Harriet Bjerrum Nielsen: Distanse og dugelighet

Harriet Bjerrum Nielsen: Distanse og dugelighet

I 30 år har hun forsket på kjønn, i halvparten av dem i en av norsk kjønnsforsknings topposisjoner. Men det er ikke kjønnspolitikk 60-årsjubilanten Harriet Bjerrum Nielsen brenner aller mest for.

Harriet Bjerrum Nielsen.

– Jeg ble aldri frelst av feminismen. Eller av kvinnefellesskapet. Tvert imot, fellesskapet har ofte skremt meg mer enn det har tiltrukket meg. Jeg trenger pusterom, må ha lov til å si meg uenig. Jeg trives best med litt distanse.

Harriet Bjerrum Nielsen fyller 60 år i disse dager.

I nesten halvparten av disse årene har hun forsket på kjønn, de siste 15 i norsk kjønnsforsknings kanskje aller viktigste posisjon, som leder for Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitet i Oslo.

Men noen ektefødt datter av den politiske bevegelsen som næret forskningsfeltet fra starten, er hun altså ikke.

Mens 1970-tallets store feministiske vekkelse hjemsøkte Bjerrum Nielsens fedreland Danmark for fullt og jevnaldrende medsøstre kastet seg helhjertet inn i kvinnegrupper og studier av feministisk litteratur, konsentrerte den skoleflinke og ambisiøse unge Harriet seg om sine danskstudier og om annen slags politikk; studentbevegelsen og fagkritikken.

Først da tiåret nærmet seg slutten, begynte Bjerrum Nielsen så smått å interessere seg for kjønn. I den grad hun ble feminist, var det en utpreget akademisk en. 

Inn i toppen

– «Er nå hun en ordentlig feminist?» spurte enkelte seg da jeg ble ansatt som leder for det som da het Senter for kvinneforskning. Jeg var jo ganske utypisk, ettersom jeg ikke kom fra kvinnekampen. Og det var nok noen som ikke var så glad for forskningen min heller.

Bjerrum Nielsen hadde nemlig forsket på intrigering og maktkamp mellom småjenter, uten å trekke guttenes makt inn i analysen. For det ble hun anklaget for «blaming the victim».

– Idealiseringen av kvinner, som var nokså utbredt blant kvinneforskerne på den tida, har jeg aldri identifisert meg med. Jeg er livredd for sånne inndelinger i godt og ondt. For meg har det vært viktig å påpeke at heller ikke ofre er engler. Ingen er det, sier Bjerrum Nielsen med ettertrykk. 

Hun hadde ikke bare en lett suspekt bakgrunn, Bjerrum Nielsens programerklæring i Senterets blad Bulletine fikk også hard kritikk. Den ble beskyldt for å være tannløs og for å avpolitisere feltet.

– Det tok jeg veldig tungt. Inntil jeg skjønte at kritikken kom fordi jeg hadde fått en viktig posisjon, og ikke fordi noen var ute etter å ta meg personlig, forteller Bjerrum Nielsen.

Som kuriosa kan nevnes at en av de nådeløse kritikerne var en forsker ved Distriktshøgskolen på Lillehammer ved navn Beatrice Halsaa, som seinere skulle bli en av Bjerrum Nielsens viktigste kollegaer og støttespillere ved STK. De to feiret for øvrig nylig dobbelt 60-årsdag sammen i STK-regi.

Ufrivillig immigrant

Den private delen av bursdagsfeiringen har Bjerrum Nielsen lagt til en cafe på Christianshavn i fødebyen København. Men ikke på grunn av hjemlengsel, forsikrer hun.

– Nei, nå har jeg akseptert min skjebne her i Norge. Men det tok noen år, det skal jeg innrømme. Og det er klart, en immigrant blir aldri kvitt sin doble identitet, sier Bjerrum Nielsen og benytter anledningen til spøkefullt å advare unge akademikere mot det nordiske sommeruniversitetet. Det var nemlig der hun møtte Sverre, nordmannen som er ansvarlig for migrasjonen.

– Jeg hadde fast jobb på universitetet i Aalborg og gjorde det helt klart at jeg ikke ville flytte med mindre jeg fikk noe tilsvarende i Norge. Helgardering, tenkte jeg, for det ville jo aldri skje.

Men det gjorde det altså. Pedagogisk institutt tilbød fast jobb i den radikale sosped-seksjonen. Her møtte Bjerrum Nielsen et engasjert og idealistisk miljø, gode kolleger, og ikke minst kvinnen som skulle bli hennes viktigste faglige samarbeidspartner helt fram til i dag.

– Monica Rudberg var svensk og psykolog, jeg var dansk og humanist. Vi var to outsidere som fant hverandre. Det møtet har betydd mye for meg, sier Bjerrum Nielsen.

