Forskning som religion

Forskning som religion

– Forskningen har på mange måter erstattet religionen i vår tid, sier Malin Rönnblom. Selv tror hun ikke på forskere som kan «levere sannheten».
Malin Rönnblom. (Foto: Ragnhild Fjellro)

– Forskere kan selvfølgelig få komme med råd, men jeg tror ikke på at kunnskap er noe man kan avlevere, som en fasit.

Malin Rönnblom er statsviter og kjønnsforsker ved Centrum for genusstudier ved Umeå Universitet. På tampen av mai holdt hun innlegg for forskerne tilknyttet Forskningsrådets Kjønnsforskningsprogram. Innlegget handlet blant annet om det problematiske ved å knytte nytte til forskning.

Kunnskap som samspill

– I en verden styrt av en markedsorientert, individualistisk politikk sliter akademia. Der skal forskning og kunnskapsproduksjon løse politiske problemer, slår Rönnblom fast.

– Du sier at forskere i stedet for å gi råd bør sette opp en rekke spørsmål. Hva mener du med det?

– Kunnskap kan være noe som produseres i samarbeid med informantene, eller med annet forskningsmateriale og teorier. Det betyr at det ikke finnes noen «riktige» svar. Snarere finner man en hel rekke svar. Med et slikt syn på kunnskap blir det problematisk om forskerne skal si hva som er rett og hva som er galt, for eksempel i politikken, forklarer universitetslektoren.

Forskere stemmes ikke ut

– For meg er det viktig å legge merke til at en forsker har en helt annen rolle i politikken, enn en politiker har. Politikerne stilles til ansvar og stemmes ut ved neste valg, om vi ikke er enige med dem. Det er et grunnleggende prinsipp i demokratiet. Men hvordan kan statsborgere stille meg som forsker til ansvar?

– Det finnes ingen legitimitet innebygd i et slikt system, det blir et ekspertstyre, sier Rönnblom.  

Sammen med Maria Carbin har Rönnblom foretatt tekstanalyser av den svenske regjeringens siste politiske initiativ til likestilling i akademia, Delegationen för jämställdhet i högskolan. De har også intervjuet 27 personer ved tre svenske læresteder. Respondentene er blant annet veiledere og forskere, som alle har et aktivt forhold til likestilling. Denne empirien har dannet grunnlag for Rönnbloms drøfting av forskningens rolle i politikken – og omvendt. 

– Du problematiserer at «forskningen må komme til nytte». Her bringer du inn en neoliberalistisk talemåte. Hva mener du med neoliberalisme?  

– Nyliberalismen eller neoliberalismen kan være ideologi og policy, men også en måte å styre på, det man kan kalle styringsmentalitet, forklarer Rönnblom. 

Penger rår over politikk

– I det liberale demokratiet handlet det om en balanse mellom økonomi og politikk. Der styrte ikke det kapitalistiske markedsidealet hele samfunnet. Kapitalismen styrte økonomien, mens politikken hadde en egen logikk i demokratiet. Denne logikken tar innover seg spørsmål om rettferdighet eller solidaritet for eksempel, ikke bare økonomisk lønnsomhet, sier universitetslektoren.

– Det som derimot skjer i en nyliberal styringsmentalitet er at hele samfunnet styres på markedets premisser. Det finnes ingen motsetninger lenger. Det finnes bare gode eller dårlige løsninger på hvordan man skal øke den økonomiske verdien. Uavhengig av om det handler om helseomsorg, innflytelse eller bilproduksjon, så er det økonomisk gevinst som styrer. Begrepsapparatet som brukes når man snakker om markedet benytter vi også nå når vi snakker om samfunnet, om politikken og det som er felles, sier Rönnblom.  

Mister kritisk stemme

– Dette gjelder også for akademia der vi som forskere og lærere i stadig større utstrekning skal granskes og vurderes ut fra markedets premisser, sier Rönnblom.

– Det blir vanskelig å uttrykke noen form for motstand, siden det nyliberale framsettes som så opplagt. Hvem vil ikke ha den beste utviklingen, eller de beste politiske løsningene eller det som kommer flest mennesker til gode? Her er det svært vanskelig å være kritisk, forklarer statsviteren.

Lammende granskning

– Så lar vi oss granske og vurderes. Og dette skjer som regel på individuelt grunnlag. Det er forskjellig fra hvordan det var tidligere. Da ble for eksempel lønninger forhandlet av våre fagforeninger på en måte som innebar at vi oppfattet oss selv som en del av en gruppe. I dag skal vi selv redegjøre for, i blankettform, hvor mange artikler vi har produsert, eller hvor mange fornøyde studenter vi har. Og så videre. Til sist skal vi bedømmes. Er vi tilstrekkelige?  

– Men bør ikke forskere også vurderes?

– Jeg er helt enig i at vi på visse områder må vurderes. Men premissene vi vurderes på bør komme fra akademia, ikke markedet, understreker Rönnblom.

Regulerer oss selv så vi passer inn

– Dette handler om styringsmentalitet i den forstand at det handler om kollektive forestillinger. Det vil si det opplagte, det naturlige, hvordan et samfunn skal være. For det andre handler det om det som kalles Technologies of the Self; det vil si hvordan vi regulerer oss selv som subjekter så vi skal passe inn.


Hvordan regulerer vi oss selv så vi skal passe inn? (Ill.: www.colourbox.no)

– Har du opplevd dette selv?

– Personlig har jeg opplevd at denne selvreguleringen skaper stress hos mennesker i akademia. Det er en form for redsel for ikke å ha fylt inn alle blanketter korrekt, eller ikke å ha rapportert om sitt forskningsprosjekt på riktig måte. Hele tiden skapes en usikkerhet som i stor grad handler om ensomhet. Jeg tror mennesker rett og slett blir dårlige av slike selvregulerende prinsipper, sier Malin Rönnblom.

Kjønnsforskerens dilemma

– Hvordan kommer kjønnsforskningen ut i dette perspektivet?

– På den ene siden er kjønnsforskningen forberedt på tidens nyttekrav. Kjønnsforskerne har i lang tid reflektert nettopp over forholdet mellom forskning og politikk. I den forskningen handlet det derimot om å få øye på at all forskning er politisk – og ikke hvordan forskning lar seg styre av politikk, sier universitetslektoren.

– På den andre siden har vi den problematiske marginaliseringen av kjønnsforskningsfeltet. Her skjuler det seg et krav til kjønnsforskningen om å tilpasse seg. For å slippes inn i varmen kreves det at man gjør «alt riktig», påpeker Rönnblom.

– Her er det også vesentlig å løfte fram faghierarkiene, der naturvitenskap og medisinsk forskning får sette dagsorden nettopp for hva som skal betraktes som anvendbart og nyttig. Dette rammer ikke bare kjønnsforskningene, men store deler av humaniora og samfunnsvitenskap. Det rammer til og med deler av den naturvitenskapelige og medisinske grunnforskningen.

Kritisk og posisjonert

– Hva mener du forskning skal være?

– Forskning må handle om kritisk granskning – og en tydelig posisjonering. Jeg vil ha en forskning som ser langt forbi økonomisk nytte, og som kan gi tause grupper politiske redskaper. Jeg vil ha en forskning som stiller seg kritisk til makten, framfor å gå i dens ærend. Hva skulle ellers være universitetenes oppgave i et demokrati?