Skeive liv finner veien til museet

Skeive liv finner veien til museet

Å lære om hvordan grensene for akseptabel seksualitet er satt og forhandlet gjennom historien, er vesentlig for å forstå fortiden, men også vår egen tid, mener Tone Hellesund.
Mer om LHBTI
Ifølge professor i kulturvitenskap Tone Hellesund, har de aller fleste museer et potensial til å kunne si noe om skeiv historie. Bildet viser Naturhistorisk museum i Chicago.

– Det å sette grenser mellom mannlig og kvinnelig og mellom «normal» og «syk» seksualitet har stått helt sentralt i kulturen vår. Alle har måttet forholde seg til og forhandle om disse grensene, sier Tone Hellesund, professor i kulturvitenskap ved Universitetet i Bergen.

Hellesund var med på å starte opp Skeivt arkiv, som tar vare på og formidler LHBT-historie. Hun var også en av initiativtakerne til seminaret Queering the museums – Making diversity visible, på Universitetet i Bergen tidligere i høst. Hun understreker verdien av at museene viser frem skeiv historie, også i Norge.

– Å formidle kunnskap om hvordan grensene for akseptabel seksualitet er satt, forhandlet frem og overskredet opp gjennom historien, er helt vesentlig for å forstå fortiden. Men det er også viktig for å forstå vår egen tid, sier hun.

Hvordan fortelle skeiv historie?

– Vi mangler rett og slett solide bevis på skeiv historie, sa Matt Cook, professor i historie fra Birkbeck University of London og en av innlederne på seminaret.

Han har skrevet om homoseksuell kultur i London på 1800- og 1900-tallet og om skeivt hjemmeliv i 1900-tallets London.  

– Skeive liv og erfaringer har også vært en del av bygdas historie, av sjøfartens historie, av kunsthistorien og av den samiske historien.

– Når vi viser frem skeiv historie i museet baserer vi oss på i større grad enn tradisjonell historie på anekdoter, omtrentligheter og antakelser, fortalte han.

Noe som blant annet skyldes at de som hadde et kjærlighetsforhold til en av samme kjønn i ble tvunget til å holde det hemmelig fordi det var forbudt.

I 2017 markerte England at det var 50 år siden homofili ble delvis avkriminalisert. I den forbindelse lagde Cook en LHBTI-guide for den britiske kulturminneforeningen National Trust.  

Den løftet frem historier om menn og kvinner som utfordret konvensjonelle forestillinger om kjønn og seksualitet, og viste hvordan dette formet omgivelsene de bodde i.

Blant de mest kjente personen som ble løftet frem i jubileet i Storbrittania var forfatteren Virginia Woolf. Hun var lykkelig gift med Leonard Woolf, men hadde i tillegg et kjærlighetsforhold til en annen kvinnelig forfatter, Vita Sackville-West. Hun skal ha inspirert Woolf til å skrive Orlando, som handler om en person som fødes som mann og dør som kvinne 300 år senere.

Fortsatt smalt

Tone Hellesund understreker at ved å vise frem skeiv historie bekrefter museene sine besøkende på en positiv måte.

– Folk flest får stadig bekreftet at de hører til i samfunnet. Derfor blir det ekstra viktig at museumsbesøkere som ikke regnes om en del av majoriteten kan se at de også har eksistert, sier hun.


Ifølge Tone Hellesund, professor i kulturvitenskap ved UiB, har de aller fleste museer et potensial til å kunne si noe om skeiv historie. Foto: Susanne Dietrichson

– Skeive liv og erfaringer har også vært en del av bygdas historie, av sjøfartens historie, av kunsthistorien og av den samiske historien. Tenk så fantastisk hvis alle skoleunger på museumsbesøk kan få se eksempler på dette!

Hellesund mener hovedgrunnen til at skeiv historie har vært så forsømt i museer, er at det ikke var mulig å tenke tanken før etter 1972. Da ble sex mellom menn avkriminalisert.

– Også lenge etter 1972 ble det nok regnet som et såpass kontroversielt, skamfullt og sensitivt tema at det ikke ble vurdert som aktuelt for museene, sier hun.

