Vant pris for artikkel om kvotering til bedriftsstyrer

Vant pris for artikkel om kvotering til bedriftsstyrer

Loven om kjønnskvotering i bedriftsstyrer ble først mulig da reformen gikk fra å handle om likestilling til også å handle om verdiskaping, skriver Siri Øyslebø Sørensen i den prisbelønnede artikkelen.

Siri Øyslebø Sørensen får pros for årets artikkel i Tidsskrift for kjønnsforskning. (Foto: Stine H. Bang Svendsen)

–  Å få prisen var en stor overraskelse, sier Siri Øyslebø Sørensen.

Det var veldig fint å få en bekreftelse på det arbeidet jeg har gjort. Jeg jobbet mye med den artikkelen og når jeg ser juryens begrunnelse ser jeg at andre har skjønt hva jeg har prøvd å formidle.

Sørensen har blitt tildelt prisen «Årets artikkel 2011» for artikkelen «Statsfeminismens møte med næringslivet. Bakgrunnen og gjennombruddet for kjønnskvotering i bedriftsstyrer som politisk reform» i Tidsskrift for kjønnsforskning nr 2 2011.

Artikkelen undersøker hvordan loven om kjønnskvotering til bedriftsstyrer ble vedtatt, og juryen fremhever at den «griper direkte inn i et samtidsspørsmål av stor allmenn interesse, som samtidig er svært relevant for kjønns- og likestillingsforskningen.»

Gjennombruddet

Det var Ansgar Gabrielsen som sto for gjennombruddet i arbeidet med å få vedtatt loven om kjønnskvotering i bedriftsstyrer.

En februarmorgen i 2002 sprakk nyheten i VG; næringsminister Gabrielsen var «møkk lei «gutteklubben grei»» og stilte ultimatum til næringslivet. Han varslet at han var villig til å gjennomføre en lovendring for å sikre 40 prosent kvinnerepresentasjon i bedriftsstyrene.

– Ansgar Gabrielsen kuppa saken og satte fart på den. Han gikk selv ut i media med denne saken, selv om dette ikke var offentlig Høyre-politikk. Med hans utspill og ultimatum kunne ikke saken lenger parkeres som irrelevant for næringslivet, sier Sørensen.

Året etter, i 2003, ble styrereformen vedtatt som endringer i selskapsloven.

Opptakten

Men la oss spole litt tilbake. Hva var det som hadde skjedd fram til denne februarmorgenen?

Sørensen skriver at noen av de mest sentrale aktørene som hadde løftet fram ideen om kjønnskvotering i næringslivet var personer knyttet til Arbeiderpartiets kvinnenettverk. Datidens likestillingsombud, Anne Lise Ryel, og lederen for Likestillingssenteret Ingunn Yssen var sentrale.

Forslaget om reform var jobba fram over tid. Det ble først foreslått i revisjonen av likestillingsloven i 1999, noe som gjorde at diskusjonen var høyt på den likestillingspolitiske agendaen. Da Gabrielsen gikk ut med sitt utspill hadde allerede daværende likestillingsminister Laila Dåvøy satt i gang en arbeidsgruppe på tvers av flere departementer som skulle jobbe med dette forslaget.

Sørensen kobler disse aktørene til statsfeminismen, et begrep som ofte blir brukt for å karakterisere norsk likestillingspolitikk, der velferdsstatlige ordninger er sentrale. Helga Hernes lanserte begrepet statsfeminisme for å beskrive samspillet mellom statsapparatet og kvinnebevegelsen i utviklingen av likestillingspolitikken.

– Det at kvotering var et så nærliggende virkemiddel var også knyttet til statsfeministisk tankegang, der kvinnerepresentasjon og strukturelle endringer står sentralt.

– Men statsfeminismen var ikke nok for å få gjennomslag for loven, sier Sørensen.

Det er her næringslivsfeminismen kommer inn.

Mål og middel

For grunnen var allerede beredt i næringslivet, forteller forskeren.

Siden 80-tallet har næringslivet jobbet for å få flere kvinner inn i både styrer og lederposisjoner gjennom programmer som skal motivere og inspirere kvinner, som for eksempel mentorordninger.

– Næringslivsfeminismen har vært konsentrert om individorienterte løsninger, mens statsfeminismen har vært konsentrert om mer strukturelle løsninger, påpeker Sørensen.

Arbeidet med å få inn flere kvinner i næringslivet har vært knyttet til tanken om at mangfold i grupper og ledelse vil føre til økt nyskaping og dermed økt verdiskaping og lønnsomhet.

–Det var altså bred politisk enighet om målet, å få flere kvinner inn i næringslivet. Men det var uenighet om virkemiddelet. Det var denne diskusjonen Ansgar Gabrielsen punkterte.

Ikke forklaringsmodell

Sørensen mener statsfeminismen i for stor grad har blitt en forklaringsmodell for hvordan likestillingspolitikk oppstår og får gjennomslag i Norge.

– Det er ikke bare et statsfeministisk maskineri som durer og går. Det er andre dynamikker som er like viktig for politikkutformingen.

– Det er kanskje er det på tide å revidere forståelsen og anvendelsen av konseptet statsfeminisme?, avslutter hun.