I slekt med far? Forestillinger og forhandlinger om farskap i genets tidsalder

Kristin Spilker (19.06.2006)

I dagens Norge pågår det en omfattende diskusjon om hva farskap er. Spørsmålene spenner fra om det er av betydning å vite hvem som er far til hva som er den optimalt gode far. Med andre ord dreier det seg både om det eksistensielle, om det er viktig at far finnes, og det pragmatiske og funksjonelle – hvordan kan og bør farsroller fylles. Det er mange ulike grunner til denne diskusjonen. Vi har de siste tiårene sett vesentlige endringer i forholdet mellom kjønnene, både i arbeidslivet og i foreldrerollene (Andersen 2003, Annfelt 2006 fc. Brandth 2003, Moxnes 1992, Ravn 2005). I tillegg til dette kommer en endring i form av ny kunnskap om genetikk og nye muligheter innenfor reproduksjonsteknologier og reprogenetikk (Howell og Melhuus 2001, Fjell 2003, Lie 1998, 2002, Melhuus 2000, Smedal 2000). Til sammen medfører disse endringene at det kan stilles nye spørsmål om hvilke betydninger som knyttes til det å være far, og også hvilke betydninger som mer spesifikt er knyttet til det å være genetisk far (genitor).

Genet blir mye omtalt og portrettert i media, også i forbindelse med farskap og slektskap. Vi blir presentert for ny vitenskapelig kunnskap, og det er en utbredt forestilling at vi nå vet hvordan mennesket er genetisk sammensatt. I 2003 ble «The Humane Genome Project» avsluttet, og populær/vitenskapelige media konkluderte med at det menneskelige genom var ferdig kartlagt. Filosofen Lars Fr. H. Svendsen hevder at biologien har erstattet fysikkens rolle som en slags master science, og videre at biologien i vår samtid blir forstått som en utfordrer til både filosofien og teologien. Spørsmål som «Er det en mening med livet?» og «Hva er mennesket?» skal nå stilles av biologene, nærmere bestemt av genetikken (Svendsen 2001:13). Svendsens hovedpoeng er at vi er vitner til ikke bare en biologisering, men også at biologien har blitt en ideologi. Dette gjør at det er tale om en biologisme, i den forstand at biologien tillegges egenverdi i form av mening, retning og funksjon. Denne biologismen kommer til uttrykk ved at stadig flere av våre egenskaper og handlinger forklares med henvisning til gener. En biologistisk forståelse av slektskap vil bety en vektlegging av genealogiske linjer og genetisk farskap (Fjell 2003).

I den norske antologien Blod – tykkere enn vann? (Howell og Melhuus 2001) setter forfatterne blant annet fokus på hvordan nye reproduksjonsteknologier og adopsjon utfordrer og kaster lys over slektskapsforståelser i Norge. En av bidragsyterne i antologien er sosialantropolog Olaf Smedal, som også tidligere har skrevet om slektskap i tilknytning til nyere reproduksjonsteknologier (Smedal 2000). Smedal har kommet med noe som kan ligne en nåtidig definisjon av slektskap: «Antropologer kan altså insistere på at slektskap er den sosiokulturelle forståelsen av biologiske forhold».

Smedal påpeker videre hvordan nye reproduksjonsteknologier åpner for at biologiske prosesser kan deles opp i biter eller stadier, og dermed bli til flere enheter i stedet for en sammenbundet prosess (ibid:152). Med referanse til David Schneider og Marilyn Strathern, diskuterer Smedal på en spennende måte hvordan slektskap ikke lenger kan håndteres bare via skillet mellom sosialt og biologisk slektskap, men også i ulike former for biologisk slektskap. Et åpenbart eksempel på dette vil være at en kvinne som donerer bort et egg, vil kunne bli genetisk mor, mens kvinnen som blir gravid med dette donerte egget, vil kunne bli biologisk mor. Dette vil utgjøre to ulike former for biologisk moderskap. I forhold til farskap kan sæddonasjon forstås som en annen form for biologisk farskap enn et biologisk farskap som er resultat av et heteroseksuelt samleie innenfor et parforhold.

Metode

Denne artikkelen er en del av et doktorgradsarbeid med tittelen «Negotiating Parenthood in the Age of New Genomics». Forskningsprosjektet har en etnografisk tilnærming, og teoretisk kombinerer jeg tre retninger: antropologisk slektskapsteori, teknologi- og vitenskapsstudier (STS) og kjønnsforskning. Datamaterialet er basert på kvalitative, semi-strukturerte intervjuer av utvalgte informantgrupper, samt utvalgte stortingsdebatter rundt bioteknologiloven og tilhørende offentlig meningsproduksjon rundt de samme debattene.[1]

Grunnlaget for denne artikkelen er intervjuer med to mennesker som er spesielt berørt av spørsmålene som stilles innledningsvis: Hva er en far og hva er en genitor? Med begrepet «far» mener jeg å vise til den hverdagslige bruken av ordet som kan innebære både sosialt, genetisk og juridisk farskap, men som også kan innebære bare en eller to av disse aspektene. Begrepet «genitor» er ment å vise kun til genetisk farskap.

Det ene intervjuet er med en mann som har vært anonym sæddonor. Det andre intervjuet er med en gravid kvinne som vurderer å oppgi «far ukjent», selv om hun kjenner fars identitet. Til sammen adresserer intervjuene på hver sine måter begge spørsmålene foran. Kvinnen blant annet gjennom å si noe om hva man mister ved å skrive far ukjent, og mannen gjennom å kontrastere betydningene av far og genitor. Sagt på en annen måte, handler begge intervjuene om hva det betyr å ha ukjent far, og hva det betyr å ha ukjent genitor.

Jeg ønsker å vise de ulike utfordringene som disse to enkeltmenneskene møter når de i samspill med sine omgivelser og med sin egen fortid og framtid, skal forklare sitt syn på genetikkens betydning for farskap og foreldreskap. Og jeg ønsker å framstille på hvilken måte den spesifikke situasjonen man er i, kan ha betydning for ens mer generelle meningsproduksjon om gener.

Farskap og teknologi

I 1968 publiserte sosialantropologen David Schneider American Kinship. A Cultural Account. Denne monografien kritiserte særlig britisk sosialantropologi for en gjennomgående etnosentrisme i sin tilnærming til komparative slektskapsstudier. Ifølge Schneider er både britisk og amerikansk slektskapsforståelse sentrert rundt en forestilling om blodsbånd, og denne forestillingen mente han at britiske antropologer ukritisk hadde brukt som grunnlag for å systematisere andre folkegruppers slektskapssystemer. Dermed hadde det i de britiske slektskapsstudiene blitt oversett at slektskap også kan konstitueres gjennom for eksempel ervervede sosiale posisjoner eller også som en del av større politiske systemer.

