Halvor Moxnes: Aktivist, bibelkjenner og vennskapsforkjemper

Halvor Moxnes: Aktivist, bibelkjenner og vennskapsforkjemper

Halvor Moxnes vil ha en kirke som inkluderer alle. For professoren i teologi finnes det ikke noe alternativ til optimisme.
Mer om Portretter
Mer om LHBTI
Mer om Religion
– Den religiøse siden av ens liv er på mange måter den mest sårbare. Går man inn i kirken så kommer man ofte forsvarsløs, sier Halvor Moxnes.

Over inngangen til Domus Theologica, teologisk fakultet ved Oslo universitet, står det skrevet «O skjebne» i stein. Resepsjonen er fylt med grafittikunst av Jesus og skilt som minner om én meters avstand. På veggene henger det utklipp fra ulike aviser. Blant annet fra debatten som har herja de siste ukene, om hvorvidt mannlige prester skal kunne reservere seg mot å jobbe med kvinnelige prester.

Halvor Moxnes, professor emeritus her ved teologisk fakultet har engasjert seg i denne debatten. Han sitter inne på seniorkontorene med noen titall bokser med arkivmateriale som han snart skal rydde opp i. Men først skal vi snakke om troen hans, om å være både aktivist og akademiker, om interessen for maskulinitetsstudier, og om å komme ut som homofil i en tid der det ikke var lovlig.

Et selvfølgelig valg

Vestlandsdialekta fra barndommen sitter fortsatt fast i Moxnes i form av en myk skarring. Det var tydelig allerede som barn at den skoleflinke gutten skulle bli student, til tross for at han ikke kom fra noen akademikerfamilie.


Portrett av Halvor Moxnes som ung professor i teologi. Foto: Leif Ørnelund / Oslo Museum

– Jeg er vokst opp i et hjem med bøker, det var blant bøkene jeg trivdes aller best. Så det var ingen tvil om at jeg skulle fortsette å studere etter grunnskolen, sier han.

Da Moxnes vokste opp hadde arbeiderpartiet innført studielån og stipend. Plutselig var det mulig for folk som ikke kom fra rikdom å studere. Moxnes tok artium på Hamar katedralskole, før han begynte på Universitetet i Oslo. At han skulle studere teologi var også et selvsagt valg for en som hadde involvert seg mye i kristent ungdomsarbeid.

– I utgangspunktet hadde jeg tenkt jeg skulle bli prest. Men jeg var nok en flink student, og ble oppmuntret til å søke jobb som vitenskapelig assistent og ta doktorgrad, sier han.

Maskulinitetsstudier er relativt nytt, og evner å trekke frem at også konstruksjonen av maskulinitet er i konstant endring.

Mesteparten av årene som stipendiat ble tilbragt i USA og Storbritannia, på toppuniversiteter som Yale og Cambridge. Det var her interessen for å studere kristendom og bibelen med et litt annet perspektiv begynte å utvikle seg, forteller Moxnes:

– På den tiden hadde USA fått det viktigste fagmiljøet innenfor bibelforskning. For meg ble det også et viktig møte med sosialantropologien. Fagfeltet ønsket jeg å bruke til å se hva slags kultur som var representert i Det Nye Testamentet. Da åpnet det seg opp nye, sentrale temaer for meg, om kjønnsroller og familie.

Den maskuline Jesus

Studietida var også preget av møter og samarbeid med «forbløffende mange kvinnelige studenter» med tanke på at teologi var et lite fagfelt, forteller Moxnes. I ettertid har han samarbeida tett med kvinnelige kollegaer som teolog Turid Karlsen Seim og sosialantropolog Marianne Gullestad, for å nevne noen.

– Det tette samarbeidet med kvinnelige forskere ga meg viktige impulser for å undersøke kjønnsforskningen. At jeg selv er homofil førte også til en faglig interesse for maskulinitetsstudier, som er det jeg har skrevet mest om.

I 2013 fikk Moxnes prisen for årets artikkel i Tidsskrift for kjønnsforskning for sin studie av kristen maskulinitet. Her har Moxnes studert maskulinitet i Jesus-framstillinger i bøker og artikler i overgangen fra 1800- til 1900-tallet.

– Jesus er et ideal for kristne, noe som fikk meg til å lure på om idealene han representerer oppfattes som typiske mannsidealer. Og jo, kirken har på en måte fremhevet sider ved Jesus som er maskuline, de ser ham som en del av et patriarkalsk system, sier Moxnes.

Med artikkelen ønsket han å vise hvordan teologi alltid blir preget av sin samtid. Det å spørre etter hvordan mannsrollen utformes blir også å spørre etter hvilke krefter som virker i et samfunn.

