Over grensen. Konstruksjoner av likestilling og norskhet i russisk-norske familier

Ann Therese Lotherington (10.04.2008)

Mer enn 12 prosent av Norges befolkning har innvandrerbakgrunn, og innvandrerne spiller vesentlige roller for endringer av det norske samfunnet fra et tilsynelatende homogent til et åpenbart heterogent samfunn. Den norske mangfoldspolitikken ble utviklet for å møte de utfordringene dette representerer. Politikken har som mål å skape et samfunn som ivaretar enkeltindividets rett til å være annerledes, tenke annerledes enn flertallet og velge levemåte fritt. Den skal etablere en ny nasjonal selvforståelse som samsvarer med befolkningssammensetningen, med aksept for at det er mange måter å være norsk på. Mangfoldsmeldingen (St.meld. nr. 49 (2003–2004)) varsler om anerkjennelse av forskjelligheten i befolkningen gjennom en grunnleggende positiv holdning til kulturelt, religiøst og verdimessig mangfold. Det skal etableres en inkluderende forståelse av hva det vil si å være norsk, der diversitet heller enn likhet legges til grunn for det normale og ønskelige. Prinsipielt spiller dermed utenlandskfødte i Norge en sentral rolle for utviklingen av hva det vil si å være norsk, men åpnes det i realiteten opp for det? Når betydningen av å sikre respekt for samfunnets verdigrunnlag samtidig understrekes, er det en indikasjon på at ikke alt mangfold kan aksepteres. Kjønnslikestilling nevnes spesielt som en grunnleggende verdi ved det norske samfunnet som ikke kan kompromisses. Spørsmålet blir derfor hvilken innflytelse norske idealer om likestilling mellom kvinner og menn får på innvandrernes etablering av sin norskhet og hva det å være norsk innebærer for dem. Det er denne artikkelens sentrale tema.[1]

Med om lag 5000 transnasjonale ekteskap årlig, eller 20 prosent av alle inngåtte ekteskap (Lie 2004), er ekteskapsmigrasjon og transnasjonal familieetablering viktig for utviklingen av det mangfoldige Norge. Begrepet «transnasjonal» brukes i denne sammenhengen for å understreke to forhold: For det første at det dreier seg om grenseoverskridende relasjoner mellom mennesker, ikke stater, og for det andre at de grenseoverskridende bevegelsene av mennesker, varer, ideer og begjær går i flere retninger, snarere enn i én bestemt retning. Dette gjelder i høyeste grad for ekteskap mellom personer med ulik nasjonalitet (Constable 2003; Flemmen og Lotherington, under trykking). Norskfødte menn har en større tendens enn norskfødte kvinner til å gifte seg med en utenlandsfødt borger, men blant dem som velger en ikke norskfødt ektefelle er svenske og danske borgere førstevalget for både kvinner og menn. Ser vi bort fra disse, topper Thailand, Filippinene og Russland statistikken over land menn velger ektefelle fra. Av de 2240 bestående norsk-russiske ekteskapene i Norge i 2005, var kun 65 mellom russiskfødt mann og norskfødt kvinne. Norskfødte kvinner gifter seg i første rekke med menn fra Storbritannia, Tyskland og USA (alle tall fra Daugstad 2006). Dette kjønnede ekteskapsmønsteret er drøftet inngående i Flemmen og Lotherington (ibid.), og analysene skal ikke gjentas her. Analysen i denne artikkelen tar utgangspunkt i de norsk-russiske ekteskapene og dreier seg om hvordan deres kjernefamilier blir arena for etablering av norskhet.[2]

Norske myndigheter ønsker at innvandrere så fort som mulig skal bli norske og ta del i det norske samfunnet, men hva skal til for å bli anerkjent som norsk? For noen er det nok å være født og oppvokst i landet. Norskheten trekkes ikke i tvil. Den er implisitt og uproblematisk og trenger ingen rettferdiggjøring. For andre holder ikke det. Selv om innvandrere formelt sett blir nordmenn når de oppnår norsk statsborgerskap,[3] antyder benevnelser som andre- og tredjegenerasjons innvandrere, som fortsatt lever i det norske språket, at det skal mer til. Det gjelder ikke minst en kvinne med norskklingende etternavn, men med utenlandskklinende fornavn og aksent. Det tas for gitt at hun er gift med en nordmann og lever i Norge, men norskheten hennes trekkes i tvil. Hva de gjør for å få anerkjennelse som norske borgere og hvilken rolle offentlig politikk spiller i dette, problematiseres i artikkelen.

Statens styring i familien

Prinsippet om «privatlivets fred» er en arv fra den politiske liberalismens idé om familien som en ikke-politisk, privat institusjon som det offentlige ikke skal gripe inn i. Kvinnebevegelsens krav om å gjøre det private offentlig var en kritikk av dette som vant fram på mange punkter, men som møtte og møter motstand fra det offentlige Norge når det gjelder regulering av forhold i familien, særlig forholdet mellom ektefeller/samboere. Dette gjenspeiles i Lov om likestilling mellom kjønnene der det heter i § 2, Lovens virkeområde, at:

For så vidt gjelder familieliv og rent personlige forhold, skal loven ikke håndheves av de organer som er nevnt i denne lovs § 10. (Se også Lotherington 1999)

Andre lovreguleringer som griper direkte inn i familielivet, er imidlertid allment akseptert, for eksempel forhold knyttet til arv, barneomsorg og skoleplikt.

