Kjønnsavdelingen 18 – Feministisk sci-fi og kvinnefiendtlige dystopier

Podkast

Kjønnsavdelingen 18 – Feministisk sci-fi og kvinnefiendtlige dystopier

Hvorfor er dystopiske fortellinger som Handmaid's tale så populære? Og har science fiction et større feministisk potensial enn andre sjangre? I episode 18 setter vi fremtidsvisjoner i et feministisk perspektiv.
Mer om Litteratur
Mer om Teknologi
Mer om Feminisme
I episode 18 av Kjønnsavdelingen hører du Toril Moi (t.v.), Ingvil Hellstrand og Janne Stigen Drangsholt.

Hør podkasten i appen du vanligvis lytter til podkaster i, eller via soundcloud nederst i saken.

– Science fiction er en metode for å utforske mange ting, for eksempel likestilling, sier Ingvil Hellstrand. Hun er førsteamanuensis ved nettverk for kjønnsforskning ved Universitetet i Stavanger, hvor hun blant annet forsker på science fiction.

– I sci-filitteratur kan man lage utopiske samfunn der likestilling er en realitet, fortsetter hun.

Janne Stigen Drangsholt er førsteamanuensis i engelsk litteratur ved samme universitet, og mener mye sci-fi har en dobbelhet i seg, som gjør den ekstra interessant.  

– Atwood er tydeligvis en profet, som får rett i alt hun tar opp.

– Du har både en utopisk visjon om hvordan det kunne vært, og samtidig en dystopisk visjon om et samfunn som er mye verre enn det vi har nå. Det er to måter å se det samme problemet på. Det er jo den store styrken ved science fiction.

Drangsholt peker på hvordan sjangeren har blitt avfeid som eskapisme eller virkelighetsflukt.

– Det må ha vært en hersketeknikk for å avfeie samfunnskritikken, mener hun.

Dystopiens tidsalder

Nordmenn strømmer TV-serier mer enn noensinne, og noen av de mest populære er nettopp science fiction. Handmaid’s tale, Westworld og Black Mirror er eksempler på serier som håndterer dystopiske visjoner om fremtiden. Men hvorfor er det dystre så populært?

– Det blir en bedre og mer spennende fortelling ved å skrive om det som er vanskelig, sier Drangsholt.

At sjangeren er spesielt populær i dag, mener Hellstrand også handler om at vi lever i en usikker tid, hvor mye er i forandring.

– Reproduksjon er et godt eksempel, der grensene for hva som er naturlig flytter seg, sier hun.

Men det er ikke en ny sjanger. På 1970-tallet skrev flere feministiske forfattere science fiction.

– Det var et verktøy for å få satt likestilling, diskriminering og vilkår for kvinner på agendaen. Det er en form for aktivisme å skrive disse bøkene, sier Hellstrand.

Drangsholt trekker paralleller til andre perioder i litteraturhistorien.

– På 1800-tallet hadde de også følelsen av at verden holdt på å løpe fra dem. Kvinner hadde for eksempel begynt å gå med bukser.

Treffsikkert om reproduktive rettigheter

TV-serien Handmaid’s tale, basert på en bok av Margaret Atwood, har blitt enormt populær, også i Norge.

– Atwood er tydeligvis en profet, som får rett i alt hun tar opp, sier Drangsholt.

– Tidsånden TV-serien har truffet handler om #metoo og Trump i USA, mens boken til Atwood treffer mye bredere, mener hun.

– Blade Runner er bare et eksempel blant utallige andre i vår kulturarv.

Hellstrand påpeker at fortellingen er et krisemaksimert scenario.

– Atwood skrev boka på 80-tallet. Hun tegnet opp hva som kan skje i ytterste konsekvens hvis kvinner ikke får bestemme over sin egen kropp og egen reproduksjon, som da var en av de viktigste kampsakene. I dag skjer det samme igjen. Kvinners reproduktive rettigheter inndras over hele verden, og i vårt eget land pågår en debatt om abort, der disse grunnleggende rettigheter trekkes i tvil, sier hun.

– Disse rettighetene kan når som helst tas fra deg, og det er derfor det treffer så enormt sterk.

Les mer: Kvinneundertrykkelse er ikke bare science fiction

Problematisk underholdning

Toril Moi, professor i litteraturvitenskap ved Duke University, og verdenskjent kjønnsforsker, bruker science fictionfilmen Blade Runner i sin undervisning. I filmen fra 1982 møter vi mennesker og de kunstige menneskekloningene, som kalles replikanter.

– Jeg synes det er et mesterverk. Dessverre mener jeg samtidig at filmen ikke gjør noen ting for å inspirere til nytenkning om kvinnenes stilling i menneskeheten.

Hun synes det er et paradoks at verk som sier mye klokt om hva et menneske er, ikke interesserer seg for kvinner. Filmen stryker glatt i den såkalte Bechdel-testen, som undersøker om filmen har kvinnelige karakterer, om disse snakker med hverandre, og hvorvidt de snakker om noe annet enn menn.

– Blade Runner er bare et eksempel blant utallige andre i vår kulturarv. Stort sett er kvinnene med for å belyse den mannlige heltens eksistensielle problem, sier Moi.

Hun mener filmen tar lett på voldtekt, og at de tre kvinnelige karakterene ikke tas med i de filosofiske diskusjonene på samme måte som de mannlige.

– De tre kvinnene i filmen er replikanter. Det finnes ikke en interessant diskusjon av om karakteren Rachel er replikant eller ikke. Mennene representerer menneskeheten, mens kvinnene bare representerer det kvinnelige.

– I et patriarkalsk regime er kvinnen aldri det ene, aldri subjektet. Mannen representerer mennesket, hun avviket, den andre.

Hør om Handmaid’s tale, dystopier, nyere science fiction og posthumanisme i intervjuet med Ingvil Hellstrand og Janne Stigen Drangsholt og om Blade Runner og kvinnelighet i foredraget med Toril Moi:

Du finner Kjønnsavdelingen i podkastappen på din telefon, f.eks. «Podkaster» på i Phone, «Stitcher», «Acast», «Beyondpod», «Pocketcast» e.l. på Android-telefoner.

Følg Kjønnsavdelingen på SoundcloudiTunes, Facebook og Instagram.


Hør også: Kjønnsavdelingen 13 - Egg, sæd og likestilling: Teknologi som utfordrer kjernefamilien