Streng – men rettferdig

I det hele tatt har tapet av Danmark etter hvert blitt overskygget av berikelsen migrasjonen har ført med seg, ifølge 60-åringen, som skryter av at hun er god til å gå på ski (til å være dansk).

Hun setter dessuten pris på den vennlige og menneskelige tonen som preger norske akademikeres omgangsform, i motsetning til det hun beskriver som en dansk akademisk hakkeorden. Det betyr ikke at Bjerrum Nielsen er noen pusekatt selv. Tross et bredt smil og et muntert vesen – det forekommer at professoren mister tålmodigheten, enten det er med dumme journalister eller med middelmådige prestasjoner.

– Jeg har vanskelig for å rose noe jeg ikke synes fortjener ros. Og jeg kan nok bli oppfattet som streng og overkjørende i noen sammenhenger, der jeg opplever det som at jeg framfører saklig kritikk. Som leder har jeg vel etter hvert fått større forståelse for at det ikke alltid er mulig å leve opp til høye kvalitetskrav. Og jeg har blitt mer bevisst på den makten som ligger i posisjonen, som sjef eller veileder for eksempel. Det skjer at jeg innser i ettertid at jeg har vært for barsk. Da er jeg flink til å be om unnskyldning, forsikrer Bjerrum Nielsen.

– Samtidig opplever jeg at vi har bygd opp et veldig tillitsfullt og støttende faglig miljø her på Senteret, der vi er flinke til å ta vare på hverandre også på et menneskelig plan. Vi har friske diskusjoner, men i stedet for å se på det som noe truende, gjør vi det til noe spennende og morsomt.

Suksess for STK

At STK og dets ledelse gjør noe riktig, fikk Bjerrum Nielsen nylig solid støtte for. En internasjonal komité har evaluert senteret på oppdrag fra UiOs rektor, og i komiteens rapport hagler skamrosen over virksomheten. STK er stimulerende, produktivt og favner bredt med sin forskning. I tillegg ligger senterets forskere på 10. plass i hele Norge når det gjelder publisering.

– Vi publiserer altså mye mer enn gutta der nede på realfag! Det er klart det er deilig å kunne slå i bordet med deres egne jævlige systemer, overfor alle de som måtte ha mistenkt at vi bare sitter her oppe og koser oss, sier Bjerrum Nielsen med et skjelmsk smil.

Mer enn en gang har hun støtt på slike fordommer mot kvinnelige akademikere generelt og kjønnsforskere spesielt.

– Det verste er nesten at når vi ikke innfrir fordommene, når vi gjør det bra, så får vi høre at det er fordi vi lider av et «flink pike-syndrom» og anstrenger oss altfor mye for å tilfredsstille kravene. Ville noe annet institutt fått den kritikken?, spør hun retorisk.

Evig optimist

Kvinner og likestilling i akademia er blant de feministiske temaene som virkelig har lykkes med å tenne et aktivistisk engasjement i 60-åringen. Gjennom Universitetets styre og i koordineringsgruppen for likestilling har hun villet bidra til å endre taktikk i dette arbeidet.

– Mye av likestillingsarbeidet på UiO har tidligere – for å si det rett ut – vært av en ganske sutrete karakter. Man har jamret og jamret over utestengelsen av kvinner, men før eller seinere må man komme over forurettetheten og det konspiratoriske. Vi har en god sak, som kan vinnes med akademias eget språk; dokumentasjon og argumentasjon. Jeg tror på kraften i et godt argument, og blir sint når folk ikke vil høre, slår Bjerrum Nielsen fast.

Og vedgår at hun kanskje kan være vel naiv når det kommer til maktprosesser.

– Jeg er optimistisk av legning, men noen ganger må jeg erkjenne at det ikke alltid holder å ha rett. Samtidig mener jeg at man trenger folk som tror på endring. Jeg forstår ikke den typen feminister som er overbevist om at maktsystemene er så fullkomne at ingenting noen gang kan forandre seg. Hva er vitsen med å være feminist da?

Født 30 år for tidlig?

Fascinasjonen for endring og det tvetydige kommer også tydelig til uttrykk i Bjerrum Nielsens egen forskning, ikke minst når det gjelder teoretisk posisjon.

– Min interesse for feministisk teori ble for alvor vekket først da jeg leste Ulrike Prokop. Jeg ble fanget av ambivalensen hun beskrev, og satte pris på at hun ikke var så entydig som jeg opplevde at mye av datidas kvinneforskning var. Det er ikke bare strukturer og faktorer utenfor kvinner som holder dem der de er – de sitter faktisk selv i klisteret og er med på å reprodusere sin egen undertrykking, sier Bjerrum Nielsen.

