Jesu soldater

Jesu soldater

1800-tallets misjonærer måtte balansere mellom de kristne dyder og den nye moderne mannsrollen. Løsningen ble å være myk overfor Gud, og sterk overfor mennesker.

Hans Paludan Smith Schreuder, Norges første misjonær. (Foto: Misjonsarkivet, Misjonshøgskolen (MHS))

– For å kunne fungere som misjonær i «sivilisasjonens utkant», krevdes det stor fysisk styrke, utholdenhet, røffhet, initiativ og selvstendighet. Med andre ord det som kjennetegnet idealet om «the self-made man», den moderne formen for maskulinitet som vokste fram på 1800-tallet.

– Samtidig var misjonærene opplært i tradisjonelle kristne dyder som beskjedenhet, ydmykhet, kjærlighet, tålmodighet og selvfornektelse. Dette kunne være en vanskelig balansegang. Den ideelle misjonærmaskuliniteten ble dermed konstruert i spenningen mellom modernitetens maskuline ideal og tradisjonelle kristne dyder, forteller Kristin Fjelde Tjelle.

Hun disputerte nylig med avhandlingen Missionary masculinity: the case of the Norwegian Lutheran missionaries to the Zulus, 1870-1930. Tjelle har studert offisielle publikasjoner fra Det Norske Misjonsselskap, som tidsskrifter og årsrapporter, og upubliserte brev fra misjonærer til selskapet, og analyserer hvordan den «riktige» maskuliniteten konstrueres blant norske misjonærer i Sør-Afrika.

Blant gullgravere og soldater

Perioden Tjelle tar for seg kjennetegnes av stor utferdstrang – mange reiste til Amerika, og Nansen og Amundsen ble de store nasjonale heltene i Norge. Også misjonærene ble forbilder langt utenfor kirkelige miljøer. Sør-Afrika, som ble den første norske misjonsmarken da Hans Paludan Smith Schreuder etablerte en misjonsstasjon i 1850, bar preg av den samme ånden som det amerikanske ville vesten.

– Dette var et høydepunkt for imperialismen. Britene okkuperte Zululand i 1879. Her bodde misjonærene blant en mengde ungkarer, som soldater, gullgravere og nybyggere. Og misjonærene levde opp til en del av de samme idealene som disse, sier forskeren.

Svært mange av de norske misjonærene var menn fra landsbygda, håndverkersønner eller bondesønner uten odelsrett.

– Disse hadde nok både utferdstrang og ambisjoner, og de var vant til å ta i et tak, noe som var nødvendig når man skulle bygge en misjonsstasjon.

Mellom plogen og ordet

– Misjonærene levde på mange måter som hvite nybyggere i området. Etter avtale med en zuluhøvding fikk de tildelt et jordstykke, hvor de skulle bygge hus, dyrke jord og holde buskap. Ved siden av skulle de drive sin misjonsgjerning., sier Tjelle.

Selv om misjonærene var lønnet, var de også avhengig av å selge jordbruksprodukter for å få ting til å gå rundt. Det var imidlertid viktig at de ikke drev handel utover dette.

– Noen prøvde seg som gullgravere ved siden av. Det ble ikke akseptert, og i ett tilfelle ble dette senere brukt mot misjonæren i en oppsigelsessak. Det oppsto generelt en del konflikter på grunn av spenningen mellom plogen og ordet – fysisk arbeid og forkynnelse. Misjonærer ble sagt opp, eller leverte selv oppsigelse, fordi de brukte for mye tid på praktisk arbeid, forteller forskeren.

Måtte ha det rette kallet

Misjonsselskapet var svært nøye med at misjonærene skulle ha det rette kallet. Misjonsskolen (i dag Misjonshøgskolen i Stavanger) hadde stor pågang av søkere, men mange ble avvist.

– Flertallet hadde ikke utdanning utover folkeskolen når de ble tatt opp ved skolen. Søkerne ble vurdert på faglige prestasjoner, men også ut fra egnethet fysisk og psykisk, og på hvor overbevisende de var i det religiøse kallet, forteller Tjelle.

Studentene fikk fem års teologisk utdanning før de ble ordinert som misjonsprester. Det innebar at de kunne virke som prester på misjonsmarken, men ikke i Den norske kirke, siden de ikke hadde embetseksamen.

