Kvinnelige tenkere skjules i filosofien

Kronikk

Kvinnelige tenkere skjules i filosofien

Kampen for flere kvinner på filosofipensum bør ikke ekskludere fargede kvinner eller det globale sør. Interseksjonell bevisstgjøring styrker alle, skriver Dag Herbjørnsrud.
I dag gir man norske studenter et kolonisert narrativ som gjør at de kan «kjenne seg igjen i pensum», skriver Dag Herbjørnsrud i denne kronikken.

I innledningen til Det annet kjønn (1949) skriver Simone de Beauvoir at kvinner ofte knytter seg mer til «egne» patriarkalske menn enn til andre kvinner. Hun skriver: «Hvis de er borgerkvinner, er de solidariske med borgerskapet og ikke med proletariatets kvinner; hvis de er hvite, er de solidariske med hvite menn og ikke med svarte kvinner.»

Solidariske med hvite menn

Selv hvite feminister har vist seg mer solidariske med hvite menn enn med fargede kvinner. Beauvoir beskriver hvordan denne alliansen – båndet til et undertrykkende system – bidrar til at kvinner blir «det annet kjønn».

Beauviour tok for seg kvinnekampen på alle kontinenter. Under Algerie-krigen utga hun, med den tunisiske advokaten Gisela Halimi, boken om den fengslede, algeriske frihetskjemperen Djamila Boupacha (f. 1938). Boken, Djamila Boupacha, bidro til at den muslimske kvinnen ble løslatt, etter at hun ble torturert og voldtatt i fransk fengsel.

70 år senere er Beauvoirs klassiker aktuell igjen. Nå har vi nye medieoppslag om det mannsorienterte filosofifaget i Norge: Om ex. phil spesielt, om pensum generelt, om NTNU-ansettelsen av ti menn til ti nye filosofistillinger.

Arne Næss inkluderte kvinner

Truls Wyller er medansvarlig for den nye og nærmest kvinnefrie ex. phil-boken på NTNU. Han skriver i Klassekampen at inkluderingen av kvinner først vil «prege skrivingen av filosofihistorie om la oss si femti år».

Faget ble overtatt av identitetspolitikk – det viktigste ble å styrke Norges europeiske identitet.

Men for mer enn femti år siden startet Arne Næss ikke bare sin Filosofiens historie (1953) med kapitlet «Den eldste filosofi i Orienten», som omhandlet filosofien fra India  og Kina. I et senere kapittel om gresk filosofi vier Næss også tre sider til Diotima – kvinnen som i Platons Drikkegildet lærer Sokrates om «det skjønnes idé», det sentrale i den platonske idélæren. Og Næss omtaler Elisabeth av Böhmen (1618–80), som brevvekslet med Descartes om kropp-sjel-problemet: Hun var den som «lar hans systems svake punkter tre særlig klart frem».

Utelukker viktige kvinnelige tenkere

I dag burde det være en selvfølge for filosofistudenter også å lese Margaret Cavendish (1623–73), som gikk imot kartesiansk dualisme, og hennes 275 sider lange Observations upon Experimental Philosophy (1668/2001). Det samme med Sophie de Grouchy (1764–1822) og hennes filosofi mot demagogi og Adam Smith, tekster som «Oxford New Histories of Philosophy»-serien nå har nypublisert.

Den globale filosofihistorien har en rekke viktige kvinnelige tenkere fra både Asia, Europa og Afrika. Hvordan kan Wyller da påstå at en inkludering vil gi «et skjevt bilde av kvinnelig innflytelse på tidligere tiders tenkning»? Og hvordan kan Jens Saugstad i 2019 lure på om andre enn hvite, kristne menn har tenkt «godt nok» til å bli nevnt?

Næss-perspektiver er utradert

Ett svar ligger i at Næss-perspektivene nå er utradert fra norsk filosofi: I en samtale jeg hadde med Arne Næss i 2003, fortalte han meg hvordan de nye studentene på slutten av 1960-tallet kom til ham og krevde slutt på den representative tenkningen fra hele verden. Det ikke-europeiske var nemlig så «vanskelig». De ville ha Marx og Hegel isteden. Og slik ble det – en «særegen gruppeidentitet» vant frem.

Kun hvite menn ble definert som tenkende og rasjonelle.

Næss forlot dermed UiO, lanserte sin økofilosofi og dro til Hongkong. Mens resten av faget ble preget av eurosentrismen. Marx-pensumet forsvant riktignok fort, men de globale perspektiver kom aldri tilbake. Faget ble overtatt av identitetspolitikk – det viktigste ble å styrke Norges europeiske identitet.

Arven fra kolonitiden

En slik forståelse av filosofien er en arv fra kolonitiden. Isokrates, som var eldre enn Platon, og antikkens grekere insisterte på at filosofien først kom fra Egypt, noe den religionskritiske, egyptiske teksten «Vær en skribent» av Irsesh (cirka år 1200 fvt.) er et tegn på. Mens Aristoteles understreker i Politikk at det eldste, beste og mest stabile styre var i fønikiske Kartago, i dagens Tunisia.