– Maskulinitet er alltid i endring. Maskulinitetsstudier er relativt nytt, og evner å trekke frem at også konstruksjonen av maskulinitet er i konstant endring.

I nordisk forskning har man sett mye på forholdet mellom det mandige og umandige. Det er et perspektiv der menn ikke først og fremst blir målt opp mot kvinner, men heller mot andre menn. Motsetningen til mannlig er derfor ikke kvinnelig, men umandig.

– Et eksempel er at homoseksuelle blir satt i rollen som umandig, sier Moxnes.

Skoleflink til tross, Moxnes understreker verdien av en god redaktør. Det tok fire refuserte utkast før redaktørene av tidsskriftet aksepterte artikkelen.

– De pushet meg i retning av original forskning, noe jeg er veldig takknemlig for i dag.

Reservasjonsrett mot kvinner

I studietida ble Moxnes, som flere av hans klassekamerater, sterkt preget av sekstiåttergenerasjonen. Flere av teologistudentene gjennomgikk en radikalisering, og fikk et mer kritisk forhold til den borgerlige kulturen som kirken i stor grad var en del av.

– For meg førte det til et engasjement for solidaritetsarbeid og en teologisk protest mot undertrykkende regimer som i Latin-Amerika, apartheid i Sør-Afrika, og støtte for Palestina. Det politiske engasjementet ble en sterk del av mitt kristne engasjement, forteller han.

Dette engasjementet har Moxnes hatt med seg resten av livet. Også i dag skriver han jevnlig debattinnlegg om alt fra bibelens holdning til homofile, til kritikk av Hege Storhaug. Ofte i den kristne avisa Vårt Land. I det siste har han vært blant dem som har uttrykt seg sterk kritisk til «reservasjonsretten» mot å ha felles prestetjeneste med kvinnelige kolleger. En rett en del prester fortsatt påberoper seg.

Det politiske engasjementet ble en sterk del av mitt kristne engasjement.

– Jeg husker da den første kvinnelige ordinasjonen skjedde i 1961. Her om dagen kom en venn med et hjertesukk: «60 år etter ordinasjon av første kvinnelig prest så sitter man fortsatt og diskuterer denne». I en verden hvor krig, fattigdom og klima er alvorlige problemer, er det uforståelig at noen fortsatt diskuterer dette.

 Hvorfor leser du bibelen så annerledes enn motparten i denne debatten?

– Bibelen er et historisk dokument som er blitt preget av sin samtidskultur. Samfunnskulturen når det gjelder familier og kjønnsroller har endra seg totalt. De som snakker om denne reservasjonsretten, har hermetisert bibelen med kjønnsrollene fra den gang, og erkjenner ikke likestilling og likeverd for kvinner og menn som en positiv verdi i samfunnet.


Homoaktivismen har vært viktig i livet til Moxnes. Her fra en Pride-gudstjeneste i Trondheim i 2019. Foto: privat

Aktivisme og akademia

Han kaller seg en mann med to sider: En som trives veldig godt med å sitte for seg selv for å studere og skrive, en annen som behøver å være aktiv i samfunnet og påvirke det. Men fungerer det egentlig å forske på noe, samtidig som man er en tydelig radikal politisk stemme innenfor samme felt?

– Min faglige bakgrunn er ofte det som gjør det mulig for meg å ha en form for tyngde i debatter jeg deltar i. Samtidig er det viktig å respektere forskerrollen. Jeg har også skrevet uten å bruke professortittelen fordi det ikke har ligget innenfor mitt direkte fagfelt. Det er et viktig skille.

Han nevner boka Norsk homoforskning fra 2001, hvor han skrev en artikkel om homodebatten i Den Norske Kirke. Også et tema hvor Moxnes lenge har vært aktivist.

– Jeg var opptatt av å finne et teoretisk rammeverk for å plassere debatten inn i det. Det blir særlig viktig å kunne gi en saklig framstilling av to sider når du selv er på den ene. Jeg er opptatt av hvordan jeg kan være rettferdig i min analyse av motparten.

– De to sidene av meg veksler i perioder. Etter lange perioder med mye aktivisme, opplever jeg ofte et sterkt behov for å sette av god tid til å kun fokusere på det faglige.

Den forsvarsløse troende

Det faglige, det aktivistiske og det personlige henger på mange måter sammen i Moxnes’ liv. Allerede på 70-tallet var han fast ansatt ved Universitetet i Oslo. Han var også åpent homofil. Ikke før i 1972 ble det lovlig. Han forteller at han ikke følte seg direkte diskriminert - «jeg fikk jo stillingene jeg søkte på» - men at han følte seg ganske aleine de første årene som ansatt.

