– Kvinners historiske bidrag blir fortsatt glemt

– Kvinners historiske bidrag blir fortsatt glemt

– Kvinnehistorie bringer frem viten om halve menneskeheten og sørger for at historiefaget ikke blir kjønnsblindt, sier Hilde Sandvik, professor i historie ved Universitetet i Oslo.
Bildet viser styret for Kvindernes kontor i 1909. Fra v. Mathilde Olsen, Hanna Adolfsen, Anna Pleym og Helga Thorsen (senere Nitteberg). Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Hva er kvinnehistorie, hvorfor er det viktig og hvordan står det til med fagfeltet? Kilden har spurt fire norske historikere om deres forhold til kvinnehistorie.

Ifølge Hilde Sandvik er kvinnehistorie fortsatt viktig som forskningsfelt innenfor historiefaget. Hun fremhever at det har skjedd en underregistrering av kvinners arbeid som det er viktig å få frem.


Hilde Sandvik, professor i historie ved UiO, er opptatt av den konkrete historien. Foto: Susanne Dietrichson

– Interessen for kvinne- og kjønnshistorie blant forskere er stor, også interessen for mannshistorie. Både nasjonalt og internasjonalt forsker mange på kvinnehistorie, og det er store prosjekter på gang for eksempel innenfor kjønn og arbeid, sier hun.

Sandvik understreker at kvinnehistorie aldri har vært et eget undervisningsfag i Norge, men at det med jevne mellomrom er blitt tilbudt som spesialemner innenfor historiestudiet.

– For norske historikere har tanken vært at kjønns- og kvinneperspektiver skal inn i den allmenne historieundervisningen, og ikke skilles ut som et eget fag. Det er en strategi jeg støtter, sier hun.

– På samme måte som at vi ikke skiller skarpt mellom politisk og økonomisk historie. Tanken er å vektlegge helheten. Samtidig ønsker vi å undersøke menneskers historie fra flere perspektiver, og kjønn er et av disse.

Sandvik viser til at man vektlegger historie også innenfor undervisningstilbudene på kjønnsforskningsstudiene.

Opptatt av sosialhistorie

– Men kjønnsforskerne som interesserer seg for historie legger oftest vekt på idé- og filosofihistorie fremfor sosialhistorie, forteller hun.

– Som historiker er jeg særlig fascinert av den konkrete historien. Det er for eksempel lett å forstå at kvinnearbeidet var verdifullt når en forklarer at årsleia for en god vestlandsgård kunne betales med en laup (15 kg) smør.

Det er viktig at klasse- og minoritetsperspektiver også blir tatt i betraktning når man befatter seg med kvinnehistorie.

Hun viser til at forskning på kvinnehistorie har ført til mer kunnskap som igjen har brakt frem nye og mer komplekse spørsmål.

– For eksempel forholdet mellom elitekvinners posisjon i middelalderen og tjenestekvinners stilling. Det er viktig at klasse- og minoritetsperspektiver også blir tatt i betraktning når man befatter seg med kvinnehistorie, sier hun.

– Har det skjedd store endringer i fagfeltet i løpet av de siste ti årene?

– I Norge har noen av pionerene innenfor kvinnehistorie dødd, som Ida Blom og Sølvi Sogner, noe som både er trist og har ført til store tap for faget. Klarer vi å fortsette deres viktige arbeid med kvinnehistorie fremover? spør Sandvik.

– Også Gro Hageman har vært en sentral pådriver for kvinnehistorie ved Universitetet i Oslo. Hun har nå gått av med pensjon, men er heldigvis fortsatt aktiv i fagmiljøet.

Stor interesse blant studentene

Sandvik understreker at det kommer nye krefter til og at det stadig blir gitt ut nye bøker, både oversiktsverk og biografier. Neste år kommer for eksempel Med kjønnsperspektiv på norsk historie i ny utgave.

Hun ser også stor interesse for kvinnehistorie blant studentene sine.

– Hvis man viser dem bilder fra norsk politikk på 1950-tallet så synes de det er veldig fremmed. Det er som klippet ut av en Mad Men-episode: de ser jo at kvinnene mangler, forteller hun.

– Og de tilbudene vi har hvor kvinnehistoriske perspektiver inngår, blir raskt fylt opp, vi kunne sikkert gjort mer.

Sandvik er begeistret over at kilder til norsk kvinnehistorie generelt er blitt mer tilgjengelige.

– Her er det mange som gjør en viktig jobb: Nasjonalbiblioteket har digitalisert alle utgavene av Nylænde, Norges første kvinnesaksblad som går tilbake til 1884, Arkivverket som har gjort kirkebøkene tilgjengelige gjennom sitt digitalarkiv og Kilden med sin relansering av Kvinnehistorie.no.

– Ser du på deg selv som kvinnehistoriker?

– Ja, som kvinnehistoriker og sosialhistoriker med spesialfelt tidlig moderne tid, fra cirka 1500–1850.

Kvinners bidrag blir glemt

– Kvinnehistorie er et konsept og et fagfelt som oppsto på 1970-tallet, og som setter kvinners historiske erfaringer i sentrum, sier Eirinn Larsen, førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Oslo.

