«Natachas» to liv: Østeuropeiske kvinner forteller om migrasjon, prostitusjon og skam
De siste ti årene har den økte andelen utenlandske kvinner i prostitusjon i Norge forandret både hvordan prostitusjonsmarkedene ser ut og hvordan den offentlige debatten om prostitusjon foregår. Men gjør migrasjon noe med håndteringen av selve prostitusjonen i kvinners liv? Artikkelen utforsker hvordan migrasjonskonteksten påvirker forholdet mellom prostitusjonen og livet utenfor for østeuropeiske kvinner i prostitusjon i Norge, og hvilke praksiser kvinnene etablerer for å beskytte seg fra prostitusjonen og prostitusjonsstigmaet.
May-Len Skilbrei (18.04.2007)
May-Len Skilbrei. (Foto: Beret Bråten)Når vi tenker på utenlandske kvinner
[1] i prostitusjon
[2] i Norge, tenker vi på fattigdommen de kommer fra, tvangen de utsettes for og det harde livet de lever her. For mange av kvinnene stemmer dette. De kommer fra land som er langt fattigere enn Norge, de tilhører gjerne en ekstra sårbar del av befolkningen i hjemlandet, de har erfaring med at noen utnytter deres migrasjon og prostitusjon, og de er sårbare for diskriminering, vold og stigmatisering i Norge. Jeg har i løpet av de senere årene intervjuet mange av disse kvinnene. Intervjuene har først og fremst handlet om hvordan de ble rekruttert inn i prostitusjonen, hvorvidt de hadde muligheter til gjøre andre valg i hjemlandet, og hvordan prostitusjonen har blitt organisert av andre i Norge og andre land. Men disse intervjuene har også handlet om mange andre ting; om livet generelt, og om hvordan kvinnene forsøker å bygge en bedre framtid ved hjelp av inntektene fra prostitusjonen i Norge og ved å beskytte seg mest mulig fra å bli påvirket av prostitusjonserfaringene og stigmaet som følger det å være prostituert. Artikkelen tar tak i dette siste:
Hvordan kvinner i prostitusjonen beskytter seg fra å bli påvirket av prostitusjonslivet og av stigmaet som følger det. Jeg vil utforske dette gjennom å beskrive og diskutere hvordan ulike kvinner håndterer forholdet mellom prostitusjonen og livet utenfor. Med utgangspunkt i et feltarbeid utført blant østeuropeiske kvinner i prostitusjon i Norge ser jeg nærmere på hvordan kvinnene «gjør» prostitusjon, og diskuterer det i lys av egen og andres analyser av hvordan andre grupper av kvinner gjør det.
Det norske prostitusjonsmarkedet ser svært annerledes ut i dag enn for få år siden. Dette skyldes ikke bare veksten i andelen utenlandske kvinner, men også et endret forhold mellom ulike arenaer og en synlig spredning av prostitusjonen til større deler av Norge. Vi vet ikke noe særlig ennå om hvilke konsekvenser disse utviklingstrekkene har. Det er imidlertid grunn til å tro at prostitusjonsmarkedet og innholdet i prostitusjonen blir påvirket av hvem som befinner seg der, og hvilken betydning det som foregår der gis, både av partene som er involvert og av omverdenen. Artikkelen er et forsøk på å ta de store forandringene vi har sett på alvor, og å utforske hvordan prostitusjon og migrasjon med alle deres symbolske konnotasjoner og praktiske konsekvenser sammen påvirker kvinners liv.
Jeg vil i hovedsak ta utgangspunkt i et prosjekt som ble utført i løpet av 2005 og som var finansiert av Justis- og politidepartementet under Regjeringens handlingsplan mot menneskehandel. Målsettingen med prosjektet var å skape kunnskap om hvordan menneskehandel for prostitusjonsformål foregår i Norge og på veien til Norge, og hvordan dette ser ut for kvinnene som er ofre for dette eller som står i fare for å bli ofre. Materialet består av 15 intervjuer med østeuropeiske kvinner i gate- og innendørsprostitusjon i Oslo. Intervjuene ble utført på russisk, engelsk eller en blanding av de to språkene. Med meg i prosjektet hadde jeg en russiskspråklig vitenskapelig assistent, Irina Polyakova. Noen av intervjuene ble gjennomført av meg med Polyakova som tolk, noen gjennomførte vi sammen, og andre utførte Polyakova alene. (For mer om framgangsmåtene, se Skilbrei og Polyakova 2006.) Flere av kvinnene ble intervjuet flere ganger, og alle hadde vi kontakt med over en lengre tidsperiode. Intervjuene var langvarige, det lengste enkeltintervjuet varte i seks og en halv time, det korteste i to timer. Intervjuene ble ofte utført hjemme hos kvinnene, men noen ble utført på kafeer og restauranter. I tillegg har jeg sammen med Polyakova og andre oppsøkt ulike prostitusjonsarenaer og etablissementer som kafeer, utesteder og en strippebar, og snakket med ytterligere 20 kvinner om prosjektets problemstillinger. Kvinnene jeg tar utgangspunkt i i denne artikkelen, bor i ulike land i dag, men de har til felles at de er født og oppvokst i Sovjetunionen.
Migrasjon som prostitusjonskontekst
Med veksten i andelen utenlandske kvinner i prostitusjon i Norge har det blitt påtrengende å problematisere hvordan prostitusjon handler om noe mer enn menns makt over kvinner. Egentlig har norsk prostitusjonsvirkelighet vært ganske internasjonal lenge, med en del kvinner fra både Thailand og Den dominikanske republikk etablert flere steder i landet. I tillegg har det alltid vært kvinner fra Danmark og Sverige her. Utenlandske kvinner i prostitusjon i Norge fikk imidlertid ikke særlig oppmerksomhet før østeuropeiske kvinner begynte å komme på 1990-tallet, først i Nord-Norge og deretter i Oslo. Diskusjonene har gått høyt om hvordan denne migrasjonen skulle håndteres, og om hvordan den prostitusjonen kvinnene gikk inn i, skulle forstås (for en analyse av dette, se Stenvoll 2002).
Det faktum at mange utenlandske kvinner befinner seg i prostitusjon i Norge, betyr at vi må stille nye spørsmål når vi studerer prostitusjonen. Laura Agustín peker på at migranter i sexbransjen overses i migrasjonsforskning. Hun skriver at det er spesielt rart at forskere som er interessert i transnasjonalisme, ikke tar tak i temaet i og med at migranter i prostitusjonen så å si pendler mellom flere land:
These workers are migrant not only because they left home and came to Europe to work but because they keep on migrating. (Agustín 2006:32)
At livet leves i flere land og at livene i de ulike landene ofte er svært forskjellige, må ha konsekvenser. Et viktig spørsmål med tanke på konsekvensene for kvinnene som selger sex, er hva grensekryssingen betyr for dem og hvilke måter de legger opp prostitusjonen på. Det er klart at som ikke-norske, er det vanskeligere for dem å få kunnskap om hvor og hvordan man selger sex i Norge, og ikke minst hvordan man gjør det trygt. Samtidig er det mange fellestrekk mellom prostitusjonsmarkeder i hvordan de fungerer, hvem som befinner seg der og hvordan det lønner seg å gå fram. Når jeg for eksempel leser engelske studier av hvordan kvinner legger opp prostitusjonen, er det slående hvor likt det foregår i England og i Norge (se for eksempel Sanders 2005). Noen av de utenlandske kvinnene kommer fra land som ikke er svært forskjellige fra Norge, og kan ha erfaring fra prostitusjonsmiljøer som ligner de norske. Andre kommer fra land som ligner mindre på Norge, og er helt ukjent med prostitusjonsmiljøet her.
