Feministiske superstjerner

Feministiske superstjerner

De bor alle i feminismens hus, men insisterer på hvert sitt rom. Og de setter ikke alltid pris på å treffe hverandre i korridoren heller. Slik beskriver Brigitte Huitfeldt Midttun forholdet mellom de ti feministiske superstjernene hun portretterer i boka Kvinnereisen. Møter med feminismens tenkere.

«Ikke nevn Hélène Cixous eller Luce Irigaray.» Det rådet fikk Birgitte Huitfeldt Midttun da hun omsider, ett år etter at hun først tok kontakt, skulle få intervjue den franske feministiske filosofen Julia Kristeva. Å nevne rivalene kunne fort ødelegge Kristevas samarbeidsvilje, fikk hun vite. Da Midttun seinere skulle treffe Cixous, fikk hun omtrent samme advarsel: «Ikke nevn Kristeva eller Irigaray». Og det hele gjentok seg selvsagt da Irigaray sto for tur, Midttun måtte vokte seg for å nevne Kristeva eller Cixous. Disse tre, som gjerne nevnes i samme åndedrag som «de franske feministene», vil altså nødig bli slått i hartkorn.  


Birgitte Huitfeldt Midttun har skrevet bok om sitt møte med ti sentrale feministiske tenkere. (Foto: Kristin Engh Førde)

– De opplever seg som veldig forskjellige, og dette forteller nok noe om hvor feministisk teori står i dag. Det kan sammenlignes med et hus, der hver teoretiker har sitt rom, men hvor det ikke finnes fellesrom utenom korridorene. Med andre ord: Det finnes minst like mange feminismer som det finnes størrelser av den typen jeg har intervjuet, sier Midttun.

Og det er utvilsomt nettopp et knippe feministiske størrelser – for ikke å si superstjerner – Midttun har samlet i sin ferske bok, som lanseres på Litteraturhuset i Oslo på kvinnedagen 2008. Ved siden av de tre nevnte franske, treffer du Judith Butler, Toril Moi, Susan Bordo, Camille Paglia, Martha Nussbaum, G. C. Spivak og Drucilla Cornell. Ti berømte teoretikere som har hatt enorm innflytelse på vår tenkning rundt kjønn de siste tiårene.

Konfrontasjon

Alle de ti, med et mulig unntak for Kristeva, ville akseptert å bli kalt feminister, men omtrent der stopper det opplevde fellesskapet, ifølge Midttun. Hun forteller at alle de ti kvinnene var enormt følsomme for å få kategoriseringer og merkelapper klistret på seg. Det skulle ikke mye til for å støte dem, og Midttun opplevde mer enn en gang at stemningen surnet idet hun stilte et «feil» spørsmål. Samtidig var de mer enn villige til å bruke de samme karakteristikkene om andre skrivende feminister.


Julia Kristeva var Midttuns aller første intervjuobjekt. (Foto: Wikipedia)

– For meg har det vært viktig å få disse tenkerne til å snakke om hverandre, om hverandres bøker og teorier. Gjennomgående påstår de at de ikke leser hverandre, samtidig framfører de en del knallhard kritikk mot hverandre. 

Amerikanske Camille Paglia anklager for eksempel sin landskvinne, queerteoretikeren Judith Butler, for å være «trist og deprimert» og en «dekonstruert karakter», uten livsglede, som dessuten har lest for lite. Martha Nussbaum har kalt samme Butler «Professor of Parody». Butler – som ifølge Midttun er «minst diva av dem alle» – avviser Paglias kritikk med å beskylde henne for ikke å ha lest det Butler skriver, og holder fram Toril Moi som en mye mer interessant kritiker. Susan Bordo derimot, tar den utskjelte Paglia i forsvar, og hevder at den selverklærte «amasonefeministen» er for god for det akademia som har utestengt henne.

– Sympatiene og antipatiene går litt på kryss og tvers, og ikke alltid slik jeg hadde forestilt meg, forteller Midttun.

– Komplett galleri

Midttun er svært fornøyd med det utvalget av feministiske tenkere hun endte opp med og overrasket over hvor lett det gikk å få superstjernene med: Ingen av de hun spurte svarte nei, selv om noen forespørsler ble stående ubesvarte. Utvelgelsen gikk nærmest av seg selv, forteller hun: Det ene intervjuobjektet pekte mot det neste.


Camille Paglia er ikke nådig i sin kritikk av Judith Butler. (Foto: Wikipedia)

– Det begynte med et ønske om å treffe Kristeva, som jeg var dypt fascinert av etter å ha brukt henne i hovedoppgaven min. Cixous og Irigaray ble den naturlige fortsettelsen, og etter dem var jeg sikker på at jeg ville intervjue Butler, som jeg synes setter disse tre i perspektiv og bringer tankene et skritt videre. Da Butler var i boks, skjønte jeg at det jeg holdt på med måtte bli bok, og at de neste på lista måtte være Paglia og Spivac.

Etter et særdeles krevende intervju med Spivac, der den indiskfødte marxistisk orienterte filosofen åpnet med å erklære at hun det siste året hadde gått bort fra alt hun tidligere hadde skrevet, var Midttun usikker på veien videre.   

– Jeg gjorde en opptelling og innså at jeg manglet noen som arbeider med jus, politikk, rettigheter og kropp. Med Bordo, Cornell, Nussbaum og Moi falt brikkene på plass. Jeg opplever at dette utvalget favner bredden og mangfoldet i dagens feminisme.

