Foreldreskap, ikke parforhold skaper familien

Foreldreskap, ikke parforhold skaper familien

Hvordan skaper fedre foreldreskap? Arnfinn J. Andersen har utforsket dette gjennom intervjuer med både heterofedre og homsefedre. I ei tid hvor parforholdet synes å være på vei ut som livslang relasjon, ser det ut til at foreldreskapet overtar som grunnlag for familien. Samtidig påviser Andersen at det dominerende idealet for norske familier og foreldreskap, fortsatt er det heteroseksuelle parforholdet.

De ti heterofedrene og sju homsefedrene Arnfinn J. Andersen har intervjuet i sin doktorgradsavhandling i sosiologi, bryter alle med den tradisjonelle normen for hvordan familie og foreldreskap skal formes.

Heterofedrene har hovedomsorgen for barn etter en skilsmisse.

Homsefedrene har fått barn sammen med et lesbisk par.

Ingen av dem har parforholdet som ramme for foreldreskapet. Men de søker å bøte på dette bruddet med tilvante normer, gjennom måten de organiserer omsorgen for barna. Ingen skal kunne si at barna deres ikke har en god oppvekst eller får god nok omsorg. Det setter de sin ære i.


Arnfinn J. Andersen har skrevet doktorgradsavhandling om hvordan to ulike grupper fedre skaper foreldreskap. Foto: Beret Bråten

Andersen mener at når barnet først er der, blir både homsefedrene og heterofedrene vurdert ut fra om de er gode fedre, ikke ut fra seksuell legning, sivil status eller familieforhold.

Myndighetene, representert ved blant annet skole, barnehage og barnevern er opptatt av omsorgen for barnet – ikke av hva slags familie barnet er del av.

Likevel står de tradisjonelle idealene om det tokjønnede paret som utgangspunkt for familie og foreldreskap fortsatt sterkt. Svært sterkt. Noe som også påvirker hvordan disse fedrene utformer foreldreskapet.

Les også: Surrogati lager hierarki mellom ulike typer morsroller

Heterofedre

– De heterofile mennene vektlegger hjemmet når de skaper sitt foreldreskap. Tidligere er det kvinnen som har vært fremste omsorgsperson i deres familie, men i det bildet disse fedrene nå tegner av sitt foreldreskap har kvinnen forsvunnet helt ut. Den tidligere ektefellen vektlegges ikke som viktig for barnas oppvekst. Mennene vil være både mødre og fedre. Å overta mors oppgaver er for mennene også en måte å avvikle parforholdet. De skriver ektefellen ut av hjemmet og ut av parforholdet, og setter seg selv i sentrum for sin familie gjennom å innta den sentrale posisjonen i hjemmet. De er opptatt av at maten skal være riktig for barna, og av at det skal være ryddig i hjemmet deres, forteller Andersen.

Heterofedrene nedtoner betydningen av kjønn, mener han. De framhever ikke tradisjonelt maskuline aktiviteter som de gjør sammen med barna, slik fedre ofte gjør når de skal beskrive omsorg. For disse fedrene er det viktigere å gjenskape et fullverdig hjem.

Homsefedre

For homsefedrene er foreldreskapet koblet fra parforholdet. De har blitt fedre ved å donere sæd til et lesbisk par, som de så har inngått en kontrakt med. Kontrakten regulerer samvær, plikter og rettigheter i forhold til barna - som det meste av tida bor hos mødrene.

– Ofte flytter homsefedrene dit mødrene og barna er, hvis de ikke bor i nærheten i utgangspunktet. Og selv om far og mødrene tilhører forskjellige hushold, vektlegger de at barnet skal oppleve disse som ett hjem. Derfor er de opptatt av samarbeidet med mødrene, og av å samordne rutiner og praktiske ting. Rammen for barnas oppvekst skal være mest mulig lik, uavhengig av hvor barna oppholder seg. To hjem skal praktiseres som ett hjem, understreker Andersen, og legger til:

– Hetereonormen, det vil si at parforhold og foreldreskap finnes innenfor ett og samme hjem, reproduseres på denne måten ved å gjøre to hjem mest mulig lik – slik at oppveksten for barnet blir mest mulig enhetlig.

– På den ene siden har de to gruppene fedre et motsatt prosjekt: Mens homsefedrene vil etablere en familie bygget på to hjem, ser heterofedrene bare sitt eget hjem som sin familie. På den andre siden bygger begge grupper fedre på en felles heteronorm om at hjemmet er ramme for familien.

Rom

I avhandlingen har Arnfinn J. Andersen brukt rom som et perspektiv. Dette perspektivet innebærer at man skaper orden i tilværelsen ved å etablere ulike rom for ulike sosiale relasjoner, sosiale aktiviteter og deler av hverdagen.

