsmønster og familieetablering. Det er velkjent at det har vært en markert utsettelse av fødslene, og at unge kvinner i dag i stor grad kombinerer barneomsorg med lønnet arbeid.
Sammenliknet med de fleste andre vestlige land kjennetegnes utviklingen i Norge også av et relativt høyt fruktbarhetsnivå. Periodefruktbarheten ligger riktignok også i Norge under reproduksjonsnivået, men Norge er klart med i tetgruppen av europeiske land med relativt høye fruktbarhetsrater. Periodefruktbarheten er imidlertid et syntetisk mål som viser gjennomsnittlig barnetall pr. kvinne som sum av fødselsratene i de enkelte aldersgrupper av kvinner i fødedyktig alder. Et bedre mål på den reelle fruktbarheten får en ved å følge fruktbarheten på kohortnivå, dvs. den faktiske utvikling i barnetall og plassering av fødslene over livsløpet for kvinner fra ulike fødselskull. Alle fødselskull av norske kvinner som hittil har passert 40-årsalder, har oppnådd et gjennomsnittlig barnetall på reproduksjonsnivået med 2,1 barn pr. kvinne eller svært nær det. Samtidig går tendensene i retning av økende forskjeller i barnetall i de yngre kvinnekohortene, sammenliknet med barnetallsfordelingen i kvinnekohortene fra slutten av 1940-tallet og det tidlige 1950-tallet. Andelen barnløse kvinner og andelen ettbarnsmødre har økt. Det har også andelen kvinner med tre og flere barn, mens andelen tobarnsmødre har gått markert ned sammenliknet med toppnivået i fødselskohortene fra det sene 1940-tallet og det tidlige 1950-tallet (Lappegård 2000, Statistisk sentralbyrå 2004).
Endringene i familieetableringsmønsteret for menn har hittil ikke vært dekket i den løpende registerbaserte statistikken på samme måte som for kvinner. Erfaringene fra tidligere og pågående forskning peker imidlertid i retning av at vi trenger informasjon om begge kjønn for å få innsikt i endringene som skjer i familiedannelse og samlivsutvikling. I denne artikkelen presenterer vi hovedresultatene fra et nylig gjennomført forskningsprosjekt (se note 1). Prosjektet tok sikte på å utnytte tilgjengelige registerkilder i Statistisk sentralbyrå til å få bedre innsikt i konsekvensene av endringene i ungdomsfasen for menns familieetablering og familieutvikling. Analysen er utelukkende basert på kobling av tilgjengelige registerdata og omfatter samtlige menn født i Norge i utvalgte fødselsår (hvert femte år) i perioden 1940-1980 (se boks for nærmere beskrivelse av datagrunnlaget).
Ved å ta med både yngre og eldre fødselskohorter av menn kunne vi undersøke endringene i menns familiedannelse og familieutvikling i dagens unge og yngre generasjoner, sammenliknet med mennene som etablerte seg med familie før endringene i etableringsprosessen for alvor kom i gang i Norge på det tidlige 1970-tallet. En grunnleggende hypotese var at familiedannelsesprosessen er blitt mer sosialt selektiv, og at utslagene her er sterkest for menn. Dette er en antatt effekt av kvinners økte økonomiske autonomi, som både har gitt dem mulighet til å være mer selektive med henhold til valg av partner og større makt og mulighet til å bryte ut av en utilfredsstillende familiesituasjon.
Sterkere utsettelse av førstefødsel for menn enn for kvinner
Analysene viser at det i de yngre fødselskohortene har vært større endringer i familieetableringsmønsteret for menn enn for kvinner. Medianalder ved første barns fødsel har steget mest for menn. Andelen barnløse ved ulike alderstrinn har økt for begge kjønn, men betydelig mer for menn enn for kvinner når vi sammenlikner kvinner og menn fra ulike fødselskull fra perioden 1940-1960. Andelen barnløse var lavest i 1945-kohorten for både kvinner og menn. Fra 1945-kohorten til 1960-kohorten økte andel barnløse ved 40-årsalder for kvinner fra 9,3 prosent til 12,6 prosent, mens andelen barnløse menn gikk opp fra 16,7 prosent til 25,6 prosent.
Utviklingen tyder på at det vil bli en betydelig høyere andel barnløse menn i dagens unge og yngre generasjoner enn hva det var i generasjonene som var unge før ”girskiftet” i familieetableringen på det tidlige 1970-tallet. Nå representerer riktignok ikke 40-årsalder den samme biologiske grense for foreldreskapet for menn som for kvinner. Selv om datamaterialet viser at det i fødselkullene 1940-1950 var små andeler menn som fikk sitt første barn etter at 40-årsalder var passert, må vi regne med at det vil kunne bli en relativt sterkere ”opphenting” av utsatte fødsler etter 40-årsalder i de yngre årskullene. Det er imidlertid ikke grunn til å vente så sterk vekst i andelen nye førstegangsfedre etter 40-årsalder at hele den relativt sterkere økningen i barnløshet for menn forsvinner. Den viktigste grunnen til at barnløsheten har økt mer for menn enn for kvinner, ligger etter alt å dømme i en markert økning i andelen flerkullsfedre (definert ved at mannen har registrert felles foreldreskap med mer enn én kvinne). Vi ser en tydelig trend ved at både andelen barnløse menn og andelen flerkullsfedre øker for de yngre kohortene sammenliknet med de eldre.
I 1940-kohorten var det 7,1 prosent flerkullsfedre blant mennene som var blitt fedre innen 60-årsalder, mens andelen flerkullsfedre var økt til 12 prosent i 1955-kohorten, blant mennene som var blitt fedre innen 45-årsalder. I 1960-kohorten var andelen flerkullsfedre ved 40-årsalder nesten like stor (10,9 prosent). Økningen i andelen flerkullsfedre tilsier at en del kvinner som potensielt kunne vært valgt som partnere av de barnløse mennene allerede er opptatt. Satt litt på spissen kan vi si at utviklingen signaliserer en økt resirkulering av ”pent brukte” menn i de yngre fødselskohortene, med konsekvens at andelen ”ubrukte” og barnløse også øker i de samme fødselskullene.
Større spredning i familiedannelsesmønsteret
En effekt av den markerte utsettelsen av førstefødslene er at vi også får en større spredning i familiedannelsesmønsteret. Selv om hovedtyngden av unge kvinner og menn utsetter fødslene, er det fortsatt noen som starter tidlig. Ett av siktemålene med prosjektet var å forbedre innsikten i omfanget av fødsler i og utenfor samboerskap blant de som starter tidlig. Det er velkjent at det siden det tidlige 1970-tallet har vært en markert økning i andelen barn født av samboende foreldre. Den beste dokumentasjon av dette har vært økningen i andelen barn født utenfor ekteskap, fra 9 prosent som årlig gjennomsnitt i 1971-75 til et stabilt nivå nær 50 prosent fra midten av 1990-tallet (Statistisk årbok 2004, tabell 67).
