Gutters problemer i skolen handler ikke bare om kjønn

Kronikk

Gutters problemer i skolen handler ikke bare om kjønn

Vi må unngå statistiske overforenklinger når vi skal undersøke hvorfor gutter og jenter presterer forskjellig i utdanningsløpet, skriver Kristoffer Chelsom Vogt.
More about Debatt
Gutter og menn gjør det i snitt dårligere på skolen og tar mindre utdanning. Dette har man overraskende sjelden drøftet i lys av de siste førti års tiltakende akademisering av kvinnedominerte utdanninger, skriver Chelsom Vogt.

Gutter er slik, jenter er slik. For å tenke klart omkring hva kjønn betyr er vi nødt til å forenkle virkeligheten. Kjønn og andre dimensjoner av ulikhet kan imidlertid overforenkles ved kun å se etter todelinger.

En løsning kan være å fokusere på prosesser, for eksempel på de biografiske og historiske prosessene som ligger bak såkalte gutteproblemer.

Svartmaling av gutter

Mange kjønnsforskere har som mål å nyansere stereotypier. Den vanligste måten å gjøre dette på de siste tiårene har vært å analysere samspill mellom kjønn og andre dimensjoner av ulikhet under overskriften «interseksjonalitet».

I alt barn lærer er det en enorm variasjon med hensyn til timing.

Problemet er bare at interseksjonelle analyser også kan invitere til statiske og todelte forståelsesrammer, om vi ikke samtidig tar hensyn til betydningen av historiske og biografiske prosesser.

Gutter blir ofte fremstilt som om deres største problem er at de presterer dårlig på skolen, ender opp med å fullføre mindre utdanning enn jenter, og derfor blir tapere i det nye arbeidslivet.

Jeg har tidligere kalt slik ensidig negativ fremstilling av gutter og deres framtid som menn for svartmaling av gutter.

Utdanningssystemet er endret

De siste årene har relevansen av modning for forståelse av gutters problemer fått betydelig oppmerksomhet. Men det har vært forholdsvis lite diskusjon om de endringene utdanningssystemet har gjennomgått som gjør ulik modningstakt hos gutter og jenter til et stadig større problem.

I alt barn lærer er det en enorm variasjon med hensyn til timing. I det å lære å gå er det for eksempel stor variasjon, men alle ender opp med å kunne gå omtrent like bra. I det å lære å snakke likeså; alle lærer seg å snakke.

Og det er ikke slik at de som lærer seg å gå, snakke, lese, skrive og regne tidligst, er de som blir best til alt dette når de blir voksne. Dette er banale observasjoner, men i møte med vår tids standardiseringsfremstøt og hastverkstankegang, framstår de nærmest som radikale erkjennelser.

Fravær av lek rammer alle barn

Om vi forsøker å forstå visse gruppers problematiske skoleerfaringer kun i lys av kjønn og andre dimensjoner av ulikhet, kan vi risikere å overse hvordan historiske og institusjonelle endringer bidrar til problemene.

Forskjellene innenfor kategoriene «innvandrer» eller «minoritet» er også enorm.

Variasjonen i barn og unges utvikling blir et problem i det øyeblikk vi forventer det samme av alle samtidig. Dette er et særlig stort problem for gutter fordi de på flere områder er senere utviklet. Og den sunne og guttedominerte herje-leken er nok særlig hardt rammet.

Vi kan ikke se spørsmål om noen gutters problematiske erfaringer bare i lys av kjønn og ulikhet. Vi må også se dem i sammenheng med en global krig mot lek generelt, som rammer alle barn.

Sosial bakgrunn forandrer seg

De fleste forskere er enige om at sosial klasse er avgjørende for variasjon blant gutter og jenter. Men går vi nærmere inn og ser på hva som skjuler seg bak klassifiseringer av barns sosiale bakgrunn, finner en ofte en miks av overlappende og graderte fordelinger mellom ulike familiemedlemmers utdanningsnivå, yrkesposisjoner og inntekt.

Enkle statiske todelinger, som for eksempel inndelinger av samfunnet i middelklasse og arbeiderklasse, er ikke i nærheten av å fange den aktuelle variasjonen.

