Stereotypt snøskuterliv

Stereotypt snøskuterliv

For guttene er det å kjøre snøskuter en kroppslig opplevelse og en lidenskap. For jentene er det en sosial aktivitet forbundet med risiko.

Guttene beskrev det som at de ble ett med snøskuteren når de mestret triksingen. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com)

‒ Jeg var overrasket over hvor stor betydning snøskuterkjøringa hadde i livene til de ungdommene jeg intervjuet. Særlig for gutta, sier Grete Mehus, som nylig disputerte med avhandlingen Ungdom, risiko og snøscooterkjøring ved Universitetet i Tromsø.  

At det var kjønnsforskjeller i hvordan man opplever, omtaler og utøver snøskuterkjøring overrasket henne derimot ikke. Tidligere forskning har stort sett handlet om ulykker og skader, der gutter og menn topper statistikken i Skandinavia, USA og Canada.

Også på eiersiden er det mennene som dominerer. Menn eier 89 prosent av de private registrerte snøskuterne i Norge, mens kvinner altså eier 11 prosent.  

Gutter overrepresentert

Mehus ønsket å gå bak statistikken, og finne ut hva som skjuler seg i tallene.

‒ Kvalitative studier som beskriver konteksten for kjøringa, ulykkene og hvordan ungdommer tenker om dette er mangelvare, hevder doktoranden.

Forskningen hennes tar derfor utgangspunkt i ungdommenes egen forståelse av snøskuterkjøring. Mehus ville dessuten få frem det som var kjønnsspesifikt med aktiviteten. Avhandlingen baserer seg på 17 kjønnsdelte fokusgruppeintervjuer, med 31 jenter og 50 gutter i alderen 16-23, fra Troms, Finnmark og Svalbard. I 2008 var det i denne gruppa 593 menn og 66 kvinner registrert som eiere av snøscootere.

Fra nytte til nytelse

Snøskuteren ble først innført i Norge på 60-tallet, som hjelpemiddel i reindrift. I dag er det minst like vanlig å benytte seg av snøskuteren til sport og friluftsliv.

‒ Dette er et fenomen som det tidligere var forbeholdt menn å ta del i, men med årene har kvinner og barn kommet med, sier Mehus.

Hun sammenligner snøskuterfamilier med båtfamilier på Sørlandet.

‒ På våren her oppe drar mange inni fjellet og slår leir. Teltene står der hele sesongen og man drar dit på helgene for å fiske, kjøre skuter og kose seg. Man lever et vinterfriluftsliv på fjellvannene. Ungdommer fra snøskuterfamilier sosialiseres inn i dette fra de er små, forteller Mehus.

‒ De fortsetter leken ute i snøen når de blir ungdom. De møtes på fjellet og er ute hele dagen.

Misforstått motorsport


Grete Mehus, (Foto: Vilde Kvammen)

Å være lidenskapelig opptatt av snøskuter er det samme som å være lidenskapelig opptatt av å gå på ski eller stå på snøbrett, mener Mehus. I området hun har forsket i, opplever noen av informantene hennes en polarisering mellom snøskuterkjørerne og de som går på ski.  

‒ Det er få som ser den helsefremmende verdien av det å komme seg langt inn i fjellet med hjelp av snøskuter, sier Mehus.

‒ Det har noe med hva som blir sett på som en verdifull aktivitet. Alle fremelsker toppturer og skigåere. Motorisert ferdsel i utmark ses ikke som så positivt. 

Mat og mekking

Ka snøscooteren betyr her oppi nord?…Ja, den betyr ganske mye. Det e det vi bedriv fritiden med. Man må bare dra dit man bor, og starte rett på fjellet. Det e livsstilen her oppe for de fleste ungdommer. Man går bare og vente på vinteren.

Både gutter og jenter fremhevet det sosiale som en viktig del av snøskuterkjøringa. I følge Mehus er det å dra ut og kjøre snøskuter og møtes på fjellet en lokal variant av «å møtes på hjørnet» for ungdommene som er inne i dette miljøet.

Men der guttene søkte kroppslige erfaringer og sportslig mestring, var jentene mer opptatt av å dra på tur. Og der guttene var opptatt av sikkerhetsutstyr og utstyr til mekking på skuteren, var jentene opptatt av mat, klær og førstehjelpsutstyr.

Sitte bakpå

‒ Jentene behandlet også skuterne med mer ærefrykt, sier Mehus.

