Pris til oppgave om intersex-roman

Pris til oppgave om intersex-roman

Litteraturstudent Lene Renneflott ble årets vinner av prisen for fremragende bidrag til kjønnsforskningen ved Universitetet i Oslo. Hennes masteroppgave tar for seg romanen Middlesex, som handler om intersex-personen Cal.

Den amerikanske førsteutgaven av Jeffrey Eugenides’ roman Middlesex.

Prisen for fremragende bidrag til kjønnsforskningen ved Universitetet i Oslo deles hvert år ut på nyttårsfesten til Senter for tverrfaglig kjønnsforskning. Av 12 nominerte masteroppgaver var det Lene Renneflott fra Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk som stakk av med årets pris. I sin begrunnelse sier juryen:

«Oppgaven analyserer én spesiell roman og den representerer en engasjert argumentasjon for at mainstreamholdningene må utvides til hva som utgjør menneskelighet i form av kjønn, rase og nasjonalitet.»

– Det er så vanskelig å snakke om diskriminering, fordi man så ofte ikke er villig til å se strukturene og vårt eget ståsted som privilegerte. Litteraturen beveger, og kan gjøre folk åpne for perspektiver de ellers ikke ville sett, sier Lene Renneflott.


Lene Renneflott (t.h.) vant prisen for beste masteroppgave med kjønnsperspektiv ved UiO. Til venstre forslagsstiller og veileder Rebecca Scherr. (Foto: Nina Heilmann, STK)

Utenfor kategoriene

I was born twice: first, as a baby girl, on a remarkably smogless Detroit day in January 1960; and then again, as a teenage boy, in an emergency room near Petoskey, Michigan, in August 1974.

Slik begynner Jeffrey Eugenides’ roman Middlesex. Romanen forteller historien om Calliope/Cal, som blir født med uklare kjønnskarakteristika, eller intersex. Interseksualitet er en medisinsk tilstand som består i at et individ av en organisme som ikke naturlig er tvekjønnet, blir født med trekk som gjør det vanskelig å bestemme individets kjønn.

– Vi følger Cals reise fra troen på at hun er en helt vanlig jente, til hun oppdager at hun/han er noe helt annet, noe som ikke passer i samfunnets kategorier i det hele tatt – via et liv hvor han lever som mann, fram til slutten hvor Cal kanskje kan begynne et liv som en intersex-person, sier Renneflott.

Tilsynelatende normal

I 1960-tallets USA var det allerede vanlig med kjønnskorrigerende operasjoner av intersex-barn. Dette skjer ikke med Calliope Stephanides, fordi hennes diagnose er 5-alfareduktase-2-svikt. Ved denne tilstanden ligger testiklene innvendig. Klitoris kan være noe større enn normalt, men dette er ikke nødvendigvis påfallende hos spebarn.

Familiens lege er dessuten en eldre gentleman, som helst ikke vil kikke pikebarn i skrittet. Dermed lever foreldrene i god tro på at de har fått den datteren de så inderlig ønsket seg i Calliope. Ettersom Calliope vokser til, får hun en svært stor klitoris, eller en bitte liten penis. Før sin «andre fødsel» har hun selv visst ganske lenge at noe ikke stemmer, men hun har ikke mye info å bygge på. Moren er ikke en dame som snakker om «sånne ting».

– Eugenides beskriver godt denne perioden i Cals liv, hvor hun er klar over at noe er annerledes, men det er for stort til at hun klarer å utforske det. Hun later for eksempel som hun får mensen, fordi hun ikke orker å ta innover seg det hun egentlig vet, sier Renneflott.

Ikke en vanlig jente

På sin dyre privatskole møter Calliope jenta som i romanen omtales som «the Object». Vennskapet mellom dem utvikler seg til et seksuelt forhold. Da broren til «the Object» oppdager dette, jager han Calliope, som løper ut i veien og blir påkjørt. Dermed er romanen framme ved Cals andre fødsel: På akuttmottaket oppdages det at hun/han ikke er noen vanlig jente.

Cal kommer i behandling hos en lege som er overbevist om at oppveksten som jente har gjort henne/ham til jente, og at alt som trengs er medisinsk behandling som vil gi henne en «normal» kvinnelig kropp. Cal velger derimot å følge det som han leser i legens papirer som hans korrekte biologiske diagnose, nemlig at hans kjerne er gutt, og rømmer fra behandling og familie.

– Dette valget har gjort at mange kritikere ser på romanen som heteronormativ. Cal velger å være et av de to mulige kjønnene som samfunnet ser på som normalt, i stedet for å kjempe for en mellomposisjon. Jeg kan se at det kan tolkes sånn, men er ikke enig. Jeg tror ikke Eugenides’ intensjon er å ta avstand fra muligheten for å leve som noe midt i mellom, men at det handler om muligheten til selv å få bestemme hvem man er, sier Renneflott, og fortsetter:

– Det at Middlesex tar utgangspunkt utenfor det ordinære tokjønnssystemet gjør det lettere å diskutere de flytende grensene kjønn har. Leseren møter seg selv i døra, og oppfordres til å akseptere annerledeshet, ikke bare tolerere.