Ved siden av å påpeke at amerikansk slektskapsforståelse vektlegger det biogenetiske, viser også Schneider til en kopling mellom vitenskap og biologi.[2] Denne koplingen bidrar til å forsterke den biologiske dimensjonen ved amerikansk slektskapsforståelse:

If science discovers new facts about biogenetic relationship, then that is what kinship is and was all along, although it may not have been known at the time. (Schneider 1968:23, sitert i Strathern 1995:346)

Fordi det biogenetiske i utgangspunktet er viktig for vestlig slektskapsforståelse, blir ny kunnskap om det biogenetiske også fortolket som viktig. Vitenskapsbasert kunnskap blir stående i en særstilling som premissleverandør for kulturell meningsdannelse om slektskap, og slektskapsstudier har blitt revitalisert som et sentralt felt i sosial teori. I første omgang kom denne revitaliseringen ved empiriske arbeider knyttet til nye reproduksjonsteknologier, og senere ble ny genetikk og reprogenetikk en viktig del av det samme feltet (Becker 2000, Franklin 1997, 2001, Nelkin og Lindee 1995, Ginsburg og Rapp 1991, Strathern 1992, 1995, Åsberg 2005).

David Schneider er en sentral referanse for de som arbeider innenfor feltet som ligger i skjæringspunktet mellom slektskap, genetikk og vitenskapsstudier. En av disse er Marilyn Strathern, og det er særlig hennes spørsmål i forhold til vitenskapsbasert kunnskap og nye teknologier som utgjør gode innganger til min empiri. Hun referer til Schneider som det naturlige startpunktet for sitt resonnement, og hun spør: Hvordan påvirker nye reproduksjonsteknologier vår slektskapsforståelse? Og omvendt: Hvordan påvirker vår slektskapsforståelse vår fortolkning av nye reproduksjonsteknologier?

Stratherns anliggende er at de nye reproduksjonsteknologiene kan påvirke forholdet mellom slektskap forstått som biogenetiske relasjoner, og slektskap forstått som familie i form av en sosial institusjon:

«Kinship» relations could acquire a new autonomy apart from the family as an institution. (Strathern 1995:347)

Strathern utlegger disse refleksjonene med utgangspunkt i nye reproduksjonsteknologier, og hennes spørsmål knyttes til hvorvidt nye teknologier skaper forskyvninger mellom meningsklynger som tidligere var knyttet sammen på mer eller mindre bestemte måter.

Før reproduksjonsteknologiene var det slik at amerikansk slektskapsforståelse, ifølge Schneider, tok utgangspunkt i det heteroseksuelle samleiet som det fremste symbolet på kjærlighet (Schneider 1972). Nettopp den kjærligheten som ble uttrykt ved det heteroseksuelle samleiet, skapte en familie. Familien hadde en bestemt plass i et større slektskapssystem, og denne plassen var bestemt ut fra biologiske fakta diktert av det heteroseksuelle samleiet. Strathern påstår ikke at amerikansk, eller det hun kaller «euro-amerikansk» slektskapsforståelse nå er radikalt endret, men hun spør hvordan nye reproduksjonsteknologier kan bidra til å utfordre noen grunnpremisser i den forståelsen hun ved hjelp av Schneider har skissert.

1. Ser vi en forskyvning (eng: displacement) i forholdet mellom begrepene «familie» og «slektskap»?

2. Ser vi en forskyvning i forholdet mellom begrepene prokreasjon og reproduksjon? [3]

«Kattunger gis bort til snille mennesker» – en fortelling om og fra en anonym sæddonor

Denne overskriften er hentet fra et intervju med en mann som var anonym sæddonor ved Rikshospitalet i Oslo i årene 1992–94. Han ble rekruttert som informant via felles bekjente, og han ble intervjuet på en kafé i Oslo. Jeg ønsket å få innblikk i hans begrunnelser for å være anonym sæddonor, og få tilgang til hvordan sæddonasjon innskrives i en persons forståelse av reproduksjon, familie og slektskap. Mer spesifikt ønsker jeg også å se på om/hvordan denne informanten implisitt konverserer med de to skisserte spørsmålene fra Marilyn Strathern:

Donoren, som jeg vil kalle Per, var en mann seint i 30-åra som hadde vært sædgiver – som var det ordet han selv brukte. På det tidspunktet vi snakket sammen, var det ca. ti år siden han avsluttet denne praksisen. Han bodde nå sammen med sin kvinnelige kjæreste og hadde et barn fra et tidligere forhold. Dette barnet var 11 år og bodde hos sin mor på en annen kant av landet. Disse opplysningene fikk jeg gjennom noen innledende spørsmål som jeg stiller ganske likt i alle intervjuene:

– Bakgrunnen var at det var et oppslag i en studentavis, og da var det at, for det  første at jeg var usedvanlig i beit for penger, blakk. Det var ikke mye penger man fikk, men det var såpass at, jeg tror det var 150 kroner hver gang, og da kostet en pakke tobakk 40 kroner. Det andre var at jeg syntes det var litt moro å utfordre etikken. Jeg følte at dette var helt etisk greit, og at det var litt moro å kunne leve som man prediket, og jeg har alltid vært helt åpen om det i mange kretser, og det har vakt utrolig mye debatt.

Informanten relaterer raskt anonym sæddonasjon til etikk, og slik jeg tolker det ser han anonym sæddonasjon som en anledning til ikke bare å si hva han mener, men også å vise hva han mener om foreldreskap og reproduksjon. Dette kommer klarere fram videre gjennom intervjuet, hvor det blir tydelig at «å leve som man prediker» var knyttet til pågående diskusjoner i informantens miljø.

– […] tenkte du noe på dette selv, om du var noen som burde reproduseres?