‒ Fordi de i mindre grad enn guttene eide dem, og heller måtte låne dem, så var de mer redde for å ødelegge og skade maskinen. De ville dessuten ikke utsette seg selv for fare.

Flere av jentene satt på med guttene, og fortalte at det var vanskelig å få dem til å stoppe dersom de begynte å kjøre fort.

‒ Det som kom frem var klassiske kjønnsrollemønstre, sier Mehus.

‒ Gutta er mer fysisk aktive og søkende, jentene er tilbakeholdne, forsiktige og tenker på konsekvenser.

Flyt

Noen få av jentene snakket om den kroppslige opplevelsen av å kjøre snøskuter. For guttene var dette selve motivasjonen.

‒ Guttene gikk rett inn i aktiviteten uten å tenke på risiko. Kontroll over snøskuteren var noe de skulle lære seg da de begynte å kjøre. De hadde et mye mer lidenskapelig forhold til kjøringa enn jentene, forteller Mehus. 

Hun benytter seg av teorier om kroppslige opplevelser for å forklare det guttene opplevde da de kjørte snøskuter. «Flyt», eller «scooterfeelingen», var noe guttene oppnådde da de virkelig mestret triksingen og kjøringen. Guttene beskrev det som en følelse av å bli ett med kjøretøyet.

‒ Der jentene tenkte risiko, så tenkte guttene på den gode opplevelsen, sier Mehus.

‒ Guttene trener med tanke på å mestre, på å få balanse og kontroll på et så høyt nivå at de får flyt- og frihetsfølelse. Guttene skilte seg fra jentene ved at de hadde mange flere beskrivelser av de kroppslige følelsene de fikk av å kjøre.


Både gutter og jenter fremhevet det sosiale som en viktig del av snøskuterkjøringa, men der jentene var mer opptatt av å dra på tur, var sport og triksing viktigst for guttene. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com)

Fjellets Messi

I tillegg til de kroppslige opplevelsene, ga det status i miljøet å være flink til å kjøre snøskuter. Å mestre å kjøre i puddersnø, balansere snøskuteren, kjøre på stussen, klatre vertikalt i bratte fjellbakker og droppe utfor små skrenter.

‒ Her oppe så er det det samme som å være en god fotballspiller. Man prøver å bli en Ronaldo eller Messi på skuter. Og jentene så opp til de som var gode, sier Mehus.

Fyllekjøring

En annen kjønnsforskjell kom frem i et spørreskjema der Mehus blant annet spurte om ungdommene kjente til at folk kjørte snøskuter under påvirkning av alkohol. Selv om de kom fra samme miljø, fortalte jentene i større grad enn guttene at dette forekom.

‒ Enten legger jentene på for mye, eller så holder guttene igjen, sier Mehus.

‒ Men begge gruppene sa at det forekom.

Og både jenter og gutter ønsket at politiet skulle ta en enda mer aktiv rolle når det gjaldt å forebygge drikking og snøskuterkjøring, og for å hanskes med de som «kjørte som tullinger». I følge funnene til Mehus utgjør disse «ekstremkjørerne» en liten gruppe, som stigmatiserer en hel generasjon snøskuterkjørende ungdom.

‒ Under ti prosent av de jeg intervjuet var det jeg vil kalle ekstreme risikotakere. Resten av dem syntes politiet gjerne måtte være til stede på fjellet, de så opp til dem og så frem til at de kom, og at de kunne gjøre noe med ekstremkjørerne.

Meningen med livet

Mehus’ hovedanliggende i avhandlingen er å se på forebyggingsstrategier i forhold til risiko, uhell og skader i forbindelse med snøskuterkjøring. Moraliserende forebyggingstiltak som påfører skam og ønsker om å forby aktiviteter som oppfattes som farlige kan virke mot sin hensikt, mener forskeren.

‒ Jeg har forsket fra et innenfra-perspektiv, fra aktøren selv. Utenfra ser man på aktiviteten som risikabel, og noen ser den som unyttig for kropp og sjel. Det gjør ikke aktøren. For dem er det nyttig, det er godt for sjela, det er sosialisering, det er helsefremmende.

En av informantene oppsummerer intensiteten i opplevelsen: «Det e det som gjør livet verdt å leve her oppe».

‒ Med dette som bakgrunn kan man forstå guttenes neglisjering av risiko, og deres noe opprørske holdning til at andre blander seg inn i hvordan de utformer livet sitt på fjellet med snøskuteren, sier Mehus.

‒ Det berører eksistensielle forhold for dem. Man må ikke miste dette perspektivet i iveren etter å dempe skadeutsatthet.