– Filosofihistorien er ikke skrevet i stein

– Filosofihistorien er ikke skrevet i stein

Det er fullt mulig å ta en omkamp om kvinnelige filosofers plass på pensum, mener to professorer i filosofi.
– På tross av den omfattende akademiske produksjonen til Rosa Luxemburg, har hun primært blitt framhevet som en politisk aktivist heller enn en politisk tenker, sier professor i filosofi Kristin Gjesdal.

En hvitpermet lærebok på 628 sider har vært gjenstand for hard debatt de siste ukene. Ex. phil-boka Tanke og handling – filosofi, vitenskap og samfunn, som er pensum for studenter ved NTNU i Trondheim, har nemlig kun seks kvinner på kildelista, mot 66 menn. I tillegg er 33 mannlige filosofer navngitt i innholdsfortegnelsen, men ikke en eneste kvinne. Det har sparket i gang diskusjonen om kvinnelig representasjon i filosofifaget.

– Jeg ble overrasket over den lave kvinneandelen i boken, sier Kjersti Fjørtoft. Hun er professor i filosofi ved Universitetet i Tromsø.

– Jeg tenkte at det må være flere å ta av enn det. Siden kvinner har vært, og fortsatt er, underrepresentert i filosofifaget, vil det være færre av dem når man presenterer filosofihistorien. Men denne kildelisten er veldig skeiv, sier hun.

Kamp om kanon

Saken kom først opp i studentavisen Under dusken i Trondheim, og ble så omtalt i Klassekampen i begynnelsen av september. Flere akademikere både ved og utenfor NTNU har så forsvart den ujevne kjønnsbalansen i boken. Forrige uke uttalte Øyvind Eikrem, antropolog og førsteamanuensis ved NTNU, til Klassekampen at «underrepresentasjonen skyldes blant annet historisk undertrykking, og det kan vi ikke endre på».


Kjersti Fjørtoft, er overrasket over den lave kvinneandelen på NTNUs filosofipensum. Foto: UiT

– Han har jo rett i at vi ikke kan endre på det som har skjedd, sier Kjersti Fjørtoft.

– Men det betyr ikke at det ikke er mulig å få med flere kvinnelige tenkere. Vi må ha et kritisk blikk på hvordan filosofiens kanon har blitt til i utgangspunktet, sier hun.

Fjørtoft mener det er viktig å huske at filosofihistorien ikke er skrevet i stein, og at man er nødt til å ta høyde for hvilke forhold den har utviklet seg under.

– Det går an å omskrive og revurdere en historisk kanon ved å inkludere andre stemmer, sier hun.

Eikrem uttaler videre at «Ideen om at noe er skeivt hviler på en forutsetning om at det kan finnes en likevekt. Men hva er det? At man innfører et kriterium om at det er a priori riktig med 50 prosent andel av begge kjønn?».

– Det er ingen som har krevd 50 prosent andel av begge kjønn i denne debatten, det er ikke det det handler om. Men fraværet av kvinner er påfallende, sier Fjørtoft.

Plass til flere

Blant filosofene som kritikerne av boka etterlyser, er Hannah Arendt, Judith Butler og Sara Ahmed. Dagfinn Døhl Dybvig, som har forfattet boka sammen med sin far Magne Dybvig og Truls Wyller, sier til Klassekampen at han er åpen for å skrive om boka, og at han arbeider for å få den tysk-amerikanske filosofen Arendt inn i andreutgaven. Samtidig framholder han at pensum avspeiler hvordan filosofihistorien er definert i fagmiljøet. Han mener det er en videreføring av rådende konsensus i filosofifaget. Det vil si at man må diskutere på nasjonalt nivå hva som skal inkluderes i pensum hvis det skal endres. Den diskusjonen er det flere som står klare til å ta.

– Jeg tror Platon, Aristoteles, Kant og Hegel er robuste nok til å tåle at flere filosofer kommer til. Det er ikke noen trussel mot den etablerte kanon at man utvider den. Det gjør den bare rikere, sier Kristin Gjesdal, som er instituttbestyrer og professor i filosofi ved Temple University i Philadelphia i USA.

Å skulle forsvare en lærebok som har 92 prosent menn ville være vrient i de akademiske miljøene jeg befinner meg i.

Hun påpeker at måten vi konstruerer filosofihistorien på har forandret seg flere ganger, også når det gjelder pensum på ex. phil. For eksempel nevner hun at Arne Næss sitt ex. phil-pensum kulturelt sett var mer mangfoldig enn det vi har i dag.

– Han hadde ikke-vestlige tradisjoner med i sitt pensum, som dessverre ble tatt bort senere, sier hun.  

