Kjønnsforskningen går utenriks

Kjønnsforskningen går utenriks

Internasjonalisering er blitt et mantra i forskningspolitikken. Men hva betyr det i praksis for forskerne? På oppdrag fra KILDEN har fire studenter ved Universitetet i Oslo kartlagt hvilke utfordringer kjønnsforskere ser i internasjonaliseringsprosessen. Språk og nettverksbygging viser seg å være sentralt.

Chiu Wai Mickey Yip, Inger Merete Wold, Tord Pedersen og Rasmus Durban Jahr leverte rett før sommerferien oppgaven Internasjonalisering - «Just doing it». En undersøkelse om hvilke utfordringer kjønnsforskere ser i internasjonalisering. Oppgaven er levert ved Humanistisk prosjektsemester ved Universitetet i Oslo, et undervisningstilbud der studenter gjør mindre forskningsprosjekter for eksterne oppdragsgivere. KILDEN har vært oppdragsgiver for internasjonaliseringsundersøkelsen.


Studentene bak rapporten, fra venstre: Tord Pedersen, Chiu Wai Mickey Yip, Inger Wold, Rasmus Durban Jahr. (Foto: Beret Bråten)

KILDEN ønsket å finne ut mer om kjønnsforskningsmiljøenes arbeid med internasjonalisering og hvordan enkeltforskere forholder seg til disse kravene. Hvordan skiller kjønnsforskningen seg eventuelt fra andre forskningsfelt på dette området? Resultatene fra undersøkelsen skal brukes som grunnlag for hvordan KILDEN skal tilrettelegge og videreutvikle sin informasjon om internasjonalisering av forskning.

Undersøkelsen består av en landsomfattende spørreundersøkelse der 220 forskere som har registrert seg i KILDENs forskerbase med kompetanse innenfor kjønnsforskning, ble bedt om å besvare et spørreskjema. 100 svarte. I tillegg er 10 kjønnsforskere intervjuet, og det EU-finansierte FEMCIT-prosjektet er brukt som case-studie.

– Utgangspunktet var at forskning i økende grad skjer gjennom samarbeid på tvers av landegrensene, og at en økende andel av ressursene til forskning fordeles på internasjonale konkurransearenaer, for eksempel i EU, forteller Tord Pedersen. Det er viktig at Norge er med i dette internasjonale samarbeidet, både for å sikre kvalitet og fornyelse i forskning og for å dele risiko og kostnader ved prosjekter.

Kjønnsforskerne har gjort det

Hvordan står det så til på kjønnsforskningsfeltet?

– Vi fant at kjønnsforskningsfeltet i stor grad er internasjonalisert. Sammenligner vi det vi har funnet ut om kjønnsforskning og kjønnsforskere med undersøkelser som gjelder forskning og forskere mer generelt, viser det seg at kjønnsforskere kommer bra ut når det gjelder internasjonalisering, forteller Inger Wold.

– Kjønnsforskningen er tverrfaglig, og det er et relativt lite miljø innenlands. Det gjør at denne fagdisiplinen har lange tradisjoner for formelt og uformelt samarbeid på tvers av landegrensene, understreker Rasmus Durban Jahr.

Språk – en nøkkel


Inger Wold.

Spørreundersøkelsen viser at 89 prosent har publisert artikler på et annet språk enn skandinavisk. Det er professorene som i størst grad har publisert. Blant de professorene som svarte på dette, har alle publisert på engelsk, mens 73 prosent av stipendiatene har gjort det.

– Den største barrieren mot internasjonal publisering, slik forskerne opplever det, er språk, sier Wold.

– Kurs i akademisk engelsk etterlyses, påpeker Rasmus Durban Jahr.

– Flere sier at de ikke har hatt noe annen engelskundervisning enn den de fikk i grunnskole og på videregående, og at dette ikke holder.

Derfor later det til at utenlandsopphold er viktig, særlig for stipendiatene. Av 14 stipendiater som i spørreundersøkelsen oppgir at de har brukt engelsk i publisering, har 8 et forskningsopphold i utlandet bak seg. Mens det blant de 11 stipendiatene som ikke har publisert på engelsk, bare er 1 med utenlandsopphold bak seg.