– Alle de du har valgt ut er franske, amerikanske eller USA-baserte?

– Det er sant, selv om Spivac er født indisk og Moi er jo som kjent norsk. Det er i USA og Frankrike de sterke profilene finnes og særlig USA dominerer på dette feltet som ellers. Jeg jobbet hardt med å få tak i en britisk feminist, men lyktes ikke. Å fange den geografiske og kulturelle bredden får heller bli neste bokprosjekt, sier Midttun med et smil.

Outsidere

Bokas tittel Kvinnereisen henspiller blant annet på de ti tenkernes reise inn i akademia og teorien.

– Flertallet av de ti har erfart å gå fra en outsiderposisjon og inn i varmen. Flere av intervjuene spinner rundt dette gjennombruddet, ofte den første boka, og flere forteller at det er rene tilfeldigheter som har brakt dem dit de er i dag, sier Midttun.


Toril Moi. Foto: Beret Bråten

Ta for eksempel Toril Moi, som satt alene på Senter for kvinneforskning ved Universitetet i Bergen og måtte vaske gulvene selv, etter at hun ga ut klassikeren Sexual Textual Politics. En forelesning om boka på det amerikanske prestisjeuniversitetet Duke ble gjennombruddet. Hun var så flink at de tilbød henne jobb. I boka forteller hun at hun trodde jobbtilbudet var en spøk.

Også Judith Butler skylder en del til tilfeldighetene. Debutboka Gender Trouble ble utgitt på et tidspunkt der queerteorien var i ferd med å bryte gjennom i USA.

– Men det visste ikke Butler noe om. I boka forteller hun at hun var i et middagsselskap der hun ble spurt av en mannom hun drev med queerteori. «Hva er det?» måtte Butler spørre. I ettertid har hun fått status som den største av queerteoretikerne, til meg forteller hun at hun var overrasket over at noen ville lese boka hennes i det hele tatt.

På Beauvoirs usynlige skuldre

Midttuns reisemetafor henspiller også på en annen tilblivelse som står sentralt i alle de ti teoretikernes arbeider: Å bli til som kvinne. Alle stiller de, ifølge Midttun, varianter av det samme spørsmålet som 100-årsjubilanten Simone de Beauvoir i sin tid gjorde.


Martha Nussbaum. (Foto: Wikipedia)

– Er man født som kvinne eller blir man det? Ingen går forbi spørsmålet, det er der de alle på et vis har begynt. Arven fra Beauvoir er veldig tydelig hos alle sammen, selv om de finner forskjellige løsninger på tilblivelsen. Hennes betydning er uvurderlig, også i den forstand at hun gikk foran som tenkende, filosofisk og skrivende kvinne. Underlig nok er det bare et fåtall som nevner henne. Kanskje ligger hun bare der i bakgrunnen, som en selvfølge, undres Midttun.

Den som derimot utpekes som en viktig inspirasjonskilde av de fleste, er den eldste av de ti superstjernene, den i sin tid svært kontroversielle belgiskfødte Luce Irigaray. 

– Jeg ser mye av Irigarays tenkning hos de andre. På mange måter opplever jeg at hun oppsummerer vår tids feministiske tenkning. Irigarays hovedfokus er hvor viktig det selv i dag er for kvinnen å begi seg fra naturen og inn i kulturen, den mannen til alle tider har hatt enerett til. Får å oppnå dette, må kvinnen først innta sitt eget jeg i språket, og først da kan vi begynne å snakke om en reell kjønnsforskjell, sier hun. Gjennom språket kan kvinnen med andre ord innta sin plass likestilt med mannen i vår kultur, og først da kan virkelige politiske endringer skje i et samfunn, fortsetter hun. Irigaray mener at i språket kan vi utvikle hvem vi er i stadig bevisst dialog med den andre, gjennom respekt for den andre som annen, og gjennom presis bruk av ord i dialogen. Slik kan feminismen utvikle seg, sier Irigaray, når kvinnene begynner og snakke til hverandre og sammen, og ikke lenger bare er opptatt av å være rivaler…  

Politisk relevante tanker


De fleste snakker pent om Luce Irigaray og har latt seg inspirere av henne. (Foto: Wkipedia)

– Den internasjonale kvinnedagen er valgt som lanseringsdag for boka. Opplever du at disse teoretikernes perspektiver er relevante for kjønnsdebatten og for feminister utenfor akademia?

– Absolutt, selv om jeg selvfølgelig ser at mye av stoffet er vanskelig å lese. En av ambisjonene med å skrive denne boka har vært å gjøre for eksempel Butler – som i sine tidlige bøker kjennetegnes av en noe uforståelig skrivestil – mer tilgjengelig og forståelig. Kan jeg med denne boka få yngre kvinner interessert i feministisk teori, blir jeg veldig fornøyd, sier Midttun. Hun mener også boka er relevant for den løpende norske kjønnsdebatten, der for eksempel deling av foreldrepermisjon og kvinners nettverk blir diskutert.

– I Norge handler feminisme veldig mye om krav om likestilling. Jeg tror det ville gjort debatten godt om vi ga litt mer oppmerksomhet til andre sider ved feminismen og det å være en kvinne i dag. Feminisme bør også handle om å sette spørsmålstegn ved alt som blir tatt for gitt, og om å synliggjøre kvinners erfaringer og den skriften som vokser ut av dette. Det er dette mitt prosjekt handler om, avslutter Midttun.