Norsk direktør i klassedelt England

Norsk direktør i klassedelt England

Hvert år kommer oppimot 1200 norske engelskstudenter til Det norske studiesenteret tilknyttet University of York. – Å bo i York er både lærerikt og utfordrende, sier direktør Anka Ryall.

– Jeg har fått bedre kontakt med det norske fagmiljøet etter at jeg kom til York, sier Anka Ryall, direktør ved NSC. (Foto: Tom Kristiansen)

– Direktørstillingen er et engasjement for to år, og jeg har erfart at denne rollen er svært mangfoldig. Vi har en liten stab på fire faste lærere, alle ansatt ved University of York, og vi er i ferd med å ansette en femte. I tillegg har vi to administrativt ansatte, pluss meg.

– Hva er ditt ansvar som direktør?

– Jeg er ansvarlig for det meste. Det siste året har det vært ganske krevende fordi senteret har flyttet fra midlertidige til forhåpentligvis permanente lokaler. Dermed har jeg måttet forhandle om alt fra ombygging og husleie, til spørsmål omkring den formelle tilknytningen mellom Det norske studiesenteret (NSC) og University of York. Ellers har den norske direktøren en viktig funksjon som bindeledd mellom NSC og norske brukere og institusjoner, sier direktøren.

– Siden studiesenterets direktør skifter ofte, har hun eller han vanligvis permisjon fra stilling i engelsk ved norsk universitet eller høgskole. Selv sa jeg opp ved Universitet i Tromsø et halvår før jeg begynte i York, og søkte jobben her uten å ha annen stilling. Nå har jeg i tillegg et engasjement som professor II ved Kvinnforsk. Derfor har jeg på mange måter vendt tilbake til Tromsø, og jeg har gjenopptatt samarbeidet med den forskergruppen jeg var tilknyttet de siste årene der, forteller Anka Ryall.

Dannet konversasjon

– Hvem er det som kommer til studiesenteret i York?

– Hit kommer primært engelskstudenter ved norske universiteter og høgskoler, og engelsklærere som har et kurs her som del av et videreutdanningsopplegg. De fleste tar kortere kurs som varer en uke eller to, mens andre blir her hele semesteret. Vi administrerer også opptaket av norske masterstudenter som tar et semester i lingvistikk eller engelsk litteratur ved University of York som ledd i sin norske grad, sier Ryall.

– Hva var ditt forhold til Storbritannia før du flyttet dit?

– Jeg har arbeidet med britisk litteratur og britiske kulturstudier i mange år og vært på en rekke korte forskningsopphold i Storbritannia. Da er det interessant å komme på «innsiden» av kulturen. Mye er mer fremmed enn jeg hadde forestilt meg, så jeg prøver å føle meg frem. Etter hvert har jeg blitt flinkere til dannet konversasjon!

Alt er klassedelt

– Hvordan har det vært å bo her?

– Veldig lærerikt, men også en stor kulturell utfordring. Den kulturelle utfordringen ligger i å godta at briter er seg selv nok, og at jeg nødvendigvis er en outsider. Her foregår alt, fra hverdagslige dialoger til institusjonelle rutiner, på litt andre premisser enn hjemme, påpeker Ryall.

– Hva slags premisser?

– Jeg har brukt mye tid på å forstå finurligheten i det britiske klassesystemet og har blitt opptatt av at alt jeg sier og foretar meg har klassekonnotasjoner. Ingenting er uskyldig, selv ikke supermarkedet man velger! Både klassesystemet og alle slags tradisjonelle hierarkier betyr mye mer her enn hjemme. Dette «visste» jeg fra før, men det er noe helt annet å oppleve det i hverdagen, forteller direktøren.

Kunne blitt ensomt

– Hvordan kombinerer du York med familieliv?

– Mannen min har permisjon fra jobben sin for å skrive bok, så han er i York sammen med meg. Uten ham tror jeg dette kunne ha blitt noen ensomme år, selv om jeg har et godt forhold til de ansatte på NSC. Når det er sagt, er York en by med spennende og variert kulturtilbud, og hele Yorkshire er fantastisk.

– Hvordan er universitetsbyen York?

– York er en gammel by omgitt av intakt middelaldermur, med trange middelaldergater og en stor, vakker middelalderkatedral. Som et av Englands viktigste turistmål, har byen sluppet unna mange av de økonomiske problemene som mer og mer preger industribyene i Nord-England. Byen har et fint gammelt teater og et (til en liten by å være) fantastisk konsertliv, særlig hvis man er interessert i tidligmusikk og folkemusikk. Blant annet fins The National Centre for Early Music her, i en dekonsekrert kirke. I tillegg er byen omgitt av flotte turområder, kulturlandskap der klosterruiner ligger side om side med gårdsbruk, og det er under en time til nordsjøkysten og tradisjonelle fiskerbyer som Whitby, forteller Ryall.


York Minster. (Foto: Tom Kristiansen)

Bedre kontakt med norsk fagmiljø

– Som NSC-direktør har jeg mer kontakt med engelskmiljøet i Norge enn jeg noen gang hadde som universitetslærer i Tromsø, for alle de tilreisende studentgruppene har med seg ledere fra hjemmeinstitusjonen. Det er alltid hyggelig og lærerikt å treffe dem, og i løpet av tiden her føler jeg at jeg har fått et slags fugleperspektiv på situasjonen for engelskfaget, sier Ryall.

– Hvordan er engelskfaget i Norge, sett fra et fugleperspektiv?

– Før har jeg bare «sett» universitetene, men nå har jeg blitt mer oppmerksom på alt som foregår på høgskolene rundt omkring. De driver jo i høy grad med lærerutdanning, og jeg har fått økt respekt for arbeidet deres med å integrere fagdidaktikk i undervisningen. I tillegg tenker jeg at både universiteter og høgskoler kunne hatt nytte av tettere samarbeid. Men selv når en høgskole og et universitet blir fusjonert, som i Tromsø, ser det ut til at de fortsetter å operere som to parallelle programmer, utdyper Ryall.

Mindre kontakt med britisk fagmiljø

– Har du noen kontakt med det britiske fagmiljøet?

– Dessverre har jeg ganske liten kontakt med litteraturmiljøet ved University of York. Hovedgrunnen er stor arbeidsbelasting knyttet til full jobb, bistilling og forskning på fritiden. Jeg har nettopp utgitt en bok om Virginia Woolfs forfatterskap, som jeg har holdt på med i flere år, og egentlig skulle den ha vært ferdig før jeg dro til York. Den er skrevet med utgangspunkt i de norske Woolf-oversettelsene og med tanke på norske lesere. Jeg har hatt stor nytte av britiske biblioteker, både her i York og i Oxford, under arbeidet med boken, men i prinsippet kunne den nok ha vært skrevet hvor som helst, sier forfatteren.