Da filosofihistorien til Diogenes Laërtius (cirka 200) ble utgitt på fransk i 1758, ble en kvinne valgt til forsiden for å illustrere filosofien. Kvinnelige filosofer som Theodora av Alexandria ble omtalt, mens kinesiske Konfucius ble viet hele 90 sider. Så slo den nye kolonitiden og rasismen inn over faget. Kant erklærte at «en kvinnes menneskelighet er av null interesse» for en mann. Og at «menneskeheten er på sitt mest perfekte i den hvite rase». Kun hvite menn ble definert som tenkende og rasjonelle.

Kvinner og fargede fjernet fra kanon

I den prisbelønte boken Africa, Asia, and the History of Philosophy (2013) viser Peter Park hvordan kvinner og fargede ble fjernet fra kanon etter 1820-tallet: Kantianerne og hegelianerne utdefinerte de tenkerne som ikke kunne brukes for å styrke en hvit, kristen identitet.

Dermed får vi i dagens nye filosofikanon ikke lenger lese om Gargi, fra den eldste av Upanishadene (cirka 700 fvt.) – hun som herset med sine mannlige filosofikolleger. Ei heller får vi vite om indiske Maitreyi, fra samme 2700 år gamle verk. Hun avslutter verdens første diskusjon om materialisme med det retoriske spørsmålet: «Hva er poenget med å samle gjenstander når det ikke vil gjøre meg udødelig?»

Kantianerne og hegelianerne utdefinerte de tenkerne som ikke kunne brukes for å styrke en hvit, kristen identitet.

Vi lærer heller ikke om kinesiske Ban Zhao (45–116), som i «Lærdom for kvinner» argumenterer med at jenter skal få lære å lese og skrive som gutter. Utestengt blir også den arabisk-muslimske filosofen Aisha Al-Ba’uniyya (1456–1517) fra Damaskus, som skrev 20 verk. I Sufismens prinsipper gjennomgår hun over hundre arabiske og greske tenkere som del av sin «kjærlighetsfilosofi».

Fra Mexico har vi den Aristoteles-kritiske Sor Juana (1648–1695). Fra Korea opplysningstenkeren Im Yunjidang (1721–93), omtalt som en tidligere utgave av Mary Wollstonecraft. Fra Sokoto-kalifatet i dagens Nigeria den hardtslående Nana Asma’u (1793–1864).

Ikke relevante?

Til dette vil Wyller og Saugstad svare at disse kvinnene ikke er «relevante for å forstå fremveksten av vitenskapelig rasjonalitet», slik det lyder i ex. phils studieplan. Men hadde man vært reelt opptatt av vitenskapelig rasjonalitet, ville man hatt dybdestudier av persiske Ibn Sina (Avicenna), som skrev Medisinens kanon. Boken var pensum i europeisk medisin gjennom fem hundre år, frem til slutten av 1600-tallet.

Eller man ville prioritert Ibn Rushd (Averroes) – som argumenterte med likestilling for kvinner – filosofen som både Dante, Rafael og Næss fremhevet som Europas viktigste tenker etter antikken. Eller man ville studert Al-Haitham (Alhazen) som på 1000-tallet utviklet den moderne, vitenskapelige metode: Edmond Haley og andre engelske naturvitere på 1600-tallet lærte seg arabisk for å følge vitenskapsmetodene til Al-Haytam og araberne.

Avkolonisering vil forbedre akademia

I dag gir man isteden norske studenter et kolonisert narrativ som gjør at de kan «kjenne seg igjen i pensum». Dette gjelder ikke kun på filosofi. I litteraturfaget mangler Murasaki Shikibu (f. 973) og hennes psykologiske og «moderne» roman Genji (1021), verdens eldste roman. På sosiologi får man en mangelfull forståelse av faget når man nå ikke leser Ibn Khalduns klassiker fra 1377 eller Ida B. Wells’ (1862–1931) sosiologiske analyser.

Det er derfor avkolonisering vil forbedre akademia. Men spørsmålet er om vi vil erkjenne at en rekke av dagens akademiske hovednarrativer bygger på kolonial identitetspolitikk.

Vi kan minnes Beauvoir: Det blir verken frigjøring eller balanse hvis vi nå inkluderer kun europeiske kvinner, fordi de er europeere. En lesning av kvinner fra det globale sør, og av mannlige likestillingsfilosofer som etiopiske Zera Yacob (1599–1672) og hans rasjonalitetsorienterte Undersøkelsen (1667), vil gavne oss alle.

Interseksjonalitet er slik et nyttig begrep, noe Toril Moi drøfter i sin siste bok Revolution of the Ordinary: Literary Studies after Wittgenstein, Austin, and Cavell. Begrepet ble lansert i en fagartikkel i 1989 av jusprofessor Kimberlé Crenshaw, som oppdaget hvordan fargede kvinner ble diskriminert både på grunn av hudfarge og kjønn – samtidig.

Crenshaw avslutter sin moderne klassiker med et ønske om å «utvikle et språk» som gir «grunnlag for samling». Hun konkluderer slik, om inkluderingen av dagens marginaliserte: «Når de kommer inn, kommer vi alle inn.»

Jens Saugstad har skrevet en kommentar til denne kronikken: «Herbjørnsruds retorikk».

Les også:

De glemte tenkerne

En feministisk vitenskap?

Er det bare kvinner som vil ha kjønnsbalanse?