Psykologen med kjønnsbrillene

Få ting vekker så sterke følelser hos folk som det som har med kjønn å gjøre. Psykologiprofessor og kjønnsforsker Hanne Haavind (70) har brukt sitt yrkesliv til å se nærmere på hvorfor.
I mai i 2015 fylte psykolog og kjønnsforsker Hanne Haavind 70 år. Hun har vært en bauta innen kjønnsforskningsfeltet. (Foto: Eivor Mæland)

– Vi forskere kan ikke nøye oss med å si at kjønn er så komplisert, sier Hanne Haavind. 

Vi befinner oss i en forelesningssal i Tromsø, på Norges arktiske universitet UiT. Haavind, nyslått professor emerita i psykologi fra Oslo, men professor II i tverrfaglig kjønnsforskning her i Tromsø, er i ferd med å ønske velkommen til et internasjonalt symposium om betydningen av kjønn i barn og unges liv.

Dere har sikkert hørt at i Sverige har de kjønnsnøytrale barnehager der man tiltaler barna med «hen» istedenfor han og hun, sier professoren.  

– Noen blir veldig opprørt når de hører om dette. Skal barna holdes uvitende om hvem de er, skal alle tvinges inn i samme form?

– Samtidig kodes barn etter kjønn i henhold til fargene rosa og blått i klesbutikker og lekebutikker, også til sterkt irritasjon blant folk, påpeker Haavind. Likevel blir likestillingsorienterte foreldre forbauset når deres femårige datter er besatt av å kle seg ut som rosa prinsesse.

Haavind retter oppmerksomhet mot slike tydelige og motstridende trender om hvordan kjønn er til stede i barns oppvekst i dagens samfunn. På den ene siden er det et ønske om å utslette kjønn, erasing gender. På den andre siden er det et ønske om å fremheve og bekrefte kjønn, reproducing eller til og med enforcing gender.

Det som gjør det interessant og viktig å se nærmere på disse trendene er nettopp at de vekker så sterke følelser hos så mange, mener forskeren. Hva står på spill?

Det handler om de unge som vokser opp nå – hvem kan de være og hvordan kan de finne seg selv som en av jentene, eller som en av guttene. Dette berører hele samfunnet, og vi trenger bedre forskning for å belyse hva det er som foregår.

Psykolog i Tromsø

Det er ikke tilfeldig at det er akkurat Haavind som åpner symposiet i Tromsø. 

For godt over 40 år siden, da hun begynte å kjede seg alene på kontoret på Blindern i Oslo, var det hit hun flykta. Hun sa opp doktorgradsstipendet fra Forskningsrådet – «jeg tror jeg må være den eneste som har sagt opp et så godt stipend, haha» – og flytta til Tromsø sammen med sin jurist-mann. Der jobbet hun som psykolog i barne- og ungdomspsykiatrien i to år, før hun begynte som universitetslektor på det splitter nye universitetet i Tromsø.

Som eneste psykolog ble hun tilknytta en tverrfaglig gruppe for sosialpolitikk, noe som brakte henne i kontakt med kvinneforskere med ulik fagbakgrunn. «Kjønnsrolleseminaret» het dette møtestedet for kvinnelige studenter og unge forskere. De holdt på med den form for fagkritikk som preget kvinneforskningen på 1970-tallet; om manglende kvinneperspektiv i akademia, og samfunnet forøvrig.

Les mer: Hva er kjønnsforskning?

Hva spiste du til frokost i går?

Det tverrfaglige miljøet i Tromsø ble viktig for Haavinds fagutvikling. Da hun vendte tilbake til Oslo og tok opp igjen doktorgradsprosjektet, var hun blitt mer opptatt av personene som aktører i samfunnet enn av deres indre liv. Der hun tidligere hadde studert interaksjon mellom foreldre og barn, og hva det betydde for barnets utvikling, ble hun nå mer interessert i barneomsorg som en av de sentrale komponentene i kvinners liv.

Etter å ha hørt på et foredrag om folks livsform – altså helheten av alle de aktivitetene det enkelte menneske er involvert i – av etnolog Anne Louise Gjesdahl Christensen, satt jeg og lurte på hvorfor ikke psykologer var mer opptatt av folks hverdagsliv med innebyggede muligheter og begrensninger, forteller hun.

Haavind spurte informantene sine, mødre med små barn, om hvordan gårsdagen hadde sett ut. Hvordan det hadde vært da de spiste frokost, i går. Hvem tok med barnet til barnehagen? Hvordan var det med oppvasken? Og hva gjorde småbarnsmoren etter det? Og etter det?