– Hensikten er å belyse hva det ville si å være kvinne i fortiden, hvordan de levde sine liv og hvilke muligheter kvinner har hatt under skiftende omstendigheter. Kvinners historiske erfaringer er jo sterkt påvirket av samfunnets forestillinger av hva kjønn er, noe som selvsagt har endret seg gjennom tidene.


Eirinn Larsen, førsteamanuensis i historie ved UiO, minner om at kvinners historiske bidrag stadig blir glemt. Foto: Ida Irene Bergstrøm

Larsen mener vi tyr til historien for å forstå oss selv og at kvinnehistorie derfor er, og alltid vil være, viktig.

– Vi ser at kvinners historiske bidrag stadig blir glemt. Derfor er det viktig at historieforskningen kontinuerlig retter søkelyset mot fortidens kvinner, sier hun.

– Det handler om å gi kvinner forståelse og perspektiv på seg selv som kjønn, og å gi  samfunnet innsikt i kvinners fortidige liv.

Kvinnehistorie står fortsatt sterkt som fagfelt og blir stadig beriket av nye strømninger i historieforskningen, som globalhistorie og transnasjonal historie, ifølge Larsen.

– Kvinnehistorie relaterer seg også til beslektede temaer som kjønnshistorie og queer-historie. På den måten følger kvinnehistorie overordnete tendenser i historiefagets utvikling transnasjonalt på en løfterik måte, sier hun. 

Biografien en viktig sjanger

Larsen trekker også frem biografien som en viktig sjanger innenfor kvinnehistorie.

– Det er fortsatt flest menn som skriver historiske biografier og de skriver stort sett om fortidens menn, mens kvinner skriver om fortidens kvinner og menn.

Det å se historien gjennom enkeltindividers levde liv fører ikke bare til større interesse og forståelse for hvor betinget vi er av vår tids kjønnsforståelser, mener hun: Biografiene kan også gi glimrende innsikt i hvordan kvinner har vært med på å endre samfunnet og historien.

Min erfaring er kvinne- og kjønnshistorie er temaer som fenger historiestudenter, både på bachelor og master.

– Men også det å skrive grupper av kvinners historie, som klasser eller yrkesgrupper, er viktige bidrag til kvinnehistorien.

– Hvor står fagfeltet i dag?

– Kvinneperspektivet er kanskje ikke like meritterende innenfor historiefaget i dag som for tjue år siden. Men det står fremdeles støtt i norsk historieforskning, sier hun.

Kvinnehistorie er dessuten en sjanger formidlere utenfor historiefaget er opptatt av, som journalister og prosaforfattere. Dette har ringvirkninger også for historiefaget, mener Larsen.

Stor interesse blant folk flest

– Journalister som Marta Breen, som skriver for en bredere offentlighet, gjør en viktig jobb med å spre kvinnehistorisk kunnskap. Samtidig viser arbeidet hennes hvor stor interessen for kvinnehistorie er blant folk flest.

Blant Larsens studenter er det også mange som interesserer seg for kvinnehistoriske temaer.

– Min erfaring er at kvinne- og kjønnshistorie er temaer som fenger historiestudenter, både på bachelor og master.

Hun opplever også at kvinnehistoriske kilder er blitt lettere tilgjengelige.

– Mye har skjedd gjennom digitalisering. Bokhylla.no er en kvinnehistorisk gullgruve. Nylænde er nå digitalisert av Nasjonalbiblioteket og tilgjengelig for alle, sier Larsen.

– Også internasjonalt er mye gjort tilgjengelig på nett, man kan for eksempel sitte hjemme foran PC’en og lese debatten om «The American woman’s dilemma» som det amerikanske magasinet Life initierte i 1947. Det er også verdifullt å nylese gamle kilder med et kvinne- og kjønnshistorisk blikk.

Gått ut på dato?

– Kvinnehistorie som betegnelse har vel kanskje gått ut på dato, nå er det kjønnshistorie som gjelder, mener Knut Dørum, professor i historie ved Universitetet i Agder.

– Kjønnshistorie var på vei inn allerede på 1990-tallet. Man ble mer opptatt av å se kjønnene i forhold til hverandre enn å studere kvinnehistorie isolert. Kjønnshistorien har fått bedre fram at kjønnsroller, levevilkår og maktforhold må sees fra begge kjønns perspektiv.

Samtidig har det vært behov for fornying av kvinne- og kjønnshistorie. Kritikken har gått på at forskningen har hatt et heterofilt og euro-amerikansk perspektiv, sier Dørum.


Knut Dørum, professor i historie ved UiA, mener historie er et machofag. Foto: Heidi Elisabeth Sandnes

– Nye kjønnskategorier er også blitt et anliggende særlig for kjønnsforskningen, i likhet med diskriminering mellom etniske grupper, religiøs tilhørighet, hudfarge og funksjonsnedsettelse. Dette har ikke minst å gjøre med at EUs likestillingspolitikk, og for så vidt den internasjonale likestillingspolitikken, har frontet «multiple discrimination».