På grunnlag av tidligere undersøkelser basert på intervjudata og registerdata fra Medisinsk fødselsregister har det vært alminnelig antatt at veksten i antall fødsler utenfor ekteskap først og fremst må sees i sammenheng med en økende andel barn som blir født av samboende foreldre. Dette bekreftes nå også av den løpende familiestatistikken. Statistisk sentralbyrå har f.o.m. 2001 registrert mors samboerstatus i den løpende fødselstatistikken. Andelen enslige mødre ved fødselen lå i perioden 2001-2003 på rundt ti prosent, noe lavere i de to første årene og litt høyere (10,5 prosent) i 2003 (Statistisk sentralbyrå 2004). Den løpende familiestatistikken skiller imidlertid ikke på samlivsstatus etter paritet (barnets fødselsnummer). Pilotprosjektet som utviklet registerkriteriene for å fastlegge mors samlivsstatus ved fødselen, viste at andelen aleneboende mødre lå en god del høyere for førstefødslene enn for fødslene med høyere paritet. Analysen var basert på fødselsmeldingene fra 1999. Den viste at mens andelen mødre som verken var gifte eller samboende ved barnets fødsel etter registerkriteriene som ble lagt til grunn, var knapt 12 prosent for alle fødsler under ett, var den 19 prosent for de førstegangsfødende (Byberg, Foss og Noack 2001, s. 42).
Analysene av datamaterialet fra Mannskohortregisteret viser som ventet en sterk vekst i andelen førstefødte utenfor ekteskap i de yngre fødselskohortene. I 1950-kohorten fikk 12 prosent av mennene sitt første barn utenfor ekteskap. Hovedtyngden av disse barna var født før faren fylte tretti år. I 1965-kohorten øker andelen menn med første fødsel utenfor ekteskap også markert etter at 30-årsalder er passert. Ved 35-årsalder hadde om lag 65 prosent av 1965-fødselskohorten fått sitt første barn. Av disse hadde over halvparten (38 prosent av fødselskullet) fått første barn utenfor ekteskap. Av fødslene som fant sted før mennene fylte 25 år, var hovedtyngden utenfor ekteskap.
Analysene viser også at en betydelig andel av de tidlige fødslene utenfor ekteskap skjedde uten at foreldrene var samboende, eller i samboerskap som ble oppløst kort tid etter fødselen. Vi brukte her registeropplysningen om fars forsørgerstatus (målt ved forsørgerfradraget – se boks) i året etter fødselen, som et felles mål for andel gifte og samboende fedre ved fødselen. Dvs. at fedre i samboerforhold som ble oppløst kort tid etter fødselen, ble regnet som ikke-samboende fedre. Datamaterialet viste at det er en betydelig andel av de tidlige fødslene i de yngre fødselskohortene som fant sted utenfor etablerte samboerforhold, eller i samboerforhold som har blitt oppløst etter kort tid.
Vi gjennomførte også en forløpsanalyse hvor vi studerer overgangen fra fødsel utenfor ekteskap i år t til samboerskap i år t+1 (Skrede og Lyngstad 2003). Blant menn som fikk sitt første barn tidlig i livsløpet (før 25-årsalder), var det en lav andel som bodde sammen med og forsørget barn året etter at barnet ble født. Sannsynligheten for å være samboende far året etter fødsel (blant menn som ikke fikk første barn i ekteskap) øker med mannens alder, utdanning og inntekt. Analysen viser også at sannsynligheten for førstefødsel uten overgang til samboerskap året etter, er markert høyere for de yngre fødselskohortene. Parallelt med at andelen tidlige førstefødsler samlet sett har gått ned for de yngre kohortene, er det en økende andel av de tidlige førstefødslene som fant sted utenfor parforhold og i ustabile samboerforhold. Utviklingen går i retning av mer markerte sosiale forskjeller i familiedannelsesprosessen i de yngre kohortene, mellom dem som får barn tidlig i livsløpet og dem som utsetter fødslene.
Større autonomi for mødrene – sterkere seleksjon av samboende fedre
Den høye andelen ikke-samboende fedre blant de tidlige starterne er tankevekkende, ikke minst siden andelen tidlige startere fortsatt er relativt høy i Norge sammenliknet med de andre nordiske land. Gunnar Anderssons analyser av utviklingen i fruktbarhetsnivået etter paritet i Norge, Sverige og Danmark i perioden fra 1970 fram til slutten av 1990-tallet, viser at førstefødselsratene for unge kvinner (15-29 år) gjennom hele perioden har ligget høyere i Norge enn i Sverige og Danmark. Kontrasten er særlig stor mellom Norge og Sverige, hvor førstefødselsratene har svingt betydelig med økonomiske konjunkturer. Det er også verdt å merke seg at det først og fremst er for førstefødslene at Norge skiller seg ut med noe høyere rater for unge kvinner enn Sverige og Danmark. Andrefødselsratene ligger heller litt lavere for Norge enn for de to andre landene (Andersson 2002, 2004).
Resultatene fra tidligere forskning om utviklingen av levekårene i unge og yngre fødselskohorter på første halvdel av 1990-tallet, pekte i retning av at overgangsstønaden for enslige forsørgere har betydning for familieetableringsmønsteret. Blant ugifte kvinner som ble mor før 25-årsalder var det en betydelig andel som mottok overgangsstønad. Blant unge kvinner med lav utdanning hadde mødrene høyere inntekt enn kvinner uten barn. Dette trass i at gifte kvinner med lav utdanning gjennomgående hadde svært lav inntekt (Skrede 2002).
Resultatene av analysen fra Mannskohortregisteret støtter opp under antakelsen om at overgangsstønaden kan være en viktig faktor bak det relativt høye nivået av tidlige førstegangsfødsler i Norge, spesielt når vi ser på endringene i et litt lengre tidsperspektiv. Da overgangsstønaden for ugifte mødre ble innført i 1967 (og erstattet den tidligere loven om enke- og morstrygd fra 1964), rådde fortsatt sterke normer om at barn helst skulle bli født i ekteskap. I fødselskohortene som etablerte seg med familie i de første tiårene av etterkrigstida, var det mange som ble foreldre relativt tidlig i livsløpet. I denne perioden var det både mulig og vanlig for menn å bli familieforsørger tidlig i livsløpet, og svært ofte var det første barnet allerede på vei når ekteskapet ble inngått (Noack og Østby 1981, Skrede og Sørensen 1983). I disse kohortene kom de aller fleste førstefødslene i ekteskap, og de relativt få førstefødslene utenfor ekteskap fant sted tidlig i livsløpet.
I tiårene som fulgte har disse normene endret seg. De symbolske ressursene i form av sosial akseptering gjennom ekteskap har fått mindre betydning. Begrepet ”å være nødt” å gifte seg er forsvunnet fra dagligtalen. I de aller fleste sosiale lag er det ikke lenger et sosialt stigma knyttet til å være ugift og enslig mor. Dermed blir det også en lavere terskel for å velge bort samboerforholdet, eller å oppløse samboerforholdet kort tid etter at barnet er født.
