Portrett

Stan Hawkins – fra samtidskomponist til popforsker

Musikkprofessor Stan Hawkins har vært med på å forme et helt fagfelt med sin forskning på popmusikk, kjønn og identitet. Nå feires karrieren hans med et festskrift.
Professor Stan Hawkins har jobbet ved UiO siden 1995, og var med på å gjøre studier i popmusikk til en viktig del av arbeidet ved Institutt for musikkvitenskap. Her fra perioden som nyansatt. Foto: UiO

‒ Hvordan går det med deg?

Det er det første Stan Hawkins spør om når han dukker opp på skjermen. Han viser noen bilder han har funnet frem for anledningen.

‒ Den mest ubehagelige delen av intervjuet, sier han med et smil.

Hawkins har jobbet ved UiO siden 1995, og var med på å gjøre studier i popmusikk til en viktig del av arbeidet ved Institutt for musikkvitenskap. Idag jobber han også ved Universitetet i Agder, og bruker mye av tiden sin på å veilede stipendiater.

Og nå kommer altså en antologi dedikert til ham, med tittelen Popular Musicology and Identity: Essays in Honour of Stan Hawkins.

‒ Jeg ble overrasket, er det kontante svaret hans.

‒ Det gjør meg ydmyk, men jeg har bestemt meg for å ikke synes at det er flaut. Man må akseptere sånne ting på den riktige måten.

En av redaktørene bak antologien er Kai Arne Hansen, som er førsteamanuensis ved Høgskolen i Innlandet. Han mener det var på sin plass med et slikt festskrift.

Jeg har alltid hatt en veldig bred musikalsk palett. Jeg er jazzpianist, og har spilt i flere rock- og popband.

‒ Boka feirer Stans banebrytende arbeid innen forskning på populærmusikk, kjønn og identitet, forteller Hansen.

‒ Samtidig etterstreber den å berike og videreutvikle dette feltet. Bidragsyterne inkluderer en rekke internasjonalt ledende navn innen musikk- og kjønnsforskning, noe som befester Stans posisjon som en innflytelsesrik og inspirerende akademiker.

Hansen er også tidligere stipendiat av Hawkins.

‒ Personlig kjenner jeg Stan som en entusiastisk lærer og veileder, som en støttende kollega og ikke minst som en sjenerøs venn. Jeg håper og tror at festskriftet kan stå som en verdig markering av Stans faglige nytenkning og mange prestasjoner.

Les også: Maskulinitet er i endring i norsk Black Metal

Fra komponist til forsker

Gjennom karrieren har Hawkins arbeidet mye med spørsmål knyttet til kjønn og identitet, slik den formes av popmusikken. Men utgangspunktet hans var i komposisjon og samtidsmusikk.

‒ Jeg hadde en barndom med musikk rundt meg hele tiden, forteller Stan Hawkins. Foto: UiO

‒ Jeg hadde en barndom med musikk rundt meg hele tiden, forteller han.

‒ Interessen førte meg i en rett linje til musikkskole og senere universitetsutdannelse. Alltid i retning av de mer praktiske elementene ved musikk.

Han tok sin bachelor ved universitetet i Natal (nå KwaZulu-Natal) i Sør-Afrika, før veien gikk videre til mastergrad ved komponiststudiet i Frankfurt. Der vant han en pris for unge komponister med orkesterstykket Stimmungen in D.

‒ En sentral begivenhet i min utvikling som komponist, sier han.

‒ Jeg fikk flere av verkene mine fremført i den perioden. Det var viktig for at jeg ble tatt opp til doktorgraden ved Universitetet i York. Doktorgraden min er jo i komposisjon, altså et kunstnerisk felt. Man ble ikke tatt opp uten å kunne vise til en portefølje av spilte verker. York var blant de beste i faget.

Vendepunktet i karrieren kom da han fikk sin første jobb, ved Salford University i Manchester. Der skulle han undervise i popmusikk. Selv om han i utgangspunktet var ansatt som komponist, begynte interessen for forskning raskt å melde seg.

‒ Musikktråden gjennom livet mitt var praktisk inntil jeg fikk jobben i Manchester, forklarer han.

‒ Salford var et ungt universitet som var i ferd med å vokse, og jeg hadde en del å gjøre med overgangen fra et praktisk basert studie til en mer musikkvitenskapelig vinkling. Det var i dette veikrysset jeg begynte som musikkviter i profesjonell forstand. Jeg begynte å skrive om musikk i stedet for å bare skrive musikk.