De østeuropeiske kvinnene vi har intervjuet, er både svært like og svært forskjellige fra de norske kvinnene i prostitusjonen jeg har intervjuet tidligere (Skilbrei 1998). Men det at de har migrert, er viktig for dem både fordi det er nøkkelen til et bedre liv og til det som gjør dem sårbare. Noen har vært ofre for menneskehandel, noen levde på intervjutidspunktet under vilkår som gjør at jeg definerer dem som ofre for menneskehandel, andre har jobber for en hallik, mens andre igjen jobber selvstendig. Alle kvinnene hadde blitt utnyttet av noen i forbindelse med migrasjonen eller prostitusjonen, men de hadde selv tatt beslutningen om å reise ut for å søke lykken. For noen kom dette ønsket fordi de var i en vanskelig situasjon og spesielt sårbare i hjemlandet. For andre handlet det om at de søkte økonomisk selvstendighet fra familien eller at de hadde et ønske om å oppleve det livet i Vesten som de hadde lengtet etter.
De fleste har planer om et annet liv de gjerne vil realisere, og noen var svært nær ved å klare det. Flere har utdanning fra hjemlandet, men det virket ikke som de planla å bruke den utdanningen igjen. Lønnsvilkårene er fortsatt for dårlige hjemme. Kvinnene lengtet ofte etter hjemlandene sine, og de skulle ønske situasjonen var slik at de kunne bo der. Vera er glad i hjemlandet sitt og har stor respekt for sine landsmenn, men å reise hjem igjen er ikke noe alternativ:
I want to give my kids a chance to live. I would live in Estonia if the conditions were better, and it will improve, it’s only a matter of time. But my life is too short; I want to live now.
Lina hadde også foretrukket å bo i hjemlandet hvis hun kunne, men hun mener at hun må ta ansvar for å forbedre situasjonen sin selv:
Det er naturlig at folk flytter på seg, men jeg er veldig patriotisk. Jeg måtte gripe sjansen selv, mitt eget land har ikke mulighet til å hjelpe meg.
Med pengene de tjener i Norge, kan eget og andres liv forbedres hjemme. Det at de har reist ut og tjener penger, har reelle konsekvenser i deres og andres liv. Mange ga uttrykk for stor glede ved å kunne hjelpe de der hjemme økonomisk. Lena reiser fram og tilbake mellom Norge og hjemlandet, og hver gang hun er hjemme, ruster hun opp familiens leilighet:
– Hva skjedde sist gang du dro hjem? Med 50.000 kr …
– Jeg ga halvparten til mamma. Kjøpte meg klær, pusset opp badet. Soverommet til moren min gjenstår. Vi har en stor leilighet.
Før var det søsteren hennes som kom hjem med penger. Lena tror at pengene hennes også stammet fra prostitusjon. Store summer overføres fra kvinner i prostitusjon til familiene deres, og det fører også til at kvinner presses til å reise ut slik at familien kan henge med i velstandsutviklingen. Dette gjelder særlig i områder der så å si alle har et familiemedlem som jobber i Vest-Europa.
Selv når kvinnene beskriver å ha blitt utnyttet, legger de vekt på at de klarte å reise seg igjen og å gjøre det beste ut av situasjonen. Som Vera sa det: «Alt jeg har oppnådd har jeg oppnådd med egne krefter». Kvinnene gir uttrykk for at de har vært smarte og sterke som har kunnet reise ut ved hjelp av prostitusjon og tjene penger til seg selv og andre på den måten. Men det betyr ikke at de underslår at andre har hatt makt over dem. Vera var en av dem som har gjort det veldig bra, og hun hadde sikkert fortalt om sitt liv på andre måter hvis utfallet hadde vært et annet:
Jeg synes synd på andre, men jeg vil ikke synes synd på meg selv. Jeg kunne alltid slutte med det. Jeg kan ikke klandre andre. Den gangen jeg ble tvunget, var jeg bare uheldig.
Hun velger å definere det at hun har vært offer for menneskehandel som uflaks, noe hun ikke vil synes synd på seg selv for. Det å ha uflaks er noe annet enn å være et offer. Mange av kvinnene ser på seg selv som entreprenører i et spill der det er om å gjøre å utnytte situasjonen, passe på seg selv og utnytte andre hvis det er mulig. Da vil offeret være taperen, den som ikke klarte spillet og som må reise hjem med halen mellom beina.
Tvang, skam og offerstatus
Et sentralt spørsmål, både i de akademiske tekstene og i de politiske diskusjonene om prostitusjon, er hvorvidt det er mulig å velge seg prostitusjon. Både i Norge og internasjonalt foregår det diskusjoner om dette spørsmålet (for en beskrivelse og diskusjon av konfliktene, se for eksempel O’Connell Davidson 2005) og i flere politiske og praktiske sammenhenger er balansen mellom ulike perspektiver på dette utslagsgivende for hvordan den endelige politikken ser ut.
[3] Jeg kommer ikke til å gå nærmere inn på diskusjonen om valg versus tvang i denne artikkelen. Hensikten er snarere å gi en beskrivelse av hvordan kvinner i prostitusjonen selv fremstiller sin situasjon, for å forstå båndet mellom prostitusjonen og migrasjonen i deres liv, og hvordan det henger sammen med stigma og skam.
Når man utfører empiriske undersøkelser på vanskelige felt, står man overfor mange dilemmaer. Et av de viktigste dilemmaene er konflikten mellom ønsket om å forstå dem man intervjuer i lys av de redskapene man har med seg som forsker, samtidig som man har en forpliktelse til å ta informantenes egne forklaringer på alvor. Kvinner i prostitusjon har konstant et forklaringsproblem overfor andre. Én konsekvens av at de blir avkrevd forklaringer hele tiden, kan være at de plasserer alt ansvaret utenfor seg selv. En annen konsekvens kan være at de tar det fulle og hele ansvaret. Min erfaring er at kvinnene gjør begge deler i ett og samme intervju. Balansen forskeren velger mellom de to ulike forklaringene som kommer fram i intervjuet, og hvordan forskeren analyserer historien om det som har skjedd og velger å framstille den, har store politiske implikasjoner.
I den nevnte undersøkelsen lette jeg aktivt etter kvinner som har migrert og gått inn i prostitusjon under omstendigheter som lever opp til forutsetningene i den rettslige definisjonen av menneskehandel (se for eksempel Skilbrei 2006). Denne definisjonen dekker forhold av ulik karakter, men det som har skjedd, behøver ikke å inkludere vold eller tvang. Flere av kvinnene jeg møtte, har vært utsatt for direkte tvang, innesperring og voldtekt som straff. Noen har blitt stående igjen etter et prostitusjonsopphold i Norge uten et rødt øre fordi de har blitt lurt. Andre har inngått noe de selv regner som en rettferdig forretningsavtale hvor de får hjelp og beskyttelse, i bytte mot prosenter av prostitusjonsinntektene.
