Portrett

Johanne Sundby: Har satt kvinnehelse på verdenskartet

Professor i global helse og abortforkjemper. Johanne Sundby har gjort sin egen barnløshet til karrierevei og brøytet veien for forskerspirer fra hele verden.
Johanne Sundby har bygget opp internasjonal mødrehelse som fag. I dag mottar hun Sanitetskvinnenes kvinnehelseforskningspris for 2019. Foto: Susanne Dietrichson

På veien opp bakken til det røde huset til Johanne Sundby innerst i Maridalen, passerer jeg to hundegårder. På ytterveggen utenfor inngangsdøren henger kroker med seler og halsbånd.

– Du er vel ikke redd for hunder?

Johanne Sundby, gynekolog, professor i global helse og lidenskapelig hundekjører, åpner døren på gløtt. Bak henne krafser ivrige poter mot gulvet.

– Neida.

Det var ikke sånn at jeg ikke ville bli lege, så da ble jeg det.

Jeg klapper de to huskyene som stikker snuten frem mellom bena på sin matmor. Til sammen eier Sundby 13 trekkhunder.

– Du trenger ikke ta av deg på beina. 

Vi setter oss ved kjøkkenbordet. Sundby skjenker presskannekaffe i store krus. Bak henne står et gammelt trehvitt hjørneskap, og over henne henger et blått oljemaleri.

Sundby har bygget opp internasjonal mødrehelse som fag. Hun har fått til ekstremt mye på egenhånd, og er en svært dyktig underviser, ifølge kolleger. I dag hedres hun med Sanitetskvinnenes kvinnehelseforskningspris for 2019.

Curlingfri oppvekst

Sundby vokste opp som eldste jente i en søskenflokk på fire.

– Rett borti her, sier hun og gjør et kast med nakken.

Med det mener hun Gråkammen og Holmengrenda. Det siste var, ifølge Sundby, et sted hvor det bodde mange raddiser.

– Som barn var vi mye ute og lekte. Alene. Det gjorde oss selvstendige og glade i naturen, men jeg var ikke noe særlig atletisk som barn. Jeg var liten, tynn og fjomsete, forteller Johanne Sundby.

Johanne Sundby som 18 år gammel utvekslingsstudent i Texas. Foto: Privat

Begge foreldrene var leger og professorer. Moren, Hilchen Sommerschild var den første i Norge som tok en doktorgrad i barnepsykiatri og den første professoren i faget.

– Mor og far jobbet mye og hadde liten tid til oss. Men det var en bra oppvekst, sier hun.

– Jeg hadde en mormor som passet meg. Og vi fikk ny dansk hushjelp hvert år, så jeg snakket dansk som liten.

Faren gjorde ikke forskjell på døtrene og sønnene. Alle ble oppdratt likt.

– Vi var to jenter som kom først, vi lappet sykler selv og var med på fisketurer. Vi ble ikke overlesset med omsorg og dullet med.

Sundby mener oppveksten har gjort henne praktisk og individualistisk.

– Jeg er nok rimelig ego og lite føyelig. Litt vill, sier hun.

Sundby husker da hun flyttet hjemmefra og inn i studentkollektiv. De andre fikk telefon fra foreldrene minst én gang i uken.

– Etter fire uker ringte jeg hjem og sa at jeg levde. «Men det har jeg da ikke tvilt på et sekund», svarte mor.

Men Sundby var ute i verden på egenhånd lenge før hun flyttet fra barndomshjemmet. Som 16-åring hadde hun tre ukers sommerjobb i Tyskland og på videregående dro hun ett år til Texas på utveksling.

– Jeg snakket med mor på telefon én gang i løpet av det året, forteller hun.

Følger følelsene

Det lå i kortene at hun skulle bli lege: Storesøster og særdeles skoleflink.

– Jeg var kjempeflink. Innimellom flinkere enn læreren. Og jeg ble pushet. Egentlig ville jeg nok bli dyrlege, jeg har alltid elsket dyr. Men det var ikke sånn at jeg ikke ville bli lege, så da ble jeg det.

Sundby husker at faren ble helt fra seg da hun ville ta et års avbrekk fra studiene. Siden har hun stort sett gjort som hun selv har villet.

– Hvis du følger følelsene dine, så blir det bra.

Hun beskriver seg selv som sosial og flink til å pleie nettverk.

– Men jeg har nok vært mest opptatt av større nettverk og ikke så mye av de nærmeste, kjernefamilie og sånn.

Sundby har to lange forhold bak seg, men har valgt å leve alene.

– Innimellom lurer jeg på om jeg skal få en mann inn i livet mitt igjen. Men da vet jeg at spørsmålene kommer: «Må du jobbe så mye? Må du reise så mye? Og må du ha så mange hunder?» Og ja, det må jeg.

Sundby setter fra seg kaffekoppen på den røde og hvite voksduken. Hun fant tidlig ut at hun ikke kunne få barn.

– Jeg møtte en ålreit fyr på legestudiet. Vi flyttet sammen og prøvde å få barn, men det ble ikke noe. Han tok det med ro, men jeg ble stresset. Jeg forsto ikke vitsen med å være sammen med ham hvis vi ikke fikk barn, forteller hun.

– Deretter levde jeg noen år som fri og uetablert student. Men så traff jeg en enkemann med to barn, så da ble det barn på meg likevel.

Den yngste sønnen, som vokste opp med henne som mor, har Sundby adoptert. I dag er hun farmor til to gutter.

Barnløshet ble karrierevei

Det å ikke kunne få barn selv har likevel satt solide spor i Sundbys liv. Også positivt.

– Jeg er stolt av at jeg gjorde den skjebnen til en drivkraft og ikke et nederlag, sier hun.

Da Sundby forsto at hun ikke kunne bli gravid, bestemte hun seg for å bli gynekolog. Etter noen år som praktiker i Grenlandsområdet, flyttet hun til Oslo og tok doktorgrad på barnløshet i 1994.

Hun gjorde en kvantitativ studie av kvinner som hadde fått behandling for barnløshet, hvor hun så på årsaker og helsetjenester, og en kvalitativ oppfølgingsstudie med intervjuer av barnløse kvinner og menn.

Forskningen min dokumenterer den smerten barnløse kvinner og menn opplever. Drivkraften for å få barn er enormt sterk.

Sundby har engasjert seg sterkt i kampen mot barnløshet og for retten til å få hjelp gjennom befruktningsteknologi og surrogati. Her har hun møtt mye motstand.

– Jeg opplevde å komme på kollisjonskurs med flere samfunnssyn. Både kristne og feminister var i utgangspunktet skeptiske til befruktningsteknologi og til surrogati, forteller hun.

Sundby viser til at befruktningsteknologien utfordrer både kjernefamiliens normative status, ettersom den gjør det mulig for kvinner å få barn alene, men også grensene for hva som er naturlig og utfordrer dermed grunnleggende kristne verdier.

– Feministene syntes vel ikke vi skulle kludre med moderskapet; at kvinnens genuine rolle som mor skulle forbli urørt. De var også opptatt av at kvinner skulle frigjøre seg fra rollen som hustru og mor, og var redd for at teknologien skulle sementere moderskapet som det eneste riktige for kvinner.

– Forskningen min dokumenterer den smerten barnløse kvinner og menn opplever. Drivkraften for å få barn er enormt sterk.

På lag med kvinnene

Mye av den tidlige forskningen på barnløshet i Norge fikk Sundby til å steile.

– Ansvaret for barnløshet var utelukkende lagt på kvinner, og barneløse kvinner ble beskrevet som grove og maskuline. Denne forskningen var dominerende på feltet frem til min forskning på barnløshet på 1990-tallet, forteller hun.

Flere sliter med få barn i dag enn for femti år siden. Sundby mener årsaken er at vi får barn senere i livet.

– Det tar tid å få barn, og jo senere man starter med barn, jo lengre tid tar det. Norske mødre blir stadig eldre, og de får færre barn enn før.

Fem ganger har Sundby deltatt i Finnmarksløpet. Det er 50 mil og varer i 4–5 dager. Her hjemme i hagen med en av sine 13 huskyer. Foto: Susanne Dietrichson

Sundby har også forsket på fertilitet i flere afrikanske land, blant annet Gambia, Zimbabwe og Tanzania.

– Jeg ble veldig fascinert av afrikanske kvinners liv og roller, og har forsket på kvinnehelse, og særlig mødrehelse, abort, hiv og omskjæring i en rekke afrikanske land, sier hun.

– Årsakene til barnløshet er de samme der som i Norge. Det vil si at det gjerne skyldes ulike infeksjoner, som seksuelt overførbare sykdommer eller infeksjoner etter fødsler og aborter. Alder spiller også inn, og mannens sædkvalitet. Noen ganger kan man ikke forklare hva som ligger bak. Men i mange afrikanske land har de færre helsetjenester til å hjelpe dem med problemet og møter flere fordommer i samfunnet.

I likhet med barnløshet har abortspørsmålet vært et tema som har engasjert Sundby både politisk og faglig. Som ung, radikal student på 1970-tallet lå kvinneforskning nærmest i kortene.

– Jeg har vært aktiv i abortkampen og kjempet for retten til fri abort for kvinner uten restriksjoner. Om en kvinne skal ha barn, og hvor mange, er helt og holdent den enkelte kvinnens valg, mener hun.

Barneproduksjon og alle dens dilemmaer har fulgt Sundby gjennom hele hennes forskerliv.

– 50 prosent gravide kvinner blir sykmeldt i løpet av svangerskapet. Likevel har man ikke utformet en poltikk som ivaretar gravide kvinner i arbeidslivet. Man har en politikk for fosteret, men ikke for den gravide kvinnen.

Les også: Å bringe HIV inn i familien

Nestor i kvinnehelse

I 1997 ble Sundby spurt om å lede en Norsk offentlig utredning (NOU) om kvinnehelse.

– Det var en krevende jobb, men veldig engasjerende, vi gjorde rede for kjønnede implikasjoner innenfor alle medisinske felt, forteller hun.

– Vi fant blant annet at kvinners mentale helse er dårlig beskrevet. Kvinner strever med å få plass til alt i livet sitt, som utdanning, jobb og omsorgsroller, og vi vet for lite om eldre kvinners helseproblemer.

Et hovedproblem innenfor helseforskning er at man ikke tar med i betraktningen at kvinner og menn er fundamentalt forskjellige.

Mange av disse funnene ble bekreftet i 2018. Da satt Sundby i ressursgruppa for rapporten «Hva vet vi om kvinners helse?», som kartla forskning på kvinners helse og kjønnsforskjeller i helse.

– Et hovedproblem innenfor helseforskning er at man ikke tar med i betraktningen at kvinner og menn er fundamentalt forskjellige, understreker Sundby.

– Menn er gjennomgående tyngre og har større fysisk styrke enn kvinner. Anatomien er forskjellig, især kjønnstrekkene og kjønnsorganene. Menn og kvinner er forskjellige helt ned på kromosomnivå.

Hun setter albuene i kjøkkenbordet og vifter med hendene.

– I fotballen er alle enige om at kvinner og menn er forskjellige. Menn er bedre enn kvinner og de kan derfor ikke spille på samme lag. Men denne grunnleggende innsikten tar man ikke konsekvensen av i medisinsk forskning hvor det faktisk dreier seg om liv, sier hun.

– Man bruker fortsatt mannen som norm når man forsker på sykdommer og tester ut medisiner som har andre symptomer og en annen effekt på kvinner.

I 2003 fikk Johanne Sundby et professorat i samfunnsmedisin og global helse.