Det endte med at Haavind utviklet en egen forskningsmetode, livsformsintervjuet. Det unike med denne metoden er at den får frem informantenes følelsesmessige forhold til de hverdagslige hendelsene i eget liv.

Morsideologi

I 1973, året etter at hun hadde fått sitt første og eneste barn, redigerte Haavind antologien Myten om den gode mor. Den var et svar på boka «Det første leveårets psykologi» skrevet av en av Haavinds tidligere lærere.

De biologiske kjennetegn ved moderskapet ble i denne boka brukt til å argumentere for at det i psykologisk forstand er helt nødvendig at mor, og bare mor alene, er sammen med spedbarnet døgnet rundt. Menn var ikke egnet til å bidra i omsorgen den første tiden, og spedbarnet klarte bare å forholde seg til en eneste omsorgsperson, ble det påstått. Haavind kaller det morsideologi.  

Hvorfor var hun med å lage denne kritiske antologien? Hun har fått spørsmålet utallige ganger før. Svaret er det samme:

– Jeg tenkte at når jeg, som visste at dette vitenskapelig sett er tull, likevel ble så følelsesmessig berørt da jeg selv var gravid og ventet barn, hvordan må det ikke da være å lese dette for en kvinne som ikke har tilgang til den samme kunnskapen som jeg?

Psykologibokas fremheving av at det naturlige ved omsorgen for det lille barnet kun gjaldt for kvinner, føltes nesten som en fordømmelse av valget hun og mannen hadde tatt om at de begge skulle engasjere seg i den tidlige omsorgen.

Makt og kjærlighet

I forskningsintervjuene la Haavind merke til hvordan småbarnsmødrene snakket om ekteskapene sine. En kvinne fortalte at mannen hennes hadde fått et jobbtilbud som innebar mer ansvar, og mer tid borte fra hjemmet. Så hadde han spurt henne om dette på en måte som la avgjørelsen i hennes hender.

Kvinnen svarte at mannen skulle ta jobben. Haavind spurte hva som gjorde at hun svarte slik.

«Nei, jeg visste jo hvor mye dette betydde for ham», sa kona.

Blant kvinnene Haavind intervjuet, tok både han og hun i parforholdet mest hensyn til hva slags konsekvenser eventuelle ønsker og livsvalg ville ha for mannen.

Oppdagelsen av dette mønsteret resulterte i en artikkel om sammenhengen mellom makt og kjærlighet i ekteskapet. Haavind kaller det den kjønnede maktstrukturen: det at menn som gruppe har langt flere materielle ressurser og maktposisjoner enn kvinner påvirker den intime relasjonen mellom mann og kone. Å anerkjenne mannens overordning – han skal selvsagt ta den jobben – og kvinnens underordning – hun må selvsagt bare finne seg i det – blir i relasjonen omformet til et uttrykk for hennes kjærlighet.

Som en kvinne på nesten 180 cm vet jeg jo godt at det er snakk om en relativ underordning.

Takkebrev og andre reaksjoner

Artikkelen, som ble publisert i 1982, traff noe. Aldri hadde hun fått så mange følelsesmessige reaksjoner på et akademisk verk. Kvinner skrev til henne og takket for at hun hadde satt ord på det de til da bare hadde opplevd som et ordløst ubehag, en usynlig underordning som de måtte late som om ikke var der.

Men som en kvinne på nesten 180 cm vet jeg jo godt at det er snakk om en relativ underordning, sier Hanne Haavind og ler. 

– Altså, en dame kan være så stor og høy som hun er, bare hun passer på å forholde seg til menn som er enda høyere. Selvforminskningens kunst må hun utøve overfor de som er mindre.

Andre ble forundret. Forskerkamerater tok henne til side, og sa, i fortrolighet, at de ikke forstod hva hun skrev om i den artikkelen. Hvor tok hun det fra? Hva var dette for noe? De sa det ikke, men det var tydelig at de ikke kjente seg igjen i analysen – eller følte seg støtt, på en eller annen måte.

Kjønn i kjønnsforskerens liv

Hva syntes mannen din om denne analysen av ekteskapet? 

Med det samme jeg har stilt spørsmålet, angrer jeg. Herregud. Jeg har nettopp spurt Hanne Haavind, professor i psykologi, en internasjonalt anerkjent kvinne- og kjønnsforsker om hva mannen hennes syntes om en av forskningsartiklene hennes.