– Ja, jeg hadde ikke noe mot å bli reprodusert. Og det var jo på den tiden at sosiobiologien var gjenstand for ville debatter i Studentersamfunnet. Det bygger jo på at selv om vi kanskje har utviklet oss til å tenke forskjellig, så er veldig mye av våre naturlige og menneskelige reaksjoner knyttet til strategier for å maksimere sin egen fruktbarhet. Sånn som forelskelser, sjalusi, ting som opprører oss og som påvirker oss veldig, er faktisk knyttet til reproduksjonsstrategi. Og dette var jo veldig debattert på den tiden, og i denne sammenheng så tenkte jeg naturligvis på dette her. Ikke mye, men jeg tenkte på det, at da fikk jeg reprodusert meg tilstrekkelig. Uten at det bekymret meg. Så det var vel ikke noen drivende kraft, men jeg syntes det var ålreit da.

Her presenteres deler av den sosiale konteksten som informanten levde i, som han selv mener påvirket hans beslutning om å bli anonym sæddonor. Og i denne sammenhengen nevnes reproduksjon som noe som ikke har noe med familie å gjøre. Reproduksjon utlegges her som «individets biologiske trang» til å reprodusere seg, med referanse til en forståelse av biologi som reflekterer informantens kunnskap og kunnskapssyn. Senere i intervjuet kommer vi inn på eventuelle andre grunner til å melde seg som anonym donor. Jeg ville gjerne høre hvordan informanten stilte seg til andre rådende begrunnelser for å gjøre dette.

– Tenkte du deg som en hjelper da? I forhold til ufrivillig barnløse, at du kunne hjelpe…?

– Ja, nei jeg har tenkt på det. Om jeg mente det. Men nei. Det ville bli hykleri å si. Jeg har jo tenkt over det, reflektert litt og forestilt meg hvordan disse hjemmene har det og sånt no. Og det skader jo ikke at du kan være med å gjøre andre lykkelige, men det har aldri vært noe idealisme bak dette. Så for å si det sånn; det var for penga, og fordi det var gøy og spennende å oppleve noe nytt, det var grensesprengende. Og utfordre meg selv etisk og intellektuelt.

Ut fra dette svaret kan man fastslå at det å være anonym donor ikke handlet om å bygge kjernefamilier. Mitt spørsmål var grunnet i intervjuer med andre informanter som nettopp har som grunnleggende premiss at det å stifte familie og få barn er viktig og nærmest nødvendig for å ha et meningsfullt liv. I neste avsnitt beveger vi oss inn på hva det er å være foreldre, hva foreldreskap bygges av, og hva som konstituerer foreldreskap.

– Har du heller ikke noen problemer med uvitenheten?

– Ja, at det er anonymisert? Jeg ser ikke det som noe problem. Altså mitt syn er at foreldrene til disse barna, jeg er ikke forelder, jeg er donor av genmateriale, foreldre er de som får disse barna. For meg er foreldreskap, det der blod er tykkere enn vann-greia, det er sånn det er på film, det er jo kjærlighet til barna som gir barn foreldre. At det er ens eget kjøtt og blod, som det sies, det er jo bare et pluss, men det er ikke det som skaper et barn–foreldre-forhold, det er samværet altså, der er jeg helt klar.

For informanten er det altså et skille mellom å være donor av genmateriale og å være foreldre. Foreldre skapes relasjonelt, altså gjennom sosialt samvær og kjærlighet mellom voksne og barn. Relatert til spørsmålet om forholdet mellom familie og reproduksjon, vil dette bety at mens informanten knytter sæddonasjon direkte til egen reproduksjon, så knytter han den ikke dermed direkte til begrepet familie. Forøvrig åpner og påviser denne passasjen et spørsmål om hva en familie er, hvordan familiebegrepet brukes – og hva som er konstituerende elementer i en familie.[4]

De refererte sitatene er ment å vise den anonyme donorens standpunkt til og perspektiver på det som konstituerer foreldreskap, nemlig samvær og kjærlighet. Jeg skal nå gå over til en sekvens av intervjuet hvor donor snakker om hvordan han selv tenker om det å stifte familie, og hvordan han ville stille seg til å benytte donor som en del av assistert befruktning hvis det skulle vise seg å bli aktuelt i forhold til å stifte egen familie. Jeg vil med en gang si at målet med denne sammenstillingen ikke er å påvise inkonsistens, men snarere å vise hvordan spørsmål om konsistens avhenger av hva som ligger som førstepremiss, eller med andre ord at konsistens ikke bare må relateres til logikk, men også til sosial kontekst.

– Nå skal jeg også utfordre deg litt, og spørre om du kunne tenke deg det motsatte. Hvis det skulle vise seg at du og din partner ikke kunne få barn, kunne det da være aktuelt at hun mottok sæd fra donor?

– Nei, det har jeg ikke tenkt på. Jeg tror nok at i en sånn sammenheng, så ville vi kanskje foretrekke å adoptere. Men, og en av grunnene til det er at da ville den ene være biologisk forelder og den andre ikke være det. Jeg har ikke tenkt mye på det altså, men jeg ville kanskje få en sånn hanrei-følelse. For noen er jo sånt veldig viktig da, for kvinner, å bære fram et barn. Jeg ville kanskje hatt mindre mot om hun hadde fått donert et egg. Og hvordan hun ville føle det, det ville være opp til hennes samvittighet å vurdere.[5]

En hanrei betyr ifølge ordboken en «bedratt ektemann», og gjennom dette ordvalget knyttes reproduksjon til seksualitet, og mer spesifikt til heteroseksualitet innenfor et monogamt parforhold eller ekteskap. Reproduksjon knyttes altså til det vi kjenner som den tradisjonelle kjernefamilien. Og det er interessant at det ikke nødvendigvis er mangelen på «eget kjøtt og blod» som trekkes fram som et problem hvis informanten selv skulle gjøre bruk av anonym sæddonor for å bli far, men snarere følelser knyttet til å bli bedratt – følelser som knytter seg til seksualitet og parforhold. Dette eksemplifiserer hvordan reproduksjon og seksualitet er to sammenvevde meningssystemer (Lie 1998, 2002).

