Størst av alt er kjærligheten?

Fra «til døden skiller oss ad» til «så lenge jeg får nok ut av det». Moderne mennesker forlater partneren hvis forholdet ikke er givende nok. Samtidig er kjærligheten viktigere enn noensinne, for gjennom den realiserer vi oss selv, sier sosiolog Cathrine Hassel.

«Det rene forhold» kaller den ekstremt innflytelsesrike modernitetsteoretikeren Anthony Giddens det moderne kjærlighetsforholdet. Ikke fordi det er mer høyverdig enn andre forhold, men fordi det i motsetning til tidligere ikke er begrunnet i noe annet enn seg selv. Der bestemødrene giftet seg – og ble i ekteskapet – av økonomiske, praktiske eller sosiale grunner, inngår dagens kvinner i parforhold for å realisere seg selv. Og går ut av dem i det øyeblikket relasjonene ikke er givende nok lenger. Eller gjør de det?

Cathrine Hassel. (Foto: Kristin Engh Førde)

 Cathrine Hassel har intervjuet høyt utdannede middelklassekvinner mellom 32 og 42 år om deres erfaringer med og holdninger til parforhold. Hun finner igjen mye av Giddens’ «rene forhold» i informantenes idealer.

– Kvinnene ønsker seg en relasjon preget av tillit, likeverd og likestilling. De vil bli sett, anerkjent og utfordret og de forventer at ekteskap og familie skal være et «felles prosjekt», som de sier, forteller Hassel.

Egne foreldres parforhold står for mange som eksempel på hvordan de ikke vil ha det. Å være gift skal ikke bare være å bo sammen og ha felles økonomi. Man må få noe mer ut av det. Å være i et forhold skal være vesentlig bedre enn ikke å være i et:

«Ja, jeg tenker at jeg skal ha mer ut av parfoholdet enn det jeg har sett av deres parfohold. (…) Jeg har jo tenkt at jeg skal ha det bedre i forholdet enn utafor – for å være i det. Jeg kan ikke se at hun har fått så mye igjen for det … i perioder av livet. Ikke han heller … kanskje?» («Hanne»)

Forventningene nedjusteres

Men om idealene ligner Giddens’ idealtypiske «rene forhold», er realitetene i kvinnenes relasjoner ofte noe ganske annet.

– Mange opplever nok at de må nedjustere sine forventninger til forholdet. Kravet om likestilling og likeverd blir ikke alltid innfridd, særlig ikke når det kommer til husarbeid.

«Arbeidsdelingen er ikke spesielt god. Jo flere unger man får – jo mer tradisjonelt blir kjønnsrollemønsteret i familien», sier «Hanne». Flere av de andre kvinnene gjør seg samme erfaring, men blir likevel hos partneren.

– Selv om de er skuffet over at likestillingen i hjemmet fungerer dårligere enn de hadde forventet, blir de. Så lenge forholdet ellers er bra, er skeiv arbeidsfordeling ikke skilsmissegrunn, sier Hassel og legger til:

– Kanskje er det å bli sett viktigere enn likestilling? Så lenge hun får anerkjennelse for at hun faktisk gjør mest, kan kvinnen leve med arbeidsbyrden, forklarer Hassel.

Alle Hassels informanter har barn, og det å bli foreldre binder forholdet på en helt ny måte.

– Terskelen for å gå blir mye høyere når barna kommer. Også Giddens påpeker at felles barn gjør forholdet mindre likt det idealtypiske rene forhold, sier Hassel.

Må være fellesprosjekt

Mangel på likestilling blir også tolerert så lenge kvinnen opplever at hun og partneren tross alt «drar i samme retning» og parforholdet og familien er et «felles prosjekt». Viktigst her er kanskje at mennene engasjerer seg i barna:

«Det var stort sett jeg som gjorde alt. (…) Men han var flink til å følge opp den eldstes fortballtrening. Det var greit med den skjeve arbeidsfordelingen så lenge alt var bra. Han hadde mange andre kvaliteter jeg satte pris på», sier Bente, som til slutt ble skilt fra mannen sin.

Sosiologen erfarte også at kvinnene ikke ville bli i forholdet dersom de ikke opplevde familien som et «felles prosjekt».