Dørum mener interessen for kvinne- og kjønnshistorie var større på 1980- og 90-tallet, men han er likevel forbauset over hvor mye som er ugjort når det gjelder forskning på kvinnehistorie.

– Det er fortsatt store hull. Jeg holder for eksempel på med et studentprosjekt der vi ser på kvinner og entreprenørskap i et historisk perspektiv, sier Dørum.

– Fra 1870-årene og utover ble kvinner svært aktive når det gjaldt å starte opp forretningsvirksomhet i Norge, men overraskende lite er skrevet om det.

Et machofag

Dørum mener historie er et machofag.

– Tradisjonell historie dreier seg hovedsakelig om politisk historie hvor menn er aktører, noe som også gjenspeiles blant studentene, der flertallet er menn. Dette har større appell til menn enn til kvinner, naturlig nok. Vi vil jo alle høre historien om oss selv.

Ifølge Dørum er det viktig å feminisere historiefaget enda mer.

– At det er forsket så lite på kvinner og entreprenørskap viser at vi trenger mer forskning med kjønnsperspektiver. Her er svenskene kommet mye lenger enn oss, sier han.

Man kan jo ikke forske på bare halvparten av befolkningen.

– Kvinne- og kjønnsperspektivet er der hele tiden og er like viktig, det er bare ikke så «hot» lenger.

– Men er ikke studentene interessert i kjønnsperspektiver?

– Jo, kvinnelige historiestudenter ønsker seg nok flere temaer om kvinner, og dessuten flere kvinnelige veiledere. Slik sett er det behov for flere temaer om kvinner og kjønn i undervisningen.

Han mener det kunne vært gjort enda mer hva digitalisering av kvinnehistoriske kilder angår.

– Ta for eksempel folketellingen. Her er det mye gull å hente om norsk kvinnehistorie. Man kan jo ikke forske på bare halvparten av befolkningen.

Spennende perspektiver

– Kvinnehistorie er historie der kvinner er aktører eller historie som setter søkelys på hvordan kvinner og menn har forstått kjønn i fortiden, sier Dunja Blazevic, postdoktor i historie ved Universitetet i Bergen.

Selv foretrekker hun det siste.

– Å studere hvordan menn og kvinner har forstått sitt kjønn opp gjennom historien åpner opp for svært spennende perspektiver.

Det at historien stadig gjentar seg viser at forskning på kvinnehistorie fortsatt er viktig, ifølge Blazevic.

Det er forbausende mange som inkluderer kjønnsperspektiver og bruker kjønnsteori innenfor historieforskning.

– Samfunnsutviklingen de siste årene understreker dette: Finanskrisen som har ført til kutt i forskning som ikke er lønnsom, Trumps kvinnehat og #metoo-bevegelsen, sier hun.

– Kvinne- og kjønnsforskningsperspektiver trengs fordi de er de beste verktøyene vi har for å forstå hvordan diskriminering skjer, også på et generelt plan.

Blazevic mener kjønnsforskning er en fantastisk måte å vise at verden ser forskjellig ut uavhengig av hva slags kropp du har eller hvordan du oppfatter ditt eget kjønn.

– Dette er problemstillinger som fortsatt er aktuelle og som vi derfor trenger mer forskning på.

Står fortsatt støtt

Hun mener kvinnehistorie fortsatt står støtt som fag, selv om det bare finnes ett professorat i kvinne- og kjønnshistorie på Universitetet i Bergen.

– Det er forbausende mange som inkluderer kjønnsperspektiver og bruker kjønnsteori innenfor historieforskning.


Dunja Blazevic tror #metoo-bevegelsen har bidratt til å gi kvinne- og kjønnsforskningen et oppsving. Foto: Magnus Halsnes/UiB.

Blazevic påpeker at kvinnehistorie er et fagfelt som alltid har vært, og fortsatt er, avhengig av ildsjeler.

– Slik har det vært siden oppstarten på 1970-tallet. Og faget er fortsatt ikke institusjonalisert på samme måte som andre fag, sier hun.

– Vi er noen få som forsker på kvinne- og kjønnshistorie på hver institusjon, noe som gjør at det kan være vanskelig å få gjennomslag.

Blazevic peker på at faget har endret seg; bevegelsen fra kvinne til kjønn har foregått siden 1980-tallet.

– Måten vi forstår kjønn på er blitt mer sammensatt, noe som er fantastisk! Det betyr at det ikke lenger bare dreier seg om noen få utvalgte grupper.

Metoo har gitt faget oppsving

Hun mener #metoo har bidratt til å gi kjønnsforskningen et oppsving og at engasjementet for kvinnespørsmål har økt.

– Vi har rekordmange søkere som vil studere kjønn ved Universitetet i Bergen. Det er jo positivt for fagfeltet, selv om #metoo i seg selv er veldig trist.

– Ser du på deg selv som kvinnehistoriker?

– Ikke nødvendigvis. Jeg er mer opptatt av hvordan kvinner tenker på seg selv som kjønn. Det vil si at jeg anser meg som en kjønnshistoriker som arbeider med kvinnespørsmål.

Les også: