Betzy Kjelsberg er en av disse ruvende kvinnesaksforkjemperne fra forrige århundreskifte som mange først og fremst forbinder med gatenavn. Eller kanskje har flere hørt om Kjelsberg på grunn av hennes berømte oldebarn, Siv Jensen? I likhet med sin oldemor har Siv Jensen «våga seg inn på område der menn tidlegare rådde grunnen åleine», som det heter om Kjelsberg i den nye biografien om henne – nemlig toppledelsen i FrP. Men som bokas tittel indikerer, var oldemor mer av en radikal feminist og brobygger. Hun hadde dessuten meget sterk tro på statlig styring og regulering som redskap i å bygge en moderne velferdsstat. Sosialminister ble hun dog aldri, selv om mange så henne som selvskreven til denne posten i 1920-årene.
Betzy Kjelsberg (1866–1950) var en slik kvinne som var den «første» på mange felt som tidligere hadde vært forbeholdt menn. Hun var Norges første kvinnelige fabrikkinspektør, første kvinne i Venstres landsstyre (1926–1938), første kvinne i Drammens handelskammer, og første kvinne som talte på Den internasjonale arbeidskonferansen (ILO) i Washington i 1919 (ILO). Hun skal dessuten også ha vært den første kvinnen som syklet i Drammen.
Gjennom sitt 84-årige liv var det ikke småtterier Betzy fikk satt i gang og ordnet opp i. Hun var drivende kraft i etableringen av en rekke organisasjoner både nasjonalt og lokalt allerede fra tenårene, slik som Norsk kvinnesaksforening (1884), Kvinnestemmerettighetsforeningen (1885), Norske Kvinners Nasjonalråd (1904), Drammen Kvinnelig Handelsstands forening (1894), Drammen Kvinnesaksforening (1896), dens husmorskole (1899), Drammens Sanitetsforening (1899) og Drammen Kvinneråd (1903). Fra 1909 og fram til hun gikk av med pensjon som 69-åring 25 år senere, var hun Norges første og i sin tid eneste kvinnelige fabrikkinspektør. Hun representerte Norge på ILOs internasjonale arbeidskonferanser og i Det internasjonale kvinnerådet (ICW).
Kjelsberg tillegges en stor del av æren for at arbeidsforholdene i industrien ble bedre på begynnelsen av 1900-tallet, blant annet med innføringen av 8-timersdag, lønnet fødselspermisjon og forbud mot barnearbeid. For dette arbeidet fikk hun både Kongens fortjenestemedalje i gull (1916) og ble slått til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden (1935). Midt oppi dette var hun politiker for Venstre, satt i kommunestyret i Drammen og i et utall råd, utvalg og komiteer på nasjonalt og lokalt plan. Som om ikke dette var nok, fikk hun seks barn med en relativt mislykket mann med alkoholproblemer. Hennes motto var da også: «Heng i!»
Feministen Kjelsberg
Betzy Kjelsberg regnes ofte som «borgerlig feminist», fordi hun som Venstre-politiker ikke tilhørte den sosialistiske arbeiderbevegelsen. Det borgerlige framheves ikke i biografien, snarere er det den tøffe opprøreren og den handlekraftige igangsetteren vi presenteres for. Betzy, som biografen Magnhild Folkvord gjennom boka er på fornavn med, var ikke fra noen rik familie. Faren, skipper fra Svelvik, døde tidlig, og moren – opprinnelig fra Skottland – livnærte seg med å drive pensjonat i Drammen før hun giftet seg på ny og familien flyttet til Grønland i Kristiania for å drive en lite suksessrik kolonialbutikk. Da Betzy ble elev på det første artiumskurset for jenter i Kristiania som 17-åring i 1883, var hun den eneste av klassens fem elever som hadde yrkeserfaring. Hun manglet både penger og akademisk dannelse hjemmefra, men ble likefult en dedikert feminist.
1883 startet Betzy og skolevenninnene sammen med Norges første kvinnelige student, Cecilie Thoresen, landets første feministgruppe: Skuld, oppkalt etter en av de tre norrøne nornene som kunne se inn i framtida. Det var en diskusjonsklubb til «kvindesagens fremme», der jentene satte mål av seg å lære seg «slagfærdighed i debatten». De var venstreradikale og diskuterte politikk, sosialisme og moderne litteratur. «Identitetspolitikk» drev de også med, og gjorde opprør mot det rådende romantiske kvinneidealet: De klippet håret kort og kastet korsett, høye hæler og dype utringinger på båten, drev med politikk og fysisk fostring, roing, fekting, svømming og fjellturer. Illustrerende er konklusjonen på Skulds diskusjonstema om hva kvinnelighet er:
Enhver kvindes maal bør netop være saa hurtigt som muligt at blive sin kvindelighed kvit, og deiligt maatte det være at leve den dag, da dette begreb var gammeldags.
Som de aller første kvinnelige artianere i Norge følte Betzy og de andre feministspirene seg privilegerte og mente de hadde plikt til å gi noe videre til de som ikke var like privilegerte som dem selv. Hennes egen utdanning fikk riktignok en brå slutt da hun ble gravid som 18-åring og måtte gifte seg med barnefaren, den venstreliberale sakfører Kjelsberg. Likevel holdt hun resten av livet fast ved innstillingen om at hun som privilegert hadde plikt til å arbeide for å bedre livsvilkårene for kvinner og barn og arbeidsfolk generelt.
Løsningsorientert pragmatiker
Kjelsberg var, som biografen vektlegger, en brobygger, og det som også slår en, er hvor pragmatisk hun var, hvilket usannsynlig nettverk hun hadde, og hvordan engasjementet spente fra det storpolitiske til det hverdagslige. Hennes engasjement var like stort for å bedre toalettforhold på arbeidsplassen og for næringsrike matpakker, som det var for å styrke Folkeforbundet (nå FN), bekjempe fascisme og avskaffe dødsstraff. Hun var ikke redd for å gå i allianse verken med sosialister eller brennevinshandlere for å få gjennom saker hun mente var viktig for å bedre samfunnet.
Pragmatismen kan illustreres ved at fagforeningen hun etablerte for butikk-, post- og telegrafansatte (Drammen kvinnelige handelsstands forening), i likhet med ymse andre tiltak hun fikk i gang, som folkebibliotek og tannhelsetjeneste for barn, faktisk var finansiert av donasjoner fra Drammens brennevinssamlag. Kvinnesaksforeningen solgte øl og vin på basarer til inntekt for at de skulle få seg et eget Kvindernes Hus, uten at Betzy synes å ha hatt store problemer med å seinere stille som førstekandidat på Afholdspartiets liste, fordi Venstre ikke ville tilby henne førsteplassen. Dermed ble Kjelsberg kommunestyrerepresentant for Afholdspartiet i 1905 uten selv å være avholds.
Betzys nettverk var iøynefallende. I tillegg til organisasjonsmennesker, småkårsfolk og arbeidsgivere over hele landet, inkluderte det de fleste som betydde noe i Norge, som for eksempel kongen, statsministeren og LO-lederen og dessuten Alexandra Kollontaj, sovjetisk ambassadør til Norge 1922–1930. Da det var matmangel under 1. verdenskrig var Betzy i stand til å sørge for at mat ble sendt til Finnmark ved å ringe til statsministeren. Hun var stadig på audiens på Slottet, der hun overbeviste kongen selv å gi penger fra egen lomme til boliger for enslige kvinner. Nettverket var også internasjonalt, og Betzy var flere ganger i Det hvite hus, der hun diskuterte arbeidervern med Eleanor Roosevelt.
Fabrikkinspektør
Kjelsberg er mest berømt for å ha vært Norges første kvinnelige fabrikkinspektør, forløper for Arbeidstilsynet. Hun lobbyerte heftig for å få jobben der hun hadde ansvar for å følge opp alle landets nærmere 2000 bedrifter som sysselsatte til sammen tusenvis av kvinner og barn, blant annet mange hundre barn under 14. Tatt datidens kommunikasjonsmidler i betraktning er det nesten ufattelig hvordan hun reiste rundt på arbeidsplasser landet rundt, fra usle systuer på Vestlandet til gruver i Finnmark, undersøkte og rapporterte og kom med pålegg om forbedringer når hun fant forholdende klanderverdige, og det gjorde hun ofte. Hvis Kjelsbergs befalinger ikke ble fulgt, anmeldte hun arbeidsgiverne til påtalemyndighetene.
Vi trenger flere biografier om kvinnesakskvinner
Folkvord har gjort et viktig og solid dokumentert arbeid i å synliggjøre viktige norske kvinnesakspionérer. Tidligere har forfatteren portrettert Frederikke Marie Qvam (2013), Kjelsbergs 20 år eldre mentor og venn i kvinnebevegelsen. Biografier er spesielt interessante når hovedpersonen fungerer som et prisme for å belyse trekk ved en historisk epoke. Boka om Kjelsberg er kildenær og følger hovedpersonens liv kronologisk fra fødsel til død, men med unntak av beskrivelser av elendige forhold i industrien og politiske maktkamper i Venstre, analyserer biografien i liten grad den historiske konteksten hovedpersonen handlet i. Lesere som ikke allerede kjenner norsk historie, får liten forståelse av den turbulente politiske tida Kjelsberg levde i, med unionsoppløsning, mulig krig med Sverige, 1.verdenskrig, heftig klassekamp og fascismens framvekst.
Det er et savn at verken de ulike ideologiske retningene i kvinnebevegelsen eller Kjelsbergs vurdering av disse blir diskutert, fordi hennes sjonglering mellom motstridende retninger var ekstraordinær: Hun støttet sosialistiske arbeiderkvinner og var på kant med de borgerlige kvinneorganisasjonene hun selv ledet når hun gikk inn for prevensjonsveiledning og avkriminalisering av abort, og hun tok klart standpunkt mot fascisme. Samtidig delte hun de borgerliges mål om å skape «fred mellom klassene», dvs. å få slutt på klassekampen. Andre kjente feminister i samtida nevnes sjelden, og det lille som nevnes om Gina Krog og Aasta Hansteen handler om personlige relasjoner, ikke om hvordan de plasserte seg i forhold til hverandre i det feministisk-politiske landskapet. Leseren får heller ingen forståelse av hvorfor Kjelsberg, som selv var yrkeskvinne og gjennom ILO og ICW hadde hele verden som arbeidsområde, glødet så intenst for husmorskoler og husflidskurs.
Vi trenger flere biografier om framstående kvinnesakskvinner. Denne anmelderen håper at framtidige biografier i større grad plasserer kvinnesakskvinnene i deres historiske kontekst, der deres handlinger og tanker diskuteres ut fra politiske og sosiale hendelser i deres samtid, og der de selv kommer til orde med det de skrev. Folkvord baserer mye av sitt arbeid på Kjelsbergs påbegynte selvbiografi. Den fortellerstemmen skulle jeg gjerne hørt mer av.
Dette er en Open Access artikkel distribuert under vilkårene Creative Commons CC-BY-NC 4.0
Magnhild Folkvord
Betzy Kjelsberg. Feminist og brubyggjar
Oslo: Samlaget 2016
ISBN 9788252188042