Beate, for eksempel, skilte seg fra sin mann, fordi hun opplevde at han nedprioriterte familien. Det kunne hun ikke leve med:

«Det som var mest skuffende etter hvert, var at det ikke var noe særlig interesse for å være sammen. Knut var alltid mer interessert i alt mulig annet.»

Utroskap ikke skilsmissegrunn

Utroskap, som tradisjonelt har vært den mest aksepterte skilsmissegrunnen, er ikke nødvendigvis noen grunn til å kaste partneren på dør for dagens unge kvinner. Slik snakker «Bente» om hvor hun mener grensene går:

«Det skal ikke forundre meg om min mor mener at utroskap er skilsmissegrunn, men for meg er ikke det skilsmissegrunn. Ikke alene, ikke som enkeltårsak, hvis samlivet ellers fungerer, vel og merke. Så enkelt skal det ikke værra, at man bare på grunn av et sleivspark på et eller annet seminar skal velte over ende en hel familie.(…) Det er ikke så nøye om jeg ikke tar min tørn i heimen, en del sånn manglende respekt, det er skilsmissegrunn for meg.» («Bente»)

Mangel på respekt og mangel på anerkjennelse ikke bare skader, men ødelegger et forhold, mener mange av Hassels informanter. Sosiologen mener dette gjenspeiler parforholdets betydning for den individuelle selvrealiseringen.

– Ikke å bli anerkjent og respektert er et forventningsbrudd som går utover selvrespekt og selvfølelse. Da velger kvinnene heller å avslutte forholdet, forteller hun.

Kommer ikke av seg selv

Det gode parforholdet kommer ikke av seg selv, mener kvinnene. Skal man lykkes, må man være innstilt på å «jobbe med forholdet». Først og fremst betyr det å sette av tid med partneren til å snakke om og forbedre forholdet. Det innebærer også å ta opp problemer og forsøker å løse dem etter hvert som de dukker opp. Mange bruker mye krefter på å gruble over forholdet sitt:

«Jeg reflekterer jo over det forholdet søren meg hele tiden. Jeg snakker med han, og jeg snakker med venninner og jeg lurer. Prøver å finne ut av hvordan jeg skal ha det best mulig,» sier «Hanne».

Hassel mener det å jobbe med forholdet også handler om å jobbe med egen identitet:

– For at parforholdet skal gi bekreftelse på ens egen identitet, er kommunikasjon og gjensidig utveksling av tanker og følelser avgjørende. I relasjonen speiler vi oss i hverandres uttrykk og væremåter, sier hun.

Menn henger etter

De fleste av kvinnene forteller imidlertid at det først og fremst er de som tar initiativet til «å jobbe med forholdet.» Ikke alle mennene setter like stor pris på dette initiativet:

«Det kan bli en del bråk når jeg tar opp ting. Jeg ligger ganske mange hakk før ham i prosessen. Han opplever at det ikke er noe spesielt, ikke noe som må taes opp. Og når jeg tar opp ting kommer det litt brått på ham. Og da kommuniserer vi ikke så bra.» («Hanne»)

Gjennom kvinnene får Hassel inntrykk av at mennene i så måte har et mindre moderne og refleksivt forhold til sine relasjoner.

– Noen av mennene ser ut til å kunne tenke seg mer tradisjonelle forhold, der arbeidsdelingen gir seg selv, og det ikke er behov for å snakke om og evaluere forholdet hele tida.

– I tillegg har menn tradisjonelt mindre kompetanse på følelser og relasjoner. Kvinnene opplevde nok at de var «flinkere» her enn mennene sine.

Dermed faller ansvaret på relasjonsarbeidet på kvinnen. Hassel mener dette ikke utelukkende er negativt for kvinnene, og viser til et utsagn fra «Erika»:

«Jeg føler at jeg har et verbalt overtak, og et kunnskaps- og bevissthetsovertak på veldig mange områder, som går på det som er nært og viktig».

– Mennene henger litt etter, og i mange sammenhenger taper de nok på det, sier Hassel.

Masteroppgave

Cathrine Hassel: Moderne heterofile parforhold mellom individualitet og fellesskap, masteroppgave i sosiologi, Universitetet i Oslo, 2007.

Siste saker

Kalender

Nyhetsmagasinet

Vårt nyhetsmagasin er en uavhengig nettavis og medlem i Fagpressen.