- Feministisk teori trenger nyorientering

- Feministisk teori trenger nyorientering

Kan feministisk kunnskap forandre verden? Hva er viktige tendenser i feministisk teori og filosofi i dag, og hvilke veivalg står feministiske teoretikere overfor? Slike grunnleggende spørsmål ble stilt under den norsk-amerikanske samarbeidskonferansen «The Future of Feminist Theory».

– Feministisk teori trenger en nyorientering, sier professor II Elizabeth Grosz (t.h) ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKOK) ved Universitetet i Bergen, her sammen med SKOK-leder Ellen Mortensen. (Foto: Sigrun Johnstad)

Konferansen var et resultat av et samarbeid mellom Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKOK) ved Universitetet i Bergen og Rutgers University i New Jersey. Debatten på konferansen var preget av et ønske om åpenhet og nytenkning, og de mange innleggene vekslet mellom tvil, håp, frustrasjon, fortvilelse og optimisme.

Natur og forskjell

– Feministisk teori trenger en nyorientering, sa Elizabeth Grosz, professor ved Rutgers University og professor II ved SKOK, i sitt innlegg på konferansen.

– Hele mitt liv som forsker og filosof har jeg vært opptatt av vitenskapsteoretiske spørsmål – spørsmål om hvordan våre oppfatninger av verden rundt oss dannes, det som kalles epistemologi. Dette har vært en hovedproblematikk, ikke bare i kjønnsforskning, men i det 20. århundres forskning overhodet, påpekte hun.

Tiden er nå inne for at feministiske forskere i sterkere grad vender seg mot ontologiske spørsmål, det vil si spørsmål om hva som er gitt i virkeligheten, mente hun.

– Ikke minst bør vi ta inn over oss at forskjell, og da først og fremst kjønnsforskjell, er naturens viktigste drivkraft for å skape liv. Det finnes to typer kropper. Hvordan kan vi leve med de problemene dette skaper? Feministisk teori trenger å videreutvikle sin forståelse av biologi, natur og den felles skjebnen til alt liv, sa Grosz, som mente feministisk teori ikke bør begrense seg til det som angår menneskets liv, men ta for seg hele det feltet som vanligvis regnes som det naturvitenskapelige.

– Et utilstrekkelig begrep

Også begrepet interseksjonalitet bør revurderes, mente Grosz.

Modellen interseksjonalitet, med utgangspunkt i det engelske ordet for veikryss («intersection»), er skapt for bedre å kunne analysere hvordan forskjellige former for undertrykking - basert på forhold som kjønn, etnisitet, nasjonalitet eller seksuell legning - møtes og virker sammen på samme person eller gruppe.

 – Denne modellen er utilstrekkelig, mente Grosz.

– Interseksjonalitet framstiller forskjellige former for undertrykking som om de var systemer eller strukturer. Undertrykking bør i stedet ses på som en mengde enkelthandlinger, som både kan være individuelle og danne sosiale mønstre. I alle handlinger finnes elementer av både undertrykking og motstand. Ved å fokusere på handlinger, blir det lettere å se ikke bare undertrykkingen, men også motstanden, mente hun.

– Bort med arrogansen!

Også professor Mary Hawkesworth, leder for kvinne- og kjønnsstudier ved Rutgers University, var opptatt av motstand mot undertrykking i sitt innlegg, men fra en annen synsvinkel. Hun advarte mot det hun kalte en «Marco Polo-tankegang» i feminismen.

– Det er ikke slik at feminismen er en teori som har oppstått i Vesten og er blitt spredd derfra til resten av verden. Snarere ser vi at mange av de viktigste bidragene til feministisk teori kommer fra andre deler av kloden, og at de også har gjort det tidligere i historien, sa hun, og viste til eksempler fra en rekke land.

– I en tid hvor såkalt «vestlige» ideer spres i verden ved hjelp av soldater, er det ekstra viktig for feminister fra Vesten å kvitte seg med all arroganse, framholdt hun.

Kunnskap og handling

Professor Robyn Wiegman, leder for institutt for kjønnsforskning ved Duke University, beskrev i sitt innlegg en situasjon som en del kvinneforskere kan kjenne seg igjen i: Forskning og eget liv veves tett sammen, og akademisk innsats og samfunnsmessig engasjement kan være vanskelig å skille.

Hun mente at en del feministiske forskere i dag er for opptatt av å kritisere sine forgjengere, de som gjerne kalles feminismens annen bølge – klassikere som Simone de Beauvoir, Betty Friedan, Kate Millett og Germaine Greer. Slik kritikk kan være et utslag av frustrasjon over at mange års kjønnsforskning ikke har gitt store nok resultater, antydet hun.

– Veien til den framtida vi ønsker oss er lang, og det nytter ikke å ta den på forskudd. Vi må passe oss for ikke å lure oss selv i vår iver etter å lese, analysere og kommentere. Det er ikke slik at bare vi blir presise nok i vår kritikk av dem som gikk før oss, skal vi finne svaret som vil gi oss framtida, sa hun.