Lever i skjul

Cal rømmer til San Francisco, hvor han treffer intersex-personen Zora. Zora har utvendig et 100 prosent kvinnelig utseende, men har indre mannlige kjønnsorganer. Zora velger allikevel å være åpent «hermafroditt». Når Cal spør henne hvorfor svarer hun:

«’I want people to know, Cal.’
‘How come?’
Zora folded her long legs under herself. With her fairy’s eyes, paisley-shaped, blue and glacial looking into mine, she said, ‘Because we’re what’s next.’»

Cal lever en periode i Zoras miljø, og lærer at han/hun ikke er alene om å være annerledes. Etter en tid vender Cal tilbake til familien sin og får aksept for sitt valg om å være en sønn, ikke en datter.

Romanen forteller ikke så mye om Cals liv deretter, før vi møter ham igjen som 42-åring. Han har gjort karriere i diplomatiet og lever som mann. Men han har ikke operert seg til å få normalt utseende penis.

– Romanen går ikke særlig inn på hvorfor, men min tolkning er at Cals identitetsprosess ennå ikke er over, sier Renneflott.

Cals tredje fødsel

Som 42-årig diplomat i Berlin møter Cal japansk-amerikansk Julie Kikuchi. Der hvor Cal åpner fortellingen sin med å si at han ble født to ganger, mener Renneflott at han/hun fødes en tredje gang i kjærlighetsmøtet med Julie.

– Her kan Cal være helt seg selv. Denne tredje fødselen handler om å være den man er, uavhengig av hvor man passer inn på kjønnsskalaen. Dette er et utrolig viktig budskap. Jeg mener ikke at selvvalgt kjønnsendring er feil, men for Cal er det viktigere å få være det han/hun er eller velger å være, enn å benytte muligheten til å endre seg til noe som samfunnet rundt har lettere for å akseptere, sier Renneflott.

Ikke bare kjønnede kategorier

Julies status som japansk-amerikaner er viktig i denne sammenhengen. Eugenides tar nemlig ikke bare for seg det problematiske med strenge kjønnskategorier. Han diskuterer også andre kategorier som tvinger mennesker inn i trange bokser, nærmere bestemt immigranthistorie og hudfarge.

Middlesex er ikke bare Cals historie, men også tre generasjoners reise mot den amerikanske drømmen. Besteforeldrene rømte fra sitt hjemland under den tyrkisk-greske krigen på 1920-tallet.

– Med sin greske avstamning er Stephanides-familien fanget i det amerikanske hierarkiet på ulike måter: I et Detroit hvor afro-amerikanere gjør opprør er Stephanides-familien del av den hvite fienden. Samtidig er Cal på langt nær hvit nok for jentene på den fine pikeskolen sin, som mener at amerikansk avstamning helst skal telles tilbake til skipet Mayflower i 1620, forteller Renneflott.

På samme måte passer ikke Julie helt inn i et USA hvor Pearl Harbour og internering av japansk-amerikanere under andre verdenskrig fortsatt huskes.

– I oppgaven min kommer jeg stadig tilbake til kjærlighetsscenen mellom de to. Det er først i de nære relasjonene man kan gi slipp på normene som tvinger oss inn i bokser. Det er vanskelig å definere seg selv, særlig alene, men når man har noen å stå sammen med, skjer det noe, mener Renneflott.

Ulikhetens maskineri

– Eugenides viser hele tiden relasjonen mellom ulike former for undertrykking. Det mest potente eksempelet på dette er Cals forvandling fra liten pike, langt nede på rangstigen, til mann, sier Renneflott.

Cal innser selv konsekvensen av denne endringen idet han møter blikket til en svart mann på gata den dagen han vender tilbake til Detroit som mann:

«That was when I realized a shocking thing. I couldn’t become a man without becoming The Man. Even if I didn’t want to.»

– Forfatteren viser her fram hvithetens privilegium. Cal tvinges til å ta sosialt ansvar i det han ikke lenger kan gjemme seg i identiteten som liten pike.

Renneflott mener at romanen har et humanistisk budskap.

– Eugenides tvinger leseren til å reflektere over hvilke kilder man har til kunnskap og meninger – hvorfor tenker jeg som jeg gjør? Hvilken rett har jeg til å dømme medmennesker for deres valg, så lenge disse valgene ikke er til skade for andre?

Litteratur og samfunn

– Jeg var oppriktig overrasket over å vinne STKs pris for beste masteroppgave, ikke minst fordi jeg som masterstudent i amerikansk litteratur prøver å si noe om samfunnsstrukturer. Samfunnsvitere har jo større legitimitet til dette. Men det har vært viktig for meg hele tiden å vise hvordan litteraturen kan ha en viktig rolle i å skape samfunnsendring, sier Renneflott.

En slik rolle mener hun at Middlesex kan ha i USA.

– Eugenides fikk Pulitzer-prisen for boka, og den ble dessuten valgt ut til Oprah Winfreys bokklubb, som når svært mange lesere. Dermed fikk den en utbredelse langt utenfor det publikum som i utgangspunktet er opptatt av queerpolitikk og heteronormativitet.