– Det er bare ett eksempel på at ex. phil-pensum ikke er en gitt og absolutt størrelse. I god, eller mindre god forstand, gjenspeiler den interesser og fordommer med hensyn til hva som teller som viktig filosofi.

Hvem kjønner pensum?

Professoren forteller at det foregår et storstilt arbeid for å få mer mangfold på pensumlistene når det gjelder kjønn, etnisitet og kulturell bakgrunn i hennes forskningsmiljøer i USA.

– Det er et sterkt og positivt press i retning av mer mangfold. Å skulle forsvare en lærebok som har 92 prosent menn ville være vrient i de akademiske miljøene jeg befinner meg. Det er mer enn nok å ta av når det gjelder filosofiske tekster skrevet av kvinner, sier Gjesdal.


Kristin Gjesdal ser en tendens til at livet til kvinnelige filosofer vektlegges mer enn deres faglig bidrag. Foto: Temple University

– Så dersom man velger nesten utelukkende tekster skrevet av menn må man innse at man har valgt bort en vesentlig del av fagtradisjonen – enten det er et aktivt valg eller et valg styrt av tradisjon og fordommer.

– Lars Kolbeinstveit, filosof og rådgiver i Civita, har uttalt at det ikke går an å kjønne filosofien, og lage kildelister basert på kjønn eller hudfarge. Hva tenker du om det?

– Har ikke kjønn spilt en aktiv rolle når kildelisten ser ut som den gjør? Femti prosent av befolkningen er kvinner, og det har vært aktive kvinnelige filosofer fra antikken og helt frem til vår tid. Det er flere menn enn kvinner i den tradisjonelle filosofihistorien, men likevel ingen mangel på representasjon. Det er vel den balansen ex. phil-forfatterene i Trondheim har gått inn for som er kjønnet, sier Gjesdal.

– Det er vel ikke nødvendigvis de som arbeider for at flere kvinnelige filosofer skal representeres i filosofien som har et kjønnet perspektiv her: de jobber jo primært for en mer objektiv og korrekt dekning av filosofihistorien, sier hun.

Den som leter finner

Har du hørt om Germaine de Staël, Lou Andreas-Salomé, Edith Stein, Gerda Walther eller Hedwig Conrad-Martius? Ikke det? Det prøver Kristin Gjesdal å gjøre noe med. Sammen med Dalia Nassar ved universitetet i Sydney holder hun på med to prosjekter for Oxford University Press om kvinnelige 1800-tallsfilosofer fra den tyske tradisjonen. Å finne fram til disse kvinnene var ikke så vanskelig som man kanskje skulle tro, sier hun.

– Bidragene deres er ikke skjulte, de må ikke graves fram med lys og lykt. Hvis man leter så finner man dem litt etter litt. Men man må ville lete, ville bruke øynene. Om man kun orienterer seg ut fra standarddoktriner og tradisjonelle fremstillinger av filosofihistorien, så finner man dem jo ikke.

Noe som slo Gjesdal og Nassar under arbeidet med kvinnelige filosofer som Germaine de Staël, Karoline von Günderrode, Clara Zetkin og Rosa Luxemburg, var at de var mindre opptatt av systembygging enn sine mannlige kolleger. Kvinner var i stor grad utelukket fra akademiske stillinger og var også gjerne mer praktiske i sin orientering.

– Mange av disse filosofene tok for seg helt konkrete problemstillinger som fattigdom, slaveri og imperialisme. Det var en viktig anti-imperialistisk bevegelse blant kvinnelige filosofer helt fra begynnelsen av 1800-tallet, sier Gjesdal.

De var heller ikke ukjente i sin samtid, tvert imot. Selv i Skandinavia leste man disse kvinnene. Filosofene ble lest av folk som Georg Brandes og også i kretsen rundt Henrik Ibsen. Verkene deres ble raskt oversatt til engelsk, noen ble svært populære i USA og hadde en helt avgjørende betydning på det filosofiske miljøet for eksempel i Boston.

– Hva var det som skjedde på begynnelsen av 1900-tallet som gjorde at de ikke ble tatt med videre inn i varmen?

– Det har vi lurt mye på. Noen har trodd at det skyldtes Hegel og hegelianismen, som representerte et mer konservativt kvinnesyn, sier Gjesdal.

– Andre har spurt seg om det kan ha å gjøre med at kvinner etter hvert fikk adgang til universitetene. Og at de derfor ble oppfattet som en trussel. Det er sikkert flere forklaringer som virker sammen, sier Gjesdal.

Livet foran tenkningen

I den grad disse filosofene har blitt viet oppmerksomhet i ettertiden, har det ofte vært i form av biografiske fortellinger, heller enn studier av den filosofiske tenkningen deres.