Et annet veiskille var overgangen fra å arbeide med samtidsmusikk til å forske på populærmusikk. Dette var fremdeles et felt med lite forskning.

‒ Var det utfordrende å plutselig skulle skrive om pop?

‒ Jeg har alltid hatt en veldig bred musikalsk palett. Jeg er jazzpianist, og har spilt i flere rock- og popband. Denne blandingen av klassisk, jazz og pop var der gjennom hele barndommen min, smiler han.

‒ Mye på grunn av at jeg hadde en stor interesse for popmusikk, og at jeg allerede hadde en doktorgrad i musikk, ble Salford interessert i meg. De trengte noen som var akademisk kvalifikasert og hadde troverdighet til å starte arbeidet med popmusikk. På den tiden var det ingen andre institusjoner i Storbritannia som hadde tenkt på å tilby en bachelorgrad i popmusikk!

I løpet av en seksårsperiode hadde Hawkins satt igang de første bachelor- og etterhvert også masterstudiene i popmusikk, og bidratt til å forme et forskningsinstitutt.

‒ Så, du kan tenke deg, mye skjedde over en kort periode da jeg var mellom 28 og 34 år gammel, humrer han.

Veien til Norge

Det var på en konferanse arrangert av IASPM (International Association for the Study of Popular Music) i Berlin i 1991 at Hawkins fikk sin første kontakt med miljøet på UiO. Han deltok sammen med noen av studentene sine fra Salford, og etter å ha holdt sin presentasjon møtte han Even Ruud, som ledet Institutt for musikkvitenskap på den tiden.

‒ Han så at jeg var en av de første til å ta det musikkvitenskapelige inn i popforskningen, forklarer Hawkins.

Bilde fra et seminar om Prince, som Hawkins arrangerte da artisten døde. Fra venstre: Anne Danielsen, Prince Alexander, Susan Rogers, Sarah Niblock and Stan Hawkins.Foto: Privat

‒ Før dette fokuserte man ikke like mye på selve musikken, hele området var veldig sosiologisk. Ruud inviterte meg til å holde gjesteforelesning på UiO allerede samme år.

Da Institutt for musikkvitenskap utlyste en stilling innen populærmusikk ble Hawkins tilbudt den, og i 1995 flyttet han til Norge.

‒ Mandatet mitt var å starte popmusikkundervisning og kurs, forteller han.

I et intervju fra 2008 nevnte du at det var utfordrende å komme til Norge i begynnelsen?

‒ Du vil nok få dette svaret fra de fleste vestlige akademikere som flytter til et veldig lite land fra et stort land. Det er veldig utfordrende, nikker han.

‒ Du må lære språk, kultur, du må være villig til å justere. Samtidig, og det er viktig å si, fikk jeg friheten til å skape et nytt miljø. Jeg har fortsatt å være her i Norge fordi det er så berikende. Jeg hadde ikke noe problem med integrasjon, og jeg kom hit veldig priviligert. Jeg ble jo spurt om å søke denne jobben. Så jeg er veldig bevisst på disse nyansene.

En annen utfordring var å selge inn populærmusikk i et ganske tradisjonelt miljø. Hawkins forteller at det fremdeles er mange i disiplinen som har problemer med å anerkjenne popen. Han har måttet jobbe for å skape respekt for et område som ofte har blitt latterliggjort.

‒ Det er så mange tverrfaglige koblinger, og folk begynte å lure på om det egentlig var viktig å snakke om kjønn, eller seksualitet, eller rase og etnisitet, mimrer han.

‒ De tingene var ikke like vanlig for tjuefem år siden. Men samtidig begynte ting å skje både nasjonalt og internasjonalt. Vi så at studentene selv hadde lyst til å studere populærmusikk, ikke bare klassisk. Gradvis begynte populærmusikken å blomstre.

Jeg har skrevet om mange forskjellige artister med forskjellige identiteter, ikke bare maskulinitet.

Hawkins mener at en viktig faktor for utviklingen var at de klarte å bygge opp et miljø. Ved å invitere gjester fra rundt om i verden, etablere forskningsprosjekter og rekruttere doktorgradsstipendiater, skapte de interesse for studiet. I tillegg opplevde han en forandring i hvordan folk tenker på musikk og kunst.

‒ Skillet mellom høy og lav, klassisk og populær, folkelig og kunstnerisk, alle disse barrierene begynte å løses opp. Det har skjedd mye i løpet av de siste tjuefem årene, sier han.