– Antakelig er det slik at de som har hatt et utenlandsopphold, for eksempel som ledd i doktorgradsarbeidet sitt, både får kontakter og lærer språk. Noe som gjør at de også seinere har insitamenter til å jobbe mer med publisering og samarbeider internasjonalt, sier Chiu Wai Mickey Yip.

Yip mener utenlandsopphold kanskje burde være noe flere masterstudenter fikk tilbud om.

– Da har de færreste familie, og derfor er det lettere å bo utenlands en periode, fastslår han.

– Når man kommer så langt som til doktorgrad, er det flere som har familie og da blir utenlandsopphold langt mer krevende å organisere. Partner må ha jobb eller noe å gjøre, og barn må ha barnehageplass eller skoletilbud. Enkelte er enslige forsørgere, og da er det i alle fall ikke så enkelt å reise ut for en periode, bort fra det nettverket man vanligvis benytter seg av, sier Wold.

Av de ti kjønnsforskerne studentene intervjuet var det ingen som hadde hatt med barn på utenlandsopphold.

Begrepsjungel

En annen språkbarriere er begrepsjungelen. Det sies ofte at EU-søknader er krevende på grunn av byråkratiet. Det bekreftes delvis av undersøkelsen. Noe av det mest krevende later til å være ord.


Chiu Wai Mickey Yip.

– Mange never at det er behov for en introduksjon til ord, begreper og forkortelser, en slags «EU-språk for dummies», sier Pedersen.

– De føler at de drukner i ord og uttrykk de ikke vet hva betyr, og i inneforståtte beskrivelser av institusjoner de ikke helt kjenner organiseringen og strukturen til.

Nettverking

96 prosent av de spurte svarer bekreftende på at de har deltatt i uformelle, internasjonale forskningsnettverk. Til sammenligning er det 75 prosent som deltar i formaliserte nettverk.

– Det betyr at det fremdeles er 25 prosent av kjønnsforskerne som ikke deltar i formaliserte nettverk, påpeker Yip.

Utenlandsopphold kan være nøkkel til internasjonalisering, ved at man da får en mulighet til å bygge nettverk.

– Men det behøver ikke nødvendigvis være slik, sier Pedersen. – Vi har i vårt materiale også eksempel på forskere som har opplevd at utenlandsoppholdet ble nokså ensomt. Enten fordi de selv ønsket å sitte mye for seg selv og jobbe, eller fordi de ikke var så flinke til å ta kontakt.

– Her handler det nok mye om hva slags person du er, mener Wold. – Om du er en som er flinkt til å ta kontakt med andre, eller om du er en som liker best å holde på for deg selv.

Avhengig av individuelle egenskaper

Når det gjelder nettverk, både formelle og uformelle, er det senterforskerne – det vil si de som arbeider ved et senter for kvinne- og kjønnsforsking ved ett av universitetene som scorer høyest. Og det er seniorforskere og professorer som er mest aktive.

– Undersøkelsen vår viser at det er de på lavest stillingsnivå som deltar minst i formaliserte nettverk, forteller Wold.

– Stipendiater er de som deltar minst.

Det kan skyldes at terskelen inn i et nettverk kan synes vanskelig å forsere. En av stipendiatene som ble intervjuet sier det slik: «Hvordan skal man gjøre, kan jo ikke bare ringe og spørre om å få være med. Det er ikke sånn det funker. Det er ikke det at jeg IKKE har lyst til å være med i internasjonale nettverk, gjerne! Men altså, hvem vil ha meg med da? Det er lissom litt sosialt uakseptert å bare spørre om å få være med, man må inviteres inn på en måte».


Tord Pedersen.

– En stipendiat er ganske avhengig av å ha en veileder som introduserer henne til forskere og akademikere hun vil bli kjent med, påpeker Yip. – Eller stipendiaten må tørre å ta initiativ til å få bli med selv, sier Pedersen.

– I det hele tatt virker det som det å bli med i et formelt nettverk handler mye om personlige initiativ. Enten eget eller veileders.