– Også underveis i utdanningen ble det vurdert om kandidatene hadde den rette åndelige modningen, og man kunne miste studieplassen, eller få avslag på ordinasjon ved endt utdanning. Studentene bodde sammen med lærerne og ble nøye overvåket – huset de bodde i ble talende nok kalt Klosteret.

Kunne ikke gifte seg med hvem som helst

Under studietiden måtte de blivende misjonærene søke om å få inngå forbindelser med kvinner, også før det kom så langt som til forlovelse. Ordinerte prester måtte søke om tillatelse til forlovelse og ekteskap.

– Kvinnene måtte vurderes for om de egnet seg for misjonsmarken, både mentalt og helsemessig, forteller forskeren.


Karl Larsen Titlestad, misjonær i Zululand 1865-1891. (Foto: Misjonsarkivet, Misjonshøgskolen (MHS))

I avhandlingen forteller hun blant annet historien til Karl Larsen Titlestad, som allerede var forlovet da han søkte opptak ved skolen. Han var svært bekymret – å bryte forlovelsen ville volde forloveden smerte og dermed være en synd, men å la henne hindre ham i å følge sitt kall om å omvende hedninger ville jo gå mot Guds forordning, skriver han.

Heldigvis ble forloveden funnet verdig til å bli misjonærhustru, og etter den lange forlovelsestiden under utdanningen fikk paret gifte seg og reise sammen ned til misjonsmarken. Ellers var regelen at misjonæren måtte bruke to år på å bygge en misjonsstasjon før han kunne gifte seg, slik at hjemmet sto klart til kona.

– Mange av misjonærene ble gift med døtre av framstående menn i Misjonsselskapet. Disse kvinnene kom fra øvre middelklasse eller overklassen, og mennene giftet seg oppover. Å bli misjonær innebar en klassereise for mange.

Religionen feminiseres

De tradisjonelle kristne dydene gjaldt for både kvinner og menn, men det er en vanlig oppfatning blant historikere at religionen i denne perioden ble feminisert. Menn trekkes mot vitenskapen og sekulariseres, og kvinnene blir i flertall på kirkebenkene. Religionen blir en del av det private og kvinnelige, og oppfattes som umandig.

– I likhet med et større svensk forskningsprosjekt som ser på prester i Sverige i samme periode, mener jeg at det foregår en remaskulinisering av religionen som reaksjon på dette. Det opprettes kristne mannsforeninger og tidsskrifter for menn, og misjonærene er en del av denne bevegelsen.

Utover i perioden Tjelle tar for seg, klarer misjonærene i stadig økende grad å kombinere den moderne maskuliniteten med misjonsgjerningen. De tidligste misjonærene unnskylder i brevene sine at de har brukt så mye tid på fysisk arbeid, og at dette går på bekostning av arbeidet med å forkynne og omvende hedningene. Fra tidlig 1900-tall finner forskeren en langt mer positiv holdning til fysisk arbeid, både i misjonærenes omtaler av eget arbeid, og i biografier og nekrologer skrevet av andre.


Kristin Fjelde Tjelle. (Foto: Heidi Elisabeth Sandnes)

– Det harde arbeidet blir definert som offervilje, og denne tradisjonelle kristne dyden får nå en maskulin vinkling. Misjonæren er standhaftig, lite egenkjærlig og han setter saken høyere enn seg selv, sier Tjelle.

Soldatmetaforen er i hyppig bruk, og når misjonærer dør i tjenesten, sies det at han «dør på slagmarken».

– Man får en kombinasjon av religiøs inderlighet og mykhet i det åndelige, og en styrke i alt som har med det sekulære å gjøre. Misjonæren er myk overfor Gud, og sterk overfor mennesker. De er ofte røffe mot hverandre, og brutaliteten i systemet er slående, for eksempel i oppsigelsessaker, forteller forskeren.

Kvinnelige misjonærer

I 1870 sendte Misjonsselskapet ut sin første ugifte kvinnelige misjonær, Martha Nikoline Hirsch, og flere skulle følge. Men de kvinnelige misjonærene fikk helt andre oppgaver enn mennene.