I denne artikkelen befatter jeg meg imidlertid med skammen og stigmaet
[4] som følger kvinner i prostitusjon, uavhengig av om de har vært utsatt for menneskehandel eller ikke. Det har blitt hevdet at det er for lite kunnskap om hvordan prostitusjonsstigmaet arter seg og håndteres av dem det faktisk rammer (Sanders 2005). Ordet «hore» brukes som en fornærmelse også mot kvinner utenfor prostitusjonen. Ordet fungerer fortsatt kontrollerende, det vil si at jenter og kvinner må tenke på hvordan de skal oppføre seg for å unngå å bli kalt «hore» (Bræck 2006). Hvis vi regner ordet som et maktmiddel, og merkelappen som noe av det verste som kan ramme en kvinne, hvordan oppleves det da å bli kalt og forstått som «hore» når man faktisk selger sex?
Dette stigmaet har for det første konsekvenser for kvinnenes hverdagsliv og selvfølelse, fordi de bærer med seg skam over det de er, og redsel for mulighetene for å bli avslørt og derfor stigmatisert.
[5] Kvinner i prostitusjonen må forholde seg til hva andre mener om dem hvis de vet om prostitusjonen, og til hva de vet andre vil mene om dem hvis de får vite om den. Det kan for eksempel bety at kvinnene må sørge for å være prostituerte på spesielle måter, eller at de passer på å beskytte seg mot stigmaet ved å sørge for at ingen får vite om prostitusjonen.
For det andre har stigmaet som hefter ved prostitusjon, mer kollektive konsekvenser. Det finnes mange eksempler på at kontroll- og hjelpeapparatets håndtering av prostitusjonen bygger på moralsk fordømmelse av kvinner i prostitusjonen, og at selv lover og tiltak som er ment til hjelp for kvinnene, bidrar til å undertrykke dem (Smart 1995, Järvinen 1990, Brunovskis dette nummer). Selv i tilfeller hvor vi snakker om direkte tvang, betyr ikke det at kvinnene kan unnslippe stigmaet som følger med prostitusjonen. Vi ser i stedet at skammen institusjonaliseres. Når en kvinne er identifisert som offer for menneskehandel for prostitusjonsformål, er medisinen samfunnet foreskriver at hun skal forandre seg. Hele rehabiliteringstanken i flere av landene som regnes som avsenderland for menneskehandel, har som utgangspunkt at kvinnene gjennom å få rådgivning, utdanning og gjennom å leve isolert fra samfunnet skal forandre seg slik at de ikke blir ofre igjen, og slik at de blir egnet til å reintegreres i samfunnet.
Her ser vi at kvinnene til tross for offerstatusen får ansvaret for det som har skjedd dem. Det å påberope seg å være et offer blir noe som ikke nødvendigvis hjelper, men som i stedet frambringer nye stigma eller som omdanner prostitusjonsstigmaet. Det å få merkelappen offer er ment å være rettighetsutløsende, men merkelappen bringer også med seg en form for skam, en skam over å feile og å ikke kunne passe på seg selv (Høigård 1993).
«Prostitusjon setter et stempel på livet ditt» (Ina)
Kvinner i prostitusjonen kan oppleve å bli stigmatisert som prostituerte når som helst og hvor som helst. Det er en mektig merkelapp, og den kan ødelegge mye. Ekteskap kan ryke, de kan miste omsorgen for barn, og de kan miste jobb og venner. I enkelte land risikerer kvinner å havne i fengsel eller å få dødsstraff for prostitusjon. I tillegg opplever de at mennesker behandler dem annerledes når de får vite om prostitusjonen, noen oppfører seg rett og slett mye dårligere overfor en prostituert enn overfor andre.
Frykten for å bli avslørt er noe alle med prostitusjonserfaring lever med, uavhengig av hvor de er født. Men muligheten til å holde prostitusjonen skjult og til selv å bestemme hva andre skal vite varierer. Norske kvinner jeg har intervjuet, forteller at de lever med en sterk frykt for å bli avslørt. Når de treffer nye mennesker, leter de stadig etter tegn på at disse har forstått hva de er (Skilbrei 1998). Flere har opplevd å bli avslørt utenfor prostitusjonsarenaen. For å forhindre at dette skjer, tar kvinner forholdsregler. Dette gjør de for eksempel ved å foreta store forandringer i utseendet sitt, slik at de som møter dem på den ene arenaen, ikke vil kjenne dem igjen på den andre. Parykker, briller, sminke og klær betyr mye for hvordan folk ser ut. Dessuten bruker de andre navn og forteller andre historier om seg selv i prostitusjonen enn de gjør i privatlivet. Mindre åpenbare endringer i væremåte og kroppsspråk kan også hindre gjenkjennelse. Flere snakker om at det er noe de «skrur på» når de er på jobb, som de har «skrudd av» privat.
De fleste mennesker veksler mellom ulike arenaer og ulike roller i løpet av en dag. Dette gjelder også for kvinner i prostitusjonen. Men for dem kan spranget mellom arenaene og rollene være langt større, og den ene areaen og rollen må ofte skjules fra alle på utsiden. Ikke alle kvinner i prostitusjonen klarer å endre dramatisk på væremåte og utseende slik at de ikke blir gjenkjent, og ikke alle har overskudd til det. Kvinner i gateprostitusjonen med rusproblemer forteller at de ikke orker å skjule hva de holder på med lenger. Det er slitsomt nok å holde ut alt sammen om de ikke i tillegg skal bry seg om hva andre mener. Kvinnene på gata har få muligheter til å skjule hva de gjør hvis de samtidig skal bli funnet av kunder. De må gå utendørs, synlig for alle forbipasserende, og dette gjør prostitusjon til en lite egnet arena for kvinner som har mye å tape. Noen kvinner er særlig gjenkjennelige som prostituerte og har få muligheter til å ikke bli forstått som det uavhengig av hvilken arena de jobber på. Det gjelder særlig kvinner som skiller seg ut og som mange i Norge forbinder med lite annet, slik som kvinner fra Nigeria (Skilbrei, Tveit og Brunovskis 2006).
