Utelatt, men ikke uten muligheter

Issue:
3
2017

Utelatt, men ikke uten muligheter

Debattinnlegg.

Etter min mening er det kjønnsforskningens lange erfaring med å produsere relevant og samfunnsnyttig kunnskap som humaniorameldingen bidrar med å tydeliggjøre, om på en klart indirekte måte. I dette ligger det også gjemt at kjønnsforskere alt i langt tid har vært engasjert og drevet kunnskapsutvikling innenfor humaniorameldingens tre satsningsområder.

Kjønnsforskningen glimrer med sitt fravær i Meld. St. 25 (2016–2017) Humaniora i Norge. Det samme kan ikke sies om historie. Historiefaget, -disiplinen, -vitenskapen, og -prosjektet er nevnt titalls for ikke å si hundrevis av ganger, og framstår som prototypen på humaniora i det som heretter kun omtales som humaniorameldingen. Da overrasker det kanskje heller ikke at det er en historiker som har ført meldingen i pennen, men ingen kjønnshistoriker.

Begrepet kjønn har jeg bare kunnet spore i forbindelse med målsettingen om kjønnsbalanse i forskning, og som et perspektiv som skal kunne fornye og forbedre den humanistiske forskningen (s. 26). Begrepet likestilling er også nevnt én gang i meldingen, definert som en grunnleggende liberal norsk og nordisk verdi (s. 81). Dette er i seg selv interessant, at likestilling sidestilles med «det norske vi» uten å gjøres til gjenstand for videre drøftelser, eller humanistisk forskning for den saks skyld. Likestilling er derfor heller ikke blant humaniorameldingens tre satsningsområder til fordel for i) integrasjon, migrasjon og konflikter, ii) teknologi og samfunnsendring, inkludert arbeidslivets omstilling og iii) klima, miljø og bærekraft. Det gjør at kjønnsforskningen som eget kunnskapsfelt ved første øyekast faller utenfor humaniorameldingens grenser. Samtidig er den samme meldingen ikke uten betydning eller muligheter for oss kjønnsforskere.

Den instrumentelle forskningspolitikkens tid

Humaniorameldingen tar utgangspunkt i de humanistiske grunndisiplinene som lingvistikk, språkfag, filosofi, litteratur og så videre – og historie. Kjønnsforskningen som har et tverrfaglig opphav, gis sannsynligvis av den grunn ingen oppmerksomhet, selv om inspirasjonen til dens oppkomst nettopp kom fra de humanistiske fagene i tillegg til samfunnsvitenskapen. I humaniorameldingen kan det derimot virke som om den tverrfaglige utviklingen, også av humaniora siden 1970-årene, forbigås i stillhet. Det er merkverdig tatt i betraktning de krefter og ressurser ikke minst Norges forskningsråd, og norsk og internasjonal forskningspolitikk har brukt på å overskride etablerte disiplin- og faggrenser i sine formålsdefinisjoner, programetableringer og tildelinger. Etter min kjennskap gikk de norske forskningsrådene, som de het før sammenslåingen i 1993, fra disiplin til program som organisatorisk og finansielt prinsipp alt i løpet av 1970-årene. Dette gjaldt til dels også innenfor humaniora.

Riktignok fikk den såkalte disiplinbaserte grunnforskningen en forskningspolitisk renessanse i 1980-årene. Begrunnelsen var at den sosialdemokratiske styringsiveren hadde gått for langt på det forskningspolitiske feltet. Alt hadde blitt til anvendt forskning og tverrfaglighet. Unntaket var blant annet den tverrfaglige kvinne- og kjønnsforskningen hvor samfunnsargumentet fortsatte med fornyet styrke ettersom Sekretariat for kvinneforskning, etablert av Rådet for samfunnsvitenskap i 1977, ble gjort permanent i 1982. Et vektig argument for å gjøre ordningen fast, var at sekretariatet ble tverrfaglig. Alle NAVFs fem fagråd skulle slik kunne ta sekretariatet i bruk, hvis ønskelig, men det var først og fremst samfunnsviterne og humanistene som gjorde det. Det fikk stor betydning ikke bare for kvinne- og kjønnsforskningens videre utvikling i Norge. Også samfunnsvitenskapen og humaniora utviklet seg gjennom den samfunns- og fagkritiske impuls som Sekretariatet for kvinneforskning representerte og finansierte. Ikke minst gjaldt dette instituttsektoren hvor langt de fleste av de første kvinneforskerne faktisk arbeidet med anvendt oppdragsforskning som virke.