I forbindelse med spørsmålet om hvorvidt Per kunne tenke seg at han og hans partner skulle gjøre bruk av sæddonasjon, kommer han inn på to grunner som taler mot sæddonasjon: den ene av foreldrene ville være biologisk forelder og den andre ikke – altså en ulikhet eller mangel på likestilling mellom foreldrene. Den andre grunnen handler som nevnt om hans seksualitet og følelsen av å bli bedratt. Og informanten mener at han i en sånn situasjon kanskje heller ville adoptere. Men når vi fortsetter å snakke om adopsjon, så blir det reproduktive feltet igjen delt i to: en biologisk reproduksjon og en sosial reproduksjon, mens aspektet seksualitet, parforhold og familie igjen blir mer usynlig:

– Men … jeg ser jo for eksempel for meg at jeg kunne adoptert et barn, og kanskje hatt ti barn som var mine biologiske barn, og da er situasjonen at jeg bidrar til menneskeheten på to måter. Dels ved å være biologisk bidragsyter, og dels gjennom å oppdra barn og gi dem en trygg og fin oppvekst. Og i motsetning til normalen, mot normalt hehe, så er det atskilte egenskaper da. […] Det ser jeg ikke bort fra. At mitt bidrag kunne være todelt. Men jeg ville kanskje foretrukket … Altså jeg kunne adoptert, men det er ikke noe jeg ville gjort uten å prøve å få barn selv. […] det er gøyalt å ha sitt eget kjøtt og blod, familietrekk som går igjen, at de ligner og alt det der. Fra langt tilbake.

Informanten mener at egne biologiske barn er det beste, mens adopsjon er en erstatning. Og han tegner også tydelig, og med en viss refleksjon, et bilde av hva som er normalen. Normalen er at de biologiske foreldrene samsvarer med de sosiale foreldrene, mens adopsjon blir «mot normalt». Så hvis det normale setter standarden, så måles ulike enheter opp mot denne standarden.

Jeg går nå over til passasjer av intervjuet som dreier seg mest om det andre av Stratherns to spørsmål, om forholdet mellom prokreasjon/reproduksjon, eller forholdet mellom unnfangelse og reproduksjon. De spørsmålene jeg stiller i denne sekvensen, stilles relativt likt til alle mine informanter. I tillegg til å være ute etter kulturelle forestillinger og sosiale betydninger knyttet til unnfangelse og reproduksjon, søker jeg i denne delen av intervjuet også spesifikt etter det jeg vil kalle kunnskapssyn.

– Hvis du da skal forsøke å si noe om hva som skjer i unnfangelsesøyeblikket, hva som skjer, eller hva som bestemmes …

– Ja, det mannlige og kvinnelige egget (sic) er jo delte celler, kromosomet er delt i to, og det skal forenes, og dermed har man kjønnet befruktning som gjør at man har egenskapene fra begge foreldrene. I motsetning til kloning eller poding hos planter. Og unnfangelsen skjer jo ved at den ene sædcellen treffer egget, og straks mister da egget evnen til å forene seg med andre sædceller, og unnfangelsen er et faktum, celledelingen begynner og barnet vokser.

– Nå skal jeg spørre deg om noe jeg spør alle [informantene mine] om, hvordan ser du for deg, forestiller du deg, forholdet mellom eggcellen og sædcellen, hvor store de er, hva slags rolle de spiller?

– Så vidt jeg vet, altså for meg er det jeg vet og det jeg forestiller meg det samme; og så vidt jeg vet så arver man jevnt over like mye fra mor og far. Men så kan det være litt forskjellig, det er noen sykdommer som bare kvinner arver, og noe, men pikebarn kan jo arve fra faren, og motsatt, det er jo ikke noen problemer sånn. Det er noe av ideen med reduksjonsdeling av cellene, og kjønnet formering, er nettopp at man skal få genetisk materiale fra begge parter. Og det er vinnerstrategier i biologien det, at det er, at man blander genetisk materiale. Prosessen er mer kompleks faktisk enn poding.

– Har du tenkt deg noe størrelsesforhold, sånn rent materielt, fysisk da, mellom eggcellen og sædcellen …?

– Eggcellen er jo mye større, så vidt jeg vet vesentlig større. Du kan nesten se den med lupe, sånn en tidels millimeter kanskje. Mens sædcellen er jo da bare en hundredel av det. Så det er jo ekstremt forskjellige proporsjoner. Men de består jo av noe, embryoer og kjerner og skall og no vann inni der det vet jeg ikke. Det er jo bare celler da. Kromosomsammenhengen er jo identisk da.

I forhold til denne sekvensen av intervjuet er det tre begreper jeg ønsker å trekke ut: kunnskap, biologi og darwinisme. Per klargjør at for han «er det han vet og det han forestiller seg det samme». Sagt på en annen måte, mener han at hans forestillinger er bygget på viten. Nærmere bestemt er hans begreper hentet fra biologisk vitenskap: celler, kromosomer, kloning, poding, embryoer, celledeling, genetisk materiale, lupe, kjerner, skall, vann, kjønnet befruktning, kromosomsammenheng.

Og i tillegg til en vitenskapsbasert og biologisk forklaringsmodell ser jeg «ideen med reduksjonsdeling» og «vinnerstrategier i biologien» som referanser til forklaringsmodeller hentet fra darwinismen, i den forstand at begrepene henviser til at biologien virker ut fra en idé, at biologien har en strategi og en funksjon (se Svendsen 2001:24–25).

Sett i denne sammenhengen, i forhold til informantens kunnskapssyn, er det forståelig at anonym sæddonasjon fra hans side fortolkes inn i en sammenheng av biologisk reproduksjon. Og så blir det inntil videre stående som et åpent spørsmål om anonym sæddonasjon, som en del av et sett med andre metoder for assistert befruktning, har bidratt til å tydeliggjøre/separere/løsrive/displace/ reproduksjonens ulike aspekter.

Jeg vil avslutte analysen med en passasje som jeg mener angår informantens posisjon i forhold til sammenhengen mellom familie, slektskap, prokreasjon og reproduksjon, og som bidrar til å konkretisere noen av de innfløkte sammenhengene i dette feltet. Denne passasjen viser et eksempel på at donorgjerningen ikke hører til i familien, og den forteller også noe om informantens perspektiv på kjønn:

– Men er du så fortrolig med donor-gjerningen at du vil fortelle dette til din sønn? Synes du det er et relevant spørsmål? Har du for eksempel diskutert det med kjæresten din?

– Jeg har vel ikke fortalt det til kjæresten min, men jeg har fortalt det til gud og hvermann forøvrig. Og grunnen til at hun ikke vet det, er vel at jeg har glemt det, det er så lenge siden. Når det gjelder sønnen min, så er det jo sånn at barn skjønner ikke så mye, men de kan være veldig sensible på sånne ting, så jeg vil kanskje være litt mer forsiktig med å fortelle han det. Men hvis han spør meg, så vil jeg naturligvis svare. […] Men av praktiske grunner, så kan en vel si at det å være sæddonor ikke er forenlig med å ha fast følge.