«Jeg måtte finne på en annen person for å klare det» (Vera)
Det faktum at kvinner beskytter seg fra å bli gjenkjent og gjør visse grep for å få det til, handler ikke bare om at de vil beskytte seg fra andres dom. Det kan også være et ledd i håndteringen av prostitusjonserfaringene. Nordisk prostitusjonsforskning var tidlig ute med å vise hvordan kvinner i prostitusjonen utvikler beskyttelsesstrategier. Cecilie Høigård og Liv Finstad siteres ofte internasjonalt i analyser av beskyttelsesmekanismer i prostitusjonen. De sier det slik:
Å prostituere seg, er å gi noe verdifullt for penger, å gi noe som ikke kan oversettes til pengenes språk uten å ødelegges. Underlivet leies ut. Men ikke mer. Tankene mine får du aldri. Ikke sinnet, ikke sjelen, ikke munnen min. Det er noe som bare er mitt og som du aldri får tak i. Jeg er ikke til stede. Prostituerte har utarbeidet et sinnrikt, innfløkt system for å beskytte «det egentlige jeg», selvet, personligheten fra å bli invadert og ødelagt av kunder. (Høigård og Finstad 1986:107)
De personlige strategiene innebærer ulike former for grensesetting og forsøk på å gjøre sex om til ikke-sex. Selv har jeg skrevet om etnisk norske kvinner i innendørsprostitusjon:
Mange av disse kvinnene holder prostitusjonsvirksomheten atskilt fra resten av livet sitt. Og de fortalte også at de for å beskytte seg mot prostitusjonen er mer overflatiske og kalde på jobb enn de er ellers, de legger fra seg sitt private jeg og følelsene sine når de går på jobb. (Skilbrei 1998:65)
Jeg fant at kvinnene avpersonifiserte både seg selv, prostitusjonen, relasjonene og omgivelsene, og at de var opptatt av at ikke noe av «dem selv» skulle synes. De delte seg i to: den ene var hun som hadde sex mot penger, den andre slapp å assosieres med prostitusjon og å tenke på prostitusjon i fritiden.
Det Høigård og Finstad og jeg beskriver over, er individuelle strategier for å klare å leve med prostitusjonen. Grensesetting kan også institusjonaliseres. Jeg har for eksempel ofte sett at norske kvinner forsøker å gjøre lokalene der prostitusjonen foregår mest mulig lik en arbeidsplass. Jeg skal ikke her diskutere utførlig hvorvidt prostitusjon burde forstås som arbeid, bare konstantere at det er en inntektsgenererende aktivitet for menn og kvinner over hele verden. Det er derfor helt rimelig å snakke om det som arbeid i praksis for dem det gjelder. I deler av innendørsprostitusjonen er det lite som skiller seg fra hverdagen i andre inntektsgenererende aktiviteter: avtaler skal holdes, inntekter utbetales, arbeidstid overholdes, fakturaer betales og de ansatte skal være fornøyde.
Det å behandle prostitusjonen som et arbeid kan også være en strategi for å beskytte seg fra både stigmaet og negative konsekvenser av prostitusjonen. Kvinner mener at det gjør det lettere for dem å la det som foregår der, bli der, i symbolsk forstand. Når de går ut døra, legger de fra seg det som har skjedd: jobb er jobb, privatliv er privatliv (Skilbrei 1998). Dette fortelles det om i andres forskning også. Phoenix (1999) beskriver hvordan kvinnene hun intervjuet reduserte prostitusjonen til en enkel økonomisk handling, og at det gjorde det enklere for dem i hverdagen. At det som skjer på jobben legges igjen der, og at det er i privatlivet livet egentlig leves, bygger ikke på hvilke yrkeserfaringer som helst. Forskeren for eksempel snakker ikke om jobben sin som det motsatte av «det egentlige livet», noe hun må holde ut for å få det fint ellers. Men det er ikke fjernt fra hvordan kvinner i ufaglærte yrker snakker om arbeidet sitt; hvordan oppgavenes lave status ikke påvirker verdien de egentlig har som kvinner. Det er hvordan de er som mødre og koner som sier noe viktig om dem, ikke hvordan de tjener pengene sine (Skilbrei 2003).
Også i studier av kvinner og menn i andre deler av sexbransjen finner man at selgerne opererer med et skille mellom «seg selv» og karakteren de spiller (se for eksempel Flowers 1998). Dette handler selvfølgelig ikke bare om beskyttelse fra prostitusjonen og stigmaet, men er også en evne kunden kjøper. Kvinnen forandrer seg til en slik kvinne menn har lyst til å betale for å ha sex med. Det er flere som har diskutert praksiser knyttet til kravene om å leve opp til «horemyten» ved hjelp av Goffmans teatermetafor (se for eksempel Skilbrei 1998 og Sanders 2005). På «scenen» forventes kvinnene å personifisere kundenes fantasier, og ofte spesialiserer de seg på ulike varianter av disse. Det betyr at mens noen tar på seg en stor blond parykk og lakker lange negler røde før de går på «scenen», tar andre bort sminken og tar på seg klær som får dem til å se yngre og mindre erfarne ut. Forvandlingen til «hora» foregår på «bakrommet», noe som på massasjeinstitutter bokstavelig talt er et rom der kundene ikke har adgang.
Som nevnt er det å sørge for å holde ulike roller og arenaer fra hverandre ikke bare noe kvinnene gjør individuelt. Det er også noe som foregår på et institusjonelt eller kulturelt nivå. Da jeg observerte på massasjeinstitutter på midten av 1990-tallet, opplevde jeg ofte at kvinnene diskuterte slike skiller seg imellom, og at dette var noe de ga råd om til kvinner som nettopp hadde begynt. Teela Sanders gjennomførte en etnografisk undersøkelse blant kvinner i prostitusjon i Storbritannia med et særlig fokus på kvinnenes vurdering av risiko. Hun fant som meg at beskyttelse av «selvet» inngikk i opplæringen som foregikk mellom kvinnene (Sanders 2005:167). Flere av de østeuropeiske kvinnene jeg intervjuet, fortalte at noe av det vanskeligste ved at de ble holdt isolert av halliken sin da de kom til Norge, var at de ikke fikk råd fra andre kvinner om hvordan de burde jobbe. De fikk kun instruksjoner om hvordan de måtte jobbe. Ina hadde ingen kontroll over hvordan hun arbeidet i begynnelsen. Hun ble kjørt rundt til kunder av «administratoren» sin. Så begynte hun å jobbe på en klubb: «Etter første gangen fikk jeg gode råd fra andre jenter om at jeg ikke må tillate kundene å røre ved meg eller kysse meg, det hjalp».
Kvinnene kan også diskutere konsekvensene av det å bruke beskyttelsesmekanismer med hverandre. Norske kvinner jeg har intervjuet, diskuterte for eksempel intenst konsekvensene av å «dele seg i to». Noen mente at det hadde reddet dem fra å bli skadet av prostitusjonen. Andre mente at det var nettopp det som hadde skadet dem. Det er for eksempel lett å tenke at det kan være vanskelig etter at kvinnene har gått ut av prostitusjonen å igjen forene de ulike sidene av livet sitt, og å håndtere det som har skjedd dem (Høigård og Finstad 1986). Litteratur om prostitusjon har drøftet hvilke konsekvenser denne velkjente beskyttelsesmekanismen har. At kvinnene «deler seg selv i to» kan for eksempel ha konsekvenser for hvorvidt de kan beskytte seg når de er «den ikke-prostituerte» delen av seg selv. Det har vært mye bekymring i HIV/AIDS-forskningen om at kvinnene både blir dårligere til å ønske og til å kreve kondom på fritiden fordi de er så flinke til å bruke kondom på jobben (Jackson mf. 2005).
