– En fabelaktig anledning

– En fabelaktig anledning

To ganger har Lin Prøitz tatt med seg sine to barn til USA for å være gjesteforsker. Der har hun funnet nye kontakter og samarbeidspartnere, og et utenfrablikk på egen forskning.

Lin Prøitz (Foto: Kristin Engh Førde)

Lin Prøitz er postdoktor ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (STK) ved UiO, og nokså nylig hjemkommen til landet. I fjor fikk hun og familien sju måneder i New York takket være Kjønnsforskningsprogrammets utenlandsstipend. «En fabelaktig anledning», sier Prøitz om oppholdet.

– Jeg var ferdig med datainnsamlingen og skulle først og fremst bruke tida i USA til å skrive og lese. Men nettverket jeg bygget opp i løpet av oppholdet var og er ekstremt verdifullt for meg, sier Prøitz.

I sitt postdoktorprosjekt undersøker hun iscenesettelser av seksualitet, subjektivitet og intimitet I selvbiografiske digitale sjangere, som facebook, nettby og, twitter, og stevnemøtesider som deiligst.no, match.com og gaysir. På College University New York (CUNY) fikk Prøitz plass i det såkalte New Media Lab, et samlekontorlandskap for forskere fra hele verden som jobbet med nye medier.

– Miljøet på labben var veldig inspirerende. Ikke bare traff jeg folk fra mange forskjellige land, det var også en spennende blanding av ulike fagbakgrunner, som musikere, antropologer, psykologer og språk- og litteraturvitere, forteller Prøitz, som også har tilbrakt et år ved Berkeley, California, i forbindelse med doktorgraden sin.

– En fordel med å være tilknyttet et mindre universitet, som CUNY, framfor de største og mest prestisjetunge, er at man lettere får gode jobbforhold i mindre miljøer. For eksempel fikk jeg altså en attraktiv egen kontorplass i Empire State Building og tilgang på de beste bibliotekene, sier hun.

Nye kontakter, nye kanaler

Prøitz mener hun har hatt utbytte både forskningsmessig og nettverksmessig.

– Når man kommer utenlands blir norske kulturelle og sosiale forhold mer synlige for en. For eksempel fikk jeg øynene opp for den norske velferdsstaten og hvilken innflytelse det har for måten jeg analyserer på – altså – jeg fikk oppøvd refleksjoner over mitt eget materiale med et utenfrablikk. På samme måte var det nyttig å se kjente teoretiske perspektiver brukt på for meg ukjent empiri. For eksempel var det forfriskende å få presentert skeiv teori brukt til å analysere forhold i Mexico. Man blir kjent med større deler av feltet man jobber med, rett og slett, sier medieviteren. Motsatt opplevde hun også stor interesse for sitt eget arbeid.

– I USA fikk jeg formidlet det jeg jobber med til folk som ellers neppe ville hørt om forskningen min. Og jeg opplever nå at kanalene som de nye nettverkene utgjør, blir stående. Jeg planlegger for eksempel å publisere sammen med noen av dem jeg jobbet med på New Media Lab. Jeg reiser også mer og til andre steder enn jeg kanskje ville gjort hvis jeg ikke hadde vært i USA. Om noen uker skal jeg for eksempel presentere forskning om menn og nettdating på en internasjonal konferanse i Hong Kong. Slik bidrar jeg jo også til å sette STK og norsk kjønnsforskning på kartet på en måte jeg ikke ville fått til uten å reise ut.

Fineste erfaring som familie

Både til Berkeley og New York hadde Prøitz med seg sine to barn, som hun har eneansvaret for. Også for barna har det å reise ut vært utbytterikt.

– Utenlandsoppholdene har faktisk vært de fineste erfaringene i vårt liv som familie, selv om det selvfølgelig har vært utfordrende på mange måter. Barna har lært seg et nytt språk, fått nye venner og nye utfordringer som har vært veldig utviklende for dem. Eldstemann på 16 år hadde sin beste tid noensinne i New York, og ville nok gjerne blitt boende om han hadde kunnet, ler Prøitz. Hun mener familien var spesielt heldig med måten de ble tatt imot.

– Vi delte et stort hus med hage med en amerikansk familie. De var utrolig sjenerøse og delte det meste med oss, både av lokalkunnskap og nettverk. Dermed kunne vi nærmest bare gli rett inn.

Med hensyn til skole, gikk overgangen greit både for high school-eleven og barneskoleeleven – da de først var plassert.

– Jeg har brukt en del tid på nettsøk for å finne de skolene som har godt rennomé, men det kunne jeg har spart meg, fordi det offentlige skolesystemet i både Brooklyn og Berkeley selv valgte hvor barna havnet. Jeg måtte rett og slett møte opp på skolekontoret, ha med barna, karakterbøker, vaksinekort, og bostedsattest samt all mulig dokumentasjon på at barna og jeg var forsikret i alle retninger. Deretter ringer kontoret rundt til de ulike skolene og diskuterer muligheten for å få barna inn. Jeg satt på det kontoret i tre dager før Milla fikk plass på en barneskole og Mads fikk en intervjuavtale på en av de mest anerkjente high schoolene i Brooklyn, forteller Prøitz.

Eldstemann kom inn på denne skolen – der man bare tar inn elever med talent i ett eller annet - takket være mors oppfinnsomhet og kjennskap til amerikansk kultur.

– På vei inn til opptaksintervju med rektor registrerte jeg et sjakkpokalmonter og skjønte at sjakk var et satsningsområde. Mads fikk plass umiddelbart da jeg fortalte at han var en av Norges fremste sjakkspillere. Og med det som inngangsbillett var resten av veien lett for han, både faglig og sosialt. Og det skal sies at han faktisk har spilt i sjakk-NM, sier Prøitz med et smil.

Etter to runder anbefaler Prøitz uforbeholdent andre forskere å reise utenlands, ikke minst dersom de har barn.

– Det er en helt enestående mulighet, som du ikke får i mange andre jobber. Så alle som har muligheten bør definitivt gripe den!