– Jeg følte nok ikke at jeg hadde støtte for hva jeg mente. Derfor hjalp det når vi etter hvert fikk homofile og lesbiske studenter som var dyktige og aktive. Det hjalp meg til å få et felleskap.

I min situasjon, som professor og teolog, føler jeg et ansvar for å være med i den kampen som kristne homofile må stå i.

Han har hatt et intellektuelt skjold i møte med mange av holdningene flere kristne har til homofile - for han kan tross alt sin bibel. Men går man inn i kirken så kommer man ofte forsvarsløs, forteller han. Den religiøse siden av ens liv er på mange måter den mest sårbare.

– Jeg har hørt prekener som jeg ikke har orket å sitte og høre på, hvor jeg har begynt å gråte. Selv om jeg jeg er teolog og har kunnet avvise deres tolkning av bibelen intellektuelt.

Han forteller at han har hatt mange møter med mennesker som har hatt det verre enn han selv, nettopp fordi de ikke er teologer, bare troende.

– De har tatt avvisningen mer brutalt innover seg, fordi de er uten forsvarsmekanismer. Det er noe av det som har gjort at jeg har engasjert meg. I min situasjon, som professor og teolog, føler jeg et ansvar for å være med i den kampen som kristne homofile må stå i. Det er viktig å være en synlig person i den kampen.

Vennskapsfamilier

 Er du gift, Halvor?

Han smiler.

– Nei.

 Hva med en kjæreste, da?

– Nei du, ikke det heller. Jeg har noe annet som er kjempeviktig: vennskap.

Moxnes tilhører en annen generasjon, forteller han, hvor faste parforhold for homofile ikke var like vanlig på grunn av mangel på sosial aksept. Han forteller om sin beste venn, som skrev en masteroppgave om unge homofile på 80-tallet. De fant ut at det stabile i livet ikke var parforhold, som sjeldent varte lenge, men vennskapene.

– Vennen min skapte det sosiologiske uttrykket vennskapsfamilie. Jeg liker også å tenke på vennskap som en institusjon på samme måte som ekteskapet, hvor man tar den moralske forpliktelsen det er å ha ansvar for andre mennesker på alvor. I det homofile miljøet er vennskap ofte en helt sentral del av folks liv.

Moxnes er blant annet med i en middagsgruppe som i 35 år har møttes til middag annenhver uke.

– Jeg vil gjerne snakke opp vennskap uten å snakke ned parforhold og ekteskap. Men jeg tror venner er viktig. Ikke bare for likekjønna, for alle.


Moxnes deltar gjerne på Pride i Oslo, her for to år siden. Foto: privat

Ingen alternativ til optimisme

En ting har så langt ikke blitt nevnt om Halvor Moxnes. Han sitter inne på kontoret med en blå støttekrage rundt halsen. For to måneder siden knakk han nakken på en tur i Nordmarka. At det var så dramatisk som det høres ut, skjønte han ikke før seinere, da han ble fortalt at han kunne blitt lam.

– Jeg har mye å være takknemlig for nå, med andre ord.

Takknemlighet er viktig for Moxnes. Men også optimisme og håp dukker ofte opp i løpet av samtalen, og er viktige nøkkelord for å forstå hvordan han tenker. Han sier noe som ble et slags motto da han brakk nakken: Det finnes ikke noe alternativ til optimisme.

Jeg liker å tenke på vennskap som en institusjon på samme måte som ekteskapet.

 Jeg så litt på en forelesning du hadde for ti år siden, hvor du snakker om at utopiske visjoner er viktige for kampen om framtida. Hva tenker du om det å ha utopiske visjoner i vår verden i dag, nesten ti år seinere?

– Man kan ikke gi seg over til frykten over hvor ille det kan bli. For noen har et slikt håp religiøse overtoner. Jeg mener man er nødt til å ha visjoner om hvordan verden kan bli best mulig for mennesker, også som samfunn. Mister man det som et mål, tror jeg at man mister håpet. Og da mister man igjen motivasjonen til å gjøre en innsats.

– Hva med ditt eget liv, hva håper du på framover?

– Jeg håper selvsagt at jeg får sjansen til å leve litt lenger! Sier han og ler, før han fortsetter:

– At jeg får fortsette å være omgitt av mange gode mennesker, både venner, familie og kollegaer. At jeg har et yrke det er mulig å fortsette med også som pensjonist. Og at jeg får leve i et samfunn som Norge, hvor man fremdeles kan være trygg på at man blir tatt vare på.