De materielle betingelsene for familieetableringen har også endret seg. Det er en beskjeden andel av dagens unge generasjoner som er selvforsørgende før 25-årsalder (Skrede 1999, 2002). Overgangsstønaden for enslige forsørgere gir kvinner som blir mor i ung alder mulighet til å forsørge seg selv med støtte fra velferdsstaten i en overgangsperiode. Den norske overgangsstønaden har karakter av en garantert minsteinntekt (for en begrenset periode). Slik skiller den seg velferdspolitisk fra tilsvarende støtteordninger i våre to naboland, der økonomisk tilskudd til livsopphold i større grad er knyttet til individuell vurdering av behovet. Overgangsstønaden kan også benyttes som støtte til videre utdanning og dermed på sikt bidra til en bedret posisjon på arbeidsmarkedet for de unge mødrene. Etter endringene i regelverket f.o.m. 1.1.1998 er overgangsperioden kortet ned, men for mesteparten av perioden som dekkes av vårt datamateriale, kunne overgangsstønaden opprettholdes inntil yngste barn var fylt ti år.
I tillegg til at overgangsstønaden har gitt enkelte kvinner økt økonomisk autonomi, er unge menns forsørgerevne svekket gjennom arbeidsmarkedsendringene. Unge menn med kort utdanning står generelt svakere på arbeidsmarkedet enn tidligere. Relativt sett har de dermed færre økonomiske ressurser å tilby for en tidlig familieetablering, enn menn i generasjonene som fikk sitt første barn i 1950- og 60-årene. Den gangen var det stort sett var lett å få arbeid for de som ville ha det.
Høyere terskel for det nære farskapet
Familieetableringsmønsteret i dagens unge generasjoner kjennetegnes av at unge menn som er blitt far tidlig i livsløpet, i liten grad bor sammen med barn og mor året etter fødselen. De tidlige fødslene bidrar dermed til en lavere terskel for registrert farskap, samtidig som de bidrar til en høyere terskel for det nære farskapet.
Trass i at det er noen som fortsatt blir fedre tidlig i livsløpet, er imidlertid hovedtendensen for de yngre fødselskohortene at en klart fallende andel har blitt fedre ved de alderstrinn hvor vi kan sammenlikne eldre og yngre kohorter. I tillegg til den høyere terskelen for biologisk farskap er det blitt en enda høyere terskel for det nære farskapet i de yngre kohortene. Nært farskap er da definert ved forsørgerfradraget, dvs. at mannen bor sammen med og forsørger barn (egne eller stebarn). I det eldste fødselkullet av menn (født 1940) bodde tre fjerdedeler av mennene sammen med og forsørget barn ved 40-årsalder (75,3 prosent). I 1960-kullet var denne andelen redusert til under to tredjedeler (63,2 prosent).
Den nærmere analysen av datamaterialet viste at sosioøkonomiske kjennetegn påvirker sannsynligheten både for ha blitt far før fylte 40 år, og sannsynligheten for å bo sammen med og forsørge barn ved samme alder. Menn som er blitt (registrerte) biologiske fedre innen 40-årsalder har i gjennomsnitt en bedre inntektsutvikling fram til 40-årsalder, enn menn som ikke har barn. Slik er det også etter at det er kontrollert for ulikheter i utdanningsnivå.
Sosioøkonomiske kjennetegn slår enda sterkere ut i forhold til sannsynligheten for å være samboende far ved 40-årsalder. Sannsynligheten for å bo med og forsørge barn synker generelt for de yngre kohortene. Varigheten av utdanning har imidlertid en sterk og entydig positiv effekt på sannsynligheten for å være samboende far, og den positive effekten av utdanning øker markert for de yngre kohortene. Inntekt har også betydning for sannsynligheten for å være samboende far, men sannsynligheten for å være samboende far ved 40-årsalder endrer seg mindre med økende inntekt enn sannsynligheten for å ha blitt biologisk far innen samme alder. Analysen viser også at å bli far tidlig i livsløpet har en negativ effekt på sannsynligheten for å være samboende far ved 40-årsalder.[3]
Samlet sett tyder dette på at den sterkere økningen i barnløsheten for menn enn for kvinner har sammenheng med økt innslag av skilsmisser og oppløsning av samboerskap. Dermed blir også ”bruktmarkedet” mer aktuelt som partnermarked. Dette gjelder i og for seg begge kjønn, men kvinners økte autonomi (både økonomisk og sosialt) har gitt dem mulighet til lengre søkeperiode, både som enslige og som enslige forsørgere. Da kan også en ”pent brukt” mann med gode ressurser være mer interessant som makevalg enn en ”ubrukt” mann med dårligere ressurser. Dette bidrar til økningen i flerkullsfedre og til den sterkere sosiale seleksjonen i de yngre fødselskohortene.
Det er også verdt å merke seg at utdanningslengde har en svakt negativ betydning på sannsynligheten for å ha blitt far innen 40-årsalder i de yngste kohortene som er med i analysen (1955- og 1960-kohortene). Dette indikerer at det er en viss utsettelse av fødsler til etter 40-årsalder blant menn med lang utdanning. Dette peker i retning av et potensiale for ”opphenting” av utsatte fødsler etter 40 år for menn med lang utdanning. Jeg kommer senere i artikkelen tilbake til spørsmålet om omfanget av opphentingspotensialet i de yngre kohortene, på grunnlag av et mer omfattende datamateriale om andel barnløse menn i fødselskullene 1951-1960 ved Folke- og boligtellingen 2001.
Resultatene av analysene tyder på at forskjellene etter utdanning i den tidlige familiedannelsesprosessen blir forsterket i det senere livsløpet. Datamaterialet har riktignok begrensninger i hvor langt det er mulig å følge de yngre generasjonene av menn. Analysene viser imidlertid at i kohortene som kunne følges fram til 40-årsalder, hadde unge menn som fikk barn tidlig i livsløpet, lavere sannsynlighet for å være samboende og forsørgende far ved 40-årsalder enn menn som fikk barn senere i livsløpet. Det sterkere utslaget av mennenes utdanningsnivå på ”samboende far-andelen” i de yngre fødselskohortene, tyder også på at seleksjonen etter utdanning forsterkes gjennom familieutviklingen senere i livsløpet. Dette støttes av funnene når det gjelder utdanningens utslag på sannsynligheten for skilsmisse. For førstegangs ekteskap inngått i perioden 1980-1999 reduseres sannsynligheten for skilsmisse med økende utdanning for ektefellene – dvs. at skilsmisserisikoen generelt er høyest når ektefellene har kort utdanning (Lyngstad 2004).
I en tidligere artikkel har jeg med utgangspunkt i disse resultatene pekt på at de sosiale forskjellene i familieetableringsmønsteret slår sterkere ut for unge menn enn for unge kvinner innen dagens generasjoner (Skrede 2004a). Om vi tar utdanning som et mål for sosial klasse, ser vi her konturene av en spesifikk kjønn- og klassekonflikt: Kvinners økte økonomiske autonomi ser ut til å ha bidratt til en sterkere ”finsortering” i familiedannelsesprosessen for unge menn med relativt kort utdanning, enn for mennene med lengre utdanning. Inntektsforskjellene mellom menn som er samboende og forsørgende fedre og menn som ikke har barn, eventuelt ikke bor med barn, er større blant menn med kort utdanning enn blant menn med lengre utdanning. Dette viser at det er for menn med kort utdanning vi kan se de tydeligste effektene av kvinnenes økte økonomiske autonomi. Siden dette slår sterkest ut for de unge mennene, er det grunn til å anta at det her er overgangsstønaden og ikke egen inntekt som har hatt størst betydning for kvinnenes økte økonomiske autonomi. Den sterke ”inntektssorteringen” av menn tyder på at kvinner velger bort menn som er dårligere forsørgere, dvs. at konflikten her er knyttet mer til svikt i en tradisjonell forsørgermodell enn til svikt i en likestilt forsørgermodell. Denne konflikten er etter alt å dømme mer markert i dagens unge generasjoner enn i eldre generasjoner, da mennene hadde mer å tilby for familieetableringen som forsørgere, og da ekteskapet betydde mer for den sosiale aksepteringen.