– De ble satt til å jobbe med samme felt som misjonærkonene: Husarbeid og passing og undervisning av misjonærbarn. I den grad de drev faktisk misjonering var det overfor kvinner som var tatt inn i husholdet på misjonsstasjonen, som skulle lære søm og andre huslige sysler, sier Tjelle.

Misjonærene hadde årlige konferanser som ble relativt demokratisk styrt, men i den sørafrikanske misjonen fikk ugifte kvinner stemmerett først i 1924 – og gifte kvinner ikke før på 1970-tallet. Denne forskjellen mellom gifte og ugifte kvinner gjenspeiler en økende forskjell også i arbeidsoppgaver ettersom tiden gikk.

– De ugifte var slett ikke fornøyd med å passe misjonærbarn, de hadde kommet for å omvende hedninger, akkurat som mennene. De ble stoppet i første omgang, men når de fortsatte å insistere på at de hadde et kall fra Gud, ble det vanskelig å motsi dem i lengden. Kallet ble en legitimering av det å gå nye veier og utfordre grenser.

– Gifte misjonærkoner derimot har ikke hatt den samme utviklingen av arbeidsområder, de har vært bundet til styringen av et utvidet hushold. Først i 2002 fikk koner for eksempel egen lønnsslipp, fram til da hadde man familielønn som økte med antall barn, forteller Tjelle.

Zulukrigeren – høyreist og barnslig

Et uttalt mål for misjonen var å opprette kirker som kunne drives videre av lokale kristne. Men selv om Sør-Afrika var den første norske misjonsmarken, gikk det langt saktere å grunnlegge lokale kirker enn det gjorde for eksempel på Madagaskar, hvor misjonen startet på 1860-tallet.   


Zulukongen Shaka. (Ill: Wikimedia Commons)

– Den første misjonsstasjonen ble etablert i Sør-Afrika i 1850, men ikke før i 1893 ble den første zulupresten, Simon Ndlela, ordinert. Man hadde hatt gassiske prester siden 1870-tallet, sier Tjelle.

Zuluene var vanskeligere å omvende enn gasserne, spesielt mennene. Men forskeren mener at tregheten i å ordinere lokale prester også hang sammen med synet på zulumannen.

– Det er en ambivalens i beskrivelsene av disse: På den ene siden framstilles de som sterke, friske og flotte sammenlignet med andre folkeslag i området. De beskrives som modige, krigerske og temperamentsfulle – og samtidig barnslige og styrt av sine lyster. Spesielt legges det vekt på at de praktiserer flerkoneri, noe som oppfattes som en seksuell grådighet.

Sett opp mot måten hvite nybyggere ser på afrikanerne, mener Tjelle at misjonærene ser et større potensial for utvikling hos zuluene: De kan bli modne og siviliserte «som oss», men de er ikke kommet dit enda, mener man. Dette gjenspeiler seg også i diskusjonen av presten Simon Ndlela.

– Han oppfattes som barnslig og umoden, og han blir en periode fratatt prestestillingen før han gjeninnsettes. Da han døde, tok det flere år før den neste zulupresten ble ordinert.

Zulukvinnen må reddes

Zulukvinnene beskrives i mer positive ordelag enn mennene.

– Men de ble først og fremst sett som ofre for en patriarkalsk kultur de må reddes fra. De brukte altså en argumentasjon som er velkjent også i dag: Hvite menn skal redde brune kvinner fra brune menn, sier Tjelle, og fortsetter:

– Misjonærene ser at zulukvinnene blant annet tar mange tunge tak på åkrene, og vil redde henne fra dette, så hun kan konsentrere seg om hjemmet: Oppdra barna, lage god og sunn mat, holde huset rent, og sy klær til barna så de slipper å løpe nakne omkring.

Flere kvinner enn menn ble omvendt, noe som kanskje delvis skyldtes at en del kvinner fant tilflukt på misjonsstasjoner for å unngå tvangsgifte. Fokuset på kvinnene som ofre i beskrivelser kunne også brukes for å vekke medfølelsen hos kvinnene hjemme i Norge: To tredjedeler av Misjonsselskapets inntekter kom fra norske kvinners frivillige arbeid.