– Ja. Er det nødvendigvis det?

– Ja, av rent praktiske grunner, for det blir for lite, det blir bare kluss, uregelmessig og sånt.

– Men ikke av noen andre bi-grunner?

– Nei nei nei. Da måtte det jo være fordi, altså kvinner har jo så mye rare verdier, som regel verdier som begunstiger dem, hehe. Så jeg vil anta at de fleste kvinner ville være mot det. Og hvis det betyr mye for henne, og ikke så veldig mye for meg, så tar jeg ikke en fight på det. Men på den annen side, gjort er gjort, så det må de forholde seg til. Ut fra at jeg er jeg.

Denne informanten vil gjerne tenke på anonym sæddonasjon som noe som ikke har med han som far (farskap) å gjøre, og som heller ikke har noe med hans familie å gjøre, men som noe som var en del av hvordan han som student posisjonerte seg intellektuelt i debatter i sin omgangskrets og i Studentersamfunnet. Og den begrunnelsen han gir for å være anonym sæddonor, er ikke gyldig for hvordan han tenker om sitt farskap. Mens han som donor tenker seg at et forhold mellom barn og foreldre bygges av samvær og kjærlighet, så ville det for hans egen del, i forhold til hans egen familie, være et problem hvis barnets mor var biologisk mor, og han selv ikke var biologisk, men sosial far. Og i forhold til å tenke seg selv som far, så er det «gøyalt å ha sitt eget kjøtt og blod, familietrekk som går igjen, at de ligner og alt det der. Fra langt tilbake».

Per ser anonym sæddonasjon som en form for reproduksjon, og denne formen for reproduksjon 1) har ikke noe med familien å gjøre (hans egen partner og sønn trenger derfor ikke vite dette) 2) den har noe med familien å gjøre – fordi familien skal vernes (og hans sønn kan være sensibel, og anonymitet er også det beste for barnet som unnfanges ved hjelp av donert sæd). Dette kan utlegges til at familien skal bestå av noe mer helhetlig; familien handler om mer enn reproduksjon, og reproduksjon er noe annet enn familie. Så når donorgjerningen og familien ikke «blandes», bekrefter og vedlikeholder det ideen om familien som noe annet/mer enn prokreasjon og reproduksjon.

Den siste sekvensen i dette avsnittet sier også noe om forståelser av kjønn. Som nevnt tidligere har denne informanten et godt forhold til biologiske forklaringsmodeller, og i disse linjene forklares kvinner med referanse til de samme prinsipper som refereres innledningsvis i intervjuet, at mennesker handler ut fra strategi, eller «hva som begunstiger dem». Det er også interessant at kvinner, som gruppe, antas å være mot anonym sæddonasjon, eller mer presist, de antas å være mot at deres partnere er anonyme sæddonorer. Flere steder gjennom intervjuet refereres det også til en forståelse av at likestilling er et grunnleggende viktig prinsipp: «Og en av grunnene til det er at da ville den ene være biologisk forelder og den andre ikke være det.» De siste setningene i denne sekvensen, «[…] Det må de forholde seg til. Ut fra at jeg er jeg» kan også vise til at informanten ser seg selv som et subjekt med en egen historie og en egen identitet, mens «de» blir en felles gruppe som må forholde seg til hans historie og hans individuelle valg.

«Lurer på om jeg skal skrive far ukjent» – en fortelling om og fra en gravid kvinne

Informanten var 38 år da dette intervjuet ble gjennomført, og hun hadde ikke barn fra før. Vi møttes på en kafé, på et tidspunkt der hun var omtrent halvveis i sitt svangerskap. Hun fortalte innledningsvis litt om seg selv, og om avgjørelsen om ikke å ta abort. Slik situasjonen var når hun ble intervjuet, så hun for seg å gjennomføre svangerskapet og moderskapet uten støtte eller engasjement fra barnets far. Hun forteller om sin egen situasjon, og jeg vil vise hvordan hennes forståelser av farskap uttrykkes i forhold til den konkrete situasjonen hun står oppe i. Etter hvert kommer vi også inn på hennes syn på moderskapet og familie og slektskap mer generelt. I fortsettelsen vil jeg kalle kvinnen Tanja:

– Jeg har lurt litt på om jeg skal skrive «far ukjent» eller ikke, og diskutert det med venner og kjente, og Alternativ til Abort i Norge (AAN) og alle. For det tror jeg egentlig han ønsker. Men jeg synes det blir feil i forhold til barnet, for jeg kommer til å fortelle det barnet hvem som er faren, for jeg kan ikke late som jeg ikke vet, eller ignorere, eller si at han er ikke … så selv om han bare blir en perifer figur, så vil jeg at barnet skal vite. Det kommer jo an på om han i det hele tatt kommer til å møte ... Men han kommer jo i alle fall til å, i barnets idéverden, kommer jo han til å være en figur. Jeg ønsker at det barnet skal vite hvem han er og kunne ta kontakt med han. Og om ikke han ønsker å ta aktivt del i omsorgen, så greit.

Tanja forteller her om hvordan hun har vært i tvil om hvorvidt hun skal skrive «far ukjent» eller ikke på fødselsattesten. Men hun er ikke i tvil om at barnet selv må få vite hvem som er far. Tanja synes det er viktig, selv om «han bare blir en perifer figur». Selve begrepet «farsfigur» brukes av flere av informantene i mitt intervjumateriale, og er sånn sett et begrep som er innarbeidet i en diskusjon om farskap. Det er fristende å spekulere på hva som ligger i begrepet. I ordboka Clue står begrepet «figur» forklart slik: «en illustrasjon, en person i en film, skuespill o.l, en skikkelse, kroppsform». Jeg utfordret Tanja til å prøve å si litt mer om hvorfor det er viktig å kjenne fars identitet:

– Ja, hvorfor er det viktig? Jo, altså, det går på tilhørighet altså, et barn blir jo ikke skapt av bare en, så hvor du kommer fra sånn sett, og kjenne igjen ting, og vite at du har en far og, hvorfor er det viktig? Jo, det er en sånn følelses … Nå har jeg en bestefar som jeg aldri har møtt, morfar, som døde i høst. Og for noen år siden så var jeg litt opptatt av at, gikk på mutteren og mente at hun burde ta kontakt nå i voksen alder, og så ble det aldri til det. Også nå når han døde, søsteren min begynte å grine, og ble helt fra seg, enda vi aldri har møtt han, og har egentlig ikke ... hørt noe særlig om han. Han forsvant før, eller bestemamma forlot han før muttern ble født, men nå i ettertid så tenkte jeg veldig at fader, jeg for min del kunne jo tenkt meg å møtt han, for å få ting litt på plass, for å kjenne igjen, for å se mutteren. Altså, jeg kjenner jo bestemamma, men det hadde vært spennende å møte han også. For det er jo noe med at det er kjøtt og blod, altså det er arvemateriale med generasjoner som blir ført videre.