Har vi et ”likestillingsunderskudd” i fødselsmønsteret?
Resultatene fra analysene bekrefter at det er viktig å følge utviklingen i familiedannelsen for både kvinner og menn. Tendensene til et ”krympende faderskap”, både når det gjelder andelen menn som blir fedre og andelen menn som bor sammen med barn senere i livsløpet, viser at familiedannelse og familieutvikling legger rammer for det senere livsløpet. Den sterkere økningen i barnløsheten for menn, kombinert med en sterkere sosial seleksjon til det nære foreldreskapet, tyder på at de framtidige utfordringene med en aldrende befolkning vil kunne forsterkes av endringer i familie- og husholdstrukturen med større forskjeller i barnløsheten etter kjønn og sosioøkonomiske kjennetegn enn dem vi finner i dagens eldrebefolkning. En voksende eldrebefolkning hvor en betydelig andel eldre menn ikke har ektefelle eller egne barn vil stille større krav til utformingen av omsorgspolitikken (Skrede 2004b).
Resultatene fra undersøkelsen reiser imidlertid flere spørsmål om den framtidige utviklingen – der analysene så langt bare kan gi begrensete holdepunkt. Ett av disse spørsmålene er i hvor stor grad andelen barnløse menn blir redusert etter 40-årsalder ved at flere menn blir førstegangsfedre i godt voksen alder. Selv om vi med stor sikkerhet kan si at barnløsheten for menn er økende, kan vi ikke på samme måte som for kvinner sette en sluttstrek for fruktbarheten ved 45-årsalder.
Ett annet spørsmål gjelder forholdet mellom barnløshet for menn og barnløshet for kvinner. Parallelt med økningen i barnløsheten for menn har vi også hatt en økning i barnløsheten for kvinner. Selv om denne økningen er betydelig svakere enn for menn, viser analyser av endringer i barnetallsmønsteret etter utdanning, at barnløshetsnivået ved 40-årsalder for kvinner med lang utdanning nå er økende igjen i yngre kohorter etter at det var nede på et minimumsnivå for kvinnekohortene som var født i årene 1945-48 (Rønsen og Skrede 2005). Det er derfor nærliggende å spørre om det vi kan observere så langt, er uttrykk for at det er blitt vanskeligere for kvinner med lang utdanning å finne menn som tilfredstiller forventningene kvinnene har til menn som make og med-forelder. Tradisjonelt har kvinner med lang utdanning søkt sine ektefeller (sannsynligvis også samboere) blant menn som selv har lang utdanning. Andelen kvinner med lang utdanning har økt. Selv om det blant dagens 40-åringer fortsatt er flere menn enn kvinner med lang utdanning, er mannsoverskuddet betydelig redusert i forhold til foregående generasjoner, og det minker ytterligere i yngre generasjoner. Isolert sett betyr dette at det er blitt relativt sterkere konkurranse mellom kvinnene om mennene på ”øverste hylle”.
Nå er det selvsagt ikke så enkelt som at mannens utdanning er det eneste kriteriet kvinner med lang utdanning legger til grunn for valg av partner. Kvinner som både ønsker seg barn og som ønsker å satse for fullt på en yrkeskarriere, vil imidlertid lete etter mulige partnere blant menn som både ønsker seg barn og som er innstilt på selv å stille helhjertet opp på hjemmeplan. Den økende barnløsheten blant kvinner med lang utdanning kan være et tegn på at det er vanskelig for kvinner å finne partnere som tilfredstiller disse kriteriene, dvs. at den økende barnløsheten blant kvinner med lang utdanning kan være ett av flere tegn på et ”likestillingsunderskudd” i fødselsmønsteret. [4]
Økende barnløshet kan også være et resultat av egne valg og prioriteringer, både for menn og for kvinner. Det er for så vidt i tråd med teorier om den såkalte refleksive moderniteten, som legger vekt på individualiseringen og den enkeltes mulighet til å velge mellom ulike livsstiler og livsbaner, hvor familie og barn spiller mindre rolle enn tidligere. Undersøkelser av norske kvinners forventninger om barn og preferanser for ideelt barnetall, tyder imidlertid på at også unge kvinner av i dag ønsker seg barn. Det er stor stabilitet i norske kvinners fruktbarhetsidealer, slik de er målt i tre undersøkelser i perioden 1977-1999 (Lyngstad og Noack 2000). Bare én av disse undersøkelsen omfattet menn. Ved Familie- og yrkesundersøkelsen i 1988 var det ikke store forskjeller blant barnløse kvinner og menn i fødselskullet 1960, med henhold til om de forventet at de selv ville få barn eller ikke. Bare tre prosent av kvinnene og fire prosent av mennene som antok at de var i stand til å få barn, regnet med at de ikke ville få det (Statistisk sentralbyrå 1991, tabell 5.4).
Nyere undersøkelser peker imidlertid i retning av at menn i dagens unge og yngre generasjoner ønsker seg barn i mindre grad enn kvinnene i de samme generasjonene. An-Magritt Jensen (2004) peker i sin artikkel ”Harde fakta om myke menn” på flere indikasjoner på at yngre menn ikke prioriterer foreldreskapet like høyt som kvinner, og på at menn i mindre grad enn kvinner er villige til å forsake tid og penger for å fostre opp barn. De europeiske verdiundersøkelsene tyder på at menn ønsker seg barn i mindre grad enn kvinner. Dette støttes også av en svensk undersøkelse om unges syn på familie og arbeid, hvor unge menn framstår som mindre motivert for barn enn unge kvinner. Færre menn mener at det å få barn er meningen med livet og prioriterer – i motsetning til kvinner – i stedet arbeid og fritid (Bernhardt 2000). Liknende tendenser er senere funnet i en norsk undersøkelse av fremtidsplaner, familie og samliv. Unge menn i aldersgruppen 20-28 år hadde lavere preferanser for giftermål og barn enn det de unge kvinnene hadde (Lyngstad og Noack 2005).
Barnløshet etter utdanningsnivå – et situasjonsbilde fra 2001
I en undersøkelse basert på registerdata er det ikke mulig å gi svar på spørsmål knyttet til kjønnsulikheter i holdninger til og prioriteringer av foreldreskap. Med utgangspunkt i datamateriale fra et pågående prosjekt kan vi imidlertid belyse omfanget av barnløshet i ulike grupper av kvinner og menn i ti-års fødselskohortene 1951-1960 og 1961-1970. Ved folketellingen i 2001 omfattet disse to ti-årskohortene kvinner og menn henholdsvis i aldersgruppene 41-50 år og 31-40 år.[5] Datamaterialet fra Folke- og boligtellingen 2001 omfatter hele den bosatte befolkningen ved folketellingstidspunktet (3. november 2001). Det gir dermed grunnlag for å belyse status av barnløshet i de to generasjonene etter kjønn og utdanningsstatus. Gjennom dette materialet kan vi også gi noen foreløpige svar på spørsmålet om den økende barnløsheten blant høyt utdannete kvinner kan være knyttet til et tallmessig underskudd i antallet potensielt tilgjengelige partnere.