– Fremdeles virker det som om mange, for eksempel innenfor mitt eget felt akademia, regner «homoting» som marginalt og uten interesse for majoriteten.

Dette er heldigvis i ferd med å endre seg, mener hun.

– Særlig i utlandet ser vi at mange av de store museene de senere årene har sørget for å oppdatere samlinger, utstillinger og guider til også å inkludere skeive temaer.

Stort potensial

Ifølge Hellesund har de aller fleste museer et potensial til å kunne si noe om skeiv historie.

– Yrkeshistoriske tilnærminger tror jeg kan være én spennende vei å gå. Var for eksempel alle norske industriarbeidere heteroseksuelle? Og hvordan ble feminine menn og homoseksuelle behandlet på fabrikken eller på små industristeder? spør hun.

Hellesund peker også på medisinhistorie, psykiatrihistorie, politihistorie og straffehistorie som opplagte tilnærminger både for spesialmuseer, og mer generelle kulturhistoriske museer.

– Vi som jobber i museer har et ansvar for å vise frem et mangfold av stemmer og meninger.

– Vi finner også mange spor etter dagliglivets skeive historie i dagbøker, brev, folketellinger og kirkebøker og i muntlige intervjuer, forteller hun.

– Jeg brenner særlig for at bygdemuseene skal lete fram historier som kan si noe om mangfoldet i eget lokalsamfunn.

– Ellers drømmer jeg om at sjøfartsmuseene skal belyse homofil kjærlighet blant sjøfolk og i sjøfartskulturen. Det er velkjent at man var mer overbærende overfor slike fenomener til sjøs. Eksempelvis var Amerikabåtene kjent for å ha mange selvidentifiserte homofile blant mannskapet.

Fortellinger fra Skeivt arkiv

Hun viser til Skeivt arkivs Skeivopedia, hvor det allerede ligger mange spennende historier som både kan forskes mer på og brukes i utstillingssammenheng. 

– For eksempel historien om tjenestejenta fra Kvam, som ble den første norske som ble diagnostisert som homoseksuell, ivrer Hellesund.

Tjenestejenta fra Kvam ble sendt på asyl i Bergen fordi hun forførte andre kvinner hun var i tjeneste sammen med. Hun ble forsøkt kurert med en rekke midler, men uttalte at hun «Helder vilde dø, end at undvære kvindfolk».

– Eller rettssaken mot Simonette Vold og de to tjenestejentene hennes som hun hadde hatt seksuell omgang med på begynnelsen av 1800-tallet, forteller Hellesund.

Lokalsamfunnet hadde kjent til Simonette Volds tilbøyeligheter gjennom generasjoner, og tilsynelatende sett gjennom fingrene med det.

– Hva kan en slik sak fortelle oss om hvordan lokalsamfunn i praksis har håndtert det som etter loven skulle straffes med «baal og brand»? spør Hellesund.

Det finnes historier om skeive liv og om samfunnets håndtering av dem fra de fleste lokalsamfunn. Historier om kjønnsoverskridelser finnes det også en god del av, som saken om giftermålet mellom Anne Kristine Mortensdotter og Jens Andersson.

– De giftet seg i 1781 i Strømsø kirke ved Drammen, men etter en stunds ekteskap betrodde bruden seg til presten om at hun mente at Jens var en kvinne, forteller Hellesund.

– Det viste seg da at Jens Andersson var fødd i Gran som Marie Andersdotter, men da han kom til Strømsø i 1778 framstilte han seg som mann.

Jens ble undersøkt, fengslet og avhørt. På spørsmål om han var mann eller kvinne svarte han at: «Hand troer at kunde henhøre til begge Deele».

Disse historiene sier noe om tidens kulturelle forståelser av både kjønn og seksualitet, og om ulike måter lokalsamfunnene kunne velge å reagere hvis noen gikk over streken.

Hør mer fra Skeivt Arkiv i Bonus! Transkjønnedes rettigheter - er kampen vunnet?