Han har aldri sagt noe om det, svarer hun. Så jeg tror han syntes det var greit.

Senere, når hun får sjekke sitatene i denne artikkelen, legger hun til:

Det jeg sier er jo at det nærmest er et ikke-tema mellom ham og meg. Og hvorfor er det det? Han anerkjenner fullt ut min rett til å skrive det jeg vil og mener. Men jeg tror ikke det er dette han elsker meg for.

Haavind mener at flauheten – hennes i møte med mitt spørsmål, min etter å ha stilt det – avslører et uuttalt krav vi har til de som forsøker å forstå samspillet mellom kjønn og makt: Vi forventer liksom at enhver som forsøker å forstå kjønn og makt, selv bør være hevet over alle slags markeringer av hva kjønn betyr.

Som om vi alltid og i alle situasjoner skulle ha full oversikt over hvordan kjønn griper inn i våre liv. Men kjønn inngår på et ganske gjennomgripende vis i alt vi gjør, på måter som er skiftende og tvetydige. Vi burde sette opp et skilt der det står «forhandlinger pågår», skriver hun.

Sterke følelser om kjønnsnøytrale barnehager

Nettopp den sterke emosjonelle reaksjonen vi får på en idé, er noe Haavind er opptatt av å undersøke.

Vi må tørre å gå etter der hvor det klør, der hvor det er noe som ikke stemmer, der hvor affektene ligger, sier hun. 

Ideen om det frie barnet er viktig for mange. Haavind synes det er interessant at mange som ser inndelingen av rosa og blått i leketøysbutikkene som et angrep på barns frihet, ser kjønnsnøytrale barnehager som et angrep på den samme friheten.

I velkomsttalen i Tromsø trakk hun dette frem som et eksempel på noe som vekker sterke følelser i Norge: de svenske kjønnsnøytrale barnehagene.

– Vi må spørre: Hvorfor blir jeg glad av dette, irritert på dette, og skamfull av dette? Mens andre ikke blir så sinte. Det må ha noe å gjøre med det vi forestiller oss. Når vi tenker på disse hen-barnehagene, ser vi da for oss en hel hær av maoistisk inspirerte småunger? Og hvorfor det? Stemmer denne forestillingen med hvordan det faktisk er i disse barnehagene? Burte vi vært der og sett? Og hvilket ærend har den som forteller oss om det? sier Haavind.

Vi må se nærmere på det emosjonelle engasjementet, det er min kjepphest.  

Vi må spørre: Hvorfor blir jeg glad av dette, irritert på dette, og skamfull av dette?

Minst innflytelse på eget institutt

Med unntak av to perioder som «helt ufrivillig» varerepresentant for SV i Bærum kommunestyre, har ikke Haavind vært engasjert i allmennpolitikk. Hennes politiske engasjement har hovedsakelig handlet om forskningspolitikk. Hun har vært styreleder ved Norges allmennvitenskapelige forskningsråds Sekretariat for kvinneforskning. Et mål har vært å integrere kjønnsperspektiv i flere forskningsfelt.

Men det stedet hvor jeg har hatt minst innflytelse når det kommer til kjønnsperspektiv, det er på mitt eget institutt, sier hun.

Psykologistudiet er, i likhet med medisinstudiet, delt opp i mange emner. Det er kunnskapskrav til de forskjellige emnene, og lærerne er eksperter i det de underviser i.

Det vil bli oppfattet som helt utidig hvis du skulle si at på kurs åtte der borte, der er det ikke noe kjønnsperspektiv. Om jeg sa det, ville de si: «Det har du ingenting med!». Jeg kan si hva jeg vil på mitt kurs, men jeg kan ikke få de andre til å snakke om det jeg vil på sine kurs.

Det gjelder å velge sine kamper med omhu, og ikke kaste bort for mye tid der du ikke kan komme noen vei, konstaterer hun.

Psykolog tross alt

I åpningstalen til symposiet spøker hun med at tiden i det tverrfaglige miljøet i Tromsø ødela psykologkarrieren hennes. Samtidig er det også sånn at hun aldri ville ha fullført doktorgraden sin i psykologi, om det ikke var for påvirkningen fra dette miljøet.

– Det som ødela meg litt som psykolog, er samtidig blitt et slags varemerke for meg. Av og til sier psykologer: «Si meg, Hanne, er dette psykologi?» De synes det blir for mye kultur og samfunnsforhold. Da har jeg et standardsvar hvor jeg sier at «Hvis ikke dette er psykologi, så burde det bli det».