Tabell 1 viser andelen barnløse blant kvinner og menn i de to ti-årskohortene etter utdanningsstatus (høyeste fullførte utdanning) i 2001. I den eldste kohorten vil andelen barnløse for kvinnenes vedkommende i stor grad tilsvare endelig andel barnløse for denne kohorten, mens barnløse menn i gruppen med lang utdanning kan gi en pekepinn om det mulige ”opphentningspotensialet” etter 40-årsalder i denne gruppen. Den yngste fødselskohorten er for ung til at vi kan anslå et endelig nivå av barnløsheten, men andel og totalt antall barnløse i ulike utdanningsgrupper viser status i 2001 og hvor stor reduksjonen i barnløsheten må være i perioden fram til 2011, dersom den yngre kohorten da skal ha kommet ned på samme barnløshetsnivå som i den eldre kohorten i 2001. Antall og fordeling av barnløse kvinner og menn etter utdanning og bosted vil vise om vi har en tallmessig ”mismatch” mellom barnløse kvinner og menn innen de ulike utdanningsgruppene, i totalt antall eller ved den geografiske fordelingen etter bostedstype.
I den eldste kohorten følger nivået og fordelingen av barnløshet blant kvinner og menn med lang utdanning det velkjente mønsteret fra eldre kohorter. Blant mennene er barnløsheten lavere for menn med lang utdanning enn samlet for kohorten, mens det er motsatt for kvinnene. Samlet sett tyder tallene for den eldste kohorten på en noe mindre dramatisk økning i barnløsheten for menn enn barnløshetsandelene ved 40-årsalder for enkeltkohorter som vi refererte foran. Her må en imidlertid ta hensyn til at beregningsgrunnlaget ikke er direkte sammenliknbart. Tabell 1 inkluderer hele den bosatte befolkningen ved folketellingstidspunktet, mens tallene for enkeltkohortene fra Mannskohortregisteret omfatter alle gjenlevende bosatte ved 40-årsalder av reelle fødselskohorter menn født i Norge. En fersk kohortoversikt over barnløshetsstatus ved ulike alderstrinn for menn bosatt i Norge pr. 31.12.2004 viser at andelen barnløse ved 40 år blir noe lavere i alle kohortene 1940-1960 når beregningene baseres på bosatte pr. 31.12.2004 etter fødselsår. Tendensen til økende barnløshet i yngre kohorter av menn er imidlertid helt klar også for bosatte (Statistisk sentralbyrå 2005).[6]
I tillegg omfatter tallene i tabell 1 hele ti-årskohorter, hvor den eldste er i aldersgruppen 41-50 år. Dette innebærer at en god del av det mulige ”opphentingspotensialet” etter 40-årsalder allerede er realisert for den eldste kohorten. En samlet barnløshetsandel på 17,5 prosent for ti-årskohorten som helhet og 14,2 for mennene med høyest utdanning, tyder på at det ikke er grunn til å vente store reduksjoner i den samlete barnløsandelen for de høyt utdannete i denne kohorten. Høyt utdannete menn er en tallmessig sett liten gruppe som allerede har en lav andel barnløse ved folketellingstidspunktet. En ytterligere reduksjon i andelen barnløse i denne gruppen vil ha beskjedne virkninger på barnløshetsnivået for ti-årskohorten som helhet. Eksempelvis vil en dramatisk reduksjon i andel barnløse blant høyt utdannete fra 14,3 til 10 prosent, bare redusere andelen barnløse totalt for kohorten fra 17,5 til 17,2.
Tabell 1 viser også at dersom vi sammenlikner antallet jevnaldrende kvinner og menn med universitets- og høgskoleutdanning (kort og lang under ett), så er det flere kvinner enn menn med slik utdanning, både i den eldre og i den yngre kohorten. Årsaken til dette er at det er langt flere kvinner med kort universitets- og høgskoleutdanning enn det er menn med fullført utdanning på dette nivået. I forhold til hypotesen hvor vi antok at kvinner i stor grad vil søke sine partnere og potensielle med-foreldre blant menn som har minst like lang utdanning som dem selv, har vi dermed et kvantitativt ”mannsunderskudd” både i den eldste og i den yngste kohorten.
Når vi begrenser oss til antall kvinner og menn som var barnløse i 2001, endrer imidlertid dette bildet seg en del. Samlet sett er det da flere barnløse menn enn barnløse kvinner i gruppen med universitets- og høgskoleutdanning, både i den eldre og den yngre kohorten. Det gjelder både blant alle med universitets- og høgskoleutdanning under ett, og for dem med lang utdanning separat. Isolert sett viser dette at en kvantitativ beregning av kvinne/mannsunderskudd blant barnløse etter utdanningsnivå gir et begrenset bilde av tilgjengeligheten på passende partnere, siden pardannelsen for barnløse kvinner ikke begrenser seg til barnløse partnere eller til personer på samme eller høyere utdanningsnivå.[7]
Selv om bildet er begrenset, viser det likevel viktige endringer i retning av et kvantitativt krympende partnermarked for de landtidsutdannete kvinnene. Denne tendensen blir også forsterket av kjønnsforskjeller i bosettingsstruktur (tabell 2). Blant dem som fortsatt var barnløse i 2001 var det blant kvinnene en markert høyere andel bosatt i sentrale kommuner enn blant menn. Kjønnsskjevheten i bosettingsstruktur er riktignok mindre blant barnløse med lang utdanning enn for alle barnløse under ett,[8] men kombinasjon av bosted og utdanningsnivå bidrar også til et krympende partnermarked for høyt utdannete kvinner, når dette måles i forholdstallet mellom antall barnløse kvinner og menn på høyeste utdanningsnivå bosatt innenfor ulike typer kommuner.
Kjønnsulikheter i prioriteringer – vegring eller utsettelse av foreldreskapet?
For den yngste fødselskohorten må tallene i tabell 1 og 2 tas som et situasjonsbilde som vil endre seg i løpet av de nærmeste årene. Siden registrerte foreldreskap inkluderer adopsjoner i tillegg til registrerte fødsler (jf. boks), dekker vi definisjonsmessig at det er flere måter å bli foreldre på. Tabell 1 viser at det ved folketellingstidspunktet var en betydelig andel av kvinner og menn med lang utdanning som ennå ikke var blitt foreldre. Tabellen viser også at det i den yngre fødselskohorten var en overvekt av barnløse menn i forhold til barnløse kvinner, målt både i andel og i antall barnløse. Noe direkte mannsunderskudd av potensielle partnere for de høyt utdannete er det med andre ord ikke tale om i denne kohorten. Med en andel barnløse på 35,4 prosent ligger de høyt utdannete mennene høyere enn nivået for kohorten under ett (32,7 prosent), og også betydelig høyere enn for de høyt utdannete kvinnene (30,2 prosent). Nå var jo denne kohorten i 2001 fortsatt i aldersgrupper hvor det er høyst aktuelt å få barn både for kvinner og for menn. At barnløsheten er høyere for høyt utdannete menn enn for høyt utdannete kvinner når vi sammenlikner jevnaldrende under 40 år, vil i noen grad være en effekt av at menn i gjennomsnitt er senere ute i sin familiedannelse. Andelen barnløse blant de høyt utdannete er imidlertid så mye høyere blant menn enn blant kvinner, at det synes lite sannsynlig at dette skal endre seg i motsatt retning i løpet av ti år til samme type forskjeller som det vi nå ser i 1951-1960 kohorten.
