Kvinner på 1800-tallet tok steget ut av hjemmet og inn i offentligheten

Kvinner på 1800-tallet tok steget ut av hjemmet og inn i offentligheten

Borgerskapets idealer bandt kvinnen til den private, hjemlige sfæren. Samtidig åpnet de for at hun deltok mer i den offentlige samtalen, ifølge en ny doktoravhandling.
Heidi Karlsen har studert hva publiserte tekster på 1800-tallet kan fortelle oss om tidens syn på kvinnen plass i samfunnet. Og hva ledet fram til at Nora forlater mann og barn i Ibsens «Et Dukkehjem» i 1879? Bildet viser en oppsetning på Centralteateret i 1915.

I 1879 forlater Nora Helmer i Henrik Ibsens Et dukkehjem. I 1883 kommer Bjørnstjerne Bjørsons skuespill En hanske ut, og i 1885 debuterer Amalie Skram med sin første roman Constance Ring. Skram ble beskyldt for å være usedelig i sin skildring av ekteskap og kvinners kår.

– Måten man diskuterte kvinnens plass i samfunnet på utover på 1800-tallet plasserer henne både på en pidestall og er til hinder for henne på samme tid, sier Heidi Karlsen.

Det moderne gjennombruddet

Karlsen har skrevet doktoravhandling om «kvinnens plass» på 1800-tallet ved Senter for Ibsenstudier, på Universitetet i Oslo.


Heidi Karlsen har forsket på kvinnens plass i offentligheten på 1800-tallet. Foto: Privat

– På 1800-tallet fantes det en idé om at alle hadde en plass i samfunnet. Tjenere hadde sin, kvinner hadde sin plass, og det var moralsk godt at de ikke overskred denne. Men denne plassen var ikke naturgitt, den ble etablert gjennom måten man snakket om den på.

1871 markerer det vi gjerne kaller «det moderne gjennombruddet» i den norske litteraturhistorien, og knyttes gjerne til den danske litteraturkritikeren Georg Brandes (1842– 927) programerklæring for den nye litteraturen. En litteratur som ifølge Brandes, skulle sette samfunnsproblemer under debatt, også kvinners rettigheter.

Men hva ledet fram til at Nora forlater mann og barn i 1879? Det spørsmålet stiller Karlsen i sin doktorgrad. Hun analyserer hvordan kvinnen og hennes plass, i bokstavelig og overført betydning, diskuteres i skriftlige bokkilder fra 1830–1880 digitalisert i Nasjonalbibliotekets arkiv.

Les også: Ga stemme til kvinners erfaringer

Kvinnens natur

– Jeg har sett på hvordan man snakket om kvinner på tvers av sjanger i denne perioden, forteller hun.

Karlsen har sett på både sakprosa og skjønnlitteratur. Men en overvekt av kildematerialet består av husandaktsbøker og andre religiøse tekster. I tillegg har hun nærlest tekster av svenske Fredrika Bremer, franske George Sand, Camilla Collett og Aasta Hansteen. Hun har brukt digitale metoder for å søke i alle bøkene fra perioden 1830 til 1880 i Nasjonalbibliotekets bokarkiv med søkeord og ordgrupper som omhandler kvinnen.

– Nasjonalbibliotekets digitalisering av kulturarven vår og mer bruk av digitale metoder gjør denne typen overgripende studier enklere, mener hun.

Karlsen har identifisert seks utsagn som går igjen i de flere tusen avsnittene som beskriver kvinnen i kildematerialet hennes. Nemlig at kvinnen kan bli en eksemplarisk kristen; at hun har en sensitiv natur; at hun selv må overbevises om å følge normer og dyder som gjelder for sitt eget kjønn; at hun trenger frihet; at hun trenger utdannelse for å følge sitt kall og at hun kan forbedre den moralske tilstanden i samfunnet.

Så lenge det hun skrev var oppbyggelig var det greit; kvinner kunne inspirere andre kvinner. 

– Det er velkjent fra tidligere forskning at parallelt med at den offentlige sfæren, der kampen for politiske rettigheter – for menn – trer frem, blir kvinnen først og fremst henvist til den private sfæren. Vi begynte å snakke om samfunnet på en annen måte på 1800-tallet, forklarer Karlsen.

Synet på en naturlig kvinnelighet ble, ifølge Karlsen, etblert gjennom måtene man snakker om kvinner på i perioden.

– Måtene hun omtales på leder både til at hennes funksjon, primært i det private hjemmet, sementeres – og, tilsynelatende paradoksalt nok, til at forutsetningene hennes for å delta i den offentlige samtalen, styrkes.

Les også: Samfunnsstormeren

Paradoksal kvinnerolle

Morsrollen og særlig hva det innebærer å være en god mor blir diskutert i materialet. Men selv om kvinnens plass i samfunnet var nokså avgrenset, er den ikke uten paradokser, mener Karlsen.

– De ulike forfatterne utbroderer dette på ganske ulike måter. De skriver om at kvinnen må underkaste seg, beskytte seg, være mottakelig for Guds ord og fatte moralske beslutninger, forteller hun.

– Men det fantes også rom for at hun kan uttale seg om for eksempel kvinners utdannelse, og argumentere for at passivitet og underkastelse som etablerte kvinnelige dyder, kommer i veien for den funksjonen hun skal fylle.