I dag er samfunns- og nytteargumentet sammen med tverrfaglighet tilbake med full styrke i norsk forskningspolitikk. Det reiser flere utfordringer for den såkalte disiplinbaserte humanistiske forskningen, som historie, enn for kjønnsforskningen. Det vil si at humaniorameldingens hyppige referanser til historiefaget – og utelatelsen av kjønnsforskningen – ikke betyr at historiefaget automatisk får bedre vilkår enn kjønnsforskningen i framtiden. Samtidig er kjønnsforskningens tid som eget Sekretariat og deretter program i Norges forskningsråd definitivt forbi. Det har gjort kjønnsforskningen usynlige i forskningspolitikken de siste årene, uten nasjonale evalueringer slik andre fag og disipliner har fått. Det gjør likevel ikke at kjønnsforskernes tid er forbi så fremt vi evner å henge med i tiden.

Kjønnsforskningens komparative fortrinn

Kjønnsforskningens komparative fortrinn i dagens forskningspolitiske situasjon er i kraft av å være et kritisk perspektiv – eller perspektiver – ikke en egen disiplin eller autonome forskningsinstitusjoner. Grunnen er at disse kritiske perspektivene kan mobiliseres i ulike kunnskapssammenhenger. Slik står kjønnsforskningen etter min mening heller ikke i samme fare for å bli redusert til en hjelpedisiplin slik historiefaget absolutt gjør nå som den instrumentelle forskningspolitikkens tid er tilbake – og det med full styrke. Også humaniorameldingen kommer inn på dette. Meldingen kritiserer faktisk Norges forskningsråd for at det ikke legges tilstrekkelig til rette for integrering av humanistisk forskning i større forskningsprosjekter – og det på humanioras egne faglige premisser. Dette åpner også muligheter for kjønnsforskningen.

Etter min mening er det kjønnsforskningens lange erfaring med å produsere relevant og samfunnsnyttig kunnskap som humaniorameldingen bidrar med å tydeliggjøre, om på en klart indirekte måte. I dette ligger det også gjemt at kjønnsforskere alt i langt tid har vært engasjert og drevet kunnskapsutvikling innenfor humaniorameldingens tre satsningsområder nevnt over. Kanskje spesielt det første om integrering, migrasjon og konflikter, men også det andre om teknologi og samfunnsendring inkludert arbeidslivets omstillinger har lenge opptatt kjønnsforskere, samt klima, miljø og bærekraft. I tillegg har kjønnsforskningen som tverrfaglige affære det fortrinn at det mestrer det instrumentelle forskningspolitiske vokabularet. Sammenliknet med historikere er de nesten eksperter på dette, selv om enkelte opplagt har vansker med å se seg selv i en slik rolle. Den tverrfaglige kjønnsforskningen har samtidig vist seg nyttig i lang tid allerede. Derfor kan jeg heller ikke forstå at kjønnsforskningen også i framtiden skal kunne hevde seg i konkurransen om å levere kritisk og samfunnsrelevant kunnskap til nytte for framtidssamfunnet. Det er jo på dette punktet historikere sliter, opptatt som vi er av fortiden.

Inn på nye områder

Mens mye oppmerksomhet har blitt viet utfordringene, men også mulighetene, som naturvitenskapen representerer for den tverrfaglige kjønnsforskningen, vil jeg oppfordre kjønnsforskerne til å vie mer tid til og med humanister. Dette kan gjøres for eksempel ved å fronte at de alt er tungt inne på de satsningsområdene som humaniorameldingen identifiserer. I tillegg er det viktig å gjøre seg relevant på de nye felt, sektorer og institusjoner som også nevnes, knyttet til arkiv, museum og bibliotek, og skole.