Offentlig-privat/Norge-hjemme
Det er gode grunner til å beskytte seg selv fra å bli gjenkjent som prostituert med det som følger med av skam og stigma og fra å la prostitusjonen går utover privatlivet. Mot et slikt bakteppe er det interessant når kvinner ikke benytter den strategien eller tenker på prostitusjonen på den måten. Noe som har slått meg når jeg har besøkt massasjeinstitutter hvor thailandske kvinner arbeider og leiligheter hvor østeuropeiske kvinner jobber fra, er at de er svært ulike massasjeinstituttene og leilighetene jeg har sett norske kvinner i prostitusjonen bruke. Norske kvinner gjør ofte prostitusjonslokalene så upersonlige som mulig ved for eksempel å innrede lokalene svært «klinisk» eller «horete», det vil si på en måte som ikke ligner på noens bolig. Thailandske massasjeinstitutter og leilighetene til østeuropeiske kvinner er imidlertid fylt av bilder og privat dekorasjon. Mitt inntrykk er at der norske kvinner bestreber seg på å gjøre prostitusjonslokalene mest mulig lik en arbeidsplass, forsøker thailandske og østeuropeiske kvinner å gjøre prostitusjonslokalene mest mulig om til et hjem. Jeg noterte følgende etter å ha besøkt en av de østeuropeiske informantene:
Vi dro hjem til Natacha for å intervjue henne en lørdags kveld. Leiligheten hun bor i blir også brukt til jobben. Natachas leilighet er stor og fin og leien rimelig. Hun har familiebilder, fotoalbum og andre personlige ting framme, selv om hun også jobber i leiligheten. Senere fikk vi se gjennom bildene hennes, både de profesjonelle og de personlige bildene hjemmefra og fra Norge. I albumet til Natacha er det også bilder av noen av de faste kundene hennes, side om side med bilder av familiemedlemmene hennes.
For å gjøre leiligheten enda mer hjemlig var det flere av kvinnene som hadde russiske tv-kanaler, hørte på russisk musikk og sørget for å ha russiske mat- og drikkevarer tilgjengelig. For kundene må dette utgjøre en kontrast til det å kjøpe sex av norske kvinner. De kan så å si gå inn i kvinnenes privatliv selv om de betaler, og det gjør det kanskje lettere å rettferdiggjøre prostitusjonen og å nyte den for mennene.
Det var slående at kvinnene ikke vernet like mye om privatlivet sitt som jeg er vant til at norske kvinner i prostitusjonen gjør. Jeg er for eksempel vant til at kvinnenes behov for å holde prostitusjonen unna resten av livet, har praktiske konsekvenser for forskningsprosessen og for hva det er mulig å snakke om under intervjuet. Å bli med hjem til en kvinne er for eksempel vanskelig hvis hjemmet er et sted hvor hun ikke vil tenke på prostitusjonen. De norske kvinnene jeg har fulgt, forbant meg etter hvert så sterkt med prostitusjonen at de syntes det var ubehagelig å møte meg andre steder, som for eksempel på gata. Jeg har egentlig ikke tenkt på denne forskjellen før nylig, men etter at tanken dukket opp, har jeg gjenfunnet «privatiseringen» av prostitusjon i andres beskrivelser av utenlandske kvinners prostitusjonsliv. Ellen Kristvik har gjort en studie av thailandske kvinner og prostitusjon i Norge. Flere ganger i rapporten fra dette prosjektet viser hun til at kvinnene selger sex fra lokaler som er dekorert med personlige eiendeler:
Ingen som kjem inn i rommet, kan unngå å bli merksam på dei mange bileta på veggane, og leikene blant putene i sofaen. Thip let ikkje til å gjere noko for å skjule identiteten sin som mor for kundane sine. Det kan verke som det snarare er tvert om.
(Kristvik 2005:25)
Om en annen av kvinnene forteller Kristvik:
Etter avtale kan ho så kome heim til dei, eller til eit gitt hotellrom, dersom ho då ikkje tek imot dei i hennar eigen leilegheit, noko ho ofte gjer. Denne leilegheita, som også er heimen til henne og yngstedottera, er det berre ho som disponerer. (ibid.:25)
Om disse kvinnene kunne ønske å jobbe mer anonymt, vet jeg ikke, men dette handler selvfølgelig også om mulighetene til å verne seg. Man skal tjene mye for å ha råd til to leiligheter; en til å bo i og en til å jobbe i. Den av mine østeuropeiske informanter som gjorde det best økonomisk, var også den som opererte med to leiligheter og som skilte strengt mellom seg selv på jobben og seg selv privat, også i Norge. Det er kanskje fordi det i det hele tatt er mulig for henne økonomisk, at hun kan unne seg dyre beskyttelsessystemer som dette. De andre kvinnene måtte slå seg til ro med å kombinere bolig og prostitusjonslokaler, og gjøre det beste ut av det.
Den viktigste grunnen til at kvinnene ikke er opptatte av å skjule privatlivet sitt for kundene, er at kvinnene opplever at de ikke bor i Norge, de er bare her for å jobbe. Det som skjer her, er ikke nødvendigvis viktig hjemme, og det er ikke farlig om norske menn vet hva de er. Det er ikke sikkert det er ekkelt for kvinnene å ta kunder i leiligheten, slik mange norske kvinner forteller om, hvis det egentlig ikke er deres hjem. Intimiteten kunden tror han får når han åpenbart kommer inn i et privathjem, og som han kanskje savner hos norske kvinner på samme arena, blir en liksom-intimitet i en enda mer avansert form enn den som foregår hos norske kvinner som jobber innendørs.
Utenlandske kvinner behøver ikke å ha frykt for å bli avslørt på samme måten som norske kvinner. De personene de bryr seg mest om og som vil bli mest skuffet, bor i et annet land. Kvinnene er derimot svært opptatt av at ikke noen i hjemlandet skal finne ut hva de holder på med i Norge. Vera fortalte:
Jeg må jobbe mer skjult i Tallinn, det blir mer stress. Det er noen som ikke bryr seg om de blir gjenkjent, men det gjør jeg. Det er viktig at jeg ikke blir gjenkjent fordi jeg vet at jeg ikke skal holde på med dette for resten av livet.
Vera er også redd for at hun selv skal røpe hva som skjer:
Jeg er redd for at jeg skal rope det ut foran hele familien når jeg er hjemme. Og jeg er redd for å snakke i søvne når jeg har mareritt.
I tillegg til at frykten for å bli avslørt gjør det vanskelig for Vera å jobbe i prostitusjon i Estland, tjener hun betraktelig mindre penger der. Hun sa: «Better to get ordinary work than to sell yourself for that kind of money.» I Norge tjener hun mye penger og har råd til å leve et godt liv på grunn av prostitusjonsinntektene. Det gjør det å selge sex i Norge til noe annet enn det er hjemme.
Parallelle liv
Det å veksle mellom livet hjemme og livet i Norge byr på noen vanskeligheter for kvinnene, fordi de må forklare hvorfor de reiser fram og tilbake til Norge. Det er utbredt kunnskap i de fleste østeuropeiske land at kvinnelige migranter kan ende i prostitusjon i vesteuropeiske land. I en del tilfeller advarer myndighetene og NGOer unge kvinner mot å migrere, og informasjonskampanjer informerer om båndet mellom migrasjon og menneskehandel. Kvinnene forteller at den økte oppmerksomheten rundt at østeuropeiske kvinner reiser ut og jobber i prostitusjon i Vest-Europa, har gjort det vanskeligere for dem å holde prostitusjonen skjult hjemme.