Til tross for det offentliges respekt for det enkelte ektepars ordning av sine relasjoner, søkes forholdet formet i bestemte retninger. Det kan bare ikke gjøres direkte (Rose og Miller 1992), men kan skje gjennom den indirekte styringsformen «regjering» (Neumanns oversettelse i Foucault 2002) eller «conduct of conduct», som vil si en aktivitet som søker å forme borgernes atferd ved å operere gjennom deres ønsker, forhåpninger, interesser og overbevisninger. Med denne styringsformen er ikke maktutøvelse kun et statlig fenomen, men myndighetene styrer gjennom mindre fellesskap og enkeltindivider, som kjernefamilien (Foucault 1994/2000; Foucault 2002; Dean 2006; Rose og Miller 1992; Inda 2006). Denne styringen forutsetter at menneskene som styres selv kan handle, eller har «agency», at det er mennesker som vet hva de vil og handler deretter. De handler imidlertid ikke i et vakuum, men styrer seg selv innenfor rammene av gjeldende offentlige styringsregimer. Den offentlige styringens effekt, eller hvor medgjørlige de styrte blir, er avhengig av myndighetenes evne til å skape forbindelser mellom de politiske målsettingene, planene og praksisene på den ene siden og samfunnets begreper om hva som er bra, sunt, normalt, effektivt og/eller lønnsomt på den andre (Rose og Miller 1992).

Dette styringsperspektivet ble tilpasset og brukt i en analyse av norsk politikk overfor russiske ekteskapsmigranter i artikkelen «Ekteskapsmigrasjon i det norske maktfeltet» (Lotherington og Flemmen 2007). Der viser vi hvordan norske myndigheter brukte (og bruker) ekteskapet som styringsinstrument overfor russiske innvandrerkvinner i bosettingsprosessen. I denne artikkelen anvendes perspektivet i analysen av de russiske ekteskapsmigrantenes etablering av norskhet. I henhold til norsk politikk er det ønskelig at innvandrere blir norske og agerer aktivt i det norske samfunnet så fort som mulig. For å styre etableringen av norskheten i ønsket retning, kan myndighetene utnytte den spesifikke situasjonen de russiske ekteskapsmigrantene befinner seg i, nemlig i kjernefamilien. Gjennom etablering av normer for normale kjernefamilier som innvandrerne oppfatter som ettertraktelsesverdige, skapes det forbindelser til de politiske målsettingene som gjør styringen effektiv. Myndighetene kan operere gjennom ekteskapsmigrantenes interesser i, ønsker, forhåpninger og overbevisninger om at normene for normale norske kjernefamilier også er for dem. Slik styrer de selv etableringen av sin norskhet og oppnår anerkjennelse.

Inspirert av Butler (1990, 2004) kan vi si at norskhet dreier seg om å handle på bestemte måter i bestemte sammenhenger. Norskhet er ikke noe en «har» eller «er», men noe en «gjør». Det er performativt og gjøres i relasjoner, blant annet i familien. Det betyr at norskhet ikke skal forstås som noe ferdig og statisk, men som tøyelig og flytende. Det er nettopp det som gjør det mulig for norske myndigheter å foreslå en politikk som skal arbeide fram en ny og inkluderende forståelse av hva det vil si å være norsk, og at innvandrere i prinsippet skal kunne ha innvirkninger på denne endringsprosessen. Det er likevel ikke slik at norskhet kan reduseres til et spørsmål om individenes frie valg. En kan ikke velge norskhet fritt. Norskheten må gjøres gjenkjennelig for andre i samfunnet. En stadig gjentakelse av visse handlinger, eller i Butlers terminologi, en repetitiv sitering av normer, er det som gjør norskheten gjenkjennelig. Hvilke handlinger eller hvilken «gjøring» som gir norskhet, er imidlertid ikke gitt og er vanskelig å få øye på i en entydig etnisk norsk kontekst. Her spiller derfor innvandrerbefolkningen en avgjørende rolle. De feilsiterer, det vil si at de ikke nødvendigvis repeterer normene for norskhet. Feilsitering innebærer å bryte konvensjonelle forventninger og gi fenomener ny betydning. Innvandrerne gjør det enten fordi de ikke kjenner normen, eller fordi de aktivt ønsker å bryte med det konvensjonelle og bevege seg utover den dominerende diskursens rammer. Uansett viser deres praksis at det kan stilles spørsmål ved gjeldende forestillinger om virkeligheten og at etablering av nye virkelighetsforståelser er mulig.

Gjennom feilsitering kan endring skje, men på samme måte som en ikke kan velge norskhet fritt, kan en heller ikke feilsitere fritt og oppnå endring. Feilsiteringen behøver en viss anerkjennelse fra omgivelsene for å ha endringskraft. Det er ikke snakk om anerkjennelse fra det etablerte, konvensjonelle, diskursivt dominante, men feilsiteringen må finne gjenklang i alternative diskurser. Den norske mangfoldspolitikkens mål kan nettopp forstås som et bidrag til å etablere alternative norskhetsdiskurser som åpner opp for at innvandrere kan være med på å forme normene for norskhet. Spørsmålet som forfølges i analysen, er om normene for normale norske kjernefamilier tillater slik åpning.

Likestilling i familien og posisjonering til norskhet

Russiske kvinner møter en rekke stereotypier når de beveger seg over den russisk-norske grensen. Flemmen har gjennom en studie av nordnorske aviser analysert fram fem subjektposisjoner som gjøres tilgjengelige for dem: «den prostituerte», «tyven», «arbeideren», «kvinnen/moren» og «den norskgifte russiske kvinnen» (Flemmen 2007). De to første posisjonene er entydig negative og rammer russiske kvinner i Norge generelt. «Arbeideren» og «kvinnen/moren» er i all hovedsak positive konstruksjoner, som hardt arbeidende og flinke, kunnskapsrike, åndelige og varme. Som «norskgift» framstilles den russiske kvinnen positivt, men relasjonen til den norske ektemannen blir problematisk. På den ene siden er hun heldig som har funnet kjærligheten i Norge, på den andre siden er det farer forbundet med en slik relasjon fordi mannen forventes å være i en dominerende posisjon og kan utnytte henne. Begge framstillingsmåtene av «den norskgifte russiske kvinnen» posisjonerer henne som sårbar og underordnet ektefellen. Posisjonen forsterkes av den dominansbaserte styringsteknologien den norske staten tar i bruk overfor ekteskapsmigranter, der den norske ektefellen blir viktigste styringsinstrument (Lotherington og Flemmen 2007). Subjektposisjonene som tilbys russiske kvinner i Norge som er gift med nordmenn, kan oppsummeres som den underordnede eller den undertrykte.