For det første fastslår Tanja at «et barn blir jo ikke skapt av bare en». Og dette er i tråd med det som tidligere refererte David Schneider betegner som den vestlige folketroen, nemlig at prokreasjonen innenfor rammen av det heteroseksuelle samleiet, anses som viktig for et menneskes videre identitet. For det andre knytter Tanja farskap til betydningen av en opprinnelseshistorie, og muligheten for å se seg selv som en del av en genealogisk linje – gjennom gjenkjennelse. For det tredje refererer Tanja til at det er en sånn «følelses». Og for å utdype hva det følelsesmessige handler om, kommer Tanja i sitatet nedenfor inn på skillet mellom å tenke/føle. I min tolkning referer dette til en bakenforliggende autentisitet, i den forstand at den primære følelsen er noe som kommer før tanken – at Tanjas søster ikke tenkte, men at hun spontant følte:

– Men din søster, hun tenker dette litt likt som deg da eller?

– Vet du, det tror jeg ikke hun tenkte på, for da hun fikk vite det så, vi fikk jo bare vite det sånn at, nå var han død, da hadde mutteren fått brev fra advokat, om at hun skal arve og sånn, og søsteren min bare begynte å gråte sånn helt spontant, for det var jo, selv om vi har nesten ikke snakket om han og ikke vært noe … Han er dansk da. Så vi har sommerhus i Danmark, og vi har vært i Danmark under hele oppveksten, så nei.

Arvemateriale knyttes her til en bestemt kontekst, til et sted og til sommerminner. Satt på spissen blir denne bestefaren en del av sommerminnene i kraft av sine gener, eller også i kraft av sin plass i en genealogisk linje. Så selv om Tanja og søsteren ikke har møtt denne personen, så veves han inn i en historie med sommeropplevelser og ferier i Danmark. Ved en slik historie blir bestefaren knyttet til en sosialitet og en tidslinje som gjør at han oppleves som å ha betydning, ikke bare genetisk, men også sosialt, til tross for at han og barnebarna aldri har møttes. Dette refererer til et poeng innenfor feltet om slektskap og biogenetikk som omhandler «a sociality that lacks social reality» (Finkler 2005). Men ut i fra Tanjas refleksjoner er det mulig å spørre om gener og sosialitet nødvendigvis er to sider av samme sak – eller om det også kan få være bare samme sak?[6]

Biologi, kunnskap og sosial praksis?

I den neste sekvensen av analysen av Tanjas utsagn ønsker jeg å fokusere på forståelser av kunnskap, og på hvilken måte en kan se sammenhenger mellom kunnskapssyn og forståelser av familie og slektskap. Som sagt, stiller jeg spørsmålene likt til informantene, og her har jeg spurt om hva Tanja husker av de tidligste forklaringene hun fikk om reproduksjonen, og om hun kan spore noen bevegelser i disse forklaringene i løpet av livet:

Det jeg husker [fra foreldrenes forklaring] er ikke bien og blomsten, men eggceller og sædceller, en fra pappa og en fra mamma. Så det var nok en ganske likeverdig historie om at vi var en blanding av mor og far, og at det vokste i mammas mage og at det fødes. Men om jeg har endra noe syn på dette i mitt voksne liv? Hm, jeg har nok gått mer mot biologi, jeg har gått mer mot biologiske forklaringer på veldig mye. Det er kanskje en bevegelse i mitt eget liv. Altså da jeg vokste opp, så var det jo mye mer om … program for eksempel om tvillinger som ble kledd i rosa og blått, og så byttet de om, altså at kjønn ikke var noe annet enn en sosial konstruksjon, og det har jeg nok beveget meg ganske langt bort fra. I voksen alder, i alle fall siden jeg begynte å studere.

I denne passasjen trekker Tanja fram flere av de sentrale dimensjonene både innenfor kjønnsforskning, biologi og vitenskapsstudier – samt innenfor en generell samfunnsdebatt om menneskelig reproduksjon. Hun setter opp metaforen om bien og blomsten mot den mer vitenskapsbaserte historien om eggcellen og sædcellen, og hun trekker også fram aspektet om «likeverd». I tillegg plasserer hun to tilnærminger som hverandres motsetninger; biologiske forklaringer versus sosial konstruksjonisme – og disse to plasseres også i tid.

Tanja referer til at hun har blitt mer opptatt av biologi og biologistiske forklaringer etter at hun begynte å studere. Hun har studert mest samfunnsfag, men det siste studieåret sitt brukte hun på å ta det som da het grunnfag biologi. Men selv om Tanja selv mener hun har beveget seg mot en større vektlegging av biologiske forklaringer «på veldig mye» som hun selv sier, så vil jeg med følgende sitat eksemplifisere hvordan biologiske (genetiske) og sosiale dimensjoner likevel forstås i sammenheng:

– Jeg vil tro at i en familie med særkullsbarn så blir ungene veldig forskjellig, også fordi de har ulike sosiale bånd, om du får en ny sosial forelder, så blir jo kombinasjonen med dine gener annerledes enn, det utgjør en annen dynamikk. Og det med steforeldre tror jeg egentlig er veldig sunt jeg, for da har du litt andre følelsesmessige bånd også. Det tror jeg kanskje er bra.

Her tolker jeg Tanja slik at hun forteller på hvilken måte hun tenker gener som noe dynamisk som er i samspill med omverdenen, som en del av en større sosial prosess. Tanja refererer her både til en forståelse av at det er en sammenheng mellom genetiske bånd og følelsesmessige bånd, samtidig som hun sier at denne sammenhengen kanskje ikke er nødvendig eller entydig positiv. Og det er interessant at mens genene vanligvis omtales som å spille en rolle i biologisk foreldreskap, peker Tanja her på betydningen av (sosiale) foreldres gener, og hvordan de får betydning i foreldreskap. Dette er et eksempel på at det finnes flere samtidige forståelser av genenes rolle i foreldreskap.