Noen forteller at hjemturene derfor blir færre og færre. Vera var gift med en mann i hjemlandet som ikke visste hva hun holdt på med:
Jeg hadde en unnskyldning for pengene fordi jeg drev med dans: Jeg kunne bløffe om at jeg danset fordi jeg visste hvordan stripteasesystemet fungerte.
Å late som man har en annen jobb, og å bruke kunnskap man har om denne jobben for å overbevise, er velkjent også blant norske kvinner i prostitusjonen. Det er også det å skjule hvor mye penger man har (Skilbrei 1998). Kvinnene som sender penger hjem til familiemedlemmer, må noen ganger holde igjen for ikke å sende for mye. Da blir de hjemme mistenksomme. Lina vil gjerne sende penger hjem, både for å betale utgifter for datteren sin som bor hos moren og for å spare penger til senere. Hun sender penger til flere ulike mennesker hun kjenner, som igjen setter dem inn på en konto for henne. Hun sparer pengene på en slik måte for at de ulike mottakerne ikke skal forstå hvor mye penger det egentlig er snakk om. Da vil de skjønne at de kommer fra prostitusjon. Vera har også utviklet metoder for å skjule hvor mye penger det er snakk om og hva de kommer fra:
– Vet de hjemme i Estland hva du holder på med?
– Nei, jeg snakker ikke om sånne ting med dem. Jeg passer på å ikke vise hvor mye penger jeg har når jeg er i Estland. Jeg har litt dyrere klær enn venninnene mine når vi går på nattklubb, men da sier jeg at jeg har en elsker, før sa jeg at jeg var en danser.
– Du sier at du har en elsker ...?!
– Vi kan si sånt i Øst-Europa [at man får penger av elskeren sin].
Å selge sex i utlandet, men ikke i hjemlandet, betyr at risikoen for å bli gjenkjent og avslørt som prostituert er mindre. Men noen har også jobbet i prostitusjon i hjemlandet på måter som sikrer at ingen i nærmiljøet oppdager hva de holder på med. Flere av informantene hadde sin prostitusjonsdebut i hjemlandet, ofte i forbindelse med sex-turisme. Karina debuterte som 18-åring:
Jeg har solgt sex hjemme med ei venninne. Vi hadde en annonse på en finsk webside, og finnene kom til hotellet hvor vi var.
I Estland er bordellene rettet inn mot et utenlandsk klientell, særlig finner; det finnes klubber der estiske menn ikke slipper inn. Vera forklarte: «Hele landet lever av turister. Nordmenn drar til Danmark for å kjøpe sigaretter og alkohol, finner reiser til Estland.»
Noen sier at de har valgt prostitusjonsarena i Norge med tanke på hvor de risikerer å treffe landsmenn, eller at de tar ulike forholdsregler for ikke å treffe på menn fra deres eget land. Å ta bare norske kunder kan være en slik forholdsregel, men den er lettest å holde for kvinner som jobber innendørs. De kan luke ut kunder basert på en telefonsamtale. Kvinnene fra de nye EU-landene opplever at mange menn fra deres eget land som er her som arbeidsmigranter, dukker opp på prostitusjonsarenaene for å kjøpe sex, og det gjør det vanskeligere for dem. Dette handler både om at de da ikke er like godt sikret mot at kunnskap om prostitusjonen deres når hjemlandet, og at menn fra deres eget land kan gjøre prostitusjonen mer ubehagelig fordi de forventer spesialbehandling, slik som lavere pris eller mer prating. Det er ikke lett for kvinnene å inngå i miljøer som består av migranter fra deres hjemland som ikke er i prostitusjonen. Kvinner fra noen land mistenkes lett for å være prostituerte, men for kvinner fra for eksempel de nye EU-landene er det lettere å være i Norge uten at det vekker mistanke. De kan si de er au pairer eller hushjelper i norske hjem. En grunn til at dette er en god dekkhistorie, er at de ofte har erfaring med slikt arbeid, både fra Norge og fra andre land. Noen av kvinnene jeg har møtt, kom opprinnelig til Norge som au pairer eller hushjelper.
Det at kvinnene har migrert og hvor de har migrert fra har altså betydning for risikoen for å bli utsatt for prostitusjonsstigmaet. Men det er tenkelig at det i tillegg påvirker kvinnenes mulighet til å holde prostitusjonen unna «det egentlige jeget» på lignende måter som norske kvinner har fortalt om. Det kvinnene forteller, understøtter at avstanden fungerer slik, eller at de i hvert fall forsøker å få den til å fungere slik. De forteller at de er helt andre personer hjemme. Ofte beskriver de seg selv som noen som tar lite ansvar og som fester og henger sammen med venner. Dette står i motsetning til hvordan de knytter det at de har reist til Norge for å tjene penger til at de er ansvarlige og voksne. De beskriver seg selv hjemme som svært uskyldige, nesten som barn, noe som blir forsterket hos dem som fortsatt bor hjemme hos foreldrene. Lena, for eksempel, forteller at når hun er hjemme, går hun i joggedress hele tiden og har bamser i senga. Kvinnene veksler mellom to svært ulike liv, og selv om det å reise hjem er deilig, varer det ofte ikke lenge før de reiser ut igjen. Selv når de har nok penger. Når de først vet hvor mye penger det er å tjene i vesten, er det vanskelig å sitte hjemme, og på grunn av prostitusjonen er det vanskelig å finne sin plass.
At kvinnene lever parallelle liv, kan bety at det er mulig for dem å begynne med blanke ark den dagen de slutter i prostitusjonen, på en måte som er vanskeligere for norske kvinner på grunn av gjenkjennelsesfaren. Men planer kan endre seg og kvinnene vet ikke nødvendigvis hvor de har lyst til å bo på lang sikt. Selv om de i utgangspunktet tenkte at de dro ut bare for å få råd til å forbedre livet hjemme, er det flere som har bestemt seg for å slå seg ned i Vest-Europa. Da Karina begynte med prostitusjon i Norge tenkte hun at det var tryggere enn i hjemlandet fordi hun ikke risikerte å bli avslørt, men nå som hun har bestemt seg for ikke å reise hjem igjen, har hun ødelagt mulighetene til å slå seg ned i Norge: «Jeg vil helst jobbe med noe annet i Norge, men det er mange kunder rundt omkring som kjenner meg igjen, så det kan være vanskelig å etablere et liv her».
Innstillingen til kvinnene endrer seg kanskje også på grunn av erfaringene over tid. Vera har vært lenge i Norge og omgås mange nordmenn. Hun er den eneste av de østeuropeiske kvinnene jeg har intervjuet som snakket på samme måte som norske om beskyttelsesstrategier. Hun opererer mer slik norske kvinner jobber: med to leiligheter i Oslo; en til jobb og en til privatlivet og egen sminke og egne klær til jobben. Der de andre østeuropeiske kvinnene skaper dette skillet mellom ulike deler av livet ved å veksle mellom to land, gjør Vera det med å veksle mellom ulike bydeler.