Subjektposisjonene «underordnet» og «undertrykt» er dårlige utgangspunkt for etablering av norskhet, fordi en dominerende forestilling om norske kvinner er at de ikke er undertrykte, men selvstendige og frigjorte. Norge anses som et av de mest kjønnslikestilte landene i verden, og et land det er godt for kvinner å leve i. Forestillingen om kvinners selvstendige stilling i Norge brukes retorisk av enkelte i den offentlige debatten for å framheve den norske kulturens overlegenhet, samtidig som innvandrere på norskkurs blir fortalt at det er likestilling i Norge.[4] Representasjonene av Norge og norsk kultur handler om likhet og enhetlighet, der kjønnslikestilling er en viktig ingrediens. Med Mohanty (2003) kan vi karakterisere dette som en postkolonial kjønnsstereotypisk forestilling der ikke-vestlige kvinner blir de undertrykte, maktesløse ofrene, mens vestlige kvinner får bekle posisjoner som handlekraftige og frigjorte.

Russiske kvinner som etablerer seg i Norge, må posisjonere seg i forhold til dette. Deres tilnærmet nordiske utseende og kristne eller sekulære livssyn sammen med den sovjetiske fortiden preget av offentlig definert kjønnslikestilling og en framstilling av den russiske kvinnen som sterk og selvstendig, kunne tenkes å gi dem en fordel. De tar med seg en bagasje som minner om det bildet som gis av norske kvinner. Måten de kommer på, som ekteskapsmigranter fra et land med lavere levestandard enn Norge, ser imidlertid ut til å underminere dette. På grunn av ekteskapsmigrasjonens struktur, altså det ubalanserte økonomiske forholdet mellom den russiske kvinnen og den norske ektemannen, blir hun ikke forstått som jevnbyrdig med ham, men underordnet og avhengig (Constable 2003; Flemmen og Lotherington, under trykking). Dermed trekkes også norskheten i tvil. I vårt arbeid med og blant russiske kvinner har vi sett at deres individuelle historier fra Russland spiller liten rolle for hvordan de blir møtt og oppfattet når de kommer til Norge.[5] Uavhengig av egen etnisitet, klasse, utdanningsbakgrunn og yrkeskarriere blir russiske kvinner en enhetlig kategori for nordmenn. Russiske kvinner er russiske kvinner. Hver og en må derfor skape seg sin individuelle identitet i Norge, eller med andre ord posisjonere seg som norsk. Et slikt arbeid skjer i relasjoner, og kjernefamilien er en viktig arena der denne konstitueringen finner sted.

Metode

Interessen her rettes inn mot de russiske ekteskapsmigrantenes representasjoner av forholdet, det vil si hvordan de velger å snakke om seg og sin familie, ikke hva de faktisk gjør eller hvordan paret faktisk ordner seg. Det handler om hvordan de med utgangspunkt i relasjoner i familien framstiller seg selv. Det metodiske grepet for å få fram dette har vært bruk av en kombinasjon av visuell metode og gruppeintervju. Ulike grupper har sett kortfilmen Tempo og diskutert den etterpå. Tempo er en spillefilm på ti minutter produsert av Eva Dahr i samarbeid med Ulla-Britt Lilleaas. Filmen er basert på Lilleaas’ doktoravhandling om kvinner og menns kroppsvaner og konsekvenser for arbeidsdeling i parforhold. Den illustrerer tidsklemmas effekter i en typisk heteroseksuell, etnisk norsk familie. Samtidig kommer norske idealer for hvordan (ekte)par skal ordne sine liv til uttrykk på ulike måter i filmen.

Styrken ved denne metoden er at referansepunktet for diskusjonen er felles. De har sett det samme på samme tid og blir bedt om å reflektere over det de har sett. Situasjonen åpner for at gruppedeltakerne kan velge om de vil snakke om paret i filmen, om de vil relatere diskusjonen til den norske og eventuelt russiske virkeligheten de kjenner, og/eller til sin egen familie. Uansett tilnærming blir de aktive bidragsytere i diskusjonen. I og med at vi i dette prosjektet var ute etter hvordan de framstiller seg selv, hva de ønsker å formidle av tanker og handlinger til omverdenen, blir gruppedynamikken viktig. Deltakerne bruker hverandres innlegg og synspunkter i utviklingen av sine egne argumenter og i vurderingene av hva og hvor mye de vil si om seg selv. Her er det snakk om å posisjonere seg både i forhold til andre russiske kvinner i Norge og i forhold til den middelaldrende kjønnsforskeren som de enkelt kan plassere i den norske middelklassen. Ulempen med dette kan være at enkelte blir for aktive i sin posisjonering og slik kan komme til å dominere seansen. Dette problemet kjenner vi igjen fra ordinære gruppeintervjuer.

Et annet poeng med å ha felles referansepunkt er at forskeren kan bruke ulike seanser i filmen til å hente diskusjonen inn og drive den videre fra tema til tema. Dette er samtidig det potensielt problematiske med metoden, fordi filmens tema kan komme til å sette for strenge rammer for hva som tas opp og forfølges.

To grupper russiske kvinner så filmen.[6] Den første gruppen besto av fire russiskfødte kvinner, gift/samboende med norskfødte menn. De var omgangsvenner. To av kvinnene hadde barn, den ene hadde ett barn fra et tidligere ekteskap i Russland og to barn med den norske ektefellen. Den andre hadde to barn med den norske ektefellen. Kun den ene hadde egen erfaring fra ekteskap med en russiskfødt mann. Aldersmessig var de fra begynnelsen til slutten av 30-årene. Tre hadde fullført høyere universitetsutdanning i Norge og hadde relevant arbeid, mens den fjerde fortsatt var under utdanning. Kvinnene snakket godt norsk. Diskusjonen varte i om lag to og en halv time, ble spilt inn og er i sin helhet transkribert. Den andre gruppen besto av tre russiskfødte kvinner som kjente hverandre fra før. Alle snakket godt norsk. To var gift med norskfødte menn, og begge hadde to barn, mens den tredje var samboer med en utenlandskfødt mann (østeuropeer, men ikke russer) og hadde ett barn med ham. Ingen av dem hadde vært gift/samboende før de kom til Norge. Aldersmessig var de fra begynnelsen av 30-årene til begynnelsen av 40-årene. De hadde alle høgskoleutdanning eller tilsvarende og faglig relevant arbeid. Diskusjonen varte i to timer, ble spilt inn og er i sin helhet transkribert. I begge gruppene deltok artikkelforfatteren og Natalia Kukarenko, som er en av fire forskere i prosjektet artikkelen bygger på.

I tillegg til dette har to grupper norske kvinner sett filmen. Den ene besto av fem kolleger fra Norut. Den andre besto av forskernettverket EMMA-nord, det vil si ti kjønnsforskere. Hensikten med å inkludere disse gruppene var å ha et referansepunkt og bakteppe i forhold til arbeidet med de russiske gruppene. De brukes ikke eksplisitt komparativt.

Diskusjonene etter visningen av Tempo i de to russiske gruppene kom ikke uventet til å dreie seg om arbeidsdeling mellom voksenpersonene i hjemmet, foreldrenes forhold til barna og forholdet hjem/arbeid, siden dette var filmens iøynefallende budskap. Selv om norskhet ikke bare ble knyttet til kjønnslikestilling og kvinnesyn, ble dette stående som den mest sentral ingrediensen i refleksjonene rundt kjernefamilien og egen norskhet. Det var i forhold til dette de mente å ha forandret seg bevisst eller helt umerkelig etter at de hadde flyttet til Norge. Andre aktuelle aspekter ved norskheten som de tok opp, men som det ikke er plass til å følge opp videre i denne artikkelen, var barneoppdragelse, skolepolitikk, matpakke og helsepolitikk. Til forskjell fra kjønnslikestilling og kvinnesyn var imidlertid motstanden mot de andre norskhetsaspektene langt sterkere. Nettopp på grunn av likestillingsdiskursens effekter på opplevelsen av egen norskhet, er det dette aspektet jeg har valgt å forfølge. Det er uvesentlig i denne sammenhengen hvordan jeg definerer kjønnslikestilling, eller hva den norske likestillingspolitikken handler om. Poenget er hvordan de russiske kvinnene snakker om det og relaterer seg til det, eller med andre ord, hvordan diskursen virker konstituerende for deres liv. Ut fra det empiriske materialet har jeg analysert fram to ulike måter diskursen virker konstituerende på, men basis for begge er en tatt-for-gitt-het i forhold til likestilling i Norge:

Den norske likestillingens tatt-for-gitt-het handler om en aksept for den stereotype framstillingen av kjønnslikestilling som del av norsk kultur. Med sin måte å snakke om «det norske» på viser de russiske kvinnene hvordan samspillet mellom politikk og samfunn har etablert dominerende diskurser som de forholder seg til på to høyst ulike måter. Mens noen føler seg presset til likestilling, bruker andre likestillingsdiskursen som en ressurs i sin posisjonering til norskhet.

Å føle seg presset til likestilling dreier seg om et ukomfortabelt forhold til det norske likestillingsidealet. Her presser omgivelsene på for at den russiske kvinnen skal endre sin atferd i likestillingsretningen, mens hun selv ikke ønsker å gå den veien. Ubehaget kan forstås som motstand mot en transformasjonsprosess mot/disiplinering til en norskhet som ikke er ønskelig. Her har ikke det offentlige evnet å skape forbindelser mellom de politiske målsettingene og de russiske kvinnenes begrep om hva som er et godt familieliv eller et sunt morskap.

Å posisjonere seg til norskhet gjennom å gjøre den antatte undertrykkingen til skamme virker konstituerende på en helt annen måte. Det innebærer å markere seg som vel så likestilt eller frigjort som norske kvinner. Her framvises en kunnskap om hva det vil si å være norsk kvinne i dagens samfunn, eller kanskje særlig hva det vil si å være norsk middelklassekvinne. Norskheten gjøres på en måte som vinner gjenklang og anerkjennelse, og forbindelsene mellom det politiske og de russiske kvinnenes opplevelse av det gode liv er etablert på en vellykket måte.

Den norske «likestillingsgiften»

Uavhengig av hvordan de norsk-russiske parene organiserer sine samliv, kan de oppleve seg som likestilte – eller ikke. Opplevelse av likestilling er avhengig av egen forståelse av hva likestilling innebærer, egne og andres forventninger til likestilling samt realismen i vurdering av muligheter for og ønskelighet av likestilling. Det er ingen nødvendig sammenheng mellom faktisk likedeling av arbeid og opplevd likestilling i forholdet, men den dominerende likestillingsdiskursen har betydning for koplingen mellom dem. Opplevelse av likestilling kan dermed ses som et uttrykk for hvordan likestillingsdiskursen virker konstituerende for russiske kvinners liv i Norge. Ninas beskrivelse av hvordan hun møtte sin nye norske identitet i Russland etter fem år i Norge illustrerer dette:

– Det jeg merker når jeg kommer hjem til Russland, er at de ser på meg som annerledes der også fordi jeg har bodd så lenge i Norge. De ser ikke på deg som deres, men som en fremmed. Og her (i Norge) er du også fremmed uansett hvor lenge du har bodd her.

– … vet du […] hva det er som er annerledes med deg, eller merker du det ikke selv? Er det bare de andre som merker det?

– Nei, det er klart – det er den der likestillingspoison som merkes. Da jeg kom hjem etter å ha vært fem år i Norge, så møtte jeg min bror og hans familie, og vi spiste – og da spurte min bror om jeg skulle lage brødskiver til barna, og om jeg kunne lage til ham. Men da sa jeg: «Du er ikke barn, du er voksen – så du kan lage selv». Da ble det store øyne, for han forventet at jeg skulle gjøre det, og at alt skulle dekkes på bordet til mannen. Da var det flere slike episoder jeg opplevde. Det er jo bare småting, men jeg husker at jeg var så irritert over reklamen! De brukte halvnakne kvinner i reklamen og de hadde jo ikke noe der å gjøre. Jeg ble så provosert av det og sa til venninnene mine: «Hvordan kan de vise det på sentral-TV!?» De forsto ikke poenget. Så det er klart at når man har bodd i Norge en del år, så er du vant til at folk kan tenke mange tanker, og si hva de har lyst til.

Nina har internalisert en norskhet som gjør at hun reagerer negativt på ting i Russland som hun tidligere ikke så, og som hennes russiske venninner i Russland fortsatt ikke ser. Hun gjør denne norskheten i Russland og opplever at familie og venner ikke forstår og ikke kjenner henne igjen. Hun definerer fenomenet som norsk «likestillingspoison». Uten å merke det har hun blitt «forgiftet» ved å bo i Norge. Denne «giften» har gjort henne forskjellig fra sin russiske opprinnelse. Ingen har fortalt henne hva hun skal tenke og mene om kjønn, men ved å bo i Norge og omgås nordmenn har det blitt en del av henne. Den dominerende norske likestillingsdiskursen har virket. Den har definert grensene for hva det er akseptabelt å snakke om, på hvilken måte og med hvilken autoritet. Derfor reagerer hun når venner og familie i Russland snakker på uakseptable måter, og derfor oppnår hun ikke anerkjennelse i Russland når hun snakker med utgangspunkt i den norske diskursen.

Analysen av det empiriske materialet kretser rundt de russiske kvinnenes forhold til det Nina kaller norsk likestillingspoison, og som jeg definerer som den dominerende likestillingsdiskursen.

Den norske likestillingens tatt-for-gitt-het

Ifølge Nina er det lett for en russisk kvinne å komme til Norge, fordi norske menn er opplært til likestilling. Fra de er små er de opplært til at de må ta del i husarbeidet. Hun er takknemlig overfor norske kvinner, eller i hvert fall svigermoren sin, for at mannen hennes er slik som han er. Maria er enig. Hun har mange ganger takket svigermoren sin for den fantastiske jobben hun har gjort med sønnen sin. Begge kvinnene er likevel bekymret for at de med sin russiske bakgrunn kan komme til å ødelegge det. Likestillingen er der, men den kan forsvinne. Elena er redd for at hun bidro til det overfor sin mann. Hun hadde vokst opp i en familie der faren deltok mye hjemme, men:

[…] da jeg ble kjent med mannen min og vi begynte å bo sammen, så skulle jeg vaske gulvet. Da sa han: «Vent, jeg skal hjelpe deg.» «Åh, nei, nei, nei,» sa jeg. Men hvis jeg hadde vært mer strategisk den gangen hadde han kanskje gjort mer i dag. Jeg gjorde kanskje en stor feil. Jeg var imponert, men gikk ikke videre med det. Jeg gikk ikke med på det å vaske sammen, jeg syntes at jeg skulle gjøre det […].

Diana opplever likestillingen som mer fasttømret. For henne er ikke norske kvinner lenger undertykt i ekteskapet: «Det må jo i så tilfelle ha vært før likestillingen tok av – da var det nok forskjell, men det er jo en stund tilbake,» sier hun. Selv opplever hun seg som likestilt i ekteskapet med sin norske mann. Det nikkes rundt bordet, alle føler seg likestilte i familien. Diana sier også at hun faktisk aldri har vært borti noen som ikke er likestilte. Alle i hennes omgangskrets er det.

I tillegg til å bli imponerte over likestillingsnivået til egne ektefeller og svigerfamilier, lar de russiske kvinnene seg imponere over hvordan norske menn åpenbart og synlig tar del i omsorgen for barna. De innser at situasjonen ikke har blitt sånn av seg selv, men at offentlige ordninger har hatt og har stor betydning. Elena legger særlig vekt på ordningene knyttet til svangerskap og fødsel:

Jeg mener at systemet i Norge bidrar til at mennene får mer ansvar. […] Men her legger systemet til rette, og begge to kan benytte disse dagene og da føler de at de må gjøre noe. Ikke bare for sin partner, men også for systemet – at de må gi noe.

Hun oppfatter at ordningene/systemet i seg selv forplikter paret til likestilling. De må gi noe tilbake for alt de får og alt som legges til rette for dem. Etter en diskusjon av nivået på ordningene i Norge og Russland, konkluderer Maria:

Loven er kanskje på bortimot samme nivå, men det er de samfunnsmessige uskrevne normene og forventingene som er helt annerledes.

Det skal med andre ord mer til enn formelle lover og ordninger for at de skal tas i bruk. De er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse, som Brandth og Kvande (2003) sier.

Konsekvensen av at det er likestilling, er at ingenting er avklart på forhånd, mener Maria. Alt er gjenstand for forhandlinger, og det kan være slitsomt. Det åpner opp for makt som strategi, som spill mellom viljer i familien der utfallet av spillet er åpent. Det dreier seg om forhandlinger mellom partene om hvem som har rett, og hvem som kan diktere den andres handlinger (Foucault 2002). Maria sier:

Det er jo det som er problemet, det er likt! Det er derfor det blir så vanskelig. (Henviser til Tempo.) Jeg tror det er mer konsekvenser av likestilling man ser her – alt skal forhandles, ingenting er avklart på en måte. Begge to prøver å prestere på alle områder, hjemme og på jobb og sammen som par – så det er mer konsekvenser av dette. Man har veldig uavklarte roller, derfor må man forhandle dem i hver enkelt sammenheng.