Gjesdal tror det handler om at mange av dem ble utestengt fra akademia, selv om de gjerne ville jobbe som fagfilosofer. Mange endte opp med tragiske livshistorier. Det ga mulighet for å skape sensasjonelle fortellinger om dem i ettertid.

– Noen tok livet av seg, noen døde unge, Edith Stein ble myrdet i Auschwitz. Orientering mot biografi er helt åpenbart også i tilfellet Rosa Luxemburg, sier Gjesdal.

Luxemburg er et av de mer kjente navnene hun og Nassar jobber med. Den sosialistiske polsk-tyske filosofen arbeidet med klassespørsmål og opprørsteori, og ble drept av en paramilitær gruppe i 1919.

Når det gjelder filosofi fra tidlig moderne tid har det vært et enormt oppsving av sekundærlitteratur og inkludering av kvinnelige og ikke-vestlige filosofer.

– Luxemburg skrev både akademiske og populære tekster, i tillegg til en del som var i blandingssjangeren. På tross av den omfattende akademiske produksjonen til Luxemburg, har hun primært blitt framhevet som en politisk aktivist heller enn en politisk tenker, sier Gjesdal.

– Man begår en stor feil om man tror det at hun var politisk aktivist gjør at hun ikke var en solid og viktig akademiker. Jeg har ikke sett at noen har brukt Sartres politiske engasjement som et argument for at han ikke burde tas på alvor som filosof.

Hun tror en annen grunn til at Luxemburg og andre kvinnelige filosofer har fått lite oppmerksomhet for tenkningen sin, er at det finnes mindre sekundærlitteratur om arbeidene deres.

– Hvis man skal bedrive seriøs forskning på bidragene, må man gjøre nybrottsarbeid selv. Om man først gjør det, kan det være veldig spennende. Man kan bidra til mottagelsen av deres verker på en helt annen måte en man kan med for eksempel Hegel eller Kant, sier hun.

Gjesdal ser ikke mørkt på utviklingen når det gjelder kvinnelig representasjon i filosofien. Hun mener å se at landskapet er i ferd med å forandre seg.

– Særlig når det gjelder filosofi fra tidlig moderne tid har det vært et enormt oppsving av sekundærlitteratur og inkludering av kvinnelige og ikke-vestlige filosofer. Det har skjedd fryktelig mye over kort tid, så vi vet at dette er mulig. Forandringer kan skje nokså raskt, sier hun.

Selvforsterkende effekt

Professor Fjørtoft ved Universitetet i Tromsø har tatt en titt på ex. phil-boken som brukes hos dem nå for tiden, og ser at kvinneandelen er litt høyere, men ikke mye høyere. Hvorfor filosofifaget fortsatt er såpass mannsdominert, har professoren diskutert med kollegene sine i mange år. Under en tredjedel av de ansatte ved landets største filosofiutdanninger er kvinner, ifølge en opptelling Khrono har gjort. Universitetet i Tromsø har den laveste andelen, med kun åtte kvinnelige ansatte.

– Det er egentlig ikke noen grunn til at det skal være så skeivt i dag, sier hun.

For å motarbeide ubalansen har de ved Universitetet i Tromsø gjort feministisk filosofi obligatorisk ved bachelorutdanningene. I tillegg har de har satt i gang prosjektet Prestisje: Kjønnsbalanse i forskningsledelse. Det er et forsknings- og tiltaksprosjekt som støttes av Forskningsrådets BALANSE-program, der de blant annet studerer filosofifaget. Første workshop er på mandag, og prosjektet strekker seg over tre år.

Av andre tiltak som kan være med å gjøre kjønnsforholdet mindre skeivt, tror Fjørtoft flere kvinnelige forelesere i ex. phil kan virke motiverende på kvinnelige studenter.

– Det kan kanskje være en inngang til faget for noen, om man ser at det er mulig og andre har gjort det før, sier hun.

Filosofiundervisningen ved NTNU havnet i søkelyset i vår etter at institutt for filosofi og religionsvitenskap i en stor ansettelsesprosess ansatte menn i ti av ti utlyste stillinger. Det ble så satt ned et utvalg som skulle ettergå prosessen. Utvalget leverte sin rapport i forrige uke, som konkluderte med at «Det har sviktet i mange ledd, både kunnskapsmessig, politisk og refleksjonsmessig».

– Det er jo veldig rart at de bare ansatte menn, helt uvanlig. Vi krever mer kjønnsbalanse på så mange områder i samfunnet, vi burde kunne arbeide for det når det gjelder i undervisning også, sier hun.