– Jeg klorte meg fast, gjorde meg uunnværlig. Til slutt jeg professor.

Sundby har også sittet i universitetsstyret ved UiO i fire år.

– Her jobbet jeg blant annet med kjønnsprofilen til universitetet, og opplevde flere ganger at kvinner ble forbigått i søknadsprosesser, forteller hun.

– Det sitter flest menn i ansettelses- og bedømmelseskomiteene. De tenker ikke bevisst på kjønn når de skal ansette nye folk, men de ser flest menn.

Brenner for studentene

Sundby trives med å undervise, og for noen år siden vant hun fakultetets undervisningspris.

– Jeg er glad i å formidle og liker å sette ord på faglige ting. Og jeg er opptatt av å være en god foreleser, men jeg er kanskje litt uakademisk, sier hun.

– Jeg er mer opptatt av at forskningen skal få konsekvenser i praksis enn å publisere vitenskapelige artikler.

Sundby brenner for å få studentene, og særlig jenter, til å tro på seg selv og på at de kan lykkes i akademia. Dette engasjementet har hun særlig fått bruk for som leder av forskningsprosjekter i flere afrikanske land, blant annet Gambia, og Malawi.

Sundby veileder og eksaminerer studenter fra hele verden, særlig fra Afrika. Foto: Privat

– Her har jeg møtt supersmarte jenter som er jordmødre og sykepleiere og hjulpet dem til å videreutdanne seg, forteller hun.

Hun har også bidratt til å etablere et toårig masterstudium på UiO i internasjonal samfunnsmedisin for utenlandske studenter, støttet av NORAD og Lånekassen.

– Til dette studiet har vi rekruttert studenter fra Gambia, Zimbabwe og Tanzania. Det har vært en kjempesuksess. 10 prosent av studentene har gått videre med doktorgrad, sier hun.

Sundby er åpenbart skuffet over at hennes professorat i global helse antakelig ikke blir videreført når hun selv blir pensjonert.

– De sier det handler om å spare penger, men rekrutteringen av internasjonale studenter i samfunnsmedisin som vi har stått for, har vært ekstern finansiert, sier hun.

– I 2015 var mødrehelse i vinden. I dag er det antibiotikaresistens, kreft, fedme og hjerte- og karsykdommer som gjelder.

Blir lykkelig av hundekjøring

En ung kvinne kommer inn på kjøkkenet med to huskyer i hælene. Bikkjene får en klapp av sin eier før de forsvinner ut på luftetur.

– Hun er en student som leier hos meg og hjelper meg med hundene. En fabelaktig jente, sier Sundby.

Jeg blir veldig kreativ når jeg deltar i hundeløp.

Fem ganger har Sundby deltatt i Finnmarksløpet. Det er 50 mil og varer i 4–5 dager. Den ultimate villmarksopplevelse, mener hun.

– Man tenker bare på én ting; på hundene og fremdriften. Sover i etapper, det er mørkt, kaldt og vind. Noen ganger nifst. Og så kommer tankene. De tankene som ikke får plass ellers, og som man kanskje trenger. Jeg blir veldig kreativ når jeg deltar i hundeløp, forteller hun.

Etterpå, i flere uker, er hun i lykkerus. Også denne interessen har fått faglige konsekvenser. I tillegg til å være redaktør for Huskeybladet, har Sundby skrevet bok om hundekjøring.

I avskjedsgave får jeg en annen bok. En liten diktsamling skrevet av Sundbys mor: Gamle sinn. Moren lever fortsatt, men bor på sykehjem. Sundby besøker henne ofte.

– Alle som har vært hos meg får med seg et eksemplar, forteller Sundby.

Les også: Forskning på unge jenter og eldre kvinners helse blir ikke prioritert

Latest news

Calendar

News Magazine

Our news magazine is an independent online newspaper and a member of the Norwegian Specialised Press Association Fagpressen.