I tillegg er barn og unges sosiale bakgrunn i kontinuerlig endring, både historisk og i den enkelte familie. Bak klasse synger ikke bare samspill mellom forskjellige dimensjoner av ulikhet, men også dynamikker mellom biografiske og historiske utviklingsprosesser.

Vi må derfor, her som ellers, veie gevinstene ved å bruke enkle todelinger og å analysere dem statisk opp mot det vi mister ved å overse relevant variasjon og endring.

Lytt også til: Kjønnsavdelingen 19 – Kjønnsforskjeller i skolen: Er gutter tapere og jenter vinnere? 

Etnisitet er ikke statisk

Forskjellene innenfor kategoriene «innvandrer» eller «minoritet» er også enorm. I tillegg til opphavsland er spørsmål om samspill mellom historiske og biografiske prosesser høyst relevant for å forstå denne variasjonen. Det er for eksempel forskjeller etter når personer innvandret, hvor gamle de var og er, og ikke minst mellom innvandrerne selv og deres etterkommere.

Etnisitet er en annen ulikhetsdimensjon hvor todelinger til dels smuldrer opp hvis man ser nærmere på slike prosesser. Å snakke om etnisitet som om det er tale om statiske «binære opposisjoner», slik det tidvis gjøres i litteratur om interseksjonalitet, blir for enkelt.

Les også: Minoretetsungdom balanserer mellom patriarkat og likestilling

Kvinnedominerte utdanninger er akademiserte

Gutter og menn gjør det i snitt dårligere på skolen og tar mindre utdanning. Dette har man overraskende sjelden drøftet i lys av de siste førti års tiltakende akademisering av kvinnedominerte utdanninger.

Vi glemmer påfallende ofte at det finnes flere veier inn i arbeidslivet som ikke er akademiske, og som flere menn benytter.

Innføring av mastergrad som ny norm i flere høyskoleutdanninger som sykepleie, sosialt arbeid, lærer og barnevern er bare siste ledd i en lang utdanningsekspansjon drevet fram blant annet av profesjonskamper for å oppnå høyere lønn for kvinnedominerte arbeidsoppgaver.

Det samlede resultat av denne institusjonelle utviklingen legger premissene for unges livsløp i dag. Dette historiske bakteppet er høyst relevant for å forstå det som i dag er definert som et av gutters store problemer; at de ikke fullfører videregående like hurtig, og ikke tar like mye høyere utdanning.

Flere veier inn i arbeidslivet

Vi glemmer påfallende ofte at det finnes flere veier inn i arbeidslivet som ikke er akademiske, og som flere menn benytter. Den første veien er som ufaglært. Den andre er som faglært. Den tredje kalles ofte Y-veien, og består av muligheter for opptak til visse høyere utdanninger – for eksempel ingeniør – uten studiekompetanse eller allmennfaglig påbygning. Den fjerde består av videreutdanninger som en kan ta etter fagbrev i en rekke mannsdominerte fag, for eksempel mesterbrev på fagskoler.

Med andre ord skyldes ikke det at unge kvinner tar og fullfører mer utdanning bare individuelle valg og prioriteringer. Det kan også forklares med strukturelle forhold som legger til rette for at menn kan benytte andre og mindre akademiske veier inn i arbeidsmarkedet, mens kvinner har færre alternativer.

Denne typen samspill mellom historiske og biografiske prosesser kan forklare hvorfor gutter og menn ikke uten videre blir tapere selv om de ikke fullfører like mye utdanning som kvinner.

Et interseksjonelt perspektiv er svært relevant for å forstå, for eksempel, gutters problemer. Det er et nyttig verktøy for å utfordre stereotypier, og for å forstå hva som skjer når ulike typer ulemper og privilegier samspiller på komplekse måter.

Men la oss supplere med studier av relevante historiske og biografiske prosesser. Ellers kan analyser av interseksjonalitet fort bli en cocktail av statiske overforenklinger.

Denne kronikken er basert på artikkelen «Prosessuell interseksjonalitet: gutter, posisjoner og prosesser» som er publisert i Tidsskrift for Kjønnsforskning nr 2. 2020.