Skeiv stemme

One day I´ll grow up up, I´ll be I beautiful woman (…) But for today I am a child, for today I am a boy,”, synger Antony Hegarty. Hans intime betroelser om å vokse opp og å leve som transkjønnet har blitt en av de siste årenes store popsuksesser. Med plata ”I am a bird now”, hvor han med stor inderlighet synger om kjønnsambivalensens smerte, lengsel og forløsning, har Antony og bandet hans The Johnsons grepet og begeistret både kritikere og publikum.

- Antonys popularitet antyder at det er større åpenhet for utypiske kjønnsrepresentasjoner enn tidligere, sier Marianne Natvig.

Guddommelig og kjønnsoverskridende

Antony Hegarty er et sentralt eksempel i Natvigs masteroppgave i musikkvitenskap ”I am a bird now. Iscenesettelse av androgyne stemmer i popmusikken”. For det er ikke bare Antonys tekster og ytre iscenesettelse som utfordrer og overskrider konvensjonelle kjønnskategorier. Stemmen og sangen, som har blitt beskrevet som ”guddommelig”, ”sjelfull” og ”gripende”, er i seg selv kjønnsoverskridende, mener Natvig.

- Han plasserer seg i et vokalt mellomsted mellom det vi vanligvis oppfatter som en ”kvinnelig” eller ”mannlig” sangstemme. Både i omfang og uttrykk kan stemmen hans oppfattes som kjønnsoverskridende.

Ikke bare biologi

Antonys stemme og sang illustrerer et viktig poeng for Natvig: At stemmen langt i fra er noe gitt ut fra biologien.

- Stemmen er et sosialt og kulturelt uttrykk, preget og formet av kulturelle normer og impulser, sier Natvig. Hun har latt seg inspirere av queer-teoretikere som Judith Butler og Tiina Rosenberg i sin jakt på ”skeive” uttrykk blant popvokalister.

- I tråd med Butlers tanker om at kjønn er noe vi gjør og ikke noe vi er, forsøker jeg å si noe om hvordan stemmen brukes til aktivt å konstruere kjønnsidentitet, sier Natvig. Innen tradisjonell musikkvitenskap har studier av stemme og stemmebruk gjerne fokusert på fysiologi eller sangpedagogikk, forteller Natvig. Det sosiokulturelle ved stemmen er et relativt uutforsket felt.

Natvig er selv sanger og har lang erfaring med å utforske stemmens grenser og muligheter.

- Kjønn betyr mye for hvilke grenser vi gir stemmene våre, og hvilke vurderinger og forventninger som knyttes til bestemte stemmer, hevder hun.

- Det tonemessige, det vil si hvor høyt eller lavt vi legger stemmen, er det mest åpenbare uttrykket for at stemmen kjønnes. Men også for eksempel stemmeuttrykk som styrke eller svakhet og hardhet eller mykhet er uttrykk som gis kjønnede betydninger.

- Et litt klisjefylt eksempel på hvordan stemmen kan brukes til å konstruere kjønnsidentitet, er at folk ofte hevder at de kan høre at en mann er homofil fordi han har en feminin stemme. Om det er riktig, er jo ikke forklaringen forankret i en annerledes biologi, men et ønske om å uttrykke annerledeshet, slår Natvig fast.

Sted for skeivhet

Mange popartister har vært tidlig ute med å utfordre normer for kjønn og seksualitet. Natvig trekker fram Little Richard, Lou Reed, David Bowie, Annie Lennox, Madonna, Prince og Boy George som slike eksempler. Hun tror det finnes et større rom for skeivhet innen popmusikken enn ellers i samfunnet.

- Det handler nok mye om at folk oppfatter dette som en litt annen virkelighet, der det skeive er mest show, sier Natvig. Men popscenen har også visst å sette grenser når artistene har blitt for skeive.

- I 1983 måtte Annie Lennox dokumentere sitt ”egentlige fysiske kjønn” før MTV gikk med på å sende videoen til låta Love is a stranger. Lennox opptrer i drag i videoen, og det var umulig å avsløre hvilket kjønn hun egentlig var, forteller Natvig.

Grensene for hva som tolereres er betydelig flyttet siden denne episoden, mener Natvig, men kanskje mer for menn enn for kvinner.

- Man ser sjelden uttrykk for det man kan kaller kvinnelig maskulinitet. Mannlig femininitet, derimot, ser man stadig mer av på den popmusikalske scenen.

Kjønn som linje

- Mannlige artister som leker med det feminine og androgyne på det ene området er dessuten ofte nøye med å understreke maskulinitet på andre områder. Ta for eksempel Justin Timberlake og James Blunt, som begge har et feminint og androgynt stemmeuttrykk, men et veldig mannlig heteroseksuelt visuelt uttrykk, sier Natvig. Slik blir det skeive en uttrykkspraksis som ikke nødvendigvis utfordrer heteronormativitet i popbransjen.

Sånn sett utmerker Antony Hegarty seg med et gjennomført kjønnsoverskridende uttrykk. Vokalt, visuelt, tematisk og emosjonelt framstår Antony som ”helskeiv”.

- Ved å nekte å definere seg verken som mann eller kvinne, innbyr Antony til å tenke på kjønn som en linje, ikke som adskilte kategorier. Å se bort fra to klart definerte kjønn med forventningene og vurderingene som følger med, er befriende og fascinerende for noen av oss. Men for de fleste er det en utrolig utfordrende tanke, sier Natvig.

- Likevel blir Antony invitert til koseprat på ”Skavlan” når han kommer til Norge. Og han spiller utsolgte konserter i Nord-Europas fineste konsertsaler. Det kan tyde på en bevegelse i kulturen i synet på kjønnskategoriene og en større åpenhet for å gjøre sitt kjønn på varierte og foranderlige måter.

Flytter grenser

- Men har popstjerners lek med det skeive noen betydning for livene til vanlige menn og kvinner?

- Om det ikke skaper noen revolusjon, så tror jeg absolutt det har en viss effekt. Det å synliggjøre ting som strider mot det normative, er med på å utvide våre forestillinger om hva som finnes og hva som går an. Selv om popmusikken framstår som en forbruksvare for mange, mener jeg den speiler og utfordrer samtiden. Det foregår forhandlinger om kjønn og kjønnede betydninger på dette området jeg mener er betydningsfulle også i en større sammenheng, sier Natvig.