Vil flere kvinnelige professorer gi mer kjønnsperspektiver i forskningen?

Vil flere kvinnelige professorer gi mer kjønnsperspektiver i forskningen?

Ikke nødvendigvis, ifølge forskere. Selv om det er overvekt av kvinner blant dem som forsker på kjønn, er langt fra alle kvinner opptatt av kjønnsperspektiver i forskningen sin.
– Kjønnsbalanse i akademia kan gi mer kjønnsforskning, men det er mer sannsynlig at kjønnsforskning er nødvendig for å skape kjønnsbalanse, ifølge Beret Bråten på Forskningsrådets seminar.

Denne artikkelen er tidligere publisert på kifinfo.no

– Likestilling er sosial innovasjon og like verdifull som oljeformuen, sa Jens Stoltenberg da oljeprisen var høy. Nå når oljeprisen er lav er det i hvert fall på tide å tenke på likestilling som innovasjon, sa Dag Ellingsen.

Arbeidslivsforsker Ellingsen var en av ni innledere på seminaret Linker mellom kjønnsbalanse og kjønnsforskning som ble avholdt før jul, i regi av BALANSE-programmet, Forskningsrådets satsing på kjønnsbalanse i faglige toppstillinger og forskningsledelse.

Diskusjonen om kjønnsbalanse, kjønnsforskning, likestillingsforskning og kjønnsperspektiver i forskning gikk friskt.

Henger kjønnsbalanse og kjønnsforskning sammen?

Ingeborg W. Owesen, koordinator for BALANSE-programmet, brukte seg selv som eksempel på at det ikke er vanntette skott mellom kjønnsbalanse i forskning og kjønnsforskning:

– Jeg har jobbet som kjønnsforsker i flere år, skrev så en bok om norsk likestillingshistorie og nå jobber jeg mest med kjønnsbalanse, fortalte Owesen.

Med workshopen ville arrangørene utforske forbindelsene mellom kjønnsbalanse – flere kvinner i toppstillinger i akademia – og kjønnsforskning – forskning på betydningen av kjønn i samfunnet. Spørsmål som ble diskutert var blant annet:

  • Selv om kjønnsforskning ikke nødvendigvis handler om likestilling og kjønnsbalanse, hva er forbindelsene?
  • Dersom vi får flere kvinner i toppstillinger og i forskningsledelse, vil vi også få mer forskning med kjønnsperspektiver?

– Hvordan er det, bygger jeg bro mellom kjønnsbalanse og kjønnsperspektiver i forskning, eller står jeg i spagaten, spurte Owesen i sin innledning.

Forskningsrådet avsluttet i 2012 sitt kjønnsforskningsprogram, og innførte en ny strategi på feltet som gjelder fra 2013-2017. Den nye strategien omhandler både kjønnsbalanse og kjønnsperspektiver i forskning. 

Når jeg ser meg rundt, er det likevel ikke slik at alle kvinnelige forskere er opptatt av kjønnsperspektiver. Samtidig, blant dem som er opptatt av kjønnsperspektiver, er de fleste kvinner.

Kvinners inntog i akademia

Dag Ellingsen fra AFI – Arbeidsforskningsinstituttet, mener han ikke har grunnlag for å påstå at kjønnsbalanse blant forskerne fører til mer kjønnsforskning.

– Men jeg er ganske overbevist om at kjønnsbalanse gir bedre forskning, og som en følge av det, trolig også mer forskning med kjønnsperspektiver, sa Ellingsen.

May-Linda Magnussen, forsker fra Agderforskning, gir delvis støtte til Ellingsens synspunkt:

– Ja, til en viss grad kan bedre kjønnsbalanse gi mer kjønnsperspektiver i forskning. Det var jo nettopp kvinners inntog i akademia som banet vei for slike perspektiver, og det er bred enighet om at underpriviligerte og lite synlige grupper er i en særlig posisjon til å få øye på forskjellsbehandlingen og usynligheten de utsettes for.

– Når jeg ser rundt meg, er det likevel ikke slik at alle kvinnelige forskere er opptatt av kjønnsperspektiver. Samtidig, blant dem som er opptatt av kjønnsperspektiver, er de fleste kvinner.

Advarer mot enkle løsninger

– Men det er altfor enkelt å satse på at bedre kjønnsbalanse skal gi mer kjønnsperspektiver i forskning, advarte Magnussen.

– Mens mannsdominansen tidligere var nærmest total og kvinners usynlighet i forskningen var veldig tydelig, kan det i dag være vanskelig å få øye på mekanismene bak kjønnsubalanse, fordi disse kan være mer kompliserte og subtile. Det kan bety at kvinner som kommer inn i akademia i mindre grad enn tidligere blir opptatt av å fremme kjønnsperspektiver i forskning.

Beret Bråten, forsker ved Fafo, mener kjønnsbalanse i forskning og akademia handler om to prinsipper: Den ene delen dreier seg om like rettigheter og muligheter, og den andre delen handler om demokratiske verdier og ivaretagelse av et mangfold av perspektiver i samfunnet.

– Det kan skje at kjønnsbalanse i akademia og forskningsinstitusjoner gir mer kjønnsforskning. Men det andre er mer sannsynlig: nemlig at kjønnsforskning er nødvendig for å skape kjønnsbalanse, sa Bråten.

En ting kjønnsbalansebegrepet har bidratt til - som ikke er bra - er at enkelte ser på det som en instrumentell jobb. «Nå har vi fått til kjønnsbalanse i ledelsen, da har vi løst problemet og kan gå videre.» Det fungerer ikke, vi må jobbe dypere enn som så. 