Selv om vi ikke p.t. har et kvantitativt underskudd på mulige partnere for de høyt utdannete kvinnene i denne fødselskohorten, viser tallene at vi ikke kan utelukke et ”kvalitativt likestillingsunderskudd”. Jeg definerer da ett element i et slikt underskudd hvis kvinnene i disse utdanningsgruppene har vansker med å finne partnere som både deler deres prioriteringer av foreldreskap og som selv er villige til å stille opp for fullt i et likestilt foreldreskap. ”Mismatch” i prioriteringer av foreldreskap etter kjønn kan være én av flere mulige forklaringer på at så høye andeler av de høyt utdannete kvinnene og mennene i den yngre fødselskohorten fortsatt var barnløse i 2001. Det er imidlertid ikke den eneste mulige forklaringen. Barnløshet kan både blant menn og blant kvinner være både frivillig og høyst ufrivillig. For begge kjønn kan det være en følge av at en ennå ikke har funnet en partner som en ønsker å få barn med. For barnløse kvinner som lever alene kan det være tegn på at de ikke prioriterer barn høyt nok til å få dem som enslige foreldre. Blant dem som lever i parforhold kan paret ha et samstemt og avklart forhold til om de ønsker seg barn eller ikke, men de kan være også være uenige om dette eller være enige om at det ikke haster – ennå.
Tradisjonell demografisk metode for å analysere utvikling i fruktbarheten legger stor vekt på samlivsetablering (ekteskapstilbøyelighet) som et første trinn for å kartlegge endringer i fruktbarhetsmønsteret. Familiedanningsprosessene er i dag mer frikoblet fra formell ekteskapelig status. I utgangspunktet er det imidlertid rimelig å anta at de som er gift eller samboende på et gitt tidspunkt er mer aktuelle for å bli foreldre enn de som er aleneboende. Husholdsopplysningene fra Folketellingen kan gi oss noen holdepunkt med henhold til status av familiedanningsprosessen for de barnløse kvinnene og mennene.
Tabellen viser at nesten halvparten av de barnløse av begge kjønn i denne ti-årskohorten bodde alene ved folketellingstidspunktet. Det gjelder både for de høytutdannete og samlet for hele ti-årskohorten under ett. Vi skal imidlertid være forsiktige med å tolke det høye innslaget aleneboende i disse aldersgruppene som uttrykk for et prinsipielt valg av singellivet som livsstil. Analyser av mer omfattende datamateriale fra intervjuundersøkelser peker i retning av at den sterke veksten i aleneboende unge i stor grad kan tilskrives at det er betydelig turnover i de unge samboerskapene (Noack og Seierstad 2003, Noack 2004). Det er blitt mer vanlig å leve alene i perioder av livet, men dette kan ikke uten videre tas som uttrykk for et prinsipielt valg om å leve livet som enslig. De fleste kan nok tenke seg å dele det med en partner, men har ikke funnet ”den rette” ennå. I enda høyere grad gjelder det spørsmålet om å finne en partner som en vil ha barn med.
Tabellen viser at det blant de høytutdannete er en noe høyere andel barnløse i parforhold enn for kohorten som helhet. Vi kan ikke utelukke at det både blant menn og blant kvinner er en større andel i dag enn for ti år siden som velger ikke å få egne barn, også blant dem som er etablert i parforhold. Vi kan heller ikke utelukke at det er uenighet i parforholdet med henhold til spørsmålet om barn. Som tidligere nevnt tyder spørsmålet om preferanser for barn og familie på at unge kvinner prioriterer dette høyere enn unge menn. Vi kan ikke utelukke at det blant yngre menn er en større grad av foreldreskapsvegring enn blant jevnaldrende kvinner, og at de ikke i samme grad som kvinner er ”ivrige etter å sette prosessen i gang” og trenger mer tid før de kommer ”diltende etter”.9
Ett forhold vi ikke har gått inn på i analysen så langt, er betydningen av stebarn, dvs. om den andre parten i paret har barn, og hvordan dette eventuelt påvirker parets ønsker og beslutninger om å få egne barn. I tabellen registrerer vi bare stebarn som bor fast i husholdet. Når det er større andel barnløse menn enn kvinner med stebarn i husholdet, så er det etter alt å dømme en effekt av at barn fra oppløste ekteskap og samboerforhold i større grad blir boende hos moren enn hos faren. Hvis det er hold i hypotesen om at menn i større grad er foreldreskapsvegrere enn kvinner, så kan en mulig tolkning av den økende tendensen til flerkullsfedre i de yngre kohortene, være at disse mennene i mindre grad enn barnløse menn vegrer seg mot å få (flere) barn. Dette gjør dem også mer attraktive som partnere i nye parforhold.
Det er imidlertid grunn til å peke på at yngre menns økende utsettelse av foreldreskapet også kan være uttrykk for at de ønsker en tryggere plattform i yrkeslivet før de får barn – kanskje nettopp fordi de ønsker å være klar for foreldreoppgavene i et likestilt foreldreskap. I så måte er det grunn til å rette oppmerksomheten mot de signalene som sendes ut på arbeidsplassene i forhold til fedres uttak av foreldrepermisjon utover fedrekvoten. Brandt og Kvande (2005) dokumenterer at riktignok er fedrekvoten akseptert som en rettighet i arbeidslivet, men fedres ønske om et større uttak av den valgfrie foreldrepermisjonen er lite forenlig med arbeidslivskulturen på mange arbeidsplasser. Det er først og fremst menn som føler seg trygge i arbeidsforholdet som tør å velge en større del av den valgfrie foreldrepermisjonen.
Dette viser også begrensningene ved en familiepolitikk som i stor grad bygger på valgfrihet når det gjelder mulighetene for å realisere det likestilte foreldreskapet. Jeg har i en tidligere artikkel drøftet grensene for valgfriheten i familiepolitikk, sett i forhold til målet om likestilling mellom kvinner og menn (Skrede 2004a). Partnervalg og familiedannelse ligger utenfor grensene for offentlig politikk. Kvinner har i dag bedre muligheter enn tidligere til å velge bort ”dårlige” menn. Det betyr ikke uten videre at det er blitt lettere å finne de ”gode”. Den offentlige politikken bidrar imidlertid med rammer for valg og signaler om hva som forventes av gode foreldre. I forhold til økende barnløshetstall og et likestillingsunderskudd i fødselsmønsteret, bør betydningen av en likestillingsrettet, troverdig familiepolitikk rettet mot menn og deres arbeidsgivere prøves – og ikke undervurderes.