‒ Det er en relativt lang prosess, men i et større bilde har ting skjedd veldig fort, akademisk sett. Jeg er selvfølgelig ikke den som har gjort alt dette, det har også skjedd rundt meg. Men jeg vil si at mine publikasjoner har bidratt til prosessen.

Idag er det fem fast ansatte i populærmusikk ved UiO, og Institutt for musikkvitenskap har blitt et av verdens mest anerkjente innen popmusikkstudier.

Les også: Cash ga rom for maskulin sårbarhet

Musikk og identitet

Det var i perioden ved Salford at Hawkins ble interessert i andre elementer ved musikken, som kjønn og identitet. Han forteller at det tverrfaglige miljøet ved Salford var viktig for å forme karrieren som forsker.

‒ Vi ville ha forskere med en tverrfaglig holdning inn i populærmusikk. Kjønnsforskning var selvsagt en viktig del av dette når det kommer til pop. Vi rekrutterte Sheila Whiteley, som ble en av de mest sentrale figurene i popmusikkforskning. Hennes forskning virket smittende på meg, så da begynte jeg å få denne interessen.

‒ Jeg jobbet tett med Whiteley i denne perioden, med prosjekter, nye kurs, internasjonale konferanser, og begynte å skrive om kjønn og identitet. Min første forskningsinteresse var Prince. Ingen kan skrive om Prince uten å bli interessert i kjønn, etter min mening.

Hawkins brenner åpenbart for forskningen, og legger ut om alt som har skjedd siden begynnelsen av nittitallet. Han mener at fagfeltet har utviklet seg mye siden den gang.

Stan Hawkins sammen med en av de viktigste stemmene i feministisk musikkvitenskap, Susan McClary. Foto: Espen A. Eik

‒ Det har kommet masse bøker nå, men tidlig på nittitallet var det absolutt ingenting om popmusikk og kjønnsforskning, sier han.

‒ Den første antologien ble publisert i 1997, Sexing the Groove. Det handlet om musikk og identitet. Jeg og Whiteley startet arbeidet med den i 1993, men jeg flyttet til Norge og hun tok over prosjektet. Det tok hele tjue år før den neste antologien kom ut om kjønn og popmusikk. Vi hadde altså tjue år hvor vi skrev masse om kjønn og popmusikk, men de sentrale antologiene i feltet hadde et gap på tjue år.

I 2017 kom The Routledge Research Companion to Popular Music and Gender, med Hawkins som redaktør.

‒ Vi hadde anledning til å revurdere og se hvor langt vi hadde kommet siden den første boka kom ut. Så mye hadde skjedd innen kjønnsforskning på de tjue årene.

Over årene har Hawkins arbeidet mye med forholdet mellom popmusikk og maskulinitet. En av hans mest suksessfulle utgivelser er boka The British Pop Dandy, hvor han bruker mannlige popartisters uttrykk til å se på hvordan maskulinitet kan formes av kultur.

‒ Jeg har hatt så mye kontakt med feminister og kjønnsforskere i min karriere. Som for alle menn kom det til et tidspunkt hvor jeg måtte reflektere, sier han.

‒ Interessen for maskulinitet stammer fra min forskning på nittitallet som var basert rundt artister som Prince. Påvirkninger fra forskere jeg har samarbeidet med har skapt mer og mer interesse for spørsmål om maskulinitet.

Populærmusikk blir undervist ved nesten alle musikkinstitutter i verden, og folk har skjønt at kjønnsforskning er et hovedelement i forskningen.

Han forteller at alle bøkene hans handler om identitet, kjønn og seksualitet på en eller annen måte. Arbeidet favner vidt, og omhandler mange av populærmusikkens uttrykk opp gjennom årene, fra åttitallets popstjerner til black metal-artister.

‒ Jeg vil ikke plasseres i en boks. Jeg har skrevet om mange forskjellige artister med forskjellige identiteter, ikke bare maskulinitet, legger han til.

Selv har Hawkins vært sentral i å utvikle begrepet «popular musicology», som vektlegger at forskerne aldri mister selve musikken av syne når de skriver om popmusikk. Han påpeker at vi alltid må huske at tekst og kontekst må komme sammen i diskusjonen.

Et annet sentralt tema for forskningen hans har vært hvordan identitet skaper musikk, samtidig som musikk skaper identitet. Han beskriver det som en symbiose, hvor det nærmest er umulig å skille musikken fra kulturen rundt. Han er spesielt opptatt av audiovisualitet, forholdet mellom lyd og bilde.

‒ Jeg har utviklet forskjellige teorier, hvor du aldri analyserer musikk uten å ta med hvordan artisten er representert, forklarer han.

‒ Det visuelle aspektet ved popmusikk er mye mer sentralt enn i andre sjangere. Identitet kan ikke adskilles fra musikken, etter min mening. Når vi hører noe, ser vi noe.

‒ Det er nesten umulig å høre noe på radio uten å ha en forestilling om hvordan artisten kanskje ser ut, selv når det ikke er en kjent artist. Representasjon i popmusikk er mer enn bare lyd. Det er min måte å argumentere for at det er hele pakka av hva musikken er som spiller en rolle.

Igjen understreker han at det er gjennom dialog og samarbeid han har funnet veien.

‒ Jeg har jobbet med folk som kommer fra forskjellige institutter og forskjellige fagområder. Så hele min karriere er basert på dialog med kjønnsforskere, med folk fra medievitenskap, sosiologi, kulturstudier. The list goes on. Det er faktisk sånn jeg har beveget meg inn i popmusikken.

Lærer av studentene

Karrieren har bydd på mange høydepunkter for Hawkins. Han har vært redaktør for Routledges serie Folk & Popular Music, han ledet Forskningsrådets prosjekt Popular Music and Gender in a Transcultural Context, og i 2017 ble han valgt inn som medlem av Norsk Vitenskapsakademi. Han synes det er en ære å ha fått jobbe med så mange spennende prosjekter.

En av Hawkins mest suksessfulle utgivelser er boka The British Pop Dandy, hvor han bruker mannlige popartisters uttrykk til å se på hvordan maskulinitet kan formes av kultur. Foto: Ashgate.

‒ En ting jeg er litt stolt av, kanskje, er at jeg har bidratt til å utvikle et område. Ikke bare i musikkvitenskap, men også i forskningen på populærmusikk, legger han til.

‒ Vi startet med et fagområde som hadde fem‒seks bøker i 1990, og nå idag har vi tusenvis. Populærmusikk blir undervist ved nesten alle musikkinstitutter i verden, og folk har skjønt at kjønnsforskning er et hovedelement i forskningen. Det er kanskje det jeg er mest fornøyd med.

Hawkins er også raskt ute med å flytte samtalen over på studentene sine. Han har veiledet over tjue doktorgradsstipendiater, med seks i gang nå i Oslo og Agder. I tillegg har han bistått over 70 mastergradsstudenter.

‒ Jeg blir glad når jeg begynner å se neste generasjon dukke opp i viktige stillinger rundt om i landet, smiler han.

‒ Jeg har veiledet mange opp gjennom årene, og det har vært mye arbeid. Samtidig har det vært den største gleden med karrieren min, å hele tiden kunne få arbeide med unge mennesker. I denne jobben må du høre på hva studentene sier og gjør. Jeg har alltid sett på universitetslivet som symbiotisk, i den forstand at man også lærer mye av de man underviser og veileder.

Nå ser han frem til å feire sekstiårsdagen med lanseringen av festskriftet.

‒ Det som er mest spennende er koblingen mellom de norske og internasjonale forskerne i denne boka. Det betyr veldig mye for meg, forteller han entusiastisk.

‒ Mange store navn fra feltet er med i boka, og selv om den heter Popular Musicology er det flere av forfatterne som ikke har en musikkvitenskapelig bakgrunn, men allikevel anerkjenner arbeidet mitt. På et tverrfaglig nivå er denne antologien veldig imponerende.

Det høres ut nesten ut som at du er mer glad for den nye forskningen enn dedikasjonen?

‒ Ja. Denne boka kommer til å bli brukt, ikke fordi den er til ære for meg, men på grunn av det spennende innholdet. Jeg er utrolig smigret og litt overveldet over at jeg har fått så stor anerkjennelse fra mitt miljø, svarer han.

‒ Alt jeg har oppnådd i løpet av de siste 25 årene er på grunn av det fantastiske og fargerike miljøet jeg har jobbet i ved UiO og UiA. Slikt er nødvendig for å danne en karriere, og jeg hadde ikke blitt værende i Norge hvis det ikke var for miljøet og menneskene. Jeg er veldig fornøyd og takknemlig!

Les også: Piano ‒ best egnet for kvinnekroppen

Siste saker

Kalender

Nyhetsmagasinet

Vårt nyhetsmagasin er en uavhengig nettavis og medlem i Fagpressen.