Pappaperm uten effekt på likelønn

Pappaperm uten effekt på likelønn

At islandske fedre tar ut en tredjedel av fødselspermisjonen har foreløpig ikke redusert lønnsforskjellene mellom kvinner og menn.

Skandinaviske fedre tar en stadig større del av foreldrepermisjonen, men foreløpig ser dette ikke ut til å ha effekt på lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. (Ill: iStockphoto)

Da den norske likelønnskommisjonen i fjor leverte sin innstilling, var utvidelse av pappapermisjonen en sentral anbefaling. Kommisjonen hevdet at en økt fedrekvote og en tredeling av fødselspermisjonen ville kunne bidra til likelønn. I 2003 fikk islandske fedre rett på tre måneder fødselspermisjon, noe som utgjør en tredjedel av den totale foreldrepermisjonen.

Men den økte pappapermisjonen på Island har foreløpig ikke hatt noen effekt for utviklingen av lønnsforskjeller mellom kvinner og menn, ifølge professor Ingólfur Gíslason ved Islands universitet. Han var en av innlederne på en nordisk konferanse om foreldrepermisjon, omsorgspolitikk og kjønn på Island nylig, og leder også et fellesnordisk forskningsprosjekt over samme tema.

– Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn har de siste ti årene vært stabile. Hvis man ser på tall fra de siste tretti årene, ser vi at forskjellene minsket de første årene, men deretter har lønnsgapet stabilisert seg. Vi kan se en liknende utvikling i alle de nordiske landene, sier Gíslason.

Merkelig

Kvinner tjener fortsatt omkring 80 prosent av det menn tjener, dersom man ser på timelønn. Dersom man ser på rene lønnsutbetalinger tjener de enda mindre, siden kvinner oftere jobber deltid. Gíslason har ingen god forklaring på at det fortsatt er langt fram til likelønn mellom kvinner og menn.


Ingólfur Gíslason. (Foto: Anita Haslie)

– Det er på en måte merkelig at lønnsforskjellene ikke har minsket mer de siste årene, særlig fordi vi samtidig har sett store endringer på andre felt. Det er flere kvinner i politiske posisjoner i regjeringer og parlament, og kvinner tar i større grad høyere utdanning enn før. Samtidig tar menn større ansvar for omsorgs- og husarbeid, de tar ut mer foreldrepermisjon og gjør gjennomsnittlig 40 prosent av ubetalt arbeid i familien.

Ifølge Gíslason er dette faktorer som man har antatt at vil kunne bidra til likelønn, men som altså foreløpig ikke har gitt store resultater. Han tror at forklaringen på manglende likelønn er at arbeidsmarkedet og fordelingen av familiearbeidet fortsatt er kjønnet.

– En forklaring kan vi finne i den kjønnede segregeringen av arbeidsmarkedet. Kvinneandelen er høy i lavlønte yrker, særlig i omsorgssektoren. Slike kjønnsforskjeller i yrkesvalg kan knyttes til den tradisjonelle kvinnerollen og til at kvinner ønsker seg arbeid som enklere kan kombineres med familielivet, sier Gíslason.

Fedre gjør mer fleksible oppgaver

Lønnsforskjellene kan også skyldes måten kvinner og menn fordeler arbeidet i hjemmet.

– Kvinner gjør ofte arbeid i hjemmet som må gjøres regelmessig og til spesifikke tidspunkt, mens menn oftere tar seg av mer fleksible oppgaver. Dermed er menn mer fleksible i forhold til arbeidet og kan for eksempel jobbe overtid oftere, sier Gíslason.

Han forteller at dette også gir seg utslag i ulike forventninger til kvinner og menn hos arbeidsgivere.

– Kvinner som gruppe blir sett på som mer familieorienterte enn menn, og menn blir sett på som mer jobborienterte. Undersøkelser blant arbeidsgivere viser at de oppfatter kvinner som mer upålitelig arbeidskraft enn menn. Arbeidsgivere føler at de i større grad kan stole på at menn stiller opp for jobben.