Haavind har først og fremst benyttet seg av empiriske studier, altså systematiske personlige intervjuer, i forskningen sin.

Jeg har en veldig sterk opplevelse av at vi lærer noe av den nitide granskningen av empiri. Jeg er ikke så fryktelig interessert i abstrakt teori. Det skal være noen personlige stemmer der, med subjektive erfaringer. Så på den måten er jeg psykolog.

Av og til sier psykologer: «Si meg, Hanne, er dette psykologi?» De synes det blir for mye kultur og samfunnsforhold. Da har jeg et standardsvar hvor jeg sier at «Hvis ikke dette er psykologi, så burde det bli det».

Du-er-en-del-av-meg-relasjoner                                                            

I mai 2015 fylte Haavind 70 år, og fra og med august samme år fikk hun utbetalt pensjon istedenfor lønn.

Hva er det største du har fått til yrkesmessig?

Det er boka jeg skrev i 1987, Liten og stor. Det er litt gørr at bøker går ut på dato, for jeg synes det er mye bra i den boken ennå!

Boken handler om det dagligdagse samspillet mellom fireåringer og deres mødre. Haavind er spesielt stolt av hvordan hun analyserte intervjumaterialet til boken. 

Jeg har vært opptatt av omsorg og utvikling i forskningen min. Det første handler om forholdet mellom to personer i en eller annen form for du-er-en-del-av-meg-relasjon. Det andre handler om hvordan personer utvikler seg, hvordan de går fram for å bli større. Jeg vet mye om hva fireåringer gjør for å bli fem, og etter hvert har jeg også lært mye om hvordan barn som er tolv beveger seg ut av barndommen og over til å bli fjorten og ungdommer.

Også hvordan den løpende historiske tiden påvirker disse fenomenene, har interessert henne.

Den tiden som vi lever i, endrer seg. Det gir nye betingelser for kvinner og menn, men kvinnenes og mennenes anstrengelser er også med på å bevege tiden. Det har aldri levd menn eller kvinner som oss.

Les også: Kjønnsforskere leder prestisjeprosjekt

Der diskusjonen begynner

«Men kjønn er jo så komplisert.» Det er den tilbakemeldingen hun får fra flere på symposiet.

Ja, men vi kan ikke slutte der. Dette er noe jeg ser stadig mer av i akademia. Forskere pakker virkeligheten inn i et kjønnsnøytralt språk. I barne- og ungdomspsykologien snakker man ikke lenger om mor, far, jente eller gutt, men om foreldre som omsorgspersoner og barnet som vokser opp.

70-åringen er lei av å være opponent på doktorgradsavhandlinger hvor doktoranden har nektet å se nærmere på hvordan kjønn står på spill, selv om avhandlingen handler om et emne som også opplagt har noe med kjønn å gjøre. Jeg vil ikke reprodusere kjønnsstereotypier, står det kanskje, i andre avsnitt på side 32. Eller: Kjønn er relevant og komplekst, men jeg har ikke mulighet til å gå inn i akkurat det her. Sånt imponerer ikke Hanne Haavind.

– Kjønn er en kode. Den virker selv om vi ikke snakker om det på en reflektert måte. Å lansere en strategi om at vi aldri mer skal bruke ordet kvinne eller mann blir like mye tildekking som en avsløring. I en viss type fagdiskurser har vi lagt et lokk over kjønn og latt som om virkeligheten er kjønnsnøytral. Men det er den ikke. Der vil jeg heller ta bort lokket og se hva som skjer. Diskusjonen kan ikke slutte med å si at kjønn er komplisert. Det er der diskusjonen begynner, avslutter Haavind.

Hanne Haavind
  • Professor emerita i psykologi ved Universitetet i Oslo, og professor II i tverrfaglig kjønnsforskning ved Norges arktiske universitet UiT.
  • Har blant annet forsket på barne- og ungdomspsykologi, samt kvinners opplevelser av å være koner og mødre.
  • Er kjent som en bauta og kontaktskaper innad i det norske kjønnsforskningsmiljøet.
  • Blant hennes mer kjente publikasjoner er boka Liten og stor fra 1987 og antologien hun redigerte i 1973; Myten om den gode mor.
  • Haavind har også utviklet forskningsmetoden livsformsintervjuet.

Siste saker

Kalender

Nyhetsmagasinet

Vårt nyhetsmagasin er en uavhengig nettavis og medlem i Fagpressen.