Prostitusjonsarena og opplevelse
Jeg har ofte opplevd at norske kvinner i prostitusjon går langt i å definere akkurat det de selv holder på med som noe annet enn prostitusjon, eller som noe annet enn slik prostitusjon som er skadelig og/eller umoralsk. Kvinner som jobber på massasjeinstitutter sa at det er de som jobber på gata som er de virkelige «horene», ettersom de tar hva som helst av turer fordi de er avhengige av narkotika. Kvinner i gateprostitusjonen sa at det var de nyktre kvinnene innendørs som virkelig var «horer», fordi de solgte sex selv om de ikke hadde rusavhengighet som unnskyldning. Disse forestillingene trengte de bekreftelse fra andre på, og kundene hjalp til ved å legge vekt på at de foretrakk akkurat den prostitusjonsarenaen, og at det ble helt feil for dem å kjøpe sex noe annet sted. Kundene på gata sa at kvinnene inne var arrogante og griske og at de i bunn og grunn var det samme som kvinnene på gata selv om de ikke trodde det. Kundene inne sa at gateprostitusjonen var for ekkel for dem.
Kvinnene innendørs var også opptatt av å formidle at i tillegg til at kunder som er inne aldri ville finne på å kjøpe sex på gata, var det heller ikke noe overlapping blant kvinnene. Kvinner med gateerfaring var for eksempel bannlyst på flere av massasjeinstituttene. Selv om det var overlapping mellom gateprostitusjon og innendørsprostitusjon på mange måter, sto arenaene i et hierarkisk forhold til hverandre og alt innendørs ble regnet som bedre enn gateprostitusjonen. Det er grunn til å tro at noen av kvinnene innendørs ville begynt på gata hvis det gikk dårlig innendørs av ulike grunner, men det var hovedsakelig strengt avgrensete arenaer.
Opplevde og reelle klare grenser mellom ulike prostitusjonsarenaer gjenfinnes i mange forskningsbidrag, og jeg har tenkt at kvinnene har gode grunner til å beholde disse grensene. Men da jeg begynte å studere østeuropeiske kvinner, opplevde jeg at mange av kvinnene vekslet mellom ulike arenaer, og at arenaene så helt annerledes ut for dem. Kvinner som jeg antok ville ha gode muligheter til å etablere seg inne, jobbet på gata. Et eksempel er Lena som har jobbet på bordell i hjemlandet sitt. Hun reiste etter hvert til Norge etter råd fra venninner som allerede tjente penger på prostitusjon. Lena så at de hadde råd til fine klær og til å leve et lettere liv, og det ønsket hun også seg. Situasjonen hennes i hjemlandet er ikke verre enn mange andres. Hun har mulighet til å leve et ganske vanlig liv der, men hun ønsket seg noe mer. Lena fikk tilsendt billetter og beskjed om hva hun skulle gjøre fra en venninne og hennes «kjæreste» som allerede var i Norge. Vel framme i Norge ble hverdagen veldig annerledes enn hun hadde tenkt, og «kjæresten» til venninnen holdt henne under strengt oppsyn og sørget for at hun ikke fikk snakke med andre enn kundene. Hun ble fralurt pengene hun tjente mens hun var her, og da hun reiste hjem, hevdet «de», altså hallikene hennes, at hun fortsatt skyldte dem penger. Etter enda en tur til Norge hadde hun betalt tilbake pengene halliken mente hun skyldte. Selv etter disse opplevelsene lengtet hun etter å dra ut igjen, og hun begynte å reise ut på egen hånd. På intervjutidspunktet og i skrivende stund jobber Lena på gata i Oslo. Hun kan jobbe innendørs hvis hun vil, men forteller at hun synes det er best å jobbe på gata.
Også flere av de andre kvinnene så det slik. På den ene siden begrunner de dette med at de som migranter lett blir ensomme hvis de jobber i en leilighet. På gata kan de treffe andre østeuropeiske kvinner, og de vanker på ulike utesteder i området i fritiden. Det som geografisk og sosialt utgjør «Strøket» i Oslo, er deres verden, og den delen av Norge de kjenner og behersker best. På den andre siden handler det om at de foretrekker gata og den sikkerheten som synlighet gir. At de jobber synlig og ikke isolert i en leilighet, beskytter dem både fra kundevold og fra makten til halliker. Flere har vært i stand til å kreve bedre vilkår etter å ha hørt andre kvinner fortelle hvordan de jobber. De sammenligner vilkår og priser hele tiden. Mange halliker opererer slik at de hindrer kvinnene i å få et sammenligningsgrunnlag.
Det er grunn til å tro at innendørsprostitusjonen tilbyr både tryggere og mer verdige forhold for etnisk norske kvinner i prostitusjon. Da slipper de turer i skogen eller hjemme hos kunder, og de treffer kunden på sin hjemmebane der de har innført innfløkte sikkerhetsforanstaltninger. Kvinnene slipper også å være synlige for andre enn dem de vil være synlige for, noe som beskytter dem fra prostitusjonsstigmaet. Men for utenlandske kvinner stiller det seg annerledes. Det å være i en egen leilighet betyr isolasjon fordi de mangler nettverket norske kvinner har utenfor prostitusjonsverdenen. Jeg vil også tro at det er forskjeller når det gjelder hvilke leiligheter norske og utenlandske kvinner får leie, og at dette har implikasjoner for hvor trygt det er for kvinnene innendørs.
Avslutning
Det er mye mer å si om utenlandske kvinner i prostitusjon enn at de er eller kan være ofre for menneskehandel. De er mennesker av kjøtt og blod som bærer med seg ulike ressurser fra hjemlandet inn i migrasjonsprosessen og inn i situasjonen de havner i i Norge. Denne variasjonen i ressurser har stor betydning for mulighetene til å gå ut av prostitusjonen og mulighetene til å bygge opp et nytt liv og å bruke inntektene fra prostitusjonen til noe som forbedrer livssituasjonen deres på lang sikt. Migranter i prostitusjonen har som gruppe andre vilkår og behov enn norske kvinner. De er redde for ulike ting og opererer på ulike måter på grunn av det. Over tid vil forskjellene antakelig bli mindre, og med mer kontakt mellom ulike grupper av kvinner vil de også bli påvirket av hvordan andre opererer. Hittil har kontakten vært dårlig mellom norske og østeuropeiske kvinner i prostitusjonen. De er konkurrenter, og på arenaer der de treffes, først og fremst i gateprostitusjonen og i tiltakene knyttet til denne, opplever de hverandre som svært ulike.
Jeg har forsøkt å starte en utforskning av hva grensekryssingen gjør med kvinnene og hva det gjør med prostitusjonen.
[6] Med så sterke skiller mellom livet i prostitusjonen i Norge og det «egentlige livet» hjemme som kvinnene beskriver, er det grunn til å bekymre seg for kvinnenes mulighet til å gjøre bruk av hjelpeapparatet i hjemlandet. I forhold til norske kvinner har jeg sett at manglende identifisering med prostitusjon og todeling mellom «den prostituerte» og «det egentlige selvet», har ført til at norske kvinner i prostitusjonen ikke bruker hjelpetiltak eller tar til seg informasjon rettet til dem som prostituerte (Skilbrei 1998). Selv østeuropeiske kvinner som aktivt bruker prostitusjonstiltakene i Norge, og som uten blygsel identifiserer seg som en prostituert her, vil kunne ha vanskelig for å søke hjelp for medisinske og psykologiske problemer hjemme, når problemene kan knyttes til prostitusjonserfaringene. Prostitusjonen skjer her i Norge, og kvinnene reiser hjem som ikke-prostituerte. Det betyr på den ene siden at de kan være beskyttet fra negative konsekvenser av prostitusjonen, slik som gjenkjennelse og stigma. Men det at kvinnene ser på seg selv som helt ordinære kvinner med helt ordinære behov, betyr samtidig at det kan bli vanskelig for kvinnene å anerkjenne at kanskje ikke alle erfaringene lot seg legge igjen i Norge.