Av egen erfaring vet jeg at museumsfeltet har behov for kjønnsvitenskapelig kompetanse. Det kommer blant annet av at etterspørselen blant publikum etter kunnskap om kvinner og menn som kjønn er stor, inkludert interseksjonelle perspektiver. Imidlertid er det min oppfatning at kjønnsforskerne i mindre grad har rettet sin oppmerksomhet mot slike institusjoner de siste årene. I tillegg representerer den digitale humaniora nye muligheter for forskere på kjønnsforskningsfeltet, blant annet med tanke på å utvikle og ta i bruk nye og mer kvantitative metoder. Kjønnsforskere burde ta seg mål av å være ledende på dette, og koble seg opp mot andre humanistiske miljøer. Slik vil de også kunne sikre egne perspektiver i framtidens kunnskapsproduksjon.

Humaniorameldingens mulighet for norske kjønnsforskningsmiljøer ligger etter min mening også i regjeringens ambisjon om å finne tilbake til skolen som humaniorafagenes grunnfjell. Enkelt sagt begynte humaniorafagene å skli bort fra skolen på samme tid som kjønnsforskningen ble eget forsknings- og undervisningsfag på universitetet, det vil si i 1970- og 80-årene. Derfor har kjønnsforskningen heller ikke hatt så mye befatning med skolen.

Skoleambisjonen til regjeringen Solberg sentrer selvsagt mye rundt lærerutdanningen og lærerplanene, men ønsket om å styrke den skolerelevante humanistiske forskningen er klart til stede i humaniorameldingen. På universitetet har skoleforskningen i hovedsak vært bedrevet av pedagogene siden 1970-årene, med innslag av enkelte kjønnsforskere med bakgrunn i pedagogikk. Imidlertid har humaniorameldingen alt evnet å vekke historikerne. I disse dager søker mitt institutt sammen med skoleforskere om strategiske forskningsmidler ved Universitetet i Oslo. Målet er å styrke humanioras kobling opp mot skolen og gjøre historikerne relevante igjen på dette feltet. Som argument brukes humaniorameldingen og regjeringens kunnskapspolitiske linje. Her burde kjønnsforskerne følge opp. I tillegg vet vi jo at lektorutdanningene som er etablert mange steder, har stor suksess. Dette er profesjonsutdanninger av tverrfaglig karakter. Kjønnsforskningen burde etter mitt skjønn rette seg mer inn mot slik type utdanninger enn det den gjør i dag.

En irriterende sjanger som forplikter

La meg bare avslutte med at det selvsagt ikke følger penger med stortingsmeldinger, det er i grunn lenge siden. Det gjør humaniorameldingen til en ganske irriterende sjanger og produkt som altfor lett havner i skuffen. Samtidig identifiserer humaniorameldingen hovedretningene i kunnskapspolitikken som påvirker finansieringsordningene på lengre sikt gjennom sine krav til Norges forskningsråd, men også universitets- og høyskolesektoren.

Selvsagt kan vi kritisere humaniorameldingen og norsk forskningspolitikk for deres instrumentalisme og ambisjoner om å gjøre forskere til tjenere av nyliberale stater og krefter. For meg synes det imidlertid som en korttenkt strategi å stille seg på sidelinjen nå som humaniorafagene endelig har fått sin egen forskningsmelding. Etter å ha blitt utelatt i flere omganger er de satsnings- og retningslinjene som her lanseres, både interessante og viktige. Selv om det kanskje forblir litt uforpliktende fra regjeringens side, er det allerede flere tegn på at de humanistiske forskningsmiljøene alt tillegger humaniorameldingen sitt eget, kritiske innhold og mening. På Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo har forskere på tvers av institutter og forskergrupper hele våren og forsommeren arbeidet sammen – i ulike faglige konstellasjoner – om å skissere opp strategiske satsninger innenfor forskning og undervisning. Selv om det etablerte kjønnsforskningsmiljøet ikke er en del av dette så langt, er kjønnsforskning i betydning kritisk og mobiliserbare perspektiver inkludert i flere prosjekter. Det viser at om vi i større grad samarbeider og bygger allianser med forskere fra andre fag og institusjoner, kan vi skape nye veier og muligheter for norsk kjønnsforskning. Slik kan humaniorameldingen bli en sjanger som ikke bare irriterer, men inspirerer og forplikter til det som ved første øyekast virker utelatt. Kjønnsforskningen er og forblir en viktig del av humaniora, og vice versa.

Dette er en Open Access artikkel distribuert under vilkårene Creative Commons CC-BY-NC 4.0