Hvis man ikke lenger kan tenke at familien er innrammet av husholdet og huset, hvilke nye rom må så etableres for familien?

– Heterofedrene jeg intervjuet hadde alle sammen gjennomgått vanskelige skilsmisser. Likevel skaper de nye rom hvor de kommuniserer med sin ektefelle, som regel ved hjelp av telefon eller ved å møtes på ’nøytral’ grunn. Og de skaper rom for å møtes knyttet til feiringer. Dette er ikke hvilke som helst rom, de er faktisk institusjonaliserte av det offentlige som pålegger tidligere ektefeller å samarbeide om omsorgen for felles barn, understreker Andersen.

Enda tydeligere blir etableringen av nye rom i studien av homsefedrene.

– Her har to hjem et felles barn – men de er opptatt av at det skal kjennes som ett sted å vokse opp. Det gjør at autonomien knyttet til å skape sitt eget hjem forsvinner, og erstattes med samarbeid om hvordan dette skal være.

Vante forestillinger snus på hodet. Vi er vant til å tenke barnet som et resultat av et parforhold, av en familie. Men her etableres familien, slekten, med utgangspunkt i barnet – for eksempel knyttet til en dåp eller navnefest.

– Barnet er i slekt med mors samboer selv om hun ikke er biologisk knyttet til barnet. Og barnet kan i realiteten ha åtte besteforeldre, påpeker Andersen.

– Slekten som rom opprettholdes gjennom ulike typer møter og tradisjoner som skapes knyttet til det enkelte barn. Her er det barnet som legger grunnlaget for å knytte de biologiske og ikke-biologiske foreldrene sammen som slekt. For homsefedrene er det barnet som blir familiens sentrum. Og i vårt samfunn er det, på grunn av en stor andel skilsmisser og gjengifte, mange som har det likedan. At barnet er familiens sentrum er noe homsefedrene deler med svært mange skilte par.

Les også: Må «komme ut» som barn av homofile foreldre

Hvorfor ville du ha barn?

Arnfinn J. Andersen ville studere det særegne for å finne ut mer om det allmenne. Ved å intervjue menn som bryter med etablerte tradisjoner søker han å avdekke allmenne trekk ved familie og foreldreskap.

– Å få barn sees i vår kultur som et resultat av kjærlighet i et parforhold. Heterofedrene ble derfor ikke spurt om hvorfor de ville ha barn. De behøvde ikke å begrunne dette. Homsefedrene derimot ble spurt og måtte forklare hvorfor. Og når man ikke har kjærligheten og parforholdet som ramme for å få barn, oppfatter homsefedrene at deres valg er en egoistisk handling. Det de gjør, støter mot heteronormen om parforholdet som ramme for foreldreskapet, og deres valg reduseres til uttrykk for et individuelt og egoistisk behov, påpeker han.

Dette er et sårt punkt også på grunn av de negative holdningene som rammer lesbiske og homofile som gruppe. I sin avhandling forteller Andersen om en av homsefedrene. Han får en datter med et handikap.

– Han får skyldfølelse og spør seg om dette er straffen for egne ’misgjerninger’. Om det er slik at når han i ren egoisme handler i strid med tradisjoner og den heteronormative orden, så slår ’naturen’ tilbake på han. Dette er refleksjoner også andre grupper som ikke kan få barn på ’naturlig’ måte har, understreker Arnfinn J. Andersen.

Det samfunnet stadig forteller denne mannen og andre homsefedre er at de gjør noe som ikke er ønskelig. Andersen bruker partnerskapsloven som eksempel. Her finnes en unntaksbestemmelse om at homofile og lesbiske som inngår partnerskap ikke kan adoptere barn – og i debatten om dette ble det blant annet sagt: ’Skal menneskeheten overleve, må slekten føres videre. Det skjer gjennom samlivet mellom kvinne og mann. Derfor må det heterofile samlivet stå i en særstilling’.

– Men dette uthules jo i et samfunn hvor barn ikke kan regne med en oppvekst i kjernefamilie, sier han.

Dette skyldes først og fremst at mange ektepar og samboerpar skiller lag. Samtidig undergraves parforholdet som ramme for familien, ved at foreldreskapet fokuseres så sterkt.

– Vi kan avskrive parforholdet, men ikke foreldreskapet. Både homsefedre og heterofedre vurderes først og fremst ut fra sin evne til å vise omsorg. Felles for begge gruppene fedre var barnas sentrale posisjon. Det er barna som gir næring til og skaper et innhold til det fedrene definerer som familie, avslutter Arnfinn J. Andersen.

Les også: Livet med mamma og mor