Utfordringer for familie – og likestillingspolitikken
Samlet sett viser imidlertid situasjonsbildet fra 2001 at det er all mulig grunn til å følge den framtidige utviklingen av barnetall og andel barnløse på kohortnivå, også blant menn. I løpet av det neste tiåret vil vi kunne si om barnløsheten i 1961-1970-kohorten vil endre seg så mye i forhold til 1951-1960 kohorten at vi for alvor kan begynne å snakke om et ”skjevfordelt” foreldreskap etter kjønn. Det er også behov for mer forskning om yngre menns holdninger til og ønsker om framtidig foreldreskap.
I et familie- og likestillingspolitisk perspektiv er det grunn til å rette større oppmerksomhet mot de økende forskjellene i familiedannelsesprosessen. To utfordringer peker seg ut: Den ene gjelder den økende andelen av ”tidlige” barn som blir født av foreldre som ikke bor sammen eller lever i ustabile parforhold med høy risiko for oppløsning etter kort tid. Den andre gjelder tendensene til et likestillingsunderskudd i fødselsmønsteret. Utviklingen i de yngre generasjonene kan peke i retning av at likestillingsorienterte kvinner har problemer med å finne partnere som både kan tenke seg barn, og som ønsker å engasjere seg for fullt i et likestilt foreldreskap. I tillegg til dette er det også andre tegn i fødselsmønsteret som kan peke i retning av et likestillingsunderskudd, bl.a. at kvinner med utdanning for kvinnedominerte yrker i gjennomsnitt har høyere barnetall ved avsluttet fruktbar periode, enn kvinner med utdanning for mannsdominerte og nøytrale yrker.
Dette er krevende utfordringer. Den første gjelder å forebygge de sårbare, tidlige foreldreskap og å redusere marginaliseringseffektene i familiedanningsprosessen. Det bør rettes større oppmerksomhet mot problematiske, indirekte virkninger av velferdspolitikken i retning av å forsterke sosiale forskjeller mellom ulike grupper av foreldre og mellom barn i ulike typer familier. Den andre utfordringen er å motivere menn (og deres arbeidsgivere) til større oppslutning og bredere engasjement om ordninger som støtter det likestilte foreldreskap. Dette er viktig for å oppnå større grad av likestilling mellom kvinner og menn i arbeidslivet. Utviklingen i fruktbarhetsmønsteret tyder på at det også i økende grad vil være viktig for å opprettholde et fruktbarhetsnivå nær reproduksjonsnivået.
Fotnoter:
[1] Avdøde Natalie Rogoff Ramsøy (tidligere direktør ved Institutt for sosialforskning (INAS) og professor ved Sosiologisk institutt, UiO) fortjener faglig honnør både for en tidlig forutsigelse og en tidlig ”oppdagelse”' av det norske snupunktet i 1951-kohorten (Skrede 2003). Hun bidro selv med en bearbeidet presentasjon av sin ”sociological imagination” i Ramsøy (1978).
[2] Metoden som er benyttet er såkalt logistisk regresjon, hvor vi studerer den relative betydning av ulike variabler for sannsynligheten f.eks. for å ha gjennomgått en bestemt livsløpsovergang innen en bestemt alder, eller for å være i en bestemt tilstand på et gitt alderstrinn. Her studerte vi først sannsynligheten for at mannen har blitt (registrert) far innen utgangen av året han fylte 40 år. Deretter så vi på sannsynligheten for at mannen hadde forsørgerfradrag ved skattelikningen i det samme året, dvs. at mannen var gift eller samboende og bodde sammen med barn som han forsørget. Den siste beregningen omfatter bare menn som var registrerte fedre. Forsørgerfradraget gjelder for barn som forsørges, uansett om dette er egne barn eller stebarn. Det var imidlertid relativt få menn som hadde forsørgerfradrag ved 40-årsalder uten selv å være registrerte fedre, og vi valgte derfor å begrense den siste regresjonen til menn som også var registrerte fedre. Barn(a) som forsørges ved 40-årsalder behøver imidlertid ikke å være mannens egne barn. Det vises til Skrede (2004b) for nærmere dokumentasjon av analysen og de empiriske resultatene.
[3] Et annet tegn er ulikhetene i barnetall etter utdanningstype. Kvinner med utdanning for kvinnedominerte yrker har i gjennomsnitt høyere barnetall ved avsluttet fruktbar periode enn kvinner med utdanning for mannsdominerte og nøytrale yrker (Lappegård 2001). Kvinnedominerte yrker kjennetegnes generelt av et høyt innslag av deltidsarbeid, også blant kvinner med relativ lang utdanning, med sykepleiere og lærere som de største gruppene. Dette kan peke i retning av at det er blant ”likestilling light”-par at de største fruktbarhetsgevinstene av sjenerøse familiepolitiske ordninger så langt er høstet (Skrede 2004a, Skrede og Rønsen 2005).
[4] Prosjektet ”Generasjonsregnskapet” gjennomfører en kartlegging av den sosiodemografiske strukturen i befolkningen, inndelt i ti-årsfødselskokorter, på grunnlag av data fra Folke- og boligtellingen 2001 og opplysninger om foreldrestatus fra fødselsfilen i BESYS.
[5] Oversikten over barnetallsfordeling på ulike alderstrinn etter fødselkohort omfatter f.o.m. inneværende år også menn. Etter denne oversikten var antall barnløse menn ved 40-årsalder henholdsvis 14,9 og 21,5 prosent for bosatte menn født i henholdsvis 1940 og 1960, dvs. henholdsvis 64 og 44 år i 2004. I tillegg til forskjeller i populasjonen når utenlandsfødte inkluderes, påvirkes målingen fra 31.12.2004 også av dødelighet og utvandring, ved at den måler situasjonen ved 40-årsalder for alle bosatte (og gjenlevende i 2004), mens andelen barnløse fra Mannskohortregisteret er beregnet i forhold til reelt antall gjenlevende og bosatte ved 40-årsalder av det opprinnelige fødselskullet. Utslagene av dødelighet vil være større jo eldre mennene er.
[6] Dette er en effekt av at det i 2001 var en lavere andel barnløse blant kvinner med kort universitets- og høgskoleutdanning, sammenliknet både med menn på samme utdanningsnivå og i forhold til kvinner med lang universitets- og høgskoleutdanning. Dette reflekterer et viktig trekk i det norske fødselsmønsteret: Utdanningsgruppen kort universitets- og høgskoleutdanning har for kvinnenes vedkommende et stort innslag av kvinnedominerte profesjonsutdanninger innen helsefag og undervisning. Nyere forskning viser at utdanningstype har en selvstendig effekt på aldersplasseringen av førstefødsler. Kvinner med utdanning for de kvinnedominerte profesjonene i offentlig sektor er i gjennomsnitt tidligere ute med førstefødslene enn kvinner på tilsvarende utdanningsnivå med utdanning for andre områder (Lappegård og Rønsen 2005). Denne undersøkelsen var basert på datamateriale som ikke omfattet opplysninger om fedrene. Tabell 1 viser imidlertid at kvinnene i denne gruppen i betydelig grad må ha funnet sine partnere og medforeldre utenfor gruppen av jevnaldrene barnløse menn på samme eller høyere utdanningsnivå, eksempelvis både blant yngre/eldre menn med kortere utdanning og/eller blant menn som har barn fra før. Dette illustrerer at en mer dyptpløyende undersøkelse av overskudd/underskudd av potensielt tilgjengelige partnere må omfatte mulige ledige partnere fra ”bruktmarkedet”.