Og som en avslutning på intervjuet med Tanja, vil jeg trekke fram en passasje som jeg synes viser hvordan Tanjas synspunkt og forståelser av genenes og biologiens betydning er i forhandling med hvilke ønsker og muligheter hun har til å organisere livet sitt i konkret og praktisk forstand.

– Jeg tror en type familie er å ha folk rundt seg, enten det er biologisk eller ikke biologisk, he-he, det er jeg redd for nå – at det blir veldig ensomt, for jeg ser folk rundt meg som blir helt hønemor. At det er biologi og hormoner som gjør at du blir helt annerledes når du har fått barn, men jeg håper at jeg kan dele litt på den ungen og at vi kan få et ålreit forhold til venner og min familie, sånn at jeg kan få litt fri og. Så det er viktig å ha folk rundt seg, men om de er biologiske eller ikke ... det er utveksling. Jeg tror det er sunt å ha noen egne barn og adoptere, at man bor litt hos naboen, bruker litt tid hos tanter, men jeg tror det er greit å ha oversikt over den biologiske sammenhengen også, det tror jeg, ja det tror jeg.

Gener i kontekst

Hva sier så denne analysen om Stratherns to spørsmål? Forteller historiene om Per og Tanja noe om forskyvninger og løsrivelser mellom begrepene slektskap og familie, og likeså mellom begrepene prokreasjon og reproduksjon? Slik jeg har tolket historiene, framstiller de åpenbart tvetydigheter. Begge informantene knytter farskap og foreldreskap til biologi og genetikk, samtidig som de eksplisitt understreker at de nettopp ikke ser genetisk slektskap som en nødvendig bestanddel av farskap.

Informanten Per uttaler i forhold til sæddonasjon at hans oppgave som sædgiver (genitor) ikke har noe med farskap å gjøre, mens det derimot er viktig for han at hans sosiale og juridiske farskap bygger på at han er genitor. Tanja tenker at det er essensielt for hennes barn å vite hvem som er biologisk far, altså genitor. Likevel tydeliggjør hun på slutten av intervjuet at når problemstillingen om betydningen av genetisk farskap knyttes til hennes egen konkrete livssituasjon, så mener hun at nære relasjoner og familie ikke trenger å ta utgangspunkt i biologiske bånd.

Per og Tanjas refleksjoner kan altså synes ikke bare tvetydige, men også inkonsistente. Jeg ønsker med min analyse å vise at «konsistens» i denne sammenhengen er underordnet, og at informantenes standpunkt handler om hvordan meningsdannelser omkring gener er uløselig knyttet til kontekst. Analysen framstiller løsrivelse og en forskyvning hvis man snakker på et generelt kunnskapsplan, men samtidig spesifikke og tydelige koplinger når betydningselementene kommer nærmere.

Selv om tvetydighet er et mulig svar å hente fra informantenes fortellinger, så er det etter min mening viktigere å framheve hvordan informantenes standpunkt og refleksjoner må ses i sammenheng med deres posisjonering i tid og «sted». Per var en ung, singel mann i et bestemt miljø; nå er han eldre, har barn og er i et fast forhold. Tanja beskriver selv en utvikling hvor hun ved å studere biologi som fag ble mer opptatt av biologiske forklaringer, mens hun nå som singel gravid planlegger ut fra at familieliv ikke trenger å være diktert av biologiske relasjoner.

Schneiders påstand var det heteroseksuelle samleiets verdi som et selvsagt utgangspunkt for vestlig slektskapsforståelse. I Norge i dag kan en i lovverk, så vel som i offentlig debatt, se en fastholdelse og også en oppvurdering av genetisk slektskap. Jeg mener at endringer i lovverket, for eksempel med hensyn til DNA-testing av farskap og også opphevelse av anonymitet ved farskap, med rette kan kalles en «genetisering». Men samtidig vil jeg argumentere for at det er viktig å vise til nærmest motstridende betydningselementer og bevegelser i samtidige norske forståelser av farskap og slektskap. Jeg har vist at både Per og Tanja i praksis trosser sine prinsipielle synspunkt om biologiens betydning – både i den forstand at begge har laget rot i det biologiske familieregnskapet i sine konkrete liv, og også ved at de framhever foreldreskap som først og fremst sosialt.

Postmoderne identitetsteori har forlengst lansert menneskelig identitet som fragmentert og delokalisert (Giddens 1991, Hall 1992, Beck & Beck-Gernsheim 2001). Slik jeg forstår Strathern åpner hun for muligheten av at vi vil få se at genetisk identitet blir nettopp bare genetisk identitet, og at «den genetiske substans» mister styrke som basis for en større sosial identitet:

Personal «identity» could become understood in terms of genetic substance rather than kin relationship. The outcome could be a simultaneous emphasis on and deemphasis of relationships as such. (1995:347)

Kartlegging av genetiske relasjoner kan som følge av dette forstås som en ryddeprosess – et ryddebehov skapt av både økende sosial variasjon og ny genetisk viten. Enkelt sagt rydder aktørene i de ulike aspektene av sin identitet, og i den grad genetisk identitet skilles ut, gis den betydning avhengig av kontekst. De empiriske eksemplene bidrar i denne teksten til å vise at personlig biografi, inkludert det konkrete og situasjonelle i omgivelsene, er viktig for å kunne si noe om på hvilken måte gener og genetisk viten gjøres betydningsfullt i forhold til farskap.

Prinsipielle synspunkt på betydningen av genetisk opphav i lovverk, i offentlige diskurser og i enkeltpersoners uttalelser, betyr ikke nødvendigvis en biologisering av vår faktiske sosiale organisering. Dette er et paradoks, at mens en ser en tydeliggjøring av noen kulturelle og biologistiske modeller av farskap og slektskap, så er det en utvikling i våre sosiale praksiser som ikke nødvendigvis går i samme retning. Dette impliserer etter min mening at det er tid for å søke etter begreper som gjør det mulig å snakke om genetiske relasjoner uten at dette nødvendigvis skal romme en henvisning til sosialitet og slektskap.

Litteratur

Andersen, Arnfinn J. 2003. Menn skaper rom for foreldreskap og familie. Farskapets betingelser i en heteronormativ kultur. Dr. polit.-avhandling. Institutt for sosiologi og statsvitenskap, Fakultet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse, NTNU.