– Balanse bør være et mål i seg selv

– Vi gjør det for enkelt for oss selv hvis vi tror at kjønnsbalanse er lett, mens kjønnsperspektiver er komplisert. Begge deler stanger mot de samme hindringene. Det er ikke uten grunn at det har vist seg omtrent like vanskelig å få flere kvinner i toppstillinger, blant professorer og prosjektleder som å integrere kjønnsperspektiver i forskning, mener Mari Teigen, likestillingsforsker ved Institutt for samfunnsforskning.

– Det bør begrunnes når kjønnsbalanse ikke skal være relevant, ikke når det er relevant!

– I mitt hode er kjønnsbalanse noe som bør være et mål i seg selv, fordi kjønnsskjevhet signaliserer lukkethet. Dessuten er det et enkelt tiltak for å redusere kjønnsstereotypier.

Teigen bygger dette på en ganske godt dokumentert antagelse om at kjønnsstereotypier og ubevisst forskjellsbehandling lever best i veldig kjønnsskjeve grupper – og blir mindre når kjønnsskjevhetene reduseres.

– Kjønnsbalanse er ikke det eneste målet, men skjevheten er spesielt problematisk når det gjelder politisk og økonomisk makt – og i forskning, mener Teigen.

– En ting kjønnsbalansebegrepet har bidratt til – som ikke er bra – er at enkelte ser på det som en instrumentell jobb. «Nå har vi fått til kjønnsbalanse i ledelsen, da har vi løst problemet og kan gå videre». Det fungerer ikke, vi må jobbe dypere enn som så, fordi mangel på kjønnsbalanse er et symptom på at det ikke er like muligheter, og det forsvinner ikke nødvendigvis med en mer balansert ledelse, mener Bråten.

Større aksept for å jobbe med kjønnsbalanse

Flere av innlederne etterlyste en spesifisering av hva kjønnsperspektiver i forskning betyr, både blant kjønnsforskere, praktikere og i Forskningsrådet.

Linda Marie Rustad, direktør ved Kilden kjønnsforskning.no, har gjort seg noen erfaringer gjennom arbeidet med GENDER-NET, et samarbeid mellom flere europeiske aktører der Forskningsrådet deltar fra norsk side. Dette prosjektet jobber med både kjønnsbalanse og kjønnsperspektiver, og Rustad peker på fire hovedutfordringer:

  • Det mangler en forståelse av hva kjønnsperspektiver i forskning innebærer, det vil blant annet variere avhengig av fagområde.
  • Kjønnsbalanse og kjønnsperspektiver i forskning blandes sammen.
  • Det synes å være større aksept for å arbeide med kjønnsbalanse enn kjønnsperspektiver, men vi bør ikke sette disse to opp mot hverandre.
  • Det er et mål at integrering av kjønnsperspektiver skal skje på nye fagområder. Tanken er at de som ikke kan så mye om kjønn, også bør jobbe med kjønnsperspektiver. Det er en utvikling fra å være ignorant overfor humaniora og samfunnsvitenskap, til en økt forståelse for kunnskapen fra disse fagene.

– Vi bør vie mer tid og ressurser til kjønnsperspektiver – ikke på bekostning av kjønnsbalanse, men i tillegg til, mener Rustad.

Utfordrende mandatutvidelse for Kif-komiteen

Heidi Holt Zachariassen, som jobber i sekretariatet til Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (Kif-komiteen), fortalte om praktiske utfordringer etter komiteens mandatutvidelse. Komiteen skal ikke lenger bare jobbe med kjønnsbalanse, men også med kjønnsperspektiver – i tillegg til mangfold og mangfoldsperspektiver.

– To områder utfordrer oss spesielt. Det ene er arbeidsmetodikk og det andre er hvilke aktører vi jobber med. Nå som vi jobber med kjønnsperspektiver i forskning, må vi også se på forskningens innhold. Da er det viktig med god hjelp fra kjønnsforskningen, at vi kan støtte oss på det som finnes av litteratur.

En konsekvens er at Kif-komiteen, for å kunne jobbe med likestillingsforskning og kjønnsperspektiver i forskning, nå må sette seg inn i enkeltfag mer enn før.

– Når vi holder foredrag for Politihøgskolen, nytter det ikke bare å ha kjennskap til kjønnsbalanseproblematikk. Vi må også sette oss inn i politifaglig forskning som fagfelt for å vise hvorfor et kjønnsperspektiv er relevant, sa Zachariassen.

– Mens vi tidligere jobbet for forskere, men med likestillingsrådgivere, samarbeider vi nå også med forskere selv, sa hun.

Hos Forskningsrådet er det kanskje en slagside i arbeidet med kjønnsbalanse kontra kjønnsforskning, ved at de har vært mest opptatt av kjønnsbalanse.

Uten virkemidler skjer ingenting

– Hos Forskningsrådet er det kanskje en slagside i arbeidet med kjønnsbalanse kontra kjønnsforskning, ved at de har vært mest opptatt av kjønnsbalanse, sa Beret Bråten.

– Men det kjønnsforskning og forskning med kjønnsperspektiver kan lære av arbeidet for bedre kjønnsbalanse, er at uten virkemidler skjer det ingenting. Det trengs regler, penger, kompetanse og egne satsinger. Vi må bruke strukturelle virkemidler, det er helt nødvendig, påpekte hun.

Dag Ellingsen understreket at også kjønnsforskningen hadde hatt godt av kjønnsbalanse, altså flere menn. Bedre kjønnsbalanse vil gi flere perspektiver, og norsk forskning generelt hadde tjent på flere perspektiver, mener han.

Ledelsesforankring er avgjørende for å få det til:

– Forankring hos ledelsen er avgjørende, kanskje både når det gjelder forskningsledelse og Forskningsrådsledelse, sa Ellingsen.