[7] Blant barnløse med lang utdanning bodde henholdsvis 80,6 og 82,1 prosent av kvinnene i 1951-1960 og i 1961-1970-kohorten i kommuner med høyeste sentralitet. De tilsvarende tallene for menn var henholdsvis 77,4 og 80,8 prosent.
[8] Professor Johanne Sundby brukte nylig disse beskrivelsene i et intervju i Dagbladet (19. januar 2005), riktignok primært om par som er aktuelle for utredning av ufrivillig barnløshet. Det er imidlertid også flere kvalitative studier av barnløse par som peker i retning av at menns holdning til spørsmålet ofte kommer til uttrykk som ”ikke klar for det ennå, kanskje senere” (Jensen 2004).
Referanser
Andersson, G. 2002. Fertility developments in Norway and Sweden since the early 1960s. I Demographic Research 6, 67-87, available at http://www.demographic-research.org./Volumes/vol6/4/
Andersson, G. 2004. Childbearing Developments in Denmark, Norway, and Sweden from the 1970s to the 1990s: A Comparison. Demographic Research 10, Special Collection 3, Article 7/2004, 153-176, available at http://www.demographic-research.org./
Bernhardt, E. 2000. Familj og karriär. VälfärdsBulletinen 4, 4-5.
Blom, S., T. Noack og L. Østby 1993. Giftermål og barn – bedre sent enn aldri. Sosiale og økonomiske studier 81, Statistisk sentralbyrå, Oslo.
Brandth, B. og E. Kvande 2005. Fedres valgfrihet og arbeidslivets tidskulturer. Tidskrift for samfunnsforskning, Vol 46, 35-54.
Byberg, I.H., A. Foss og T. Noack 2001. Gjete kongens harer – rapport fra arbeidet med å få samboere mer innpasset i statistikken. Rapporter 2001/40, Statistisk sentralbyrå, Oslo.
Jensen, A-M. 2004. Harde fakta om myke menn. I A.L. Ellingsæter og A. Leira (red): Familien og velferdsstaten – utfordringer og dilemmaer. Gyldendal Akademisk, Oslo, 201- 230.
Lappegård, T. 2000. New Fertility Trends in Norway. Demographic Research 2, http://www.demographic-research.org/Volumes/Vol10/10/
Lappegård, T. 2001. Valg av utdanning – valg av livsløp? Utdanning og ulikhet i kvinners fruktbarhetsatferd. Tidsskrift for samfunnsforskning 42, 409-435.
Lappegård, T. and M. Rønsen 2005. The Multifaceted Impact of Education on Entry in Motherhood, under publisering i European Journal of Population.
Lesthaeghe, R. 1995. The second demographic transition – An interpretation. I K. Oppenheimer og A.-M. Jensen (red.): Gender and family change in industrialized countries. Clarendon Press, Oxford, 17–62.
Lyngstad, T.H. 2004. The Impact of Parents’ and Spouses’ Education on Divorce Rates in Norway. Demographic Research 10, 121-142. http://www.demographic-research.org/Volumes/Vol10/5/
Lyngstad, T.H. og T. Noack 2000. Norske fruktbarhetsidealer 1977-1999: Idealene består. Samfunnsspeilet 14(3), 30-34.
Lyngstad, T.H. og T. Noack 2005. Vil de velge bort familien? En analyse av unge nordmenns ekteskaps- og fruktbarhetsintensjoner (foreløpig upublisert manus).
Noack, T. 2004. Familien i velferdsstaten: Fra støttespiller til trojansk hest? I A.L. Ellingsæter, og A. Leira (red.): Familien og velferdsstaten – utfordringer og dilemmaer. Gyldendal Akademisk, Oslo, 39-66.
Noack, T. og L. Østby 1981. Fruktbarhet blant norske kvinner. Resultater fra Fruktbarhetsundersøkelsen 1977. Sosiale og økonomiske studier 49. Statistisk sentralbyrå, Oslo.
Noack T. og A. Seierstad 2003. Utvikling i samliv: Heller jeg enn vi ? Samfunnsspeilet 3, 19-25.
Ramsøy, N.R. 1978. Do the Well-educated Still Defer Gratification? Memorandum no. 17 from the Occupational History Study. Institute of Applied Social Research, Oslo.
Rønsen, M. 2004. Fertility and family policy in Norway – A reflection on trends and possible connections. Demographic Research 10, 265-286. http://www.demographic-research.org/Volumes/Vol10/10/
Rønsen, M. og K. Skrede 2005. Nordic fertility patterns – compatible with gender equality? Under publisering i A.L. Ellingsæter og A. Leira (red): Politicising Parenthood: Gender Relations in Scandinavian Welfare State Restructuring, Policy Press, Bristol.
Skrede, K. 1999. Drømmen, dyden og belønningen. I G.E. Birkelund, A-K. Broch-Due og A. Nilsen (red): Ansvar og protest. Kjønn, klasse og utdanning i senmoderniteten (Festskrift til Hildur Ve på 70-årsdagen 15/91999). Sosiologisk institutt, Universitetet i Bergen, 281–308.
Skrede, K. 2002. Towards gender equality in Norway’s young generations? I J. Carling (red): Nordic demography: Trends and differentials, Scandinavian Population Studies, 13. Unipub/Nordic Demographic Society, Oslo, 191–218.
Skrede, K. 2003. Gender, Generations and Life Courses in the Melting Pot. I J. Eriksen og L. Gulbrandsen (red.): Natalie Rogoff Ramsøy: En pioner i norsk og internasjonal sosiologi – Et minneskrift. NOVA-rapport 10/03, 59–87.
Skrede, K. 2004a. Familiepolitikkens grense – ved ”likestilling light”? I A.L. Ellingsæter og A. Leira (red): Familien og velferdsstaten – utfordringer og dilemmaer. Gyldendal Akademisk, Oslo, 160-200.
Skrede, K. 2004b. Færre menn blir fedre. I Økonomiske analyser, årgang 23 (6), 57-68.
Skrede, K. og A. Sørensen 1983. På spor av en ny kvinnerolle? I K. Skrede og K. Tornes (red.): Studier i kvinners livsløp. Universitetsforlaget, Oslo, 198–240.
Skrede, K. og T.H. Lyngstad 2003. Early childbearing and men’s family formation. Paper to Euresco Conference The Second demographic Transition in Europe, Spa Belgium, 19.-24. June (under bearbeiding til artikkel).
Statistisk sentralbyrå 1991, NOS B 959: Familie – og yrkesundersøkelsen 1988, Oslo – Kongsvinger.
Statistisk sentralbyrå 2004: http://www.ssb.no/emner/02/02/10/fodte
Statistisk sentralbyrå 2005: http://www.ssb.no/emner/02/02/10/fodte
Statistisk årbok 2004, NOS D 299, Statistisk sentralbyrå, Oslo – Kongsvinger.
van de Kaa, D.J. 1987. Europe’s second demographic transition. Population Bulletin (42) 1.