– Dette handler også om identifikasjon og livshistorie. Som middelklassejente og datter av en kvinnesaksbevisst  mor var utdanning en selvfølge for meg. Jeg tvilte ikke på at jeg var minst like flink som gutta, og det falt meg ikke inn at mitt kjønn skulle stoppe meg i sånne sammenhenger. Min følelse av ufrihet og sårbarhet var mer knyttet til kropp og seksualitet, forteller Bjerrum Nielsen. 

– På den måten har du kanskje mer til felles med neste generasjon feminister?

– Ja, det har ofte slått meg. Jeg kjente meg godt igjen i mange av historiene i Fittstim og Råtekst. «De der er litt mer som meg», tenkte jeg.

Presis spådom

I motsetning til enkelte andre feminister født på 1940-tallet, har Bjerrum Nielsen altså ikke følt seg truet eller provosert av den såkalte tredje bølgen feminisme.

– Jeg undret meg stort over at man kastet seg over dem og kritiserte dem for å være altfor individualistiske og ikke politiske nok. Her hadde vi hatt en regelrett feministtørke gjennom hele 80- og 90-tallet, og så kommer det endelig noen. Det var jo helt fantastisk! Her kommer kanskje min optimistiske legning inn igjen, foreslår Bjerrum Nielsen og legger til:

– Jeg måtte jo bli begeistret, siden jeg faktisk hadde forutsett at en tredje bølge kom til å komme. Da jeg studerte ungdomsskolejenter på 1980-tallet hørte jeg dem stadig erklære at de ikke var feminister. Samtidig tok de for gitt at deres kjønn ikke kom til å gi dem noen problemer. «Om 10-15 år kommer de til å støte hodet i veggen. Da får de nok et annet syn på feminismen», var min spådom.     

Evig outsider

– Hvordan opplever du forskningsfeltet i dag? Har du beholdt din distanse?

– Tja. En viss innebygget avstand er visst blitt min skjebne. Kanskje det har sammenheng med at jeg flyttet så mye som barn? Jeg gikk på ni skoler på tolv år, og ble vel aldri helt og fullt en innsider noe sted, forteller Bjerrum Nielsen.

– Men jeg synes feltet har hatt en positiv utvikling. Poststrukturalismens hegemoni er erstattet av pluralisme, mer bevegelse. Poststrukturalismen gjorde opp med forestillingen om det rene offer og det var bra, men for meg for eksempel som har jobbet med barn og ungdom, tar den altfor lite høyde for menneskelig subjektivitet. Nå har vi holdt på noen år med å tolke utsagn inn i diskurser. Nå vil jeg videre, jeg vil vite hva menneskene føler og tenker, hvordan de lever med sine diskurser, sier Bjerrum Nielsen, som mener å ha registrert at interessen for slikt er voksende i mange fag. 

– Både i sosiologien, psykologien og filosofien får emosjonalitet, subjektivitet og kropp mer oppmerksomhet. Det er jeg fornøyd med. Utfordringen er jo å forstå sammenhengen mellom samfunnsperspektivene og subjektene, det holder ikke å studere bare den ene sida, forteller professoren, som forsikrer at hun rekker å holde sin egen forskning i live ved siden av senterledelse og alt annet. Og at hun ikke vurderer tidligpensjon, selv om hun ser frem til å gå av som senterleder om halvannet år.

– Redusert arbeidstid, derimot, høres fint ut. Det ville ikke vært meg imot å ha mer tid til andre ting enn jobb.

«Andre ting» inkluderer blant annet matlaging, reiser, sykling, tennis og skiløp. Og selvsagt mannen, den samme som lokket Bjerrum Nielsen til Norge i hine hårde dage. Til sammen har de to barn, blant dem en sønn som gjennom arkitektstudier i Danmark både har realisert mors drømmer og arvet hennes splittelse som immigrant.

– Nå har han jo blitt en del av den danske kulturen, og vet ikke helt hvor han vil bo. Men det er morsomt at han har blitt arkitekt. Det var jo opprinnelig min drøm, men jeg kom ikke inn på arkitekthøyskolen. For han er det nok en ekstra triumf å få til noe hans flinke mor ikke greide, sier Bjerrum Nielsen. 

– Er du så flink at du stresser folk?

– Jeg tror nok at jeg kan oppfattes sånn, selv om jeg selvfølgelig ikke føler meg suveren på innsida. Men jeg stiller høye krav, til meg selv og andre. Jeg vil ikke si at jeg er perfeksjonist, men jeg får et kick av at ting blir bra, enten det er i jobben, eller når jeg lager mat eller innreder hjemmet mitt, sier jubilanten og forteller om en gang hun satt og grublet på dette at hun ikke greide å kaste seg helhjertet inn i den feministiske kampen.

– «Tror du jeg er i stand til å brenne for noe som helst?», spurte jeg mannen min. Han sa: «Du brenner for kvalitet, du». Og det tror jeg han har helt rett i.