Annfelt, Trine 2006. From soft Fathers to the right of Sperms? Biologism as a Heteronormative Resource in the Norwegian Family Policies. I Eva Magnusson, Malin Rönnblom og Harriet Silius (red.): Gender, Equality and other Normativities: Critical Perspectives on Gender Constructions in Nordic Policies and Practices. (Kommende)

Annfelt, Trine 2006. The «New Father» – Evidence of Gender Equality in the Norwegian Welfare State? The Use of Gender Equality as a discoursive Resource for Family policies. I Kari Melby, Anna-Birte Ravn og Christina Carlsson Wetterberg (red.): Limits of political ambitions? Gender equality and welfare in Scandinavia. (Kommende)

Becker, Gay 2000. The Elusive Embryo. How Women and Men Approach New Reproductive Technologies. University of Califonia Press, London.

Beck, Ulrich og Elisabeth Beck-Gernsheim 2002. Institutionalized Individualization. Individualism and its Social and Political Consequences. Sage publications, London.

Brandth, Berit og Elin Kvande 2003. Fleksible fedre. Maskulinitet, arbeid, velferdsstat. Universitetsforlaget, Oslo.

Finkler, Kaja 2005. The Negative and the Positive of the New Genetics Revolution: A Theoretical and Empirical Assessment. Foredrag på konferansen Vital Matters II, Biotechnology and its social and ethical implications. Bergen, 30. september–2. oktober 2005.

Fjell, Tove Ingebjørg 2003. På arvens fang, i den ubrutte linjens favntak? Om donorfamilier og adoptivfamilier og tetting av genetiske og biografiske hull. Tidsskrift for kulturforskning 2 (2), 47–64.

Franklin, Sarah 1997. Embodied Progress. A Cultural Account of Assisted Conception. Routledge, London.

Franklin, Sarah 2001. Biologization Revisited: Kinship Theory in the Context of the new biologies. I Sara Franklin og Susan McKinnon (red.): Relative Values. Reconfiguring kinship studies. Duke University Press, Durham, N.C.

Giddens, Anthony 1991. Modernity and Self-Identity. Self and Society in Late Modern Age. Polity Press, Cambridge.

Ginsburg, Faye og Rayna Rapp 1991. The Politics of Reproduction. Annu. Rev. Anthropol. 20, 311-43.

Hall, Stuart 1992. A Question of Cultural Identity. I Stuart Hall, David Held and Tony McGrew (red.): Modernity and Its Futures. Polity Press, Cambridge.

Howell, Signe og Marit Melhuus (red.) 2001. Blod – tykkere enn vann? Betydninger av slektskap i Norge. Fagbokforlaget, Bergen.

Jørgensen, Tone 2001. Til Barnas Beste: samværsrett og blodsbåndforestillinger. I Signe Howell og Marit Melhuus (red.): Blod – tykkere enn vann? Betydninger av slektskap i Norge. Fagbokforlaget, Bergen.

Lie, Merete 1998. After Nature? Sex and Gender in the age of Reproductive Technologies. Skriftserie 5/98, Senter for kvinneforskning, NTNU.

Lie, Merete 2002. Science as Father? Sex and Gender in the Age of Reproductive Technologies. The European Journal of Women's Studies 9 (4), 381–399.

Marcus, George 1995. Ethnography in/of the World System: The Emergence of Multi-Sited Ethnography. Annu. Rev. Anthropol. 24, 95–117.

Melhuus, Marit 2000. Kultur, bytte og makt: sæd og egg – på norsk. Norsk Antropologisk tidsskrift 11, 161–181.

Melhuus, Marit 2001. Kan skinnet bedra? Noen meninger om assistert befruktning. I Signe Howell og Marit Melhuus (red.): Blod – tykkere enn vann? Betydninger av slektskap i Norge. Fagbokforlaget, Bergen.

Moxnes, Kari 1992. Changes in Family Patterns – Changes in Parenting? A Change toward a More or Less Equal Sharing between Parents. I Ulla Bjørnberg (red.): European Parents in the 1990’s. Contradictions and Comparisons. Edited for the European Coordination Centre for Research and Documentation in Social Sciences.

Nelkin, Dorothy og Susan Lindee 1995. The DNA Mystique. The Gene as a Cultural Icon. W.H. Freeman and Company, New York.

Renolen, Mona 2005. «Nye fedre i gamle spor?» En diskursanalyse av farskap i norske partiprogrammer. Masteroppgave i tverrfaglige kulturstudier. Institutt for tverrfaglige kulturstudier, NTNU, Trondheim.

Ravn, Malin Noem 2005: A Matter of Free Choice? Some Structural and Cultural Influences on the Decision to Have or not to Have Children in Norway. I Carrie B. Douglass (red.): Barren States. The Population Implosion in Europe. Berg, Oxford og New York.

Schneider, David 1968. American Kinship. A Cultural Account. Prentice-Hall, Englewood Cliffs, N.J.

Schneider, David 1972. What is Kinship All About. I Pricilla Reining (red.): Kinship Studies in the Morgan Centennial Year. The Anthropological Society of Washington, Washington, D. C. (repr. i Parkin and Stone (red.): Kinship and Family.)

Smedal, Olaf 2000. Blod, sæd, moral og teknologi: Hva slektskap brukes til. I Finn Sivert Nielsen og Olaf H. Smedal (red.): Mellom himmel og jord. Tradisjoner, teorier og tendenser i sosialantropologien. Fagbokforlaget, Bergen.

Smedal, Olaf 2001. Modeller, fenomener og realiteter. Innledning i Signe Howell og Marit Melhuus (red.): Blod – tykkere enn vann? Betydninger av slektskap i Norge. Fagbokforlaget, Bergen.

Solberg, Berge 2003. Den nye Bioteknologiloven - ikke til barnets beste likevel? <http://www.bioethics.ntnu.no/debatt/Anonymitet.pdf>, Nytt Norsk tidsskrift 3.

Strathern, Marilyn 1992. After Nature. English Kinship in the Late Twentieth Century. Cambridge University Press, Cambridge.

Strathern, Marilyn 1995. Displacing Knowledge. Technology and the Consequences for Kinship. I Faye D. Ginsburg og Rayna Rapp (red.): Conceiving the New World Order. The Global Politics of Reproduction. University of California Press, Berkeley, California.

Svendsen, Lars F.H. 2001. Mennesket, moralen og genene. En kritikk av biologismen. Universitetsforlaget, Oslo.

Åsberg, Cecilia 2005. Genetiska Föreställningar. Mellan Genus och gener i populärvetenskapens visuella kulturer. Unitryck. Institutionen för Tema, Linköpings universitet.