For par med to krevende jobber vil det være et spørsmål om hvilken jobb som til enhver tid er viktigst. Begge er klar over at begge jobbene er viktige, men: «I dag – hvem sin jobb er viktigst i dag? Ikke sant? Han har det møtet og du har det møtet» (Maria). Irina, som ikke har barn, synes dette høres veldig slitsomt ut og at man må kunne løse problemet med bedre planlegging. Maria minner om at det uforutsette helst skjer når det er planlagt å gjøre noe annet, og Irina går med på at hun har et poeng. Hun ser betydningen av at avtaler må følges opp og overholdes gjensidig: «Det er jo også likestilling. Det krever mye. Ingen har sagt at det er lett.»

Opplevelsen av å bo i et likestilt samfunn er til stede sammen med erkjennelsen av det ikke nødvendigvis gjør livet enkelt. De vet før de kommer at det er likestilling i Norge, og de tar likestillingen for gitt når de flytter til landet. Likestilling er en kraft de forholder seg til, og ordner sine liv i forhold til, en diskurs som virker disiplinerende. Det kan for noen føles som krevende og truende, mens andre utnytter potensialene i det.

Presset til likestilling

Opplevelsen av det massivt likestilte norske samfunnet gjør at enkelte føler seg presset til å handle på bestemte måter. For dem som gifter seg med nordmenn og etablerer seg i Norge, kommer presset tidlig, fordi de kommer inn i en norsk familie og omgangskrets umiddelbart etter ankomst. De settes inn i hva som forventes av dem av velmenende norske kvinner som med utgangspunkt i en antakelse om at de russiske kvinnene er utsatte og kan bli utnyttet av ektefellen, gir råd om hvordan de bør handle overfor ektefellen: «Til å begynne med fikk jeg flere ganger kommentarer om at jeg måtte være tøff med ham og la han gjøre ting» (Maria). Elena kjente presset fra flere kanter og kjenner det fortsatt fordi hun ønsker å prioritere tid med barna. Rådene handlet om at hun måtte gi ham mer kontroll i forhold til barna og la ham ta mer ansvar for husarbeid, slik at hun kunne utvikle seg og sin karriere:

Da det første barnet ikke en gang hadde fylt et år, begynte alle å spørre om når jeg skulle begynne å jobbe igjen. Jeg ville jo tilbringe litt tid sammen med barnet. Jeg satte veldig stor pris på at jeg kunne få være sammen med min sønn og følte også at det var veldig bra å kunne lære ham å snakke russisk med en gang. (Elena)

Elena fikk spørsmål om hvorfor hun ikke jobbet og når hun skulle begynne, mens Nina opplevde en stilltiende nedvurdering av hennes valg om å være hjemme mens barna var små:

De oppfattet meg som ressurssvak, og som en som bare drikker kaffe på lekeplassen og som ikke orker å gjøre noe, at jeg bare er en husmor. […] Det er for eksempel sånn at du sitter i selskap og du føler kommentarer som egentlig ikke er ment for deg, men som folk bare sier uten å tenke på at jeg faktisk er i den situasjonen. Så da føler du sånne oppfatninger.

Det er vanskelig å føle aksept og anerkjennelse for egne valg og prioriteringer under slike omstendigheter, samtidig som det er vanskelig å leve opp til det nye hjemlandets krav. Norge kan – selvsagt – ikke tilby det nødvendige familienettverket for å få hverdagslivet til å henge sammen slik som det er vanlig i Russland. Det blir et ekstra press, og som Nina sier:

Egentlig er heller ikke kvinner født til å være superkvinner! […] Det merkes når man ikke har besteforeldre eller andre på sidelinjen og i nærheten – da legges jo all belastningen på foreldrenes skuldre.

Bestemor spiller en sentral rolle for russiske kvinner og deres barn. Fordi russiske kvinner som regel er svært unge når de får barn, blir de også bestemødre i relativt ung alder, og på grunn av lav pensjonsalder har hun også tid og anledning til å engasjere seg i barnebarna. Bestemor og andre pensjonerte familiemedlemmer fungerer som et aktivt sosialt nettverk for den unge barnefamilien. Dette er et stort savn for russiske mødre i Norge. Det påfører dem et ekstra press til selv å følge opp barna ut fra en russisk forståelse, i tillegg til presset om jobb og karriere som kommer fra det norske samfunnet. Elena sier:

Da føler jeg meg mer forpliktet til å ta meg mer av barna enn det som kanskje er vanlig praksis i Norge – da blir det som i Russland. Og da synes jeg at jeg ofrer litt mer. I Russland […] forholder moren seg mye lettere til det at hun må ofre noe, men her føler jeg faktisk at jeg må gjøre det godt på alle fronter – både jobb og barna – det er litt mye. Tilstanden og velstanden for familien er avhengig av begge. Det er derfor jeg syns det er et veldig stort press faktisk.

Elena opplever at det ikke er sosialt akseptert i Norge å ofre karrieren framfor barna og sliter med forventningene om at hun skal gjøre det bra på alle hold. Slik hun framstiller det, er manglende sosialt nettverk bare en del av problematikken, for hadde hun bodd i Russland og valgt bort karrieren for en periode ville hun likevel kunne oppnå anerkjennelse. Det gjør hun ikke i Norge. Derfor strever hun med å få det til på alle fronter og føler seg presset.

Arbeidet med å bygge opp et støtteapparat i Norge betyr for dem som har økonomi til det og som tåler å ha fremmede mennesker i huset, å kjøpe seg tjenester, eller «outsourcing av husvask og barnepass» som Maia sier. Noen har også mulighet til å hente familiemedlemmer i Russland som kan bo sammen med dem i lengre perioder. Irina mener at den nye generasjonen kvinner, både i Russland og i Norge, foretrekker å utvikle et eksternt støtteapparat framfor å kreve at mannen tar ansvar. Elena er enig og synes det høres ut som en strategi for å slippe unna krangling om deling av arbeid og ansvar hjemme. Det er i alle fall en måte å forholde seg til likestillingspresset på som gjør det mulig å framstå som kjønnslikestilt i familien, men likestillingsdiskursen blir en trussel for dem som ønsker å leve et familieliv i tråd med russiske verdier. Uten nettverket av familiemedlemmer rundt seg, særlig bestemor, faller det på moren å opprettholde den ønskelige standarden i relasjonen til barna. For å klare det må egen yrkeskarriere settes til side, men en slik beslutning genererer ikke anerkjennelse i Norge. Det betyr ikke at det ikke finnes norske kvinner som gjør det samme, men heller ikke de opplever anerkjennelse for det. Det representerer feilsitering av normene for det normale, og for en utenlandskfødt knyttes denne feilsiteringen til normene for norskhet. Den utenlandskfødtes gjøring av norskhet måles mot et ideal om likestilling i familien, ikke mot en norsk realitet. Opplevelsen av å bli presset til likestilling kan dermed forstås som motstand mot disiplineringen til en norskhet de ikke vil identifiseres med. For andre virker det stikk motsatt.