Litteratur
Agustín, Laura 2006. The Disappearing of a Migration Category; Migrants Who Sell Sex. Journal of Ethnic and Migration Studies 32 (1), 29–47.
Brunovskis, Anette 2007. Hjemme best? Situasjonen for hjemvendte ofre for menneskehandel på Balkan og i Øst-Europa. Tidsskrift for kjønnsforskning 1.
Bræck, Lotte 2006. Christine er en hore. Samtiden 4, 64–72.
Flowers, Amy 1998. The Fantasy Factory. An Insider’s View of the Phone Sex Industry. University of Pennsylvania Press, Philadelphia.
Goffman, Erving 1963. Stigma. Notes on the Management of Spoiled Identity. Penguin Books, Hammondsworth, Middlesex.
Høigård, Cecilie og Liv Finstad 1986. Bakgater. Om prostitusjon, penger og kjærlighet, Pax Forlag, Oslo.
Høigård, Cecilie 1993. The victim as expert: active and captive. Nora 1, 51–64.
Jackson, Lois A., Barnara Sowinski, Carolyn Bennett og Devota Ryan 2005. Female Sex Trade Workers, Condoms, and the Public-Private Divide. I Jeffrey T. Parsons (red.): Contemporary Research on Sex Work, The Haworth Press, Bingham.
Järvinen, Margaretha 1990. Prostitution i Helsingfors – en studie i kvinnokontroll, Åbo Akademis Förlag, Åbo.
Kristvik, Ellen 2005. Sterke hovud og sterke hjarte. Thailandske kvinner på den norske sexmarknaden. Rapport, Seksjon for medisinsk antropologi, Institutt for allmenn- og samfunnsmedisin, Universitetet i Oslo.
O’Connell Davidson, Julia 2005. Children in the Global Sex Trade. Polity Press, Cambridge.
Phoenix, Joanna 1999. Making Sense of Prostitution. Palgrave, Houndmills og New York.
Sanders, Teela 2005. Sex Work. A Risky Business. Willan Publishing, Cullompton.
Skilbrei, May-Len 1998. Når sex er arbeid: En sosiologisk analyse av prostitusjon
på massasjeinstituttene. Pax Forlag, Oslo.
Skilbrei, May-Len 2003. «Dette er jo bare en husmorjobb.» Ufaglærte kvinner i arbeidslivet. NOVA-rapport 17/03.
Skilbrei, May-Len 2006. Prostitusjon i retten. Når «samfunnet» skal bestemme hvem som er hva. Tidsskrift for kjønnsforskning 1-2.
Skilbrei, May-Len og Irina Polyakova 2006. «My life is too short; I want to live now»: Kvinner fra Øst-Europa forteller om veien til og livet i prostitusjon i Norge. Rapport, Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i Oslo.
Skilbrei, May-Len, Marianne Tveit og Anette Brunovskis 2006. Afrikanske drømmer på europeiske gater. Nigerianske kvinner i prostitusjon i Norge. Fafo-rapport 525.
Smart, Carol 1995. Law, Crime and Sexuality. Essays in Feminism. Sage, London.
Stenvoll, Dag 2002. From Russia with Love? Newspaper Coverage of Cross-Border Prostitution in Northern Norway. European Journal of Women’s Studies 9, 143–162.
[1] Navnet «Natacha» i tittelen referer ikke til en konkret informant, men til samlebetegnelsen «Natacha» som brukes i en del litteratur om østeuropeiske kvinner i prostitusjonen. For eksempel «The Natacha trade», om menneskehandel for prostitusjonsformål som inkluderer russiske kvinner, og i en del sammenhenger kalles østeuropeiske kvinner i prostitusjonen bare «Natachas». «Natacha» er nesten som et merkenavn i bransjen også, og uforholdsmessig mange kvinner sier at de er fra Russland og at de heter Natacha. Kvinnene tipser hverandre om hva det lønner seg å si, og noen pugger frasen «I'm Natacha and I'm from Russia» lenge før de kan noe engelsk. Kundene spør også etter «Natachas», og russiske kvinner som ikke er i prostitusjon har fortalt meg at de har blitt spurt av fremmede menn om de er en «Natacha».
[2] På prostitusjonsfeltet er det ikke likegyldig hvilke begreper man bruker. De fleste begreper bærer med seg politiske og/eller moralske konnotasjoner. I denne artikkelen skriver jeg «kvinner i prostitusjonen» når jeg mener kvinner som selger sex til menn, og jeg skriver «prostituerte» når jeg refererer til kvinnene som målgruppe for kontrolltiltak og sosiale tiltak, eller når jeg snakker om den kategoriseringen kvinnene selv og andre gjør hvor erfaringer med prostitusjon blir gjort om til en identitet. Jeg lanserer ikke dette som den endelige løsningen på alle dilemmaene rundt begrepsfestingen, men som den løsningen jeg for tiden finner mest praktisk
og forsvarlig.
[3]Forhandlingene fram til det som ofte kalles Palermo-protokollen, som er FNs menneskehandelsprotokoll, varte i 20 måneder, og i prosessen deltok det flere lobbyister enn representanter for stater. Denne prosessen ledet fram til en definisjon av menneskehandel, og de store konfliktene sto om hvordan prostitusjon og samtykke skulle forstås.
[4] Stigma er et samfunnsvitenskapelig begrep som i stor grad har gått inn i dagligtale og blitt gitt et commonsensisk innhold. I denne artikkelen tar jeg ikke en grundig analyse av prostitusjonsstigmaet, men bruker begrepet litt løst, selv om jeg har Goffmans analyser som utgangspunkt.
[5] I forhold til kvinner i prostitusjon i en norsk kontekst, vil hennes prostitusjon i de fleste sosiale sammenhenger være mer et mulig stigma enn et realisert stigma. Å være gjenkjennelig i de fleste sosiale sammenhenger som en som tilhører en diskreditert kategori er noe annet enn at man vet at man blir diskreditert hvis det blir kjent at man tilhører en viss kategori (Goffman 1963:14).
[6] Når jeg skriver at dette er en start, mener jeg det bokstavelig. Jeg har allerede gjennomført én undersøkelse blant østeuropeiske kvinner i prostitusjon i Norge, men vil i de neste tre og et halvt årene studere dette videre fordi jeg sammen med forskere fra Rokkansenteret og Institutt for kriminologi og rettssosiologi og i samarbeid med russiske partnere har fått grunnforskningsmidler fra NFR til å utføre prosjektet «Prostitution, gender and migration» (PROGEMI). Mitt delprosjekt innebærer feltarbeid blant russiske kvinner som er eller har vært i prostitusjon i Norge.