Og nettopp på grunn av denne forskjellen i kvinners og menns posisjon på arbeidsmarkedet, fastholder Gíslason at en større deling av familiearbeidet, og fødselspermisjonen, er sentralt for likelønn.

Arbeidsmarkedet versus barna våre

– Så hva bør vi gjøre dersom vi ønsker at foreldrepermisjonen skal bidra til økt likestilling mellom kjønnene og økt likelønn? spør Gíslason. Selv mener han at vi må ta hensyn til flere faktorer i utformingen av foreldrepermisjonen og trekker fram følgende: hensyn til at arbeidsmarkedet ikke vil miste arbeidskraft over lang tid, likestilling i hjemmet, anbefalinger om at mor bør amme i seks måneder, mors fysiske restaurering etter fødsel, at barn bør få tilknytning til begge foreldre, og at barnet har det best dersom det kan være sammen med en forelder eller nær slektning de første 12-18 månedene.

– Det er en utfordring å forholde seg til både hva arbeidsmarkedet krever og til hva som er best for våre barn, men jeg tenker at det er bra for alle involverte dersom vi kunne dele arbeidet mer likt mellom kjønnene.

– Jeg er fortsatt overbevist om at en likere fordeling av arbeidet i hjemmet er sentralt for å oppnå likelønn, men foreløpig ser det ikke ut til at noen av ordningene i de nordiske landene fungerer optimalt for dette, sier Gíslason.

– Men det kan derimot se ut til at finanskrisen på Island i fjor kan ha hatt positive virkninger på likelønn, i og med at denne i større grad har rammet menn, forteller Gíslason og understreker at disse tallene fortsatt er foreløpige.

Mors andel synker

Ann-Zofie Duvander og Johanna Lammi-Taskula deltok også på samme konferanse, og de er en del av det nordiske forskningssamarbeidet. De har sett på hvordan nordiske mødre og fedre tar ut foreldrepermisjon.


Ann-Zofie Duvander. (Foto: Anita Haslie)

– Vi ser at nordiske mødre tar ut en lavere andel av fødselspermisjonen enn før. Denne andelen har sunket siden begynnelsen av nittitallet og fram til nå, forteller Duvander. Hun mener at dette hovedsakelig skyldes endringer i lovverkene.

– At mødrene på Island nå bare kan ta ut to tredjedeler, forklarer mye av denne nedgangen. Men for eksempel innføringen av fedrekvoten i Norge har også betydning for at mors andel av den betalte permisjonen er lavere, sier Duvander. Hun presiserer at det ikke nødvendigvis betyr at mødrene er hjemme færre antall dager enn før, selv om deres andel av totalen er mindre. Foreldrepermisjonene har nemlig samtidig blitt lengre i de fleste nordiske land.

Mot lik deling?

– I Sverige har vi tall som viser at antallet foreldre som deler foreldrepermisjonen likt øker, og jeg skulle gjerne sett liknende tall for de andre nordiske landene. Men ettersom både permisjonsordningene og måtene tallene presenteres er så forskjellige i de nordiske landene, trenger vi mer forskning for å kunne sammenligne landene bedre, sier Duvander.

Duvander har også sett på hvilke foreldre som tar lang foreldrepermisjon, og da har hun sett spesielt på Sverige. Hun fant at mødre tar lengre permisjon når de får sitt første barn, jobber i offentlig sektor, jobber på en stor arbeidsplass, når arbeidsgiver gir kompensasjon for den delen av lønna som ikke dekkes av permisjonspengene, og dersom de har lav eller middels inntekt. For fedrene var de samme faktorene også avgjørende for om de tok ut lang permisjon.

– Vi fant også at når mødrene tar ut lang permisjon gjør også fedrene det. Foreldres deling av permisjonen er altså ikke et nullsumspill: Når mor er hjemme lenge, er også far hjemme lenger, forteller Duvander.

Les også: Pappapermisjon ingen garanti for likestilling i hjemmet