Å gjøre den antatte undertrykkingen til skamme

Gjennom å posisjonere seg som vel så likestilt eller frigjort som norske kvinner, gjøres mistanken om undertrykking som hefter ved russiske kvinner til skamme. Siteringen av normer skjer på måter som er gjenkjennelige og akseptable for nordmenn. Maria forteller om reaksjoner hun får når hun reiser i Russland:

Jeg får ofte kommentarer i Russland, jeg reiser mye til Russland i forbindelse med jobben, og da spør folk om hvordan jeg jobber når jeg reiser så mye, og «får du lov av mannen din?» «Lov??» «Ja, hva sier han når du reiser rundt og møter fremmede menn andre steder. Hva gjør han?» «Han er hjemme og passer barna.» «Åhh?!!» De blir sjokkerte. Det er sånn drosjesjåførnivå, ikke sant?

For henne har det likestilte livet med den norske mannen i Norge blitt en selvfølge. Hun opplever seg som så norsk at hun ikke en gang forstår det hun anser som et russisk spørsmål, og synes i det store og hele at konversasjonen holder et svært lavt nivå. Det er lenge siden hun var ferdig med den slags diskusjoner.

Å understreke sin lave deltakelse i matlaging, at det er et felt som er overlatt ektefellen, er en måte å markere sin frihet fra konvensjoner på, ikke minst fordi matlaging er tett knyttet til kvinne- og morsrollen i Russland. Irina sier at hun ikke bryr seg om hva som foregår på kjøkkenet: «Jeg kjøper ikke mat, og alt som har ordet mat i seg vet jeg ingenting om. Han har fullstendig kontroll.» Det faller moren hennes tungt for brystet:

I Russland er det stort sett kvinner som har ansvar for matlagingen. Menn har jo noen spesialiteter som de lager av og til – og det er jo stor høytid og mye stas rundt det. Men ellers er det kvinner som tar seg av det. Og de stereotypiene gav jeg veldig fort opp. Mannen min lager mat, jeg har ingen problemer med det. Moren min har problemer med det, men det får bli hennes problem.

Irina er fornøyd med sin norske tilpasning og legger morens kritikk av sin manglende russiskhet til side. Hun bor tross alt i Norge.

Også hos Maria er det mannen som lager mat, men hun vil ha kontroll med hva som lages:

(Jeg) legger meg veldig borti hva vi skal spise […] Men det er jo også en vanskelig balansegang. Man skal liksom komme med kommentarer som skal inspirere, men ikke kritisere – ikke sant? Jeg er veldig sånn … Jeg prøver å være forsiktig med hvordan jeg sier ting, for liksom plutselig finner han ut at hvis jeg kritiserer han, så kan han si «lag maten selv» – og det er jo … å, nei!

Hun er fornøyd med tilpasningen sin og vil ikke risikere å havne i en situasjon hvor hun må lage maten. Hun er fullstendig klar over spillets regler og jobber med balanseringen av forhandlingsutspillene sine. De må være slik at hun bevarer kontrollen uten krav til gjenytelse, i hvert fall ikke på kjøkkenet.

Det er en betydelig tro på at krevende, men fleksible jobber, har betydning for likestillingen og familieforholdet. Dette synspunktet finner støtte også i annen forskning på feltet (f.eks. Brandth og Kvande 2003). De kan ikke se for seg at de ville stått så hardt på, verken på jobb eller hjemme hvis de hadde hatt en rutinejobb som hvem som helst kunne steppe inn i. Kanskje ville de jobbet deltid for å få mer tid hjemme, og med en slik jobb ville det også vært lettere å være hjemme med syke barn og selv være hjemme ved sykdom. Fravær ville være arbeidsgivers problem, ikke ditt. Men de har krevende jobber, både kvinnene og mennene, og forhandlingene om deling av hjemmearbeid og utearbeid framstår som forhandlinger på like vilkår. Diana sier:

[…] han takket ja til langpendling i ni måneder, ikke sant. Nå sier jeg: «Nå er det min tur, nå er det jeg som skal satse på karriere. Det er veldig mye reising, og det må du bare akseptere.» Og det er helt i orden. Han forstår det. Så det er ikke sånn at det bare er han som skal få lov til å utvikle seg i jobben, jeg får også muligheten.

Det antydes en sammenheng mellom klasse og likestilling, der de frie middelklasseyrkene utgjør et potensielt bedre grunnlag for etablering av likestilling hjemme. Det samsvarer langt på vei med Skilbreis (2004) kritikk av likestillingsprosjektets middelklassekarakter. Når de russiske kvinnene snakker fra denne posisjonen, kan de være rimelig sikre på å nå fram til rett adressat og oppnå å gjøre undertrykkingen til skamme. Likestillingsdiskursen blir en ressurs for dem i gjøringen av norskhet. Gjennom representasjoner av seg selv og sitt familieliv som frigjort og likestilt, oppnås anerkjennelse som norsk i det norske samfunnet. Repetitiv sitering av normer for et norsk familieliv innebærer samtidig feilsitering av forventningene nordmenn har til russiske innvandrerkvinner som underordnete og undertrykte. De skaper seg i stedet en identitet som er i overensstemmelse med bildet av den norske kvinnen som frigjort og likestilt. Det vinner gjenklang hos middelklassen, som en viktig normdannende klasse, og bidrar til å bygge nødvendig tillit og anerkjennelse for aktiv deltakelse i det norske samfunnet.