Følsomme temaer

Kathrin Pabst er etnolog og leder av fagseksjonen i Vest-Agder-museet. Hun har skrevet doktoravhandling om moralske utfordringer museumsansatte kan møte i arbeidet med følsomme temaer i museene.

Pabst viser til at samfunnsoppdraget til norske museer har endret seg i løpet av de siste ti-femten årene.

– Vi som jobber i museer har et ansvar for å vise frem et mangfold av stemmer og meninger. Vi bør også følge med på negative holdninger i samfunnet eller urett begått av offentlige institusjoner og tørre å si fra om dette, mener Pabst.

– I dette arbeidet bruker vi ofte personlige beretninger for å formidle budskapet, slik det blir gjort i Skeivt arkiv.

– Skeiv historie er ikke en rettlinjet framskrittshistorie, men en kronglete og kompleks historie.

Det å bruke personlige fortellinger i museet om sensitive tema er et sterkt virkemiddel som ofte treffer publikum og berører, men som også kan ha etiske konsekvenser for den som forteller, understreker Pabst.

– Det viktigste er å ivareta fortelleren. Kanskje personen ønsker å være anonym, noe som gjør at man må bruke andre virkemidler enn et ansikt eller en stemme, sier hun.

I tillegg må man alltid håndtere sine egne holdninger, ifølge Pabst.

– Om jeg selv mener at homofili er like normalt som heterofili, må jeg likevel sette meg i den andres sted. Det betyr at jeg må forstå og videreformidle at det oppleves vanskelig og som å være utestengt fra fellesskapet, sier hun.

– I tillegg må jeg også sette meg i publikums sted. Hva skal til for at de forstår hva det vil si å være skeiv i Norge dag og at publikum i beste fall forandrer mening og aksepterer skeivhet som helt normal i dagens samfunn?

Krigen på museum

Hun bruker andre verdenskrig som eksempel på et tema som kan skape sterke følelser hos publikum.

– Ta for eksempel Quisling-utstillingen på Telemark museum i 2007. Mange mener at man må være helt for å havne på museum, og at en landssviker som Quisling ikke fortjente den oppmerksomheten han fikk gjennom utstillingen.


Kathrin Pabst har skrevet doktoravhandling om moralske utfordringer museumsansatte kan møte i arbeidet med følsomme temaer i museene. Foto: Amund Hestsveen

Ifølge Pabst er det fortsatt mange som ikke har tatt innover seg at museer også jobber med temaer man helst ikke vil vite av eller snakke om.

– For mange er museene fortsatt et symbol på nasjonens stolthet og ikke et sted for forrædere. Et liknende eksempel er fra en utstilling om Hamsun som planlegges i Grimstad. Prosjektet har allerede vakt mye motstand og diskusjon, sier hun, samtidig som det nå ser ut som å roe seg.

– Selv om Hamsun var en stor dikter er det mange som ikke vil ha et helt museum om ham fordi han støttet Hitler.

Pabst vet ikke hva som er årsaken til at få museer viser frem skeiv historie.

– Her kan jeg bare spekulere. Personlig ville jeg ikke tenkt på skeiv historie som et tema, rett og slett fordi jeg tenker at det ikke er noe spesielt med det, sier hun.

– Men jeg vet at mange fremdeles synes det er vanskelig å være skeiv her på Sørlandet. De tør ikke kysse på gata fordi de er redde for negative reaksjoner, sier hun.

Pabst viser til at det fortsatt finnes mennesker som mener homofili er unaturlig og noe som ikke skal snakkes om.

– Nettopp derfor er det viktig at museene løfter frem og synliggjør det. En utstilling kan bidra til å spre kunnskap og gjøre noe mer vanlig.

Kompleks historie

– Skeiv historie er ikke en rettlinjet framskrittshistorie, men en kronglete og kompleks historie der blant annet sosial klasse, etnisk tilhørighet, kjønn og geografi har hatt mye å si for hvordan avvik har utspilt seg og blitt håndtert, mener Tone Hellesund.

– Dette er selvsagt en historie som fortsetter helt fram til i dag. Og museene må sørge for å ta vare på gjenstander som kan si noe om etableringen av skeive miljøer og organisasjoner.