Forelesninger og konferanser

Undersøkelsen viser at 62 prosent av kjønnsforskerne har hatt forskningsopphold ved utenlandsk lærested. 91 prosent har lagt fram sitt arbeid på internasjonale konferanser, mens 69 prosent har holdt gjesteforelesning i utlandet.

– Forskerne som har svart på spørreskjema, og de vi har intervjuet, er svært positive til internasjonalisering, både for den enkelte forsker og for institusjonene. Men samtidig mener de at dette krever mye arbeid som ikke er direkte forskningsrelatert. Tid er et problem. For de ønsker jo ikke at arbeidet med internasjonaliseringen skal gå på bekostning av forskningskvaliteten, påpeker Chiu Wai Mickey Yip.

Finansiering – tilfellet FEMCIT

Kjønnsforskere deltar også i internasjonale prosjekter, om enn ikke i så stor grad som i andre internasjonale sammenhenger. Deltakelse i nordiske prosjekter er det som scorer høyest. Her har 44 prosent av forskerne tilknyttet kjønnsforskningssenterne deltatt, og 30 prosent av forskerne som oppgir at de arbeider ved et universitet.

En av de som er i ferd med å starte i et internasjonalt prosjekt, er Tone Hellesund ved Rokkan-senteret i Bergen. Hun er prosjektkoordinator for forskningsprosjektet FEMCIT (Gendered Citizenship in Multicultural Europe: The Impact of Contemporary Women’s Movement). Prosjektet er finansiert gjennom EUs 6. rammeprogram for forskning.

Hva er oppskriften til slik støtte? – Hellesund vektla at man for det første ikke må være redd for å søke, sier Wold.

– I tillegg understreket hun at det er viktig hvem du søker sammen med. Selv mener hun at det var akkurat de riktige som var med på EU-søknaden hun hadde ansvaret for å koordinere. Dette var folk som kjente andre forskere i ulike EU-land, sier Yip.

– Og jeg tror hun aktivt oppsøkte dem, og at hun ikke kjente alle like godt fra før.


Rasmus Durban Jahr.

Hellesund skrøt også av arbeidsgiveren sin: Rokkansenteret.

– De la til rette for at hun kunne jobbe med søknaden, sier Wold, og legger til:

– Rokkansenteret hadde både vilje og mulighet til å prioritere det, for her dreier det seg om et senter som ikke har undervisningstilbud, og dermed ikke så mye ressurser bundet opp i dette.

– Dessuten tror jeg de betrakter det å utvikle kompetanse i forhold til slike søknader som et konkurransefortrinn. Dermed blir det å støtte opp om forskere som har mulighet til å delta i slik arbeide, en måte å bygge kompetanse på senteret, sier Yip.

Har lært samarbeid i praksis

De fire studentene Yip, Wold, Pedersen og Jahr har laget undersøkelsen i fellesskap. Hvordan var det å jobbe i en gruppe der ingen kjente hverandre fra før, og der de hadde ulik faglig bakgrunn med seg inn i prosjektet?

– Spennende, mest morsomt, men også krevende, sier Wold.

– Aldri kjedelig, sier Yip.

– Utfordrende, legger Pedersen til.

– Særlig siste uka, avslutter Jahr, med et aldri så lite sukk.

Men de har lært mye, både om internasjonalisering av norsk forskning og om oppgaveskriving. Men kanskje aller mest om samarbeid. – At ens egen mening ikke alltid er den eneste rette og at det faktisk kan bli bedre dersom man tar en diskusjon, må faktisk læres, sier Pedersen. – Og så har vi lært hvordan uenighet skal takles, legger Wold til.

– I starten av arbeidet stoppa alt opp når vi ble uenige. Etter hvert lærte vi oss problemløsing og hvordan vi skulle diskutere og forhandle om ting.

Dessuten har Yip blitt inspirert til å kanskje skrive masteroppgaven sin på engelsk. Han har lært at det kan lønne seg. – Men i så fall trenger jeg litt engelskundervisning, for jeg skjønner jo at engelsken fra videregående ikke strekker til, avslutter han.