Samproduksjon av norskhet og kjønn

Et gjennomgående, men implisitt tema i artikkelen har vært at norskhet ikke kan forstås i seg selv og kontekstløst. Norskhet blir til i relasjon til noe. Her har vi sett at norskhet snakkes fram som et motstykke til russiskhet med relasjonene mellom kvinner og menn i familien som en sentral forskjell. Det er måten de russiske kvinnene forholder seg til sine ektemenn på, som forteller at de er blitt mer eller mindre norske. Dermed gjør de kjønn samtidig som de gjør norskhet, og det blir umulig å skille det ene fra det andre. Norskhet og kjønn produserer hverandre gjensidig, og kjernefamilien er arenaen der dette skjer. De russiske kvinnene framstiller seg selv med utgangspunkt i forholdet til ektefellen. Forholdet til barn og foreldre gjøres bare av og til relevant. Representasjonen av forholdet mellom ektefellene som likestilt, blir avgjørende for anerkjennelsen i det norske samfunnet. Det er langt viktigere enn å ha matpakke med brunost eller like å gå på ski.

Det vi ser, er at den norske politikken har effekter for relasjonene i kjernefamilien uten at klassiske virkemidler som lover, reguleringer eller økonomiske tiltak settes i verk. I stedet handler myndighetene på de russiske kvinnenes vilje, på deres situasjon og på omgivelsene. Myndighetene har evnet å skape forbindelser mellom politiske målsettinger om likestilte familier og samfunnets begreper om at det likestilte samlivet er det gode samlivet. Bildet av Norge som et kjønnslikestilt samfunn møter de russiske kvinnene når de kommer til landet. Det blir en basiskunnskap de tar med seg og forholder seg til i sine samliv. For noen representerer likestillingsdiskursen en ressurs i arbeidet med å skape seg sin norske identitet, for andre representerer den en trussel om manglende anerkjennelse dersom normene for den normale, gode kjernefamilien ikke repeteres.

Gjennom samproduksjon av norskhet og kjønn i kjernefamilien bidrar de russiske kvinnene til reetablering av etablerte normer for norskhet. Slik transformeres de raskt fra innvandrere til nordmenn, noe som er et politisk mål, men de bidrar ikke til et annet politisk mål, nemlig mangfoldiggjøring av hva det vil si å være norsk. I styringen av russiske ekteskapsmigranters etablering av norskhet har det likestillingspolitiske regimet fått forrang for det mangfoldspolitiske. Slik opprettholdes kjønnslikestilling som en grunnleggende verdi i det norske samfunnet.

Litteratur

Brandth, Berit og Elin Kvande 2003. Fleksible fedre. Oslo: Univeristetsforlaget.

Butler, Judith 1990. Gender Trouble. Feminism and the Subversion of Identity. New York: Routledge.

Butler, Judit 2004. Undoing Gender. New York and London: Routledge.

Constable, Nicole 2003. Romance on a Global Stage. Pen Pals, Virtual Ethnography, and «Mail-Order» Marriages. Berkeley, Los Angeles, London: University of California Press.

Daugstad, Gunnlaug 2006. Grenseløs kjærlighet? Familieinnvandring og ekteskapsmønstre

i det flerkulturelle Norge. Rapport 2006/39. Oslo-Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå.

Dean, Mitchell 2006. Governmentality. Magt og styring i det moderne samfund. Fredriksberg: Forlaget sociologi.

Flemmen, Anne Britt 2007. «Russiske kvinner i nordnorske aviser – minoritets- og
majoritetskonstruksjoner». Tidsskrift for kjønnsforskning (31) 1:37–54.

Flemmen, Anne Britt og Ann Therese Lotherington (under trykking). ««Transnational

Marriages: Politics and Desire». I: Jørgen Ole Bærenholdt og Brynhild Granås (red.): Mobility and Place. Enacting North European Peripheries. Aldershot: Ashgate publisher.

Flemmen, Anne Britt og Ann Therese Lotherington 2007. «Ekteskapsmigrasjon i det norske maktfeltet». Sosiologi i dag (37) 3–4:59–81.

Foucault, Michel 1994/2000. Power. Essential Works of Foucault 1954–1984. Volume Three. London: Penguin Books.

Foucault, Michel 2002. Forelesninger om regjering og styringskunst. Oversatt og introdusert av Iver B. Neumann. Oslo: Cappelens upopulære skrifter.

Inda, Jonathan Xavier 2006. Targeting Immigrants: Government, Technology, and Ethics. Oxford: Blackwell

Lie, Benedicte 2004. Ekteskapsmønstre i det flerkulturelle Norge. Oslo: SSB

Lotherington, Ann Therese 1999. «Mangfoldets problem: Om kvinner og menn i politisk liberalisme». I: Ann Therese Lotherington og Turid Markussen (red.): Kritisk kunnskapspraksis. Bidrag til feministisk vitenskapsteori. Oslo: Spartacus forlag.

Mohanty, Chandra Talpade 2003. «Under Western eyes: Feminist scholarship and colonial discourses». I: Reina Lewis og Sara Mills (red.): Feminist Postcolonial Theory. A Reader. Edinburgh: Edinburgh University Press.

Rose, Nikolas og Peter Miller 1992. «Political Power Beyond the State: Problematics of Government». British Journal of Sociology (43) 2:173–205.

Skilbrei, May-Len 2004. «Mine, dine og våre saker: likestillingspolitikk for viderekomne». Kvinneforskning (28) 3:76–93.

Andre kilder

Lov om likestilling mellom kjønnene, vedtatt 1978, i kraft 1979, endret flere ganger, siste gang 19. desember 2003 nr. 120, i kraft 1. januar 2004.

St.meld. nr. 49:2003–2004. Mangfold gjennom inkludering og deltakelse. Oslo.

 Noter