Vil ha kjønnsdelt behandling

Vil ha kjønnsdelt behandling

– Det er mest effektivt og skånsomt med kjønnsdelt rusbehandling for kvinner. Likevel benyttes det ikke, forteller psykolog Kari Lossius.

– Det har vært et hull i rusfagfeltet i Norge, og når det snakkes om rus er det stort sett menn det snakkes om, sier psykolog og klinikksjef ved Bergensklinikkene, Kari Lossius. Hun ønsker å fylle noe av dette tomrommet, og har sammen med Edle Ravndal, Fanny Duckert og Bente Sandvik (pseudonym) nylig gitt ut boka Kvinner og alkohol.


Mange kvinner går til helsetjenesten med angst og depresjoner, men uten å si noe om drikkingen. (illustrasjonsfoto: istockphoto)

– Rusfeltet er et felt som har vært kjønnsløst. Med det mener jeg at det har vært snakket om ruspasienter, uten at det har vært fokus på at kvinnelige og mannlige pasienter kan ha ulike behov. Forskning på pasienter har fokusert på menn. Samtidig har det vært, og er fortsatt, mer legitimt for en mann å ha et rusproblem. For kvinner er psykiske lidelser mer legitime.

Kvinnekroppen har lavere toleransegrense for alkohol enn mannskroppen, og dette er ikke kun et spørsmål om kroppsvekt. Kvinner vil raskere få fysiologiske skader dersom de drikker like mye alkohol som menn. Ifølge Lossius er det derfor et poeng å få kvinner som trenger det tidlig i behandling. Men det er ofte det motsatte som skjer.

Vegrer seg

– Mange kvinner som utvikler et rusproblem ser noe annet enn rusen. De tolker problemene inn i angsten eller andre psykiske plager de har. De varselklokkene som skulle ha ringt, ringer ikke. En mann ville ha skjønt at problemene har en sammenheng med alkoholen, sier Lossius.

Mange kvinner går til helsetjenesten med angst og depresjoner, men uten å si noe om drikkingen.

– En annen årsak til at kvinner er sene med å ta kontakt med behandlingsapparatet kan komme av forventninger om et røft miljø, noe som gjør at kvinner vil vegre seg for å ta kontakt. Og for de som er mødre kan innleggelse skape problemer i forhold til barneomsorg, sier Lossius.

– Bare det å si at en har et rusproblem strider mot idealet om å være kvinne. Alkoholproblem blir dobbelt trøbbel for damer, hevder psykologen.

Lossius forteller at når kvinnene endelig oppsøker hjelp er de ofte veldig forkomne. Mange har alvorige psykiske og fysiske lidelser.

– Går det an å nå disse gruppene før alt har raknet? Det er jeg veldig opptatt av, sier Lossius.

Lavere terskel


Kari Lossius (foto: Guro Waksvik).

– Jeg mener vi må ha eksklusive lavterskeltilbud. Lavterskeltilbud som er noe annet enn en suppestasjon. Vi trenger tilbud som er rettet inn mot kvinner, og også kvinner med ressurser, sier Lossius.

EWA-programmet ved Karolinska sjukhuset i Stockholm hadde stor suksess med en slik tilnærming. De rekrutterte ellers velfungerende kvinner inn i behandling på et tidlig tidspunkt. Kvinnene slapp å ha pasientstatus og kunne komme inn uten henvisning. Programmet la vekt på lett tilgjengelighet og på å skjerme kvinnene fra unødvendig stigmatisering. Filosofien var at det er lettere å reparere små enn store skader.

EWA-programmet nådde sannsynligvis ut til kvinner som ellers ikke ville ha bedt om hjelp i behandlingsapparatet på det daværende tidspunktet.

– Det er viktig å treffe kvinner tidlig og viktig å møte dem verdig, slår Lossius fast.

Hensyn til kjønn – til det beste for alle

Kjønnsspesifikk behandling er viktig både for kvinner og menn. Lossius poengterer at vi ikke må sette menn og kvinner opp mot hverandre, men møte dem for dem de er, med det kjønnet de har.

– Det er fortsatt slik at det for mange menn er det verste å miste jobben og ikke kunne forsørge familien, mens det for kvinner er verre å bli fratatt barna. Behandling må legge til rette for og ta hensyn til forskjellene.

Kvinner har ofte stor snakkekompetanse, og dette kommer dem til gode i tradisjonell behandling. Her har menn ofte større problemer.

– Det er stor forskjell på kvinnegrupper og mannsgrupper. I en kvinnegruppe er praten annerledes, og jeg må forholde meg helt annerledes til dem, forteller psykologen.

Antallet kvinner i poliklinisk behandling er høyere enn i døgnbehandling, og forholdsvis høyere enn for menn. Lossius forklarer dette med at poliklinisk behandling er mindre dramatisk enn innleggelse og virker mindre inn på livet. Kvinnene kan fortsatt ta seg av barna sine og være i jobb.

– Det er lettere å takke ja til dette enn en mer dramatisk innleggelse, og fordi de fleste kvinner er flinke til å snakke, kan det å gå i poliklinikk fungere fint, mener Lossius.

Kvinnespesifikk behandling

Det har ikke blitt gjort mye forskning på kvinnespesifikk behandling her i Norge, men fra USA har det kommet noe. Den viser blant annet at når man tilrettelegger for kvinner blir de lengre i behandling, og dette er en erfaring Bergensklinikkene deler. Der er all behandling kjønnsspesifikk; Både på avrusning, ved innleggelse og i poliklinikken er gruppene kjønnsdelt. Selve behandlingen er delt, men de som er innlagt har noen fellesarealer de kan være sammen på.


(illustrasjonsfoto: istockphoto)

– Vi har lavere drop-out enn før. Da stakk kvinnene fort. Nå blir de fordi det er kvinnespesifikk behandling, og når vi spør pasientene, sier de at dette er en bra ordning, forteller Lossius.

Mange av kvinnene i behandling har manglet gode relasjoner til andre kvinner. I behandling uten menn øker mulighet for å få nye gode erfaringer med slike relasjoner. Samtidig som det er enklere å holde fokus på sin egen behandling.

– Jeg syns kvinner som er i behandling kan få slippe å forholde seg til menn og det seksuelle spillet som ofte følger med, sier Kari Lossius.

I kjønnsdelt behandling kommer det opp problemstilinger det er vanskelig å snakke om i blandete grupper. Mange av kvinnene har med seg mye problematikk når det gjelder menn, og ifølge psykologen er 60 prosent av kvinnene i behandling traumatiserte etter vold og seksuelle overgrep.

– Da skal de slippe å sitte i grupper med menn, mener Lossius.

Lav prioritet

Det har vært lite fokus på kjønnsspesifikk behandling i rusfeltet generelt. Det er ikke mange behandlingsinstitusjoner som prioriterer det.

– Det kreves en ledelse som er opptatt av det, men sånn er det ikke så mange steder ennå. Til tross for at departementet har vært opptatt av det, har lite skjedd, og det går alt for sent, avslutter Lossius.