Enkelte tekster går også langt i å si at underkastelse kunne komme i veien for å utøve innflytelse. 

I en del av kildene Karlsen har studert, henvender forfatterne seg til kvinnen selv. Dette er nemlig en tid hvor flere kvinner lærer seg å lese, og diskusjonen om kvinnens utdannelse tiltar.

– Stadig flere tekster tar for gitt at kvinnen er lesekyndig, utover på 1800-tallet publiserte også flere kvinner ulike typer tekster der de skriver om sitt eget kjønn, sier hun.

– Så lenge det hun skrev var oppbyggelig var det greit; kvinner kunne inspirere andre kvinner. 

Karlsen viser til at den funksjonen kvinnen skulle fylle ble oppfattet som stadig viktigere.

– Men den krevde at hun var dedikert, noe som betyr at hun ikke kunne tvinges inn i den. Hun måtte selv bli overbevist om å leve dydig. Gjorde hun det, ville hun også kunne ha betydningsfull innflytelse på ektemann, familie og samfunnet, forteller hun.

– Enkelte tekster går også langt i å si at underkastelse kunne komme i veien for å utøve innflytelse.   

Ny kunnskap 

I denne perioden kommer det også fram mye kunnskap om barnas utvikling. Det blir viktig at kvinnen får utdannelse. Hun må være klok og vis som kan oppdra barna til å bli moralske kristne, lovlydige borgere.

– Dermed er kvinnen disponert for å være en god lærerinne for barn. Noen tekster argumenterer til og med for at hennes sensitive natur gjør henne velegnet til å jobbe med finans, fordi hun ikke tar sjanser.

– Det skjedde hovedsakelig to ting i kvinnens utdannelse på denne tiden. Den ble bedre, men den ble også mer kjønnet. Det ble viktigere at kvinner utdannet seg til sitt kall. 

Les også: Hverdagsheltene

Trekker i samme retning

Christine Hamm er professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen og har blant annet sett nærmere på moderskap og Amalie Skram i sin karriere.

– Funnet Heidi Karlsen har gjort her, viser at jo mer kvinnen knyttes til det private, jo mer plass får hun i den offentlige samtalen. Dette har også andre forskere pekt på, i studier av enkeltverk, forteller hun.


Christine Hamm er professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen. Foto: UiB

Hamm mener det her finnes en kime til forskjellsfeminisme, som bekrefter forskjeller mellom menn og kvinner, samtidig som den krever samme rettigheter for kvinner. En feminisme vi også kjenner fra Camilla Collett.

 – Collett ønsket jo ikke at kvinner skulle bli som menn. I Amtmannens døtre skrev hun for eksempel om «kvinnehjertet» og om kvinnene som moralsk overlegne, og at emosjoner er viktigere for kvinner enn for menn, forteller hun.

– Mot slutten av 1800-tallet er det flere teoretikere som knytter kvinnens oppgaver til det å være mor og fredselskende. Dette gir henne samtidig mer innflytelse i politikken, og har også påvirket de feministiske skriftene. Charlotte Perkins Gilman mente at kvinner burde få mer å si i offentligheten fordi de er forskjellige fra menn; de kan få barn.

Under den såkalte «andrebølgefeminismen» på 1970-tallet ble Amalie Skram løftet fram for sine kritiske skildringer av ekteskapet og en som opponerte mot religion og det borgerlige. Sigrid Undset, som skrev om religion og moderskap, ble sett på som mindre feministisk, forteller Hamm.

Hun mener dagens forskning tilsier at feminismen kunne utviklet seg videre uten å bryte med borgerlige idealer som ekteskap og religion.

– Mitt poeng er at den feministiske utviklingen også har vært knyttet til privatlivet. 

Hamm viser til at det i litteraturforskningen er vanlig å ta for seg enkeltverk.

 – Jeg tror det vil være nyttig for litteraturforskere å sammenligne enkeltverk med slike overgripende studier som Karlsen har gjort, som også tar for seg sakprosaen, og vise at de trekker i samme retning, sier hun. 

Kvinnen som forfatter og leser

«Således kan du svigte dine helligste pligter», sier en opprørt Helmer til Nora når hun forteller at hun akter å forlate ham, og sikter til hennes plikter overfor mann og barn ifølge tidens syn på kvinners plass i samfunnet. Nora medgir at det  «står noget sligt i bøgerne». Men den siste tidens hendelser har gitt henne en vekker: «[J]eg kan ikke længere lade mig nøje med, hvad de fleste siger og hvad der ​står i bøgerne».

– Når kvinner inviteres inn i den offentlige samtalen som forfatter og leser, beredes også grunnen for å utøve motstand mot den tradisjonelle kvinnerollen, sier Heidi Karlsen.

– Denne motstanden varer fram til det som skyter fart mot slutten av 1880-tallet; nemlig den organiserte kvinnebevegelsen, avslutter hun.

«Jeg må selv tænke over de ting og se at få rede på dem», erklærer Nora før hun lukker døren til sitt borgerlige hjem – og kanskje beveger seg mot en ganske annen plass i samfunnet.

Les også: Pris til artikkel om fransk feministpoet