Vil ikke kalle seg kjønnsforskere

Vil ikke kalle seg kjønnsforskere

Cathrine Holst mener at mange kjønnssosiologer ble skremt vekk fra kjønnsforskningsmiljøet av den postmoderne vendingen. Hun oppfordrer dem nå til å se utover sin egen disiplin og begynne å kalle seg kjønnsforskere igjen.

Cathrine Holst (Foto: Beret Bråten)

Utfordringen fra Cathrine Holst kom da Institutt for sosiologi ved Universitetet i Oslo markerte sitt 60-årsjubileum forrige uke. Holst er ansatt som postdoktor samme sted.

Holst forteller at instituttet opprinnelig hadde tenkt å invitere en ledende sosiolog fra Sverige eller Danmark som Holst kunne intervjue om utfordringer knyttet til kjønn i sosiologien, med spesielt fokus på kjønn i skandinavisk kjønnssosiologi.

− Men det ble vanskelig å finne. Mange ledende kjønnsforskere i Skandinavia er ikke sosiologer, men har andre fagbakgrunner. Til og med statsvitere og jurister var lettere å finne enn sosiologer, forteller hun.

− Det som likevel var mest interessant var at blant de få vi faktisk fant, var det ingen som så på seg selv som kjønnsforskere først og fremst. De innrømmet at de fortsatt inkluderte et kjønnsperspektiv i forskningen sin, men de regnet ikke det som sitt hovedtema. Mange svarte derfor at de ville at vi heller skulle spørre noen andre, noen som virkelig var opptatt av kjønnsforskning, og som var mer oppdatert på dagens kjønnsforskning og feministisk teori. Det kan virke som en slik person ikke finnes, i alle fall ikke i våre naboland. Og situasjonen i Norge er kanskje ikke så annerledes.

Usynliggjør kjønnsforskingen

Holst viser til at Institutt for sosiologi, som har organisert forskningen sin i temagrupper, fjernet kjønn som et av instituttets hovedforskningstemaer for et par år siden.

− Det er ganske alvorlig. Jeg mener dette er et institutt der du kan finne flere av Norges ledende kjønnssosiologer. Professor Karin Widerberg er leder, og professor Anne Lise Ellingsæter er forskningsleder. Likevel er ikke kjønn et av hovedforskningstemaene. Poenget mitt er ikke at kjønn nødvendigvis må tilbake som hovedsatsning, men jeg mener at dette er en merkverdig situasjon. Hvorfor vil ikke instituttet synliggjøre at det er et av Norges ledende innenfor kjønnsforskning?

Holst mener at det er flere gode grunner til dette, og at en viktig grunn er utviklingen innenfor kjønnsforskningsfeltet de siste tiårene.

− Judith Butler skrev Gender Trouble i 1990, og dette innledet den postmoderne vendingen i kjønnsforskningen. Det betyr ikke at alle kjønnsforskere omfavnet Butler, postmodernisme og poststrukturalisme. Men utfordringen fra postmodernismen var noe alle i feltet måtte forholde seg til og bruke mye tid og intellektuelle krefter på å diskutere. Denne utfordringen definerte premissene for debattene, og andre debatter i kjønnsforskningsfeltet ble skjøvet i bakgrunnen.

Tilbake til disiplinen

− Fra 1990-tallet og framover måtte mange, inkludert meg selv, som kom fra samfunnsvitenskapelige disipliner og inn i kjønnsforskningsfeltet, lese veldig mye kulturteori og estetisk teori for å bli sett på som en seriøs og oppdatert kjønnsforsker. Og det motsatte var ikke noe krav. Litteraturvitere og estetikere kunne skrive pretensiøse tekster om lov, politikk, økonomi, velferdsstaten og lignende uten at de måtte forholde seg til publikasjoner innenfor sosiologi, økonomi, juss eller statsvitenskap, sier Holst.

Hun tror mange samfunnsfaglige kjønnsforskere ble litt lei av denne intellektuelle og retoriske situasjonen.

− En hel del fortsatte å gjøre studier der kjønn var et viktig tema, men mange ga opp å være del av det tverrfaglige kjønnsforskningsfeltet. I stedet returnerte de til disiplinen sin, og fortsatte arbeidet i sin subdisiplin som familiesosiolog, velferdsstatssosiolog, kultursosiolog, sivilsamfunnssosiolog eller annet.

− Jeg har selv erfart og blitt frustrert over den økende avstanden mellom min egen forskningsinteresse og den hegemoniske diskursen innenfor kjønnsforskningsfeltet. Jeg føler at jeg har brukt for mye tid på å lese og kritisere teorietiske posisjoner som er enten allment uholdbare eller ikke relevant i samfunnsfaglig forskning. Livet er for kort, så nå er det slutt på dette for min del. Jeg skjønner godt at mange sosiologer vender bort fra kjønnsforskningsfeltet og går tilbake til sin egen gamle disiplin.

Kjønn større plass i sosiologien

En annen viktig grunn til at mange kjønnssosiologer har holdt seg mer til disiplinen sin enn til det tverrfaglige kjønnsforskningsfeltet er, ifølge Holst, den økte inkluderingen av kjønnsperspektivet i sosiologi.

− Det har blitt gjort et ekstremt viktig arbeid de seneste årene med å integrere kjønnsperspektiv i mange av områdene innenfor sosiologifaget. Kjønnssosiologi har dermed beveget seg bort fra å framstå som en uavhengig del av faget, men heller blitt integrert i sosiologien generelt.

Selv om Holst mener denne utviklingen er bra, har hun samtidig en bekymring:

− Kjønnsforskningsfeltet trenger sosiologer og sosiologifaget. Og jeg synes ikke det er et poeng å vokte disiplingrensene for strengt. Man bør også søke svar på forskningsspørsmålene sine innenfor andre disipliner. Jeg vil derfor advare mot en tendens til å erstatte den tverrvitenskapelige kjønnsforskningen med en smal kjønnssosiologi.

Har fått rom

Karin Widerberg, professor og instituttleder ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo, er delvis enig med Holst i hennes tilstandsbeskrivelse.


Karin Widerberg. (Foto: ISS/UiO)

− Jeg er enig med Holst i at vi sosiologer som jobber med kjønn ikke er til stede i de teoretiske debattene om hva kjønn er. Men jeg synes det blir feil å moralisere over det. Vi har nå fått muligheter til å jobbe med kjønnsperspektiver innenfor vår disiplin, noe som var vanskeligere tidligere, sier hun.

Widerberg viser til at halvparten av professorene ved instituttet er kvinner, og at disse inkluderer kjønnsperspektiv på en eller annen måte i sin forskning.

− Også når det gjelder de mannlige professorene kan man merke en økt interesse og åpenhet for kjønnsperspektiver, men noen pådrivere er de dessverre ikke, sier hun.

− Det arbeidet vi har gjort med å integrere kjønnsperspektivet i alle temaer og disipliner har vært veldig viktig, og det har vært hensikten hele tiden. Kjønn skal ikke være et tema på siden av alt annet. Der har vi kommet et stykke på vei i sosiologien, men spørsmålet om kjønnsperspektivet må stilles hele tiden; ved pensumrevisjoner, kurstemaer, forskningsprosjekter, ansettelser og andre anledninger, understreker hun.

Hvordan kjønn gjøres

− Jeg tror en annen grunn til at vi er mindre til stede på kjønnsforskningssentrene – og i kjønnsforskningens debattfora − er at vi er mer opptatt av å studere empirisk hvordan kjønn gjøres enn de teoretiske debattene om hva kjønn er. Likestillingen i Norge er et stort samfunnseksperiment som vi bør studere, blant annet for å analysere hvordan kjønn gjøres i forskjellige kontekster, som for eksempel i familien eller i arbeidslivet.

− Hvordan kjønn gjøres i dag vet vi forbausende lite om, og det er kunnskap vi trenger også for en teoretisk diskusjon om forståelser av kjønn. Det blir derfor feil å si at vi ikke driver med kjønnsforskning, sier Widerberg og legger til:

− Hvis det hadde vært mer nytt å lære av dagens teoretiske debatter om hvordan vi kan forstå kjønn, ville vi nok deltatt mer. Når nye angrepsmåter og paradigmer dukker opp, dukker vi naturligvis også opp. Akkurat nå synes jeg selv at jeg har mer å lære av empiriske og analytiske studier, slik som Harriet Bjerrum Nielsens siste bok om kjønn i skolen og Anne Lise Ellingsæters bok om tidsorganisering i et kjønnsperspektiv. Men dette går jo i bølger. Kanskje vil vi, med utgangspunkt i våre empiriske studier, snart ha behov for å markere oss i de teoretiske debattene